Eivor Andersen Oftestad

38

Mennesket og himmelvelvingen

Å være kristen handler ikke først og fremst om å velge fellesskap med noen likesinnede. Det handler om å søke enhet med alle mennesker - og med Gud.

Publisert: 11. sep 2012

Ingunn Breistein skrev i denne spalten forrige fredag, at den felles himmelhvelvingen over menneskene har slått sprekker. Vår virkelighetstolkning er ikke lenger enhetlig, derfor er menneskenes tilslutning til religion ikke lenger selvsagt. I stedet for å søke sammen under himmelhvelvingen er vi ifølge Breistein henvist til å velge hellige paraplyer hvor vi finner sammen i egne religiøse fellesskap.

Breistein henspiller på religionssosiologen Peter Berger som snakket om hvordan «The sacred canopy» blir erstattet med «sacred canopies». Jeg er selvsagt enig med Breistein i at i dag er det å være religiøs et individuelt valg. Individualisme er et av vår tids premisser. Men Breistein beskriver ikke bare kristendommens vilkår i en individualistisk tid. Hun beskriver også en individualistisk kristendom hvor den personlige tilslutningen til en trossannhet er kjernen i forståelsen av kirken. Her følger jeg ikke Breistein.

Nye måter i kirken. Ved å resonnere slik, tar både Breistein og Berger utgangspunkt i en moderne kristendomsform som har vokst frem i Vesten - ikke minst med reformasjonene på 1500-tallet som katalysator. Som historiker vil jeg fremholde at denne kristendomsformen er formet ut fra sin tid og fortrengte andre sentrale aspekter ved kirken. Og som et tenkende og troende menneske vil jeg si at denne historiske betingelsen er verd å reflektere over når vi i dag diskuterer hvor relevant kirken er. Ikke alle kirkens aspekter er like aktuelle til enhver tid. Og i dag er det kanskje andre aspekter som blir oppdaget på nye måter.
Alle er enige i at inkarnasjonen er helt sentralt i kirkens tro. Dette betyr imidlertid langt mer enn at Jesus ble menneske og døde for oss som en trossannhet vi personlig slutter oss til. Det gjør også noe med virkeligheten, med ontologien, nemlig at Gud søker å forene menneskene med seg - gjennom materien. Ikke bare gjennom tanken.

Sakramentet. Det betyr at kirkens selvforståelse er at den er det sakramentet - det mysteriet, det synlige middelet - hvor Gud forvandler materien, verden, menneskene. At kirken forstår denne gaven og dette oppdraget som ontologi og ikke psykologi. Ifølge denne selvforståelsen er kirkens relevans i dag ikke minst å fastholde virkeligheten - å fastholde at det finnes en virkelighet utenfor individet. I vår tid er det ikke bare en av kirkens viktigste, men også mest relevante oppgaver. Biskop Bernt Eidsvig sa det treffende i «Dag og Tid» da han ble spurt om det var nødvendig å bruke begrepet synd for å snakke om det vonde: Dette handler om realiteter, ikke om språk.

Er dette relevant for vår tid? I høyeste grad. Jeg tror det er et aspekt ved Kirken som viser seg viktig i tiden som kommer, i en kultur som kan karakteriseres ved sine abstraksjoner og konstruksjoner. I denne kulturen er det samtidig en søken etter forankring i det kroppslige, i det konkrete, i virkeligheten. Her er Kirkens relevans ikke først og fremst i å trekke politiske slutninger i konservative eller radikale tankesmier, men i liturgien selv. Liturgien er ikke forkynnelse, men det stedet hvor kirken forankres i Guds virkelighet og forvandler vår virkelighet.

Ærlig om Gud. For litt siden satt jeg en sommernatt under stjernehimmelen sammen med en venninne. Vi så på månen som steg opp og speilet seg i havet, på stjerneskudd og på meteorer som brant opp i møte med atmosfæren. Det var vakkert og grenseløst. Vi var begge så uendelige små sammenlignet med omgivelsene, og det opplevdes som det eneste riktige å snakke ærlig om Gud.
Den himmelhvelvingen vi satt under var den samme som Abraham så på da han telte stjernene. Den samme som Jesus trøstet seg til da han var redd i Getsemane. Den samme himmelhvelvingen som Muhammed sov under da han hvilte på sine reiser gjennom ørkenlandet. Denne himmelhvelvingen er den samme for alle mennesker på jorden, gjennom alle tider.

Tolker ulikt. Denne himmelhvelvingen har ikke sprekker. Men den endres. I dag forstyrres bildet av fly og satellitter som sirkler rundt og rundt. Den ser forskjellig ut alt ettersom hvor vi befinner oss på kloden. Og ikke minst tolker vi den forskjellig. Min tolkning er ganske sikkert mer preget av naturvitenskap, enn av hinduistisk mytologi eller indiansk panteisme. Det er allikevel den samme hvelvingen, den samme virkeligheten. 
Jeg tror at Gud har gitt oss kirken som en hjelp til å komme nærmere han. Jeg tror ikke Kirken er den eneste måte å komme til Gud på, det kan jeg ikke vite. Men jeg tror den er en gave til menneskene, en hjelp til å leve i nærheten av kilden.
Individets forhold til kirken dreier seg ikke om å velge fellesskap med likesinnede under en egnet paraply. Det dreier seg om å søke enhet med alle mennesker og til syvende og sist med Gud. Kirken er et middel som gjør dette mulig.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere