Elsker du Sannheten, eller er du likgyldig overfor den?

Den verste gift for kjærligheten til vår store Mester, er hvis vi får omsorg for vårt eget navn og rykte.

Uansett hvordan alt er og blir, så må vi se til at vårt navn og rykte aldri kommer inn mellom oss og Mesteren. For da fordunkles synet og man går feil. Man tørker da ut og går seg vill i et uveisomt øde. Der ledes mann til en tørr mark og skal ikke få se at det kommer noe godt. Der er det som å bo alene i et saltland. Altså veldig lite trivelig og oppløftende.

Vel kan man forsøke å drømme seg bort, og tro man er i det lovende land, men når solen brenner en og tungen begynner å henge fast ved ganen, så våkner man gjerne uvillig opp til en virkelighet man ikke forstår noen ting av. For det var jo ikke dette man var lovet når man søkte Gud av et helt hjerte. Dette oppleves fryktelig.

Dog, den største nåden som kan komme over en sjel som har havnet der i saltlandet, er å kjenne på nøden og tørken, slik at hjertet atter begynner å rope om lys og nåde, så man kan se og forstå veien til de rike vannkilder og gode og herlige frukttrær.

Men ak, man ledes ikke ut av dette øde, før man erkjenner Sannheten om sin egen tilstand og tar imot dommen og lar den virke det den skal virke.

Den første kjærlighet består av en inderlig lengsel etter å finne og bare behage Den Allmektige Gud. Alt annet kommer i bakgrunnen og blir underlagt denne ene og altomfattende lengsel. Når Gud selv fyller hjertet med lengsel og inderlig kjærlighet til seg, så mister alle andre tyngdepunkt og fokus sin verdi.

Når den første kjærlighets brann til Kristus bor i hjertet, så begynner man å se som man bør se, både Gud, seg selv, Satan og sine medmennesker. Ens øyne opplyses og man begynner å se i større og større grad som Mesteren ser.

Du slutter å narre og lyve for deg selv, og erkjenner Sannheten. Sannheten om alle ting. Sannheten om Gud, sannheten om deg selv, sannheten om Satan og sannheten om de menneskene du møter på din vei.

Alt skal vi se og definere i Sannhetens lys og veiledning. Det er når Sannheten åpenbarer seg for deg,  det først kommer frem hvor høyt du elsker den.

Å elske Sannheten er å erkjenne den når den åpenbarer seg for deg. Du tenker kanskje ikke så mye over at det er Sannheten du trykker til ditt hjerte, men det er det du gjør, du søkende sjel, som lengter etter Sannhet i sannhet.

Når den kommer deg i møte, så viker du ikke tilbake og er ikke gjenstridig. Selvom det betyr at du må erkjenne at du intet er og intet har forstått, så elsker du Sannheten så høyt at du ikke makter noe mot den. Om det svir aldri så mye, så gjør kjærligheten til Sannheten deg så svak for den, at du knekker under dens vekt og erkjenner dens fryktelige tale. Der, under dens tungtveiende Ord og sviende smertelige erfaringer, som den rikelig gir deg, lærer du mangt og meget du ikke ville vært foruten. Både om deg selv og andre.

Du legger deg stadig i dens favn og roper at den må ta deg imot og lindre smerten og gi deg styrke til å bære og oppfylle dens krav. Ingen ting kan glede og tilfredsstille deg mer enn dens velsignede, milde og gode anerkjennelse. Når du erfarer at Jesus Kristus tar imot deg og styrker deg, så er det det største og ingen ting annet kan lignes med det du opplever der under hans kjærlige og gode behandling. Der styrkes du nemlig med en kraft som gjør deg uovervinnelig.

Sannheten lyser Budet opp for deg, og inngir deg en lengsel etter å oppfylle dens krav. Ingen ting annet enn lydighet kan tilfredstille ditt hjerte.

Hver svikt, hver menneskelige svakhet overfor Sannheten i Budet, hver ulydighet og slapphet stjeler lykken og gjør ditt hjerte så sykt at du ikke orker annet enn å kaste deg ned for Kristi åsyn og be om nåde til å ta det bedre slik at Budet kan holdes. For Budet må jo holdes fremfor alt. For det er Mesterens bud og befaling.

La oss søke det sinn som elsker og heller dør enn å bryte Guds Bud! Da skal vi raskt merke hvordan Sannheten kommer oss i møte og åpenbarer seg og leder oss på dens BudOrds veier til visdom, lykke og fred.