Nina Karin Monsen

30    41

Den forsvunne faderen

En farfar i livet er god å ha, synger Odd Nordstoga. Det vil bli færre av dem etter hvert.

Publisert: 10. sep 2012 / 4909 visninger.

I norsk barnelov er far fjernet som en selvfølgelig rett for barn, og dermed også farmor og farfar. Noen barn får to «mødre»; kvinner som har planlagt et farløst liv for ett eller flere barn. Barnelovens paragraf 4 a sier at et barn ikke har rett på både en far og en medmor. Loven bryter med FNs barnekonvensjon som sier at barn har rett til å få vokse opp med far og mor og få omsorg fra dem, så sant mulig. Noen barn påtvinges to fedre. Da blir mormor og morfar også borte. Øystein Mæland har gått i spissen, barn får være glad til for at de blir født.

Far mistet betydning i norsk lovgivning for lenge siden. Mannen ble i 1978 definert ut som beslutningstaker ved graviditet. Barnets mor fikk alene retten til å avgjøre om barnet skulle leve eller ikke. Menn kan slite med depresjoner, om kvinnen de elsket tok abort. Fremdeles får stort sett mødrene barna ved samlivsbrudd. Far er svekket både i loven og i praksis. 

Lite faderlig. Men kvinnene og feminismen definerer papparollen. Pappas rolle synes å være den andre moren, lage mat, kose, leke og gi trygghet, varme og omsorg. Barna får lite av faderlige ting, utfordringer og disiplin, spenning og styrke. De lærer ofte ikke å være handlende, villende og målrettede ut fra en realistisk forståelse av seg selv og verden. Denne mangelen kan fremkalle en følelse av avmakt eller skape et kunstig opphøyet selv.

I gamle dager da mor var hjemmeværende og far fraværende, var han den som kom hjem til barna med glansen fra verden der ute. Mor og far hadde forskjellige roller, forskjellig kjønn og var forskjellige personer. Barna selv ventet på far sammen med mor, de var ikke små voksne med et eget liv.

Til forveksling. Nå ligner far og mor til forveksling. Grensen mellom voksne og barn flyter, barn seksualiseres tidligere og tidligere. Barn er med på mange aktiviteter og på reiser i tidlig alder, de kan tidlig tro at de vet alt om verden. Men de får ikke derved utfordringer og disiplin, norske familier tar med seg rollene fra barnehagen. Barn lærer ikke å tenke realistisk om sitt eget liv. De får ikke snakket mer med far, eller bli kjent med ham som person. Voksne arbeider eller fester. 

Trenger barn bare rolleutøvere? Noen som glir inn og ut av mors– og farsroller? Da kan mange barn forstås som heldige i våre dager, siden mange voksne går inn og ut av livet deres. Bonusforeldre og bonusbesteforeldre slåss om barnas oppmerksomhet og kjærlighet.

Skadelig. Men hvis det faktisk er mor og far som personer et barn trenger, er denne utviklingen direkte skadelig for barnets erfaring med sin egenverdi. Den kan bare utvikles i ærlig og personlig nærhet og kjærlighet, der forpliktelsen er sentral. En far og en mor er virkelige personer. Når de enten dør, forsvinner eller aldri har vært der, er det en katastrofe for barnet, som kan kjenne på en avmakt som aldri går bort. De dypeste og første følelsene gjør uutslettelige inntrykk. 

Barn trenger de nærmeste som personer, ikke bare omsorgsfulle tjenere. Vi trenger alle nærhet til de få utvalgte vi hører sammen med eller hører til i vårt hjerte. Det må være varig. Hadde barn og unge dannet et politisk parti ville de krevd at foreldrene elsket hverandre, ikke skilte seg, ga dem omsorg og disiplin, slik at de kunne bli voksne opp og stå støtt på egne ben, bli voksen i fred, og ikke bare være mors mest elskede ting, men en egen person. Da må far være der og sette grenser, så sant mulig. Gjerne farfar også.

PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09.2012

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #51

Torill Born

295 innlegg  1290 kommentarer

Tystnad ved nabo-bordet på restauranten

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.

Ender et ekteskap med skilsmisse, bør de voksne skjerpe seg og legge sine egne kjepphester til side, og samarbeide til barnas beste.

Når jeg av og til er på byen og spiser på en restaurant med mannen min - omtrent en gang i året når jeg får dratt han med, har vi like mye å snakke om som når vi sitter ved frokostbordet. Kanskje fordi vi begge liker småprat om dette og hint.

Men mange ganger har jeg merket meg at det sitter et par ved et nabo-bord som er helt tyste. Det har ikke vært ytret et eneste ord gjennom hele to-tre retters middag. Og jeg har tatt en titt og sett at de ser med litt lange og triste øyne på oss som sitter der og skravler - gjerne om sport eller  familie eller  reiser vi har vært på.

Det kan være at jeg misoppfatter situasjonen og at de virkelig hygger seg - men det går ikke fram av ansiktene og kropps-språket iallefall. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg får litt vondt av å merke det. Livet er jo ord. Ordet ble jo det første som skapte liv - for å gå litt dypere inn i eksistensialismen. Et par - ektefeller eller hva det er - trenger ord - og helst ord som gir dem glede av å snakke fritt og godt med hverandre. Hvor man ikke trenger å vokte på ordene av redsel for hva den andre måtte si. For MIN del ville jeg ikke greid å leve i en situasjon hvor jeg ikke kunne snakke åpent og fritt med det menneske som er meg nærmest. For MEG er ordene en velsignelse,  men de bør veie tyngst av kjærlighet og frihet fra bånd som binder. Og mange mennesker idag lever dessverre i ufrihetens ånd - selv i vårt mest frie og verbale samfunn. Eller skal vi si: "Verdens rikeste land"....og selv det kan være et paradoks.

Svar
Kommentar #52

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Nina Karin Monsen.

Publisert nesten 5 år siden
Nina Karin Monsen. Gå til den siterte teksten.

I gamle dager da mor var hjemmeværende og far fraværende, var han den som kom hjem til barna med glansen fra verden der ute.

Det er litt vanskelig å skjønne hva du egentlig vil frem til. Som kristen er jeg enig med deg i at ekteskapet kun er mellom mann og kvinne og at det er innen en slik ramme barn ideelt sett skal vokse opp.

Det virkelige livet holder ikke alltid tritt med idealene. Foreldre kan dø eller de kan skilles. Dødsfall kan man ikke gjøre så mye med. Mht skilsmissene, så skulle jeg ønsket at flere ektepar med problemer gikk i parterapi og fulgte de rådene de fikk, i stedet for å bryte ut av ekteskapet. Likevel kan ikke alle ekteskap reddes. Du må huske på at ektepar ikke består av idealmennesker. Noen burde kanskje aldri ha giftet seg med hverandre, dvs at det ville ha vært bedre om den vordende mor forble ugift (dersom hun var blitt gravid utenfor ekteskap) heller enn å gifte seg med en barnefar som kanskje både ruser seg, slår og ellers forstår seg lite på forpliktelser. (Jeg har ikke glemt at kvinner kan slå også, men her er vi altså på leting etter «den gode far»).

Blant de gifte finnes alle mulige varianter av det menneskelige. Her finner man de «vanlige normale», men man finner også alvorlige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser. Jeg vil ikke sette meg til doms over dem som går ut av et ekteskap hvor de opplevde at de nærmest var gift med en fremmed.

Når skilsmissen er et faktum, så må man forholde seg til det. Innen den katolske kirke vil grunnene til at ekteskapet ble inngått bli vurdert. Var ikke forholdene slik at betingelsene for å inngå ekteskap var til stede før giftermålet, så vil ekteskapet sees på som aldri inngått som kristen ektepakt mellom mann, kone og Gud. Det utstedes da en kirkelig annullering som gjør det mulig for de fraskilte å inngå et ekteskap med an annen partner senere. Vi snakker ikke da om gjengifte, men om første ekteskap, siden det første er annullert og nærmest er å betrakte som et samboerforhold som er avsluttet.

Dette med 'annullering' var kun ment som saksopplysning hvordan det foregår i en kirke som er en minoritetskirke i Norge. Den norske kirke praktiserer det på en litt annen måte. Uavhengig av hvilket trossamfunn man tilhører, så opplever noen barn familieoppløsning ved død, mens andre opplever den ved skilsmisse. Andre barn opplever heldigvis at mor og far både holder sammen og lever til de når besteforeldregenerasjonen, og vel så det.

Av alle disse ekteskapene inngått av kvinne og mann, kan vi altså få det varige ekteskap, enslig forelder v død (dvs uten mulighet for kontakt med far om det er far som er død), enslige foreldre som bor hver for seg etter skilsmisse og vi kan også få nye familierelasjoner når/hvis de enslige foreldrene gifter seg igjen.

Min hypotese er at dersom de som inngår nye forhold er voksne, tenkende mennesker med litt kunnskap om hva som er bra for barn, så vil de lykkes, men dog ikke uten at det koster.

Jeg kan ikke skjønne din idealisering av mor og barn som sammen ventet på far i «gamle dager». I vår moderne tid må det enkelte ektepar få velge selv hvordan de vil innrette seg. Husmorarbeidet er et arbeid det også. De fleste velger dog å gå i jobb utenfor hjemmet begge to. Det syns jeg er helt OK (uten at jeg ser ned på den mamma som velger å være hjemme).

Man må dog ha fokus på at barnehagene skal ha kvalitet og at de voksne som jobber der klarer å sette egne behov for å like/ikke like noen barn ut av funksjon og heller gjør sitt beste for å gi hvert enkelt barn det de trenger ut fra sine forutsetninger. Mange forskolelærere klarer dette fint, men alle gjør ikke det. Derfor må man til stadighet jobbe med å kvalitetssikre barnehagene.

Mannen som du etterlyser, finnes i beste velgående i mange hjem. Han går i full jobb, henter og bringer barn til barnehage og skole, har tatt etter den tradisjonelle kokken fra restaurantbransjen og kan håndtere grytene hjemme. Han maler hus og han holder hagen i orden. Han spiller spill med barna. Han leser for barna før sengetid. Han tar barna med på tur og lærer barna både å svømme og å stå på ski (alt etter årstiden selvfølgelig). Han setter grenser som før, men han slår ikke, slik gammeldagse fedre gjorde i mange hjem. Han lærer barna konfliktløsning og han forteller at han har dem kjær, både de biologiske og de som har kommet med på «kjøpet» dersom han lever i forhold nummer to.

OK, dette var idealmannen, men de fins og deres ditto ektefeller fins også, slik at vi kunne like gjerne sagt hun (moren) om alle de feltene en far fungerer i og vi må huske at mye av det nevnte utføres i fellesskap.

Det som er viktig er at man, uansett hvor forelsket man er, er enige om fundamentet for barneoppdragelsen før ekteskap inngås og er bestemt på å dra lasset sammen, uansett hvilke utfordringer som kommer. Obligatoriske ekteskapskurs ville kunne være med på å hjelpe det vordende ektepar til å reflektere litt mer over om de tror at de virkelig vil fungere sammen.

Du skal huske på at mange fedre rett og slett ikke gidder å bry seg om grensesettingen. De tror at barna blir mest lykkelige jo flottere utstyr de får, jo dyrere ferier de blir tatt med på. Slike fedre må få øynene opp for at å hoppe over grensesettingen er å hoppe over en viktig del av forpliktelsen som forelder. Det var gjerne disse du hadde i tankene, da du etterlyste den maskuline mannen. En man som er så giddaløs at han ikke gidder å sette grenser er ingen mann, men selv et uansvarlig barn.

Å sette grenser hører med til det å være kjærlig. Det samme gjelder for så vidt også for unnasluntrende kvinner. Grensesetting er en krevende jobb for begge foreldre.

Det er vel her din innvending kommer inn. Menn og kvinner er for like, etter din oppfatning. Nei, de er ikke det! De utfører en rekke foreldreoppgaver og oppgaver i hjemmet sammen eller hver for seg alt etter hva som passer det enkelte par best (jeg kan ikke fordra å vaske opp, men heldigvis er oppvaskemaskinen oppfunnet, så det gjør ikke noe om jeg har aversjon for denne tradisjonelt kvinnelige syssel).

Du viser til bonusbesteforeldre som sloss om barnas oppmerksomhet. Disse må ha misforstått sin rolle (til de som ikke vet det, en rolle er ikke noe man spiller. Begrepet «rolle» er knyttet til en funksjon, i dette tilfellet innen familien). Som navnet tilsier, en bonusbesteforelder skal være en bonus og ikke en erstatning for de besteforeldrene som barna allerede har. Det er en eller to personer som er kommet inn i familien som et tillegg og som skal fungere som nettopp det, som ekstra personer som hører med til den utvidede familie. Det samme prinsippet gjelder for bonusoldeforeldre.

Når det gjelder bonusforeldrene, så er ikke disse erstatninger for de biologiske foreldrene, men de må nesten få bestemme i egne hjem (sammen med ektefellen) dvs at de har rett (og plikt) til å sette grenser også for bonusbarna. Jeg ser det som en utvidet familie hvor det er flere ressurspersoner å forholde seg til, dvs mer voksen kontakt. Der det fins patologi i familien, vil det selvsagt bli annerledes, men man kan da ikke gi alle gode fedre og bonusfedre skylden for at i noen hjem så fungerer ikke «tingene» slik de ideelt sett skulle.

En blomst fra meg til den moderne maskuline mannen som greier å ha så mange jern i ilden uten å miste sin maskulinitet, og selvsagt en blomst til alle mødre med det samme.

PS. Dette var ikke ment som et forsvar for skilsmissen, men et forsøk på å si i fra om at det fins mange flotte fedre og bonusfedre, som står på med mange oppgaver uten å miste sin maskulinitet. Jeg har sagt at jeg tror foreldre må prøve å få hjelp dersom de har problemer i ekteskapet, slik at vi slipper opprivende skilsmisser, men vi trenger ikke strø salt i sårene til de som har nå en gang har skilt seg og har klart å etablere seg i et nytt ekteskap. Livet går ikke på skinner innen det ekteskapet som aldri blir oppløst. Det gjør det heller ikke i en ny familie. Problemer er til for å løses underveis!

Jeg syns ikke det var klokt av deg å blande sammen farsrollen i ekteskapet mellom mann og kvinne og det at du (i likhet med meg) ikke ser med glede på sammekjønnede familierelasjoner med barn kommet fra annen kvinnes livmor eller som sæd fra ukjent donor.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 5 timer siden / 1174 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 5 timer siden / 157 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 6 timer siden / 1174 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 6 timer siden / 157 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 6 timer siden / 183 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 157 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 157 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 7 timer siden / 6189 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 7 timer siden / 1174 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Les flere