Anders Møller-Stray

16

Den forsvunne faderen?

Nina Karin Monsen tar et oppgjør med moderne farsroller og mannsidealer. Undertegnede kan vanskelig se Monsens idealisering av gamle tider som sunn.

Publisert: 10. sep 2012

Nina Karin Monsen har gjort seg til talskvinne for motstanderne mot kjønnsnøytral ekteskapslov, og særlig for motstanderne mot kunstig befruktning. Hun kommer inn på dette temaet også i dagens innlegg (Vårt Land 10.09 og Verdidebatt.no), men forlater det fort til fordel for et angrep på dagens farsideal. "Pappas rolle synes å være den andre moren, lage mat, kose, leke og gi trygghet, varme og omsorg. Barna får lite av faderlige ting, utfordringer og disiplin, spenning og styrke. De lærer ikke å være handlende, villende og målrettede ut fra en realistisk forståelse av seg selv og verden." Videre romantiserer hun rundt tiden da "Barna selv ventet på far sammen med mor, de var ikke små voksne med egne liv".

Monsen mener formodentlig at vi mennesker defineres først og fremst ut fra kjønnsroller, og at vi skal la vår personlighet, våre egenskaper, styrker og svakheter formes ut fra dette. Og om noen har en personlighet som ikke er i overensstemmelse med egne kjønnsroller er det synd for dem...

Jeg er sterkt uenig med henne. Jeg tror det er viktig for mennesker å være seg selv, og å kunne utfolde sine sterke sider og bruke disse til det beste for sine nærmeste, også barna. Vår personlighet bør forme våre måter å leve på, som det kjønnet vi er. Min måte å være mann på er farget av min personlighet, og jeg nekter å annse meg selv som noe mindre mann av dene grunn. Selv liker jeg å lage mat, uten at jeg føler meg så veldig kvinnelig av den grunn. Jeg har en samboer (hun er kvinne, forresten) som tømmer vannlåsen når sluket går tett. Hun skifter dekk på bilen høst og vår, jeg støvsuger den. Mener Monsen oppriktig at dette vil gjøre at mine og min samboeres eventuelle fremtidige barn vil bli usikre, eller ha et urealistisk selvbilde?

Monsen går, såvidt jeg kan se, i den typiske konservative fella det er å idealisere samfunnet man selv vokste opp i, og å videre tenke at det er slik det alltid har vært. Men samfunnet er alltid i en prosess, en utvikling. Å tro at kvinnenes hverdager var særlig "feminine" på attenhundretallet, fulle som de var av tunge husmorløft og farlige arbeidsoppgaver er neppe riktig. På denne tiden var det gjerne heller storesøsken som passet barna, mens mor og far arbeidet på gård eller i hjemmet. Eller, kanskje barna måtte være med og jobbe selv også? Og den strenge disiplinen Monsen etterlyser, ble nok ofte utøvet på måter som i dag heldigvis er ulovlige, uavhengige av om det var mor eller far som stod for den.

Monsen gjør seg selv til forsvarer av fars possisjon i samfunnet, men hun ser ikke ut til å ha noe til overs for den obligatoriske delingen av foreldrepermisjonen. Til hennes store bekymring kan jeg si at om jeg får barn, ønsker jeg å være hjemme dem halve permisjonstiden. Jeg ønsker å bli kjent med egne barn, og jeg vil at de skal bli kjent med meg. Jeg vil ikke være en ukjent person som kommer hjem sent om kvelden, som sitter i godstolen og blir vartet opp, og som kommer og kjefter på barnet om det lager bråk eller ikke vil legge seg. Eller som sender barnet ut på kjøkkenet til mor når det har falt og slått seg, og trenger noen til å gi omsorg og til å "blåse på såret".

Monsen hevder avslutningsvis at "Hadde barn og unge dannet et politisk parti, ville de krevd at foreldrene elsket hverandre, ikke skilte seg, ga dem omsorg og disiplin ...". Jeg arbeider med barn og ungdom i Den norske kirke, og særlig blant ungdommene jeg jobber med er det svært mange som kommer fra skilsmissehjem. Jeg har inntrykket av at flesteparten av disse ungdommene ser at foreldrene har det bedre der de er nå, enn der de var. Og at deres oppvekst er mer preget av fred, omsorg og disiplin nå som foreldrene ikke er opptatt av å krangle med hverandre. Selvfølgelig ville det beste alternativet være at alle levde i harmoniske kjernefamilier der alle elsker alle og ingen har det vondt. Men, der virkleigheten ikke er slik, vil skillsmisse ofte være den beste løsningen. Og, det kan vokse gode, ansvarlige individer opp i slike familier også. Det kjenner jeg svært mange eksempler på.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Hva er poenget

Publisert nesten 8 år siden
Anders Møller-Stray. Gå til den siterte teksten.

Monsen hevder avslutningsvis at "Hadde barn og unge dannet et politisk parti, ville de krevd at foreldrene elsket hverandre, ikke skilte seg, ga dem omsorg og disiplin

Med å angripe Monsen når det hun gjør er å slå et slag for at de voksne skal ta mer ansvar for sine valg og sine løfter..??

Det du gjør er derimot å idyllisere barns verden etter at de har opplevd at mamma og pappa har gjort det feigeste valget...nemlig å skille seg fra barnas andre forelder....Og dermed har de voksne i sin egoisme påført barna livslange traumer.

Å si noe annet er vås. 

Kommentar #2

Anders Møller-Stray

16 innlegg  70 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Poenget mitt er bare at traumene ofte vil være større for barna om de må vokse opp i konfliktfylte hjem med daglige krangler og evt. innslag av vold. Det er som regel ikke de mest idylliske ekteskapene som ender med skilsmisse.

Kommentar #3

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Kva skal me med faderen når me har stråmannen?

Publisert nesten 8 år siden
Anders Møller-Stray. Gå til den siterte teksten.

Monsen går, såvidt jeg kan se, i den typiske konservative fella det er å idealisere samfunnet man selv vokste opp i, og å videre tenke at det er slik det alltid har vært.

Då har eg eit godt råd:

Slutt å vera konservativ!

So går du aldri i fella,

felle!

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere