Natasha Pedersen

9

Har vårt samfunn kun rom for den «ekstreme død»?

Hva er døden uten det ekstreme? Og bør vi begynne å snakke om tabloid død som en egen død? Og har samfunnet vårt plass til den individuelle død og sorg?

Publisert: 11. sep 2012

22.juli omtales som et lukket kapittel i det offentlige rom, for noen vil kanskje dette kapittelet for alltid være en åpen bok.  Med drapet av Sigrid, og en rekke media innslag om alle feilbehandlinger og manglende behandlinger i helsevesenet som har resulterer i død og er i ferd med å redusere døden til noe som er uungåelig. Summen av innslagene har gitt den «ekstreme død» sin definisjon og er en død som er blitt knyttet til det brutale og det umenneskelige. Denne ekstreme død har også ført til at sorgen er blitt til kollektive handlinger. En sorg, der vi alle kan være passiv og aktive aktører. Den kollektive sorgen som tillater oss å sørge med, gråte med og tenne lys. Den sorgen som fører til at Facebookgrupper opprettes, bilder av de avdøde florerer i sosiale medier, uhemmet og i et voldsomt tempo. 

Denne måten å sørge på er etterhvert blitt en allment akseptert måte å sørge på i vårt samfunn. Kanskje bør man innføre begrepet tabloidsorg? Mange av oss tenker at dette er veldig flott måte å vise medfølelse og empati på, for de nærmeste som er rammet av den umenneskelig og den ekstreme død. Mange tenker kanskje også at dette vil gjøre vårt samfunn til et varmere og mere inkluderende samfunn der vi sammen synger barn av regnbuen. Men hvem eier denne sorgen egentlig? Er ikke dette "å voldta" sorgen for de som faktisk er berørt, med måten dette blir håndtert?

Media lar kameralinsene være svært så deltagende i denne ekstreme død og de kollektive sorgmarkeringene. Denne ekstreme døden overeksponerest og fører til at vi må få eksperter til å hjelpe oss å forklare våre barn om denne ekstreme døden og dens natur. Den brutale og fryktfulle døden. Som er så ubegripelig og uforståelig.   

Hver dag så dør det mennesker. Eldre og syke, - også barn dør. De dør på sykehus, på institusjon og med få unntak i hjemmet her i Norge. Denne døden  ser ut til å bli mere og mere fremmedgjort. Den døden som vi skal kurere for en hver pris. Og ser ut til å gå stille hen i det skjulte. Som naturligvis ikke kan dekkes av media. Fordi den ikke har det ekstreme over seg og heller ikke skaper de store overskriftene. Denne død bærer heller ikke med seg de samme elementer som den kollektive sorgen og kan heller ikke personifiserte på samme måte. Den døden selger rett og slett ikke. Er det blitt lettere å snakke om den ekstreme død? Og hva skyldes dette? Er det fordi vi som enkeltmennesker lettere kan kjenne på vår egen frykt og skjule dette bak den kollektive sorgen? Kan det være at frykten for vår egen død, er lettere å bringe inn i det kollektive sorgrommet?

Døden er rangert som topp tabuemne i USA, og da snakker vi om tabuer om den døden som er en del av menneskets syklus, den døden som kommer som følge av sykdom og alderdom. Den død som tar mere menneskeliv, en ekstremdøden. Det «dagligdagse» død som etterlater seg like mye følelser og sorg, men som ikke har det kollektive samfunnet som aktører. Den død som og omtales som den «naturlige død», hva nå enn det er er i dag.  Den døden som faktisk virker vanskeligere å forholde seg til. Der ordene plutselig blir vanskeligere og sorgen kommer tettere på og vi vet ikke hva vi skal si.

Vi vet at utfordringene vi står ovenfor i helsevesen er enorme, mennesker lever lengre, medisinen utvikles og liv forlenges. Vi vet at denne utviklingen også kan sette døden på vent. Men hva er da døden egentlig? Og har den gode død og samtalene om den, noe plass og rom i menneskers liv? Å ta denne døden tilbake i vårt samfunn, er alle sitt ansvar. Noe vi skylder dem som bærer den «ensomme» sorgen, som ikke får medias lamper og ikke minst fordi døden fortjener det. For noen er døden et gode, en ny begynnelse, for andre er det et siste punktum, for noen er døden også det unaturlige og ekstreme. Uansett hvilket syn vi har, så må vi begynne å sette de gode samtalene om døden på dagsordenen, også i helsevesenet. Vi trenger å skape rom for denne døden som har og alltid vil være. Som er en del av livet og alle vil møte. Døden er jo livsviktig.

 

 

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
22 dager siden / 2167 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1794 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1289 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
28 dager siden / 1205 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1111 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
23 dager siden / 1053 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
16 dager siden / 911 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
27 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere