Verdidebatt

Den forsvunne faderen

En farfar i livet er god å ha, synger Odd Nordstoga. Det vil bli færre av dem etter hvert.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I norsk barnelov er far fjernet som en selvfølgelig rett for barn, og dermed også farmor og farfar. Noen barn får to «mødre»; kvinner som har planlagt et farløst liv for ett eller flere barn. Barnelovens paragraf 4 a sier at et barn ikke har rett på både en far og en medmor. Loven bryter med FNs barnekonvensjon som sier at barn har rett til å få vokse opp med far og mor og få omsorg fra dem, så sant mulig. Noen barn påtvinges to fedre. Da blir mormor og morfar også borte. Øystein Mæland har gått i spissen, barn får være glad til for at de blir født.

Far mistet betydning i norsk lovgivning for lenge siden. Mannen ble i 1978 definert ut som beslutningstaker ved graviditet. Barnets mor fikk alene retten til å avgjøre om barnet skulle leve eller ikke. Menn kan slite med depresjoner, om kvinnen de elsket tok abort. Fremdeles får stort sett mødrene barna ved samlivsbrudd. Far er svekket både i loven og i praksis.

Lite faderlig. Men kvinnene og feminismen definerer papparollen. Pappas rolle synes å være den andre moren, lage mat, kose, leke og gi trygghet, varme og omsorg. Barna får lite av faderlige ting, utfordringer og disiplin, spenning og styrke. De lærer ofte ikke å være handlende, villende og målrettede ut fra en realistisk forståelse av seg selv og verden. Denne mangelen kan fremkalle en følelse av avmakt eller skape et kunstig opphøyet selv.

I gamle dager da mor var hjemmeværende og far fraværende, var han den som kom hjem til barna med glansen fra verden der ute. Mor og far hadde forskjellige roller, forskjellig kjønn og var forskjellige personer. Barna selv ventet på far sammen med mor, de var ikke små voksne med et eget liv.

Til forveksling. Nå ligner far og mor til forveksling. Grensen mellom voksne og barn flyter, barn seksualiseres tidligere og tidligere. Barn er med på mange aktiviteter og på reiser i tidlig alder, de kan tidlig tro at de vet alt om verden. Men de får ikke derved utfordringer og disiplin, norske familier tar med seg rollene fra barnehagen. Barn lærer ikke å tenke realistisk om sitt eget liv. De får ikke snakket mer med far, eller bli kjent med ham som person. Voksne arbeider eller fester.

Trenger barn bare rolleutøvere? Noen som glir inn og ut av mors– og farsroller? Da kan mange barn forstås som heldige i våre dager, siden mange voksne går inn og ut av livet deres. Bonusforeldre og bonusbesteforeldre slåss om barnas oppmerksomhet og kjærlighet.

Skadelig. Men hvis det faktisk er mor og far som personer et barn trenger, er denne utviklingen direkte skadelig for barnets erfaring med sin egenverdi. Den kan bare utvikles i ærlig og personlig nærhet og kjærlighet, der forpliktelsen er sentral. En far og en mor er virkelige personer. Når de enten dør, forsvinner eller aldri har vært der, er det en katastrofe for barnet, som kan kjenne på en avmakt som aldri går bort. De dypeste og første følelsene gjør uutslettelige inntrykk.

Barn trenger de nærmeste som personer, ikke bare omsorgsfulle tjenere. Vi trenger alle nærhet til de få utvalgte vi hører sammen med eller hører til i vårt hjerte. Det må være varig. Hadde barn og unge dannet et politisk parti ville de krevd at foreldrene elsket hverandre, ikke skilte seg, ga dem omsorg og disiplin, slik at de kunne bli voksne opp og stå støtt på egne ben, bli voksen i fred, og ikke bare være mors mest elskede ting, men en egen person. Da må far være der og sette grenser, så sant mulig. Gjerne farfar også.

PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09.2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt