Magnus Leirgulen

64    3962

Selvmedlidenhet eller ---

Publisert: 30. des 2009 / 2292 visninger.

Debatten etter Herlands innlegg om misjonærbarna har rast over skjermen med opp til orkans styrke i kastene. Imponerende 115 kommentarer hittil sier sitt

 

Men hvem er nå disse ofrene.  Er det bare misjonærbarn det er snakk om. ?

Hvem er overgriperne, er det bare i misjonsselskapene de finnes ?

 

I den foregående debatt som har vart  i lang tid er det misjonen  som er den store stygge ulven. 

Mange, mange av kommentarene  har vert usaklige og ufine, og noen av dem etter min mening ondsinnede. 

 

Perspektivet  i og rundt dette er ikke bare de omtalte og nå stigmatiserte misjonærbarna.   Problematikken vedr. overgrep mot barn er ikke ny, men relativt nyoppdaget og nyerkjent.    Det er ikke mange tiårene siden sosialangst som diagnose var ukjent for psykiatrien. Enda dette er et av de sikreste kjennetegn på overgrep,  fra tidlige barne og ungdomsår.

Da er det vel ikke rart at institusjonene i samfunnet bruker tid på å erkjenne dette, og ta det inn over seg. 

 

Målgruppen her er sammensatt og uhyre komplisert.  Jeg kan tenke meg at den største gruppen er de som  har vert utsatt for mer eller mindre grov omsorgs -svikt. På en måte hører vel alt inn under dette.  Her finner vi fysiske overgrep, her finner vi psykiske og mentale overgrep ( minst synlige), og her finner vi dem som har vert utsatt for seksuelle overgrep.                                                     Denne siste, og tross alt minste gruppen  har fått størst oppmerksomhet i media, selv om det i de to andre gruppene kan finnes vel så mange, og sterkere skader.

 

Overgriperne.  Dette persongalleriet kan være like sammensatt som alt annet.

Det kan være fra tankeløse personer med liten empatisk evne,  til følelsesløse psykopater, uansett kjønn, eller også som vi vet, mennesker med en feilkoblet seksualdrift (pedofile)

 

Barna er heller ikke en ensartet gruppe.  Noen er svært sensitive og følsomme, andre er robuste og tåler ganske mye.  Så har vi da den store gruppen i mellom disse.

Når et barn blir utsatt for overgrep skjønner de ikke alltid at dette er unormalt. De tenker gjerne at dette er virkeligheten, og det er det jo – for dem.              Først  senere i livet, for mange, når de får relatert seg til det normale, går det opp for dem hvor angsten kommer fra, hvor depresjoner og andre problemer skriver seg fra.

 

Aggresjonen mot kilden av problemene  kan da for mange være voldsom og sterk.  Likevel tror jeg de fleste vender aggresjonen innover mot seg selv, med skyldfølelse, sosialangst og depresjoner som  sterke symptomer.  Andre vender sitt sinne utover, mot overgriperne-  hvis de er tilgjengelige da, men ofte mot samfunnet ellers.  Felles for storparten er vel at selvbildet og selvfølelsen er knust.  Det er som å se seg selv i et splintret speil. Det blir bare fragmenter igjen.  Å lappe igjen dette selvbildet er en formidabel oppgave, men langt fra umulig.

 

Helingen   Dersom selvmedlidenhet over lengre tid har fått rom, kan situasjonen virke fastlåst bare av det.  Derfor må disse få hjelp til å komme ut av dette  som det første skritt på veien.  Det kan være tøft, fordi selvmedlidenheten kan til en viss grad virke lindrende på smerten.  Men samtidig holder den sårene åpne slik at de ikke får gro.  Selvmedlidenheten heler ikke selvbildet  Det er viktigere å bevisstgjøre dem på dette,  enn hele tiden å minne dem om at de er ofre og tapere.  På en  slik måte å nøre opp under selvmedlidenheten til dem som måtte ha det, er i realiteten å gjøre dem en bjørnetjeneste.

 

Skyld. det de trenger er å få konfrontert sin smerte mot det rette objektet, altså mot mobberne, overgriperen, misbrukeren, og de som sviktet direkte. Ikke alltid er dette mulig, eller ønskelig,  Men å få plassert skylden på rett sted, der den  hører hjemme er livsviktig.   

Dessverre er det slik ofte at anklagen og sinnet rettes mot feil sted. Det er en forståelig reaksjon når de rette skyldnere ikke lenger er mulig å nå, men det  gavner lite dette formålet

Ofte kan raseriet vende seg mot et eller annet i samfunnet,  som aqndre institusjoner, tro, religion, misjonsselskaper som vi har sett, og mye mer.

Enten disse har direkte, eller indirekte skyld i dette, og selv om overgrepene har skjedd i en annen tid, med mindre kunnskap om dette enn vi har i dag, er det selvsagt avgjørende at beklagelse og bønn om tilgivelse kommer fra dem som er nærmest mulig utgangspunktet for hendelsene.

 

Det mennesker trenger i en slik situasjon er tilbud om hjelp til selvhjelp. Ofte medisinsk/psykiatrisk hjelp og sjelesørgerisk hjelp.  Det minste de trenger er stigmatisering som ofre og tapere gjennom opphetede debatter, og media oppslag.  Det er ikke disse som er taperne, den rollen hører overgriperne til.

 

Omsorgssvikerne og overgriperne har ansvaret og skylden.  Men ofte har disse selv vert gjenstand for de samme påkjenninger i barndommen.                          De pedofile har til fulle ansvaret for sine handlinger. Men igjen, hvor har disse fått sin spesielle legning fra ?    Det er ikke straffbart eller kriminelt å ha en pedofil legning, like lite som det å ha en homofil eller lesbisk legning.             De fleste av oss er glad i, og begjærer penger, det er heller ikke straffbart. Men vi kan ikke begå ran for å få fatt i dem, uten følger 

Den pedofile er et menneske som andre mennesker på godt og ondt. Bare når de overtråkker grensen og gjør seg skyldig i pedofili  har de gjort forbrytelser.  De fleste av oss reagerer sterkt på slike ting, med rette – mange reagerer påfallende sterkt, av ulike grunner.   Den pedofile som har falt for sine sterke følelser og gjort seg skyldig skal straffeforfølges, og gis den rette straff.  Men de er fortsatt mennesker som andre forbrytere.  Å kalle dem for udyr, monster, umennesker o.s.v.  er uvettig tale, og tjener ikke saken. Tvert i mot er dette, det samme som å ta fra dem ansvaret for sine handlinger.

 

Misjonen og forkynnelsen.

 

Jeg tar ikke mål av meg til verken å være forsvarer eller anklager overfor misjonen  og andre kristne sammenhenger i dette. Nå er disse på vei til å rydde opp i sine problemer, og det er bra.  Men dette må skje kontinuerlig etter min mening, og ikke bare som et ”skippertak”

Det er bedre å forebygge, enn å reparere skader etter hvert.  Det må utvikles sosiale apparater innefra som kan ta seg av dem som mener seg å lide overlast på en eller annen måte. Det er alvorlig når maktmennesker får lov å herse  med  medarbeidere slik som vi vet skjer ellers i sekulært arbeidsliv. Det er alvorlig når seksuell trakassering finner sted.  Det er alvorlig når barn blir krenket.  Og – det alvorligste av alt er når dette blir oversett med et skuldertrekk av dem som har styringsansvar.  Som vi vet nå, er dette som tidligere ble sett på som en umulighet i kristne sammenhenger et faktum og en realitet.

 

Kristne organisasjoner har her nå en mulighet til å gå foran og vise vei hvordan dette må håndteres fremover. Mesterens budskap skal ikke bare forkynnes i ord, men også i gjerning. Hvilken enorm mulighet til kjærlighetens forkynnelse, først innad, så utad  har ikke dette i seg.

 

Til syvende og sist har vi alle skyld, en sammenhengende kollektiv skyld. Det er vi som er samfunnet, og det er vi, alle sammen, som har ansvaret for å bygge et samfunn hvor slike ting blir minst mulig av, hver på vår måte. Vi har vent oss til å rope på politikerene når noe er galt, på politiet, på helsevesenet, på rettsapparatet som skal trå inn og møte verdens dårlighet for oss.

 

Kanskje vi alle trenger å kaste selvmedlidenhetskappen av oss,  og heller ta på oss selvransakingsbrillene.

 

 

 

Godt År ! og gode år fremover til alle impliserte parter

Ps.  Godt Nyttår til alle mot og med debattanter - og forresten også til VÅRT LAND som lar oss få lov til å holde på slik (-;)

magnus L

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

RE: Selvmedlidenhet eller ---

Publisert nesten 9 år siden
30.12.09 kl. 14:27 skrev Magnus Leirgulen: Problematikken vedr. overgrep mot barn er ikke ny, men relativt nyoppdaget og nyerkjent.    Det er ikke mange tiårene siden sosialangst som diagnose var ukjent for psykiatrien. Enda dette er et av de sikreste kjennetegn på overgrep,  fra tidlige barne og ungdomsår.

Da er det vel ikke rart at institusjonene i samfunnet bruker tid på å erkjenne dette, og ta det inn over seg. 

------------------

Her er det mange ting å gripe fatt i, men la meg ta tak i sitatet ovenfor. Kunnskap om overgrep er slett ikke ny. Det nye er holdningen til overgrepsofres beretninger. De blir ikke lenger frakjent all troverdighet. Sakene som dukker opp i dag er derfor nåtidens konfrontasjon med fortidens tenkemåte. Et gjennomgående trekk er at ofre for overgrep først på et sent stadium i livet er i stand til å ta sine saker opp og sette lys på hva de har gjennomgått. Etter hvert har overgrepssaker i institusjonsmiljø blitt så mange at det har dannet seg visse tydelige mønstre med hensyn til hvordan overgrep kunne skje og hvilke institusjoner som var sterkest belastet med overgrepskulturer. Alt dette har vært med på å styrke ofrenes troverdighet. Vi ser at visse institusjoner går igjen som verre enn andre, og ofte er det de samme personene som får overgrepsanklager rettet mot seg.

Den første overgrepsskandale i institusjonsmiljø som fikk bred mediedekning i Norge, er fra et privat barnehjem i Hurum i 1938, der en tidligere klient hadde anlagt sak mot bestyreren for en rekke overgrep samt for vanskjøtsel. Saken fikk store oppslag, bl.a. i Nationen, som fordømte anmelderen i kraftige ordelag. Bestyreren ble frikjent. Tilfellet ville at Gabriel Scotts roman "De vergeløse" ble utgitt nokså samtidig, og historien her er nesten identisk med saken fra Hurum. Utvilsomt har Scott hatt kjennskap til saken og brukt den som grunnlag for skjønnlitterær bearbeiding. Nationen frakjente Scott omtrent all ære da romanen ble anmeldt i avisen. Avisen hadde næringsinteresser å forsvare - omsorg for sosialt utsatte barn var attåtnæring for mange bønder.

Før dette hadde offentligheten med jevne mellomrom blitt kjent med en rekke røminger fra skolehjem, der påstander om overgrep ble fremsatt, men uten at sakene fikk noe større gjennomslag. Den vanlige holdniingen var å forklare uregelmessigheter ved institusjoner som noe klientellet bar ansvaret for. Dagbladet tok i 1915 opp en serie selvmord ved Bastøy skolehjem, hele 13 på ett år.

Den første virkelig store saken kom i 1951, da psykolog Gori Gunvald rettet krasse angrep mot institusjonskulturen ved Bjerketun skolehjem i Bærum, der hun selv var ansatt. Først i 1960 eksploderte imidlertid saken for fullt i mediene. Det var Dagbladet som tok opp saken, og det var samme avis, med journalistene Arne Skouen og Gerd Benneche i front, som utover hele 1960- og70-tallet skulle føre denne type saker frem i offentlighetens lys. Gori Gunvald utgav i 1961 boken "Bjerketun" som er en nærgående dokumenhtasjon både av et brutalt instutsjonsmiljø og av statens unnfallenhet med hensyn til å respondere på vedvarende klager om overgrep og vanskjøtsel. Boken førte til at Bjerketun ble nedlagt i 1963.

Den neste store saken kom i 1968 da Ola Ødegaard stod frem i tv-programmet "Åpen post" og fortalte sin historie fra oppvekst på Ekne skole i Levanger. Med seg hadde han journalist Arne Skouen, som like før hadde gitt ut boka "Rettferd for de handikappede", som tok for seg forholdene innen åndssvakeomsorgen. Siden fulgte en lang rad av skandaler, og de var direkte medvirkende til at de store institusjonene ble nedlagt i tur og orden.

Den store forskjellen fra da og nå er at de store institusjonenes æra er en saga blott, at instutsjonsmiljøer ikke lenger har muligheter for å utvikle seg som lukkede verdner med egne normer for adferd og disiplin, at vi har et regelverk som sikrer kontroll med virksomheten - samt ikke minst - at det stilles krav til sosialfaglig kompetanse hos dem som jobber ved slike institusjoner.

Fortsatt drives imidlertid mye barnevernsarbeid i privat regi, der kontrollen og kravet til kompetanse hos de ansatte langt fra er god nok. En sak med en 16 år gammel gutt som stod frem med sin historie like før jul, illustrerer dette.

Svar
Kommentar #2

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Kjempeflott, Olav Rune

Publisert nesten 9 år siden

Din kommentar er av ein slik kvalitet at det gjev stort utbytte å fylgje med på Verdidebatt. Stor takk skal du ha for at du står på for dei svake på einsærdeles ryddig måte.

Du gjer jobben for oss som ikkje har evne og innsyn nok til å stå på barrikadene!

Svar
Kommentar #3

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: Selvmedlidenhet eller ---

Publisert nesten 9 år siden
30.12.09 kl. 16:38 skrev Olav Rune Ekeland Bastrup:30.12.09 kl. 14:27 skrev Magnus Leirgulen:Problematikken vedr. overgrep mot barn er ikke ny, men relativt nyoppdaget og nyerkjent.    Det er ikke mange tiårene siden sosialangst som diagnose var ukjent for psykiatrien. Enda dette er et av de sikreste kjennetegn på overgrep,  fra tidlige barne og ungdomsår.

Da er det vel ikke rart at institusjonene i samfunnet bruker tid på å erkjenne dette, og ta det inn over seg. 

------------------

Her er det mange ting å gripe fatt i, men la meg ta tak i sitatet ovenfor. Kunnskap om overgrep er slett ikke ny. Det nye er holdningen til overgrepsofres beretninger.

 ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Takk for opplysende kommentar Bastrup. Jeg tror det er denne kunnskapen og mere til vi må få hamret inn på nytt og på nytt også.     

Nå skrev jeg ikke at kunnskapen om overgrep er ikke ny,  men: Problematikken vedr. ovegrep, er ikke ny. Sannsynligvis har den vart så lenge det har vert mennesker til.   Når jeg skrev relativt nyerkjent, (nyoppdaget) var vel litt uheldig ordvalg, så var det over et virkelig langt perspektiv.  Du nevner 1938 som et gjennombruddsår.  Det skal ikke mye fantasi til å vite at dette er ting som har foregått i uminnelige tider.  En er nå kanskje komt igjennom fortrengningsfasen får en håpe. Så¨får en håpe at dette kan bli innledningen til en åpnere og mer opplysende debatt om problematikken.   Å få slike ting frem i dagen i kunnskapens lys er avgjørende viktig.

MVH magnus L   

Svar
Kommentar #4

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

Kristne verken bedre eller verre

Publisert nesten 9 år siden
30.12.09 kl. 17:21 skrev Magnus Leirgulen:

Takk for opplysende kommentar Bastrup. Jeg tror det er denne kunnskapen og mere til vi må få hamret inn på nytt og på nytt også.     

--------------------------

Jeg vil gjerne ta opp en del sider rundt dette i små porsjoner, da blir det lettere å lese. Jeg tok også en del av dette opp i innleggene mine mot Herland, men det druknet i stormkavet og de fleste la bare merke til de krasse utfallene. Men de fleste har forhåpentligvis fått med seg at jeg er i stand til å debattere saklig.

Hvilke type institusjoner utviklet overgrepskulturer? Dette vet vi en del om. Og la meg først som sist slå fast at kristne institusjoner ikke utmerket seg verken positivt eller negativt i forhold til offentlige.

Det som imidlertid er en markant forskjell er at kristne institusjoner, enten det var barnehjem eller større institusjoner for psykisk utviklingshemmede, ble drevet med betydelig lavere budsjetter enn offentlige, noe som førte til lavere kvalitet både materielt og mht kvaliteten på personalet og ledelsens ambisjoner om kvalitativ drift. Slikt vet vi hadde betydning for at overgrepskulturer kunne utvikle seg. Videre vet vi også at type klientell institusjonene var bygget for smittet over på deres status og dermed på kvaliteten personale som ble rekruttert.  Barnehjem, skolehjem for såkalte "vanartede Børn" og psykiatriske pleiehjem, herunder pleiehjem for åndssvake, hadde ekstremt lav status. Institusjoner med sosialfaglig kompetanse blant de ansatte, enten det var lege eller kurator, hadde høyere status. Det var også ved sistnevnte type institusjoner samtlige skandalesaker på 1950-70-tallet dukket opp. Fellesnevneren er at det ofte ble slått alarm når personer med sosialfaglig kompetanse kom inn ved institusjonene. Kvaliteten på ledelsen ved institusjonene og dernest på personalet, hadde altså alt å si.

Når det gjelder forskjellen i kvalitet mellom kristne og offentlige institusjoner, vil jeg vise til en undersøkelse jeg gjorde for året 1953, som jeg tok spesielt for meg i forbindelse med at jeg skrev boka "En landevei mot undergangen" (Universitetsforlaget 1996). Foranledningen var et konkurskrav fra Trondheim kommune mot Norsk misjon blant hjemløse, som var et halvoffentlig organ med forvaltningsfullmakt over personer med tater- og omstreiferbakgrunn. Saken gjaldt en av misjonens klienter som var blitt overført til Stavne offentlige skole i Trondheim. Kommunen fakturerte misjonen for en kurpris på kr. 18,50 pr. døgn. Misjonen nektet å betale og henviste til at høyeste kurpris pr klient pr døgn ved deres institusjoner var kr 6,50. Trondheim kommune stod fast på sitt krav, og misjonen klagde da kommunen inn for Prisdirektoratet. Klagen ble avvist, men misjonen nektet fortsatt å betale og Trondheim kommune måtte drive inn sitt tilgodehavende ved inkasso.

Jeg sammenlignet disse tallene med andre institusjoner, bl.a. noen av åndssvakeinstusjonene som ble drevet av Det norske diakonforbund. Jeg fant her en kurpris pr klient ned mot kr. 3,00 pr.døgn, som var ekstremt lavt også i 1953! Jeg sammenlignet så dette med parallelle institusjoner i Sverige og Danmark. Jeg fant at tilsvarende kristne institusjoner i Stockholmsområdet på samme tid hadde en kurpris pr klient pr døgn på kr 19,79, ved danske kr 21,75. Gjennomsnittet for tilsvarende offentlige institusjoner i Sverige lå på samme tid på kr. 40, 28, ved danske kr. 60. 01. 

De enorme materielle forskjellene som disse tallene avslører, er også en god indikator for forskjeller i psykososial kvalitet ved institusjonene. Men slike forskjeller hadde ikke alt å si. Institusjoner kunne utvikle overgrepskuølturer helt uavhengig av materiell standard.Til sjuende og sist var det ledelsens holdninger til sitt klientell som var betydningsfullt i forhold til om listen for overgrep lå høyt eller lavt. Flere av skolehjemmene hadde bestyrere med militær bakgrunn, som f.eks. ved Bastøy og Torshov. Bare det sier jo sitt. Oberst Sølvberg, mangeårig rektor ved Torshov off. skole, gikk bare under navnet "obersten". Bare dette sier jo sitt om hva slags kompetanse som ble vektlagt.

Svar
Kommentar #5

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

Kristne og offentlige

Publisert nesten 9 år siden

Hei igjen !   Det som er viktig er at hele problematikken blir belyst.  Det er veldig viktig å ikke gå i skyttergravene for å forsvare kristne (private) instusjoner i relasjon til de offentlige ellers..  Det får en heller gjøre eller ikke gjøre når en har fått mer bredde over kunnskapen om dette.  Tregheten i systemet til full erkjennelse er formidabel.                                                                          Takk for bidragene så langt. 

magnus

Svar
Kommentar #6

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

RE: Kristne og offentlige

Publisert nesten 9 år siden
30.12.09 kl. 18:57 skrev Magnus Leirgulen:

Hei igjen !   Det som er viktig er at hele problematikken blir belyst.  Det er veldig viktig å ikke gå i skyttergravene for å forsvare kristne (private) instusjoner i relasjon til de offentlige ellers..  Det får en heller gjøre eller ikke gjøre når en har fått mer bredde over kunnskapen om dette.  Tregheten i systemet til full erkjennelse er formidabel.                                                                          Takk for bidragene så langt. 

magnus

 Denne haldninga skal du ha stor honnør for Magnus. Stor honnør!!!

Svar
Kommentar #7

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: Kristne og offentlige

Publisert nesten 9 år siden
30.12.09 kl. 19:09 skrev Elias Per Vågnes:30.12.09 kl. 18:57 skrev Magnus Leirgulen:

Hei igjen !   Det som er viktig er at hele problematikken blir belyst.  Det er veldig viktig å ikke gå i skyttergravene for å forsvare kristne (private) instusjoner i relasjon til de offentlige ellers..  Det får en heller gjøre eller ikke gjøre når en har fått mer bredde over kunnskapen om dette.  Tregheten i systemet til full erkjennelse er formidabel.                                                                          Takk for bidragene så langt. 

magnus

 Denne haldninga skal du ha stor honnør for Magnus. Stor honnør!!!

 Tja, honnør eller ikke.  Mitt poeng er av rasjonell art. Selv om sannheten kan være smertefull av og til er det ingen grunn til ikke å få den på bordet.  Det er mange sider ved den, som før er nevnt. Bare når en har kunnskapen og alle - hvorfor, kan en gjøre noe effektivt med problemet som sådant. En helhetlig samfunnsbevissthet rundt dette er viktig for ettertiden.

Her gjør Ekeland Bastrup en god insats vil jeg si.  Jeg har ikke kompetanse og kunnskap nok på dette felt til å vurdere hans innspill godt nok. Men det virker etterrettelig og troverdig og har ingen grunn til å tvile på hans meninger om dette.  Det kunne også vert greit med flere innspill, også fra andre som har reell kompetanse i denne materien.

MVH magnus L 

Svar
Kommentar #8

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

Norsk institusjonsomsorg stod langt tilbake

Publisert nesten 9 år siden

Kvaliteten på norsk institusjonsomsorg stod til inn på 1970-tallet langt tilbake i forhold til sammenlignbare land i Europa, i første rekke våre skandinaviske naboland samt Belgia og Sveits. Kun Island lå dårligere an enn oss når det gjaldt politisk prioritering av institusjonsomsorgen, enten vi snakker om åndssvakeomsorg, tilbud for lettere evneveike, skolehjem for barn og unge med tilpasningsvansker eller psykiatrien. Erkjennelsen av at problemutsatte barn og unge trengte andre tilbud enn normaliserings- og disiplineringstiltak kom meget sent til oss. De første med psykologifaglig eller spesialpedagogisk kompetanse som ble ansatt ved større norske spesialinstitusjoner mot slutten av 1950-tallet, opplevde å bli regelrett frosset ut av andre tilsatte. Konfliktnivået ved flere institusjoner var utover 1960-tallet meget høyt og med en rekke medieskandaler som følge. En tidligere psykolog ved Bjerketun skolehjem omtalte bestyreren ved institusjonen slik: "Han er imot alt som begynner på ps - unntatt psalmebok." Først mot slutten av 1970-tallet var det gjennomført et generasjonsskifte der sosialfaglig kompetent personell var kommet i flertall. Resultatet var en total omveltning innen institusjonsomsorgen og i neste omgang nedlegging av spesialinstitusjonene.

En liten historie forteller sitt: I 1961, på et tidspunkt da den norske velferdsstaten var under full oppbygging, mottok norske politkere en delegasjon av utenlandske sosialpolitikere og fagpersoner innen spesialpedagogikk og sosialmedisin som skulle studere norsk spesialomsorg. Her var delegater fra våre skandinaviske naboland, fra Sveits, Tyskland, Nederland, Belgia og England - ja, helt fra Japan var det utsendinger. Delegasjonen ble blant annet tatt med til Emma Hjorths hjem i Bærum, eller Sentralinstitusjon for åndssvake som det offisielt het, hvor man nettopp hadde fullført oppføringen av et stort og moderne bygningsanlegg. Stolt viste norske sosialpolitikere frem hva de hadde fått til.

Reaksjonen de fikk tilbake, var ikke helt som forventet. Ved avreise uttalte en nestor innen dansk åndssvakeomsorg, som var med i delegasjonen, til forfatter og journalist i Dagbladet, Per Hansson: - Dere burde skamme dere! Da hadde den danske delegaten bare fått se solsiden av norsk åndssvakeomsorg. Men det var mer enn nok. Selv svevde vi i den villfarelse at vi lå langt fremme. Men i 1961 lå de fleste sammenlignbare land milevidt foran oss når det gjaldt omsorg for særlig trengende grupper i samfunnet. Ved inngangen til 1960-tallet var forholdene innen norsk spesialomsorg ikke det spor bedre enn det vi i dag kan se fra barnehjem i Øst-Europas mest uutviklede stater.

Dette er ingen retorisk overdrivelse, det er en konstatering av faktum. Men ennå har mange problemer med å fordøye dette faktum. Dels kan det leses ut av statistikk. Det året kjøleskapet for fullt gjorde sitt inntog i norske hjem og Arbeiderpartiet stod på det høyeste av sin makt, i 1956, var de offentlige bevilgningene til norsk åndssvakeomsorg det halve av hva de var i 1880 målt i relative kroner. Vi lå ikke bare langt tilbake - vi hadde i Arbeiderpartiets glansperiode og under oppbyggingen av det norske folkehjemmet tatt sjumilsskritt bakover i utvikling. I etterkrigstiden var det flertallets velferd som skulle sikres, de særlig trengende grupper i samfunnet var det ikke mange som skjenket en tanke - Arbeiderpartiets sosialpollitikere med sosialminister Gudmund Harlem (ja, det er faren) i spissen minst av alt.

I min bok "El Jucan - asfaltens sønn" (Aschehoug 1993) skriver jeg blant annet utførlig om forholdene på Emma Hjorth og andre norske spesialinstitusjoner. En av reaksjonene jeg fikk - for øvrig i avisen Klassekampen, av alle steder - var at jeg overdrev og at beskrivelsen neppe var etterrettelig som generell beskrivelse av institusjonsomsorgen. Men da rykket journalist og forfatter Arne Skouen, som selv hadde førstehåndskjennskap til åndssvakeomsorgen og til Emma Hjorth i særdeleshet, ut til mitt forsvar. I den grad jeg hadde vært historisk uetterrettelig, så var det fordi jeg uttalte meg for svakt, ikke for sterkt. Et uttrykk som rottereir var ikke for sterkt til å beskrive forholdene på Emma Hjorth i 1960. Det var for svakt, mente Skouen.

Jeg skal komme tilbake til årsakene til dette, som bl.a. ligger i det faktum at norsk institusjonsomsorg på et meget sent stadium omstilte seg fra å være oppdragelsesanstalter med vekt på normalisering og disiplinering til å bli kompetansesentra med sosialmedisinske og miljøterapeutiske tilbud.

Svar
Kommentar #9

Lars Hausken

40 innlegg  666 kommentarer

Heisann

Publisert nesten 9 år siden

Jeg ble positivt overrasket nå.

En voksen og saklig debatt om et tabu - og det i en nettdebatt.

Bravo :)

Svar
Kommentar #10

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden

Det er helt sikkert at debatten omkring Herlands innlegg har skapt engasjement ut over det vanlige i dette forum, sånn sett kan vi vel ty til det gamle ordtaket om aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Som kommentar til innlegget ditt Magnus, vil jeg bemerke at det er viktig å være varsom med generalisering fordi det er så ulike barn som blir utsatt for overgrep og mishandling, og situasjonen de har vært i er også ulik. Slike overgrep kan gjøres av foreldre eller de som er i foreldrenes sted, men også av og til av helt fremmede. Til dette kommer i tillegg hvilken alder hendelsene inntraff i, om denne overgrepssituasjonen var langvarig og barnet og senere den voksne personens egne ressurser. Det eksisterer derfor ikke noe helt bestemt mønster for disse barnas (eller de som har blitt voksne) sine reaksjoner på slike opplevelser. Når dette er sagt vil jeg særlig kommentere avsnittet ditt om heling. Her tror jeg du har mere feil enn rett slik jeg har erfart det.

Du skriver : "Dersom selvmedlidenhet over lengre tid har fått rom, kan situasjonen virke fastlåst av bare det. derfor må disse få hjelp til å komme ut av dette, som det første skritt på veien. Det kan være tøft, fordi selvmedlidenheten kan til en viss grad virke lindrende på smerten. Men samtidig holder den sårene åpne slik at de ikke får gro. Selvmedlidenheten heler ikke selvbildet. Det er viktigere å bevisstgjøre dem på dette, enn hele tiden å minne dem om at de er ofre og tapere. På en slik måte å nøre opp under selvmedlidenheten til dem som måtte ha det, er i realiteten å gjøre dem en bjørnetjeneste."

Jeg vil hevde at det ikke er selvmedlidenhet som først og fremst kjennetegner barn eller de som har blitt voksne sitt forhold til egen traumehistorie før de har fått hjelp. Heller tvert om. De bagatelliserer ofte sin egen erfaring og mener faktisk ofte at de selv (nærmest som de eneste i verden) ikke har tatt noen skade av sine opplevelser til tross for en historie med selvmordsforsøk, depresjoner, angst, voldsomme reakjoner når de er i situasjoner som likner traumesituasjonen, en tøff maske, ufølsomhet for smerte både hos seg selv og andre, selvskading, mangel på empati, syns andre syter når de forteller etter noen tids behandling, er frenetisk opptatt av å gjøre ting hele tiden (ofte såkalte arbeidsnarkomaner i voksen alder), eager to please holdning overfor autoriteter osv. Heller ikke slike reaksjoner kan vi generalisere, og hver enkelt har sin egen måte å reagere på. Men jeg hevder likevel at de reaksjonene jeg har beskrevet ovenfor er mere vanlig enn at de med traumehistorier de ikke har fått bearbeidet er selvmedlidende. Det er den følelsesmessige nummenheten som er klassisk som først og fremst synes å lindre deres indre smerter sammen med ulike former for selvskading.

I dette perspektivet blir det å erkjenne at man selv virkelig har vært utsatt for overgrep ofte det første skritt mot heling. Og en slik erkjennelse oppleves virkelig smertefullt for dem som har fortrengt. Men makter man dette vil den traumeutsatte gradvis begynne å sørge over egen historie og nyorientere seg med hensyn til egen livshistorie. Ofte vil en økt medlidenhet med andre i samme situasjon inntre.

De som har vært utsatt for overgrep er som tidligere nevnt ingen ensartet gruppe. Mange av dem fremstår som svært ressurssterke med tilsynelatende vellykede liv både med hensyn til utdanning og jobb. Jeg skriver tilsynelatende, og mener med dette ikke å desavuere deres suksesser hverken i skole eller jobb, men vet om at mange samtidig forteller om symptomer og reaksjoner jeg har beskrevet overfor. Og når en slik person plutselig prøver å gjøre selvmordsforsøk, står det ofte svært forbausede mennesker omkring dem og ikke skjønner at de har hatt det vanskelig.

Men som jeg har understreket flere ganger, tilheling av et alvorlig psykisk traume som seksuelle overgrep kan representere, er en kompleks sak som krever individuell tilnærming og ikke minst erfarne behandlere. Sikkert er det likevel at selvbildet blir noe bedre dersom omverdenen også tar deres lidelse på alvor og ikke forsøker å overse den eller sier til dem at de må glemme den. For da får disse erfaring med at sine egne følelser og reaksjoner, dem skal man ikke lytte til.  De er på en måte ugyldige fordi det mener folk omkring dem. Ei heller er de som personer så viktige at det er grunn til å rote i deres livshistorier og kanskje dermed bidra til å fornærme eller avsløre en gammel mor eller far eller lærer osv.Og da blir ofte resultatet at de velger å leve i sin følelsesmessige nummenhet. Å bidra til dette, det er å gjøre disse en bjørnetjeneste. I motsetning til det foregående starter ofte en tilhelingsprosess hos en overgrepsutsatt  med at folk omkring dem reagerer på fragmenter av deres overgrepshistorie som de kan komme til å fortelle nærmest helt uplanlagt. At omgivelsene på en slik måte lytter og innser alvoret av det personen forteller om, er ofte en hjelp mange overgrepsutsatte forteller om at de husker best som starten på et nytt og bedre liv.

Jeg må forøvrig legge til at det kan være at en person ikke makter å starte en slik bearbeidelsesprosess fordi den er svært smertefull og energikrevende. Det må man også ha respekt for.

Svar
Kommentar #11

Morten Christiansen

18 innlegg  10507 kommentarer

Takk

Publisert nesten 9 år siden

Takk for det innlegget Randi.

(Må si at jeg synes det er synd at Herland fikk lagt selvmedlidenhet perspektivet på dette temaet, det er ikke i det lyset overgrep skal ses fra.)

Svar
Kommentar #12

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Hvem er overgriperne

Publisert nesten 9 år siden

Du stiller spørsmålet ovenfor i ditt innlegg, og undrer deg samtidig på om de bare fins i misjonsorganisasjonene. Nei, dessverre gjør de ikke det. I følge den tidligere diskuterte rapporten fins de i noe mindre omfang i misjonsorganisasjonene enn ellers i vårt samfunn. Videre antyder du at overgriperne er mennesker som selv har vært utsatt for overgrep. Akkurat dette har blitt gjenstand for studier. Resultatene viser at det er langt på vei en myte at pedofile har blitt pedofile fordi de har blitt utsatt for overgrep selv. Og konklusjonen er derfor at det ikke er slik at dem som har vært ofre for seksuelle overgrep blir overgripere selv.

Egentlig skulle jeg vel nå hatt noen referanser å vise til, men jeg ryddet i bokhylla til jul, så nå finner jeg ingenting lengre.... Får eventuelt komme tilbake til dette senere.

Svar
Kommentar #13

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

RE: Hvem er overgriperne

Publisert nesten 9 år siden
31.12.09 kl. 13:17 skrev Randi Johnsen:

Du stiller spørsmålet ovenfor i ditt innlegg, og undrer deg samtidig på om de bare fins i misjonsorganisasjonene. Nei, dessverre gjør de ikke det. I følge den tidligere diskuterte rapporten fins de i noe mindre omfang i misjonsorganisasjonene enn ellers i vårt samfunn. Videre antyder du at overgriperne er mennesker som selv har vært utsatt for overgrep. Akkurat dette har blitt gjenstand for studier. Resultatene viser at det er langt på vei en myte at pedofile har blitt pedofile fordi de har blitt utsatt for overgrep selv. Og konklusjonen er derfor at det ikke er slik at dem som har vært ofre for seksuelle overgrep blir overgripere selv.

Egentlig skulle jeg vel nå hatt noen referanser å vise til, men jeg ryddet i bokhylla til jul, så nå finner jeg ingenting lengre.... Får eventuelt komme tilbake til dette senere.

---------------------------

Det er helt klart en myte at alle pedofile selv har blitt utsatt for overgrep, men det er ingen myte at det ofte er en sammenheng. Vi snakker om tillært adferd, om måter å skaffe seg selvbekreftelse og etablere mellommenneskelige relasjoner på som man har lært fungerer, det å være objekt i en seksuell relasjon. I institusjonsmiljø vil overgripere ofte være personer som selv har bakgrunn fra institusjon, som er sosialisert til institusjonsvirkeligheten fra de var små og som gjentar den adferd de er trygge i.

Spørsmålet er deretter: Hvem er overgriperne når beskrivelsen ovenfor ikke dekker? Jeg vet ikke om det er mulig å gi noe utfyllende svar, og for min del kan jeg her bare bygge på observasjoner - eller rettere beskrivelser som er gitt meg av mennesker med overgrepsbakgrunn. Og da aner det meg at i alle falle dette går igjen: Sosial dysfunksjonalitet, behov for å kompensere egen svakhet gjennom å demonstrere makt overfor noen som er enda svakere enn en selv. Alle institusjonsmiljøer har en rollefordeling mellom svak/sterk, syk/frisk som legger til rette for at usunne relasjoner kan få utvikle seg. Dette er neppe et utfyllende svar, men i nærheten tror jeg.

Svar
Kommentar #14

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
31.12.09 kl. 04:36 skrev Randi Johnsen:

Det er helt sikkert at debatten omkring Herlands innlegg har skapt engasjement ut over det vanlige i dette forum, sånn sett kan vi vel ty til det gamle ordtaket om aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Som kommentar til innlegget ditt Magnus, vil jeg bemerke at det er viktig å være varsom med generalisering fordi det er så ulike barn som blir utsatt for overgrep og mishandling, og situasjonen de har vært i er også ulik. 

Jeg må forøvrig legge til at det kan være at en person ikke makter å starte en slik bearbeidelsesprosess fordi den er svært smertefull og energikrevende. Det må man også ha respekt for.

 :::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Takk for din kommentar Randi Johnsen !   Det er nettopp slike saklige og reflekterte innspill jeg ønsker. Det er mange sider av samme sannhet vet vi. Her er det kommet frem noe av det personlige og helingsmessige komplekset.  Også den samfunnsmessige med tilhørende skyldspørsmål har også fått god plass her på tråden, det håper jeg vil fortsette.  Vi trenger lærdom av historien.

Jeg tror ikke her er en eneste setning du skriver som jeg ikke er enig med deg i.  Generalisering er i denne sammenheng forkastelig, som jeg også prøvde å peke på, fordi jeg tenker at at mer enn i noen annen sammenheng er det snakk om helt individuelle og unike historier.  Selvmedlidenheten er et ikketema for dem som ennå ikke er kommet i erkjennelsesfasen. Men jeg mener det kan komme slike reaksjoner underveis i erkjennelses og helingsprosessen som kan virke hemmende.

Jeg tror på folkeopplysning fra mange vinkler om dette "menneskelige"  problemkomplekset, gjennom media og andre fora.                                                                                                           Men selve helingsprossen er det bare personen selv som kan utøve.  Når det er sagt så er det selvsagt overmåte viktig at han blir imøtekommet av alminnelige medmennesker som har evnen til å lytte, og å sette seg inn  i de følelser som vedkommende har, bli tatt på alvor, og hjelp til å bygge opp sitt eget selvbilde. "Finne sin egen melodi"         Unødvendig er det vel å nevne fagmessig og medisinsk hjelp der det trenges.

magnus L

Svar
Kommentar #15

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

Visse særtrekk ved norsk spesialomsorg

Publisert nesten 9 år siden

(Disse innleggene er ekstrakter av ting jeg har publisert i bokform, og gir en generell bakgrunn for å forstå forholdene innen norsk institusjonsvesen, og er ikke nødvendigvis svar på Leirgulens hovedinnlegg).

Omsorg for risikoutsatte grupper i samfunnet har i vår anglosaksiske, protestantiske tradisjon vesentlig hatt et pedagogisk formål - å tilpasse og disiplinere mennesker til det borgerlige samfunns krav om normalitet. Oppdragelsesaspektet - her under det å tukte menneskenaturen - har derfor hatt en sentral plass. De store institusjonene som i Norge skjøt opp i forlengelse av innføringen av vergerådsloven i 1896 var derfor først og fremst oppdragelsesanstalter.

Nye tanker om sosialmedisinsk behandling og psykososial tilrettelegging der man tar utgangspunkt i enkeltmenneskets forutsetninger gjorde seg imidlertid sterkt gjeldende allerede fra begynnelsen av 1800-tallet av og fikk innpass i institusjonsomsorgen i flere europeiske land, med Sveits som det førende, deretter Danmark. Også i Norge fikk slike ideer forbigående innpass, representert ved pionerer som Johan Anton Lippestad, dennes søster Emma Hjorth og Jacob Sæthre. Men etter hvert som staten ble den dominerende aktør i omsorgen for særlig trengende grupper, ble slike ideer nokså fort trengt i bakgrunnen. Det kommer bl.a. til uttrykk i skoleloven av 1864, som når det gjelder "de abnorme" kort og godt slår fast at statens ansvar for disse begrenser seg til "saavidt mueligt at bibringe det nødvendigste af christelig og borgerlig Oplæring". Punktum.

I Norge skulle pedagogikken fortsette å ha hegemoni over spesialomsorgen til helt inn på 1970-tallet. Resultatet var at Norge utover på 1900-tallet ble mer og mer hengende etter utviklingen i andre europeiske land. Først på 1970-tallet fortrengte psykovitenskapelig og sosialmedisinsk tenkemåte pedagogikkens hegemoni. Først da ble det vanlig med ansatte med kompetanse innen psykovitenskapelige fag i institusjonene. Vi lå mange tiår på etterskudd i forhold til Danmark og Sverige.

Norsk sosialpolitikk overfor utsatte grupper har altså hatt oppdragelse og sosialisering som sitt primære formål. Spesialomsorgen ble i stor grad et anliggende for lærere og prester. Men allerede ved 1800-tallets slutt hadde nestorene innen norsk spesialomsorg, som Johan Anton Lippestad, Emma Hjorth og Jakob Sæthre gjort gjeldende forbausende moderne behandlingsideer som de forsøkte å realisere ved institusjonene de grunnla, og som hadde sine forbilder i utlandet. Med vergerådsloven av 1896, straffeloven av 1902, og løsgjengerloven av 1900, ble et annet sosialpolitisk idégrunnlag etablert: Sosialomsorgens primære formål skulle være oppdragelse og sosialisering - og - selvsagt - som en del av dette: kontroll. Inn toget prestene og lærerne - samt diakonene, som i flere tiår hadde tilnærmet hegemoni over åndssvakeomsorgen her i landet. De store mammutinstitusjonene skjøt opp og ble til lukkede verdener der det utviklet seg helt andre normer og regler for adferd og menneskelighet enn dem som ble holdt for selvsagte i samfunnet for øvrig.

Det som ligger i bunnen her, er et pietistisk omvendelsesideal, som de siste 150 år har vært fremherskende i norsk kristelig organisasjonsliv, men som også i mer allmenn forstand har vært med på å forme norsk mentalitet. Moderne filantropi har sine røtter i den tyske indremisjonsbevegelse, og som formulerte som sitt ideal at kristen nestekjærlighet ikke bare skulle være omsorg for den nødlidende, men virke til omvendelse for de fortapte sjeler. Eller uttrykt i mer allmenne termer: Filantropien skulle utvirke forandring hos dem som ikke var tilpasset borgerlige og kristelige normer for adferd. Igjen altså: oppdragelse og sosialisering. Dette idealet har ikke bare stått sterkt innen kirke og lavkirkelig organisasjonsliv. Sett bort fra det spesifikt kristelige absorberte norsk arbeiderbevegelse også dette tankegodset. Sosialpolitikkens formål - velferdsstatens formål - var aldri barmhjertighet i og for seg, og tok aldri utgangspunkt i de særlige behov som utsatte grupper hadde. Den var et instrument til sosial endring, til oppfostring, oppdragelse og kontroll.

Et annet særtrekk ved norsk spesialomsorg er at den i stor grad har hatt preg av særomsorg. Med særomsorg mener jeg at visse grupper har stått under et eget lovverk som medførte at visse rettigheter var unndratt dem og at de på visse områder stod under et eget lovverk som ikke gjaldt for norske borgere for øvrig. Dette lovverket ble ofte forvaltet av private og filantropiske organisasjoner på fullmakt fra det offentlige, men der det offentliges kontroll med virksomheten var særdeles svak. Norsk Diakonforbund hadde fått tildelt de åndssvake som sitt spesialområde, den halvoffentlgie organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse fikk taterne. Taterne stod i en særstilling. De stod under et eget forvaltningsregime og der Norsk misjon blant hjemløse i praksis fungerte som et statlig taterdirektorat med fullmakter til å gripe svært bestemmende inn i gruppens ve og vel og med eller mot deres vilje stilte dem i et klientforhold til staten. Mange lover, som for eksempel handelsloven og dyrevernsloven hadde egne bestemmelser som grep direkte inn i taternes livsførsel og hvor siktemålet var å underminere gruppens kulturgrunnlag. Vergerådsloven hadde særbestemmelser i forhold til tatere, som gjorde det mulig for misjonen å fjerne barn fra taterfamiliene og plassere dem i institusjon eller fosterpleie. Til langt inn på 1950-tallet inneholdt dyrevernsloven en bestemmelse som forbød tatere å være i besittelse av hest. Mange andre eksempler kunne nevnes.

Jeg skal ikke bruke mer tid på å utdype dette. Jeg kunne sagt mye mer om tyskerbarn, om psykiatriske pasienter, om dem som ble ofre for rasehygieniske tiltak. Det ligger et hav av stoff her som ennå ikke er tilstrekkelig utforsket, som ikke bare kaster skygger over den norske velferdsstatens historie, men som også gir innblikk i ideer og forestillinger som var retningsgivende for sosialpolitikken.

Men la meg peke på et ikke uviktig forhold: De sosialfaglige miljøene i Norge har vært små - naturlig nok, fordi ikke bare er vi et lite land, men sosialt, kulturelt og politisk også et svært homogent land. I mye mindre grad enn andre sammenlignbare land har Norge opplevd dyptgripende og historisk skjellsettende brytninger. Dette innebærer at norsk politikk i stor grad har hatt preg av konsensus - det som på politikerspråket heter "brei politisk semje". Rundt de grunnleggende valg, verdier og mål har det i Norge hersket stor grad av enighet.

For samfunnet som helhet har dette sikret stabilitet. Men dette har også den side ved seg at rammene for politisk og vitenskapelig "correctness" har vært relativt trange. Jeg kan ikke uttale meg om andre akademiske disipliner, men i alle fall innen sosial- og psykovitenskapene og alle tilhørende underdisipliner, har det vært små skoledannende fagmiljøer som lett kunne etablere et hegemoni som gav lite rom for annerledes tenkning. Sosialfagene hadde - og har - sine småkonger som i stor grad har vært alene om å peke ut kurs for sine ulike disipliner. Det beste eksemplet er nok psykiatrien. For få tiår tilbake kunne antallet psykiatere i Norge telles på to hender. Av disse satt noen ganske få som konger på hver sine store institusjoner, som Ørnulf Ødegaard på Gaustad, Gabriel Langfeldt på Vinderen, Rolv Gjessing på Dikemark, Ole B Munch på Emma Hjorth osv, og styrte nokså eneveldig. Menn som disse holdt så å si hele fagfeltet i sin hule hånd. De rivaliserte nok seg imellom og hadde sine ideologiske fektekamper og ulike preferanseområder, men i de store, grunnleggende trekkene gjaldt en faglig konsensus som ikke kunne motsis uten fare for den som satte seg i kritikerens posisjon.

Vi ser mange konkrete virkninger av dette, blant annet i en ideologisk sementering som kunne gi seg til dels absurde utslag i forhold til hvordan visse grupper ble behandlet. Lobotomiofrene er et svært godt eksempel. Norge var det første land etter USA som introduserte lobotomi som behandlingsmetode i psykiatrien. Og Norge var det aller siste land i verden til å avvikle denne barbariske behandlingsmetoden som både i Norge og alle andre land som hadde utprøvd den, hadde vist seg å ha en ekstrem høy dødelighet som direkte følge av inngrepene. Joar Tranøy påstår at hele 15 prosent døde som følge av inngrepene, og alt tyder på at hans anslag er korrekt.

Hvordan var dette mulig? Jo, det kunne skje fordi norsk psykiatris konge fra 1940- tallet til slutten av 1970-tallet het Ørnulv Ødegaard og var en sterk tilhenger av lobotomi. Han drev en virksomhet i et lukket akademisk rom der motforestillinger kun langsomt og gradvis trengte inn, han var skoledanneren og en Moses i ødemarken som kom med lovens steintavler. 

Også kristne organisasjoner kunne drive sin filantropiske virksomhet uten mye faglig brytning og kritikk. Tilliten til kirkens rolle som moralsk autoritet var uanfektet. Også her er det innflytelsen fra 1960- og 70-tallets psykovitenskapelige tenkemåte som blir korrigerende og gradvis river bort idégrunnlaget for tradisjonell kirkelig filantropi. Men Norsk misjon blant hjemløse holdt stand helt til 1986. Først da mostet organisasjonen sin lovfestede hals- og nåndrett over sin klientgruppe, taterne.

Svar
Kommentar #16

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: Visse særtrekk ved norsk spesialomsorg

Publisert nesten 9 år siden
31.12.09 kl. 15:10 skrev Olav Rune Ekeland Bastrup:

(Disse innleggene er ekstrakter av ting jeg har publisert i bokform, og gir en generell bakgrunn for å forstå forholdene innen norsk institusjonsvesen, og er ikke nødvendigvis svar på Leirgulens hovedinnlegg).

Omsorg for risikoutsatte grupper i samfunnet har i vår anglosaksiske, protestantiske tradisjon vesentlig hatt et pedagogisk formål - å tilpasse og disiplinere mennesker til det borgerlige samfunns krav om normalitet. Oppdragelsesaspektet - her under det å tukte menneskenaturen - har derfor hatt en sentral plass. De store institusjonene som i Norge skjøt opp i forlengelse av innføringen av vergerådsloven i 1896 var derfor først og fremst oppdragelsesanstalter.

Nye tanker om sosialmedisinsk behandling og psykososial tilrettelegging der man tar utgangspunkt i enkeltmenneskets forutsetninger gjorde seg imidlertid sterkt gjeldende allerede fra begynnelsen av 1800-tallet av og fikk innpass i institusjonsomsorgen i flere europeiske land, med Sveits som det førende, deretter Danmark. Også i Norge fikk slike ideer forbigående innpass, representert ved pionerer som Johan Anton Lippestad, dennes søster Emma Hjorth og Jacob Sæthre. Men etter hvert som staten ble den dominerende aktør i omsorgen for særlig trengende grupper, ble slike ideer nokså fort trengt i bakgrunnen. Det kommer bl.a. til uttrykk i skoleloven av 1864, som når det gjelder "de abnorme" kort og godt slår fast at statens ansvar for disse begrenser seg til "saavidt mueligt at bibringe det nødvendigste af christelig og borgerlig Oplæring". Punktum.

 ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Jeg syns nok dette fanger opp en del av den samfunnsmessige delen av problemkomplekset, og kan gi et lite innblikk i samfunnsutviklingen som forklaringsmodell, og dens ansvar i dette.  Det er viktig å vite en del om mange ting her.  Men kanskje i litt kortere biter av gangen Olav Rune.                       Det som slår meg er spørsmålet om  den kollektive skyld opp i alt dette - hvem er ulven.   Er det pietismen, eller er det de store politiske bevegelsene i begynnelsen av forrige århundre, er det den famlende psykiatrien, eller er det rett og slett den ufullkomne menneskenaturen.  Litt av en mix, så her er det mye å ta fatt i som du sier.

På det individuelle plan er det jo flere enn de pedofile som blir regnet som overgripere. Og selv om jeg skrev at jeg var helt enig i Randi Jonhsen sin kommentar, har du også et poeng i svar til henne. Det er vel usikkert hva en pedofil blir pedofil av, her er vel også gener sterkt inne i bildet.  Men de andre overgriperne er det vel mer sannsynlig at de har en mer oppvekst og miljømessig læringsbakgrunn ville jeg tro ?

magnus L

Svar
Kommentar #17

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Hvem er overgriperen

Publisert nesten 9 år siden

Det er faktisk ikke noe de har til felles overgriperne bortsett fra dette, de gir fra tid til annen uttrykk for et avvikende syn på barns seksualitet, og på forholdet mellom barn og voksne i denne sammenheng. Ikke på den måten at de forsvarer overgrep, de mener bare rett ofte at sex mellom barn og voksne ikke i seg selv er skadelig, bare samfunnets reaksjoner på dette. Det finnes sogar en interesseorganisasjon som arbeider for at sex mellom barn og voksne skal ansees normalt.Verdenssamfunnet har  også et noe ullent syn på akkurat dette. Vi vet at ekteskap inngås mellom et barn og en voksen i flere land, og i vår del av verden har de ulike Lolitahistoriene en tilhengerskare. Men det har vært regnet som straffbart å ha seksuell omgang med en mindreårig gjennom hele den vestlige verdens sivilisasjonshistorie.

Overgripere kan komme fra alle sosiale lag, hun eller han kan ha hviket yrke som helst. Dersom det er en tendens i yrkesvalg, så går den på at de gjerne velger seg yrker der mulighetene for kontakt med barn på tomannshånd er store. Derfor hender det sogar at dem som har som yrke å hjelpe ofre for overgrep, også forgriper seg på dem. Dette kan høres ut som den rene konspirasjonsteorien, men er dessverre en sjelden gang sant. Så rapporteres det rett nok som Rune skriver, om en overhyppighet i såkalt dysfunksjonelle familier, gjerne i kombinasjon med rusbruk. Dette gjelder både dem som blir ofre og dem som begår overgrep.

Men det er ikke påvist noen sammenheng mellom overgrep og livssyn som for eksempel pietisme, (I hvertfall kjenner ikke jeg til dette). Derimot vet vi at litt større barn som blir bevisste på egen seksualitet og som vet noe om hvor grensene skal gå, er bedre rustet til å forhindre at overgrep skjer, enn dem som er lite orientert på dette området.

Overgriperne synes derfor å være like forskjellige som de barna overgrep retter seg mot. Men det forskes en del på dette nå, så kanskje kommer et mere presis svar i fremtiden.

Svar
Kommentar #18

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Overgriperne, hvem er de

Publisert nesten 9 år siden

Ja, det er jo selvfølgelig rett at det kan begås overgrep mot barn uten at det hverken har med pedofili eller sex i det hele tatt å gjøre. Barn kan bli fysisk og psykisk mishandet på mange måter, like så vel som voksne kan bli det. Her er det vel ganske god dokumentasjon på at holdningene den voksne har til barnet som noen en kan bestemme alt over og som gjerne skal være den voksnes eiendom (altså manglende respekt for barn), er avgjørende for slike forhold, især dersom de ikke er engangshendelser. Men også som Rune nevner, innlærte måter å hanskes med problemer på som er dysfunksjonelle. De virker ofte stikk imot sin hensikt. Også mangel på kunnskap om barns behov ser ut til å spille en rolle. Så er det vel også en tendens til at overgripere av alle slag har problemer med dypere kontakt i nære relasjoner. Dette dreier seg vel om en begrenset evne til empati som gjerne relateres til dårlig kontakt med eget følelsesliv.

Svar
Kommentar #19

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden

 Hei Randi!

31.12.09 kl. 04:36 skrev Randi Johnsen:

Jeg vil hevde at det ikke er selvmedlidenhet som først og fremst kjennetegner barn eller de som har blitt voksne sitt forhold til egen traumehistorie før de har fått hjelp. Heller tvert om. De bagatelliserer ofte sin egen erfaring og mener faktisk ofte at de selv (nærmest som de eneste i verden) ikke har tatt noen skade av sine opplevelser til tross for en historie med selvmordsforsøk, depresjoner, angst, voldsomme reakjoner når de er i situasjoner som likner traumesituasjonen, en tøff maske, ufølsomhet for smerte både hos seg selv og andre, selvskading, mangel på empati, syns andre syter når de forteller etter noen tids behandling, er frenetisk opptatt av å gjøre ting hele tiden (ofte såkalte arbeidsnarkomaner i voksen alder), eager to please holdning overfor autoriteter osv. Heller ikke slike reaksjoner kan vi generalisere, og hver enkelt har sin egen måte å reagere på. Men jeg hevder likevel at de reaksjonene jeg har beskrevet ovenfor er mere vanlig enn at de med traumehistorier de ikke har fått bearbeidet er selvmedlidende. Det er den følelsesmessige nummenheten som er klassisk som først og fremst synes å lindre deres indre smerter sammen med ulike former for selvskading.

I dette perspektivet blir det å erkjenne at man selv virkelig har vært utsatt for overgrep ofte det første skritt mot heling. Og en slik erkjennelse oppleves virkelig smertefullt for dem som har fortrengt.

 Jeg syns du skriver mye fornuftig her, om å våge vedkjenne seg istedet for å gjemme seg bak masker, om forskjellighet, følelsesmessig nummenhet mm.

Det fins andre mønstre også som sier noe om de roller man har fått tildelt (eller har kommet til å gi seg selv) i familien. Det er nemlig ikke alle som har fortrengt. Flere av disse som har blitt ofret på overgripers alter(i hjemmet eler i nærmiljøet), ofrer gjerne seg selv for resten av familien. Det blir viktig å beskytte lillebror eller lillesøster slik at disse ikke også må oppleve de levendes helvete. Omsorgsevnen er inntakt Nesten "overintakt" mens andre sider kan være skadet. På en annen tråd om overgrep skrev en person at hun hadde brukt 11 år på videregående skole. Jeg syns det er viktig å se på det at det blir gjort reelle skader på et menneske ved overgrep, enten disse nå består i å være adskilt fra egne følelser i større eller mindre grad eller de gir seg utslag i at det å bruke sine kognitive sider under utdanning blir tungt.

På den andre tråden prøvde jeg å forklare (fra et psykodynamisk perspektiv dvs ikke psykoanalytisk) hvordan overgrep også kan føre til manglende indre strukturer. Billedlig kan vi se det for oss som et hus som er skittent utenpå og som står med nedbrutte halve vegger samtidig som huset er fylt av møkk og alt godt i huset må plasseres i spesielle skap for ikke å "formøkkes" de også. For å komme videre må huset spyles utenpå. Jeg tenker konkret på all dusjingen som klienter har fortalt om. De føler det som om de aldri blir ren uansett hvor mye de vasker seg. Deretter må de til med "møkkagreip" og spade for å bli kvitt møkken overgriper har etterlatt seg innvendig. Fortsatt står det halvferdige vegger inne i huset. Hvis vi i tillegg forestiller oss at alt som ikke er boltet fast, svever rundt mellom rommene, får vi et godt bilde på hvorfor utdanning kan bli vanskelig for mange, selv om den gjennomføres med slit og møye. Man setter seg i leserommet med boken sin, men plutselig er den ikke på skrivepulten lenger. Den har svevd inn i et annet rom. Uten bok kan man ikke lære. Kanskje prøver man å reise seg for å lete etter den bare for å ramle inn i rommet for vonde minner. Man sitter fasttjoret i gammel smerte. Det tar tid å komme så langt at man får bygget opp veggene igjen, får festet ting og tang, samtidig som man skal prøve å leve et noenlunde normalt liv i denne verden med sitt utvendige blankskurte hus, som i alle fall tar seg bra ut utad. Ikke rart noen bruker 11 år på videregående!

Du får godt frem i innlegget ditt at det er individuelle forskjeller. Alle overgrepsofre er ikke like hardt rammet, men jeg våger påstanden om at smertefri er ingen av dem. Når man da begynner å snakke om selvmedlidenhet, i stedet for smerte, så har man beveget seg ut på en farlig vei. Man står nærmet og slår spiker i kropper som verker fra før. Jeg har ikke lest Herlands innlegg. Har ikke vært innom Verdidebatt siden før jul, men dersom det er så at hun mener overgrepsofre lider av selvmedlidenhet, så har hun ikke mye greie på tingene...... 

UVITENHET kaller vi slikt!

Svar
Kommentar #20

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
31.12.09 kl. 20:08 skrev Benthe Haukås:

Du får godt frem i innlegget ditt at det er individuelle forskjeller. Alle overgrepsofre er ikke like hardt rammet, men jeg våger påstanden om at smertefri er ingen av dem. Når man da begynner å snakke om selvmedlidenhet, i stedet for smerte, så har man beveget seg ut på en farlig vei. Man står nærmet og slår spiker i kropper som verker fra før. Jeg har ikke lest Herlands innlegg. Har ikke vært innom Verdidebatt siden før jul, men dersom det er så at hun mener overgrepsofre lider av selvmedlidenhet, så har hun ikke mye greie på tingene...... 

UVITENHET kaller vi slikt!

 Hei Benthe, og Godt Nytt År !  

Den gruppen som du konsentrerer deg om er naturlig nok de mest skadde i denne sammennhengen, siden du er engasjert behandlingsmessig i dette. Disse trenger vel først og fremst kontakt med fagfolk som førstehjelp. Og her er det nok selvsagt helt bak mål å snakke om selvmedlidenhet.                                                                                                            Men den største gruppen i dette komplekset fungerer jo tilsynelatende godt i samfunnet, kanskje bedre enn de fleste. De har en stor oppgave i å få bygget opp igjen sitt eget selvbilde og selvfølelse.  Det er viktig for dem å føle seg verdsatt og bli bekreftet som gagns mennesker. De er også ofte engasjert i å få lov til å hjelpe andre fordi de har opplevd så mye negativt selv. Det er noe av det positive reaksjonsmønsteret. Men det finnes også andre måter å lappe seg selv på, som samfunnet finner negativt. Det skal vi ikke ta opp her.  Men trangen til å få oppmerksomhet, bli sett, er vel noe av drivkreftene

Hele problemkomplekset må taes på alvor på bred front.  Ikke bare helsevesen og gode hjelpere som  må engasjeres her. Ikke minst forebyggende for ettertiden. Derfor er UVITENHET som du nevner den største bremsen i alt dette.  Folkeopplysning er ordet, og ikke feie ting under bordet.

Når det gjelder Herland sitt innlegg må du lese dette først.  Selv om hun bruker en sterk overskrift og enkelte andre sterke uttrykksformer ( dette er jo ikke uvanlig i media heller for å fange oppmerksomhet)  så er hennes erend noe helt annet enn å mistenkeliggjøre disse gruppene vi nå snakker om.

Det er vel ingen som kan nekte for at uheldige misjonsselskaper har vert stigmatisert i den senere tid på grunn av utro medarbeidere.  Misjonsselskapene består heller ikke av fullkomne mennesker som ikke kan gjøre feil, og ikke minst forsømmelser. Men, det er alltid en del mennesker som ser en mulighet  til angrep på noe de i utgangspunktet ikke liker, så også her.

Herland sitt erend er slik jeg forstår det et forsøk på å rette opp denne slagsiden som kristne institusjoner og selskaper har fått i dette, i forhold til samfunnet ellers. Dette til tross for at også  rapporten som hun henviser til avdekker at det i kristne sammenhenger forekommer "bare" under halvparten så mange overgrep som ellers i samfunnet.  En skulle jo ønske at det var 0 i forhold, men vi lever og arbeider i en verden av sammensatte mennesker på godt og ondt.

Vi må også huske på at i kjølvannet av slike affærer henger det seg på en del mennesker som ikke har det så verst i utgangspunktet, men som inntar vikarierende motiver, også av økonomisk art.  Dette er nå min filosofi, og er det riktig er det jo også en fornærmelse mot dem det virkelig gjelder.

 magnus L

Svar
Kommentar #21

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

RE: RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
01.01.10 kl. 14:09 skrev Magnus Leirgulen: 

   Hei Benthe, og Godt Nytt År !                                                                                

Godt Nytt År til deg også Magnus L!

Jeg har lest Herland sin artikkel, nå. Helt ærlig: Jeg syns den var motbydelig!

Når man skal bekjempe overgrep, så kan man ikke gjøre narr av de som har blitt utsatt for slikt. Det gjør like vondt for fattig som for rik, for den bereiste som for den som kun har vært hjemme. Den som tilsynelatende fungerer godt etter overgrep, må kanskje bruke enorme krefter på å få til å fungere. Ingen vet hvilke kamper som skjuler seg bak en velordnet fasade.

Det første man må gjøre er å sette seg ned å ta inn over seg at dette skjer innenfor alle samfunnslag, i hjemmet eller hos naboen og innen organisasjoner i offentlig og privat regi, sekulære så vel som religiøse.

Overgriper ser ut som hvem som helst. Det kan være den litt lurvete rusavhengige «nede i gaten», men det kan også være den velkledde og velutdannede foreleser som dannet og pent underviser i sitt fag. Det kan være «partyløven» med fine manerer og det kan være kullhandleren på hjørnet med sotete hender. Det kan være rektor på en skole og det kan være oversykepleieren på en sykehusavdeling, ..... bare for å ha nevnt noen.

Når seksuelle overgrep foregår innenfor en kristen ramme, så grenser det til et dobbelt overgrep. Jeg kaller det dobbelt fordi det er ikke bare psykiske smerte som blir resultatet, men evt også problemer i forhold til Gud. For noens vedkommende betyr det kanskje at de vender Gud ryggen, med det til følge at de evt aldri når frem til himmelen.

Selvsagt skal vi være klar over hvordan ikke-kristne utnytter det at det har forekommet overgrep i kristen regi. De kaster seg over tastaturene og lar verden få vite hvor grusomme vi kristne er. Dette svir for alle som prøver å gjøre en god jobb for både barn, ungdom og voksne. Gode mennesker kan gi omtrent hele livet sitt for andre i håp om å bidra til deres frelse. Da blir det tøft å bli klassifisert i gruppe med forbrytere. For det er nemlig det et overgrep er, en forbrytelse (dvs en straffbar handling).

Jeg tror at dersom man ikke går i skyttergravene, men heller tåler å leve med den viten at noen mennesker faktisk er så onde, kristne eller ikke kristne, så slipper man å bagatellisere ofrenes lidelser.

La oss ta for oss lærerstanden (vi har sikkert alle lest om lærere som har utviklet et seksualisert forhold til en eller flere elever). Det er kun noen lærere som gjør slikt. Det store flertall prøver å gjøre en god jobb. For dem er det om å gjøre å gi elevene mest mulig ballast med på vegen. De er nesten like glade som elevene selv, når de gjør det bra på sine eksamener og når sine mål her i livet.

Slik er det også med kristne medarbeidere. Det er kun noen få (i den store sammenheng av kristne) som har så store problemer med sine seksuelle lyster at de må gjøre seg til forbrytere av den grunn. De aller fleste ønsker å gi barn, ungdom og voksne noe med på veien som hjelper dem til å få en tettere relasjon til Jesus Kristus. Det er jo derfor de gir time etter time av eget liv til nettopp dette arbeidet.

En gang i tiden, da jeg var mor til en sønn i tenårene, så kjente jeg en mannlig student som påsto at kvinner hadde ødelagt mannens selvtillit ved å fremstille menn som voldelige og overgripende. Jeg gikk umiddelbart hjem til min sønn og spurte om det virket inn på hans selvtillit at han kunne lese om mannlige overgripere i pressen. Han så på meg med et måpende blikk og spurte om jeg hadde problemer med å vite at det fantes kvinnelige overgripere også. «Nei», svarte jeg. Min pode smilte sukkersøtt tilbake og sa: «Nei, der kan du se. Det er de som gjør slikt som burde ha dårlig selvtillit og ikke vi som ikke en gang har kommet på idéen.»

Det er dén tilnærmingen alle som prøver å gjøre en god jobb innenfor ulike menigheter bør ha. Det er de skyldige selv som må bære sin skam. Vi andre kan trygt løfte hodet og se verden i øynene med et fast blikk og fortelle at vi er kristne.

Det skal ikke hefte skam med det å være kristen, men glede over å høre Gud til. Hvis vi kollektivt begynner å skamme oss over at det er noen innen hele kristenheten som er forbrytere av det ene eller det annet slag, så lar vi oss tynge til jorden av krefter vi ikke behøver å bøye oss for, nemlig de krefter som vil kristendommen til livs.

Det er i dette perspektiv jeg syns Herland sin artikkel var motbydelig lesning der hun bla med sine prosenter kom i skade for å trakke på ofrene.

Det er viktig at misjonen tar ofrene på alvor. De som er foreldre får enten vente med å oppfylle misjonskallet til barna er voksne eller så får de i det minste sørge for at barna kan bo sammen med dem når de misjonerer.

Om det så dreide seg om bare ett overgrep, så var det ett for mye!

Ja, Magnus L, opplysning om den skade man gjør når man forbryter seg, er en av de tingene som må til. De som har forgrepet seg må anmeldes og ta sin straff for den forbrytelse de har gjort. Helsevesenet må få flere midler til disposisjon for å hjelpe ofrene, samt at NAV må lære seg til at Ting Tar Tid. Mennesker er mennesker og må få gå i sin egen takt (den takt som er mulig for dem), når de skal finne tilbake til sitt opprinnelige jeg og derfra kunne bygge videre på det. En mirakelkur som passer alle eksisterer ikke.

Vennlig hilsen Benthe

Svar
Kommentar #22

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
01.01.10 kl. 18:14 skrev Benthe Haukås:

Det skal ikke hefte skam med det å være kristen, men glede over å høre Gud til. Hvis vi kollektivt begynner å skamme oss over at det er noen innen hele kristenheten som er forbrytere av det ene eller det annet slag, så lar vi oss tynge til jorden av krefter vi ikke behøver å bøye oss for, nemlig de krefter som vil kristendommen til livs.

Det er i dette perspektiv jeg syns Herland sin artikkel var motbydelig lesning der hun bla med sine prosenter kom i skade for å trakke på ofrene.

 :::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Hei igjen !   Men vi er da enige om det meste, unntatt dette med Herland sitt innlegg som jeg tolker fra en litt annen vinkel enn deg.  Det er klart at vi skal følge Mesterens Ord om å vende det annet kinn til.  Men av og til er det slik at en må gå i forsvarsposisjon. Faren er nemlig den her at hvis kritikerene får det til slik de ønsker, vil motviljen til misjonsselskapene bli sementert i befolkningen etter hvert. Til slutt kan det bli umulig å drive misjon lenger.  En skal ikke unnskylde selskapene for det som er skjedd i det hele tatt, men det må være lov å forklare seg, for dem som har et annen opplevelse av dette også.                                Mye av denne problematikken handler om økonomi. Misjonen har alltid vert nødt til å snu på hver krone.  Nå er det kommet opp en blogg om at misjonærene begynner å få litt for mye lønn for sitt arbeid. Lønn som også skal gå til å bedre forholden til sine egne barn på internatskolene, eller som du sier gjøre seg i stand til å ha barna hos seg så mye som mulig.     Jammen minsanten er det også galt. 

Jeg forstår heller ikke hva du mener med at Herland tråkker på ofrene med sine prosenter.  Heller ikke at misjonærer bør vente med misjonskallet til barna er voksne.

MVH magnus L

Svar
Kommentar #23

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

RE: RE: RE: RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
01.01.10 kl. 23:29 skrev Magnus Leirgulen:Det er i dette perspektiv jeg syns Herland sin artikkel var motbydelig lesning der hun bla med sine prosenter kom i skade for å trakke på ofrene. 

Jeg forstår heller ikke hva du mener med at Herland tråkker på ofrene med sine prosenter.  Heller ikke at misjonærer bør vente med misjonskallet til barna er voksne.

MVH magnus L

 Tilgje meg Magnus, men eg trur at årsaka til at du ikkje kan forstå er at du aldri sjølv har vore offer av dette slaget. Og der er sjølvsagt ikkje noko ein kan halde mot deg, tvert i mot må ein vere glade for alle som ikkje ber og har bore på slikt. For deg vil det difor alltid vere kor stor prosenten er. For den som har erfart slike brotsverk som offer, det einskilde individet som kjem i fokus, ikkje prosenten.

Godt nyttå til deg!

Elias

Svar
Kommentar #24

Morten Christiansen

18 innlegg  10507 kommentarer

trist

Publisert nesten 9 år siden

Magnus, det er trist og se at du fortsatt velger og tråkke på mennesker som har opplevd vonde ting. Det ser ut som om det er viktigere og forsvare en innbilt urett mot kristendommen enn å ivareta de som har lidd urett. Skal vi se på hvem som fortjener og ha vonde minner fra sine opplevelser og hvem som bare velter seg i selvmedlidenhet? Eller som du insinuerer, og i og for seg Herland også, at vi skal spekulere i hvem som egentlig er ute etter å skade kristendommen?

Dette er det Herland gjør så godt. Skape fiendebilder å skape konflikter. Hvem som står i veien for hennes kamp mot 'de andre' spiller vist ingen rolle.

Du har kjøpt den vinkelen Herland konstruerte, i likheten med andre, og nå er plutselig selvmedlidenhet det perspektivet som preger en opprydding i ulike former for overgrep. Hva om det lokale fotballaget hadde gjort det samme? Overgrep tilhører ingen gruppe, men enhver gruppe plikter og jobbe mot overgrep. La nå IM gjøre det uten at du skal ta det personlig fordi dere deler samme tro.

Jeg jobber med en god del mennesker som har opplevd overgrep og de fortjener bedre en at de nok en gang skal oppleve misstro mot det de har opplevd og det de opplever nå. Det er de vant til, og det er ett av de skal man må igjennom for å kunne starte arbeidet med å få en bedre hverdag.

Svar
Kommentar #25

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: trist

Publisert nesten 9 år siden
02.01.10 kl. 08:05 skrev Morten Christiansen:

Magnus, det er trist og se at du fortsatt velger og tråkke på mennesker som har opplevd vonde ting. Det ser ut som om det er viktigere og forsvare en innbilt urett mot kristendommen enn å ivareta de som har lidd urett. Skal vi se på hvem som fortjener og ha vonde minner fra sine opplevelser og hvem som bare velter seg i selvmedlidenhet? Eller som du insinuerer, og i og for seg Herland også, at vi skal spekulere i hvem som egentlig er ute etter å skade kristendommen?

Dette er det Herland gjør så godt. Skape fiendebilder å skape konflikter. Hvem som står i veien for hennes kamp mot 'de andre' spiller vist ingen rolle.

Du har kjøpt den vinkelen Herland konstruerte, i likheten med andre, og nå er plutselig selvmedlidenhet det perspektivet som preger en opprydding i ulike former for overgrep. Hva om det lokale fotballaget hadde gjort det samme? Overgrep tilhører ingen gruppe, men enhver gruppe plikter og jobbe mot overgrep. La nå IM gjøre det uten at du skal ta det personlig fordi dere deler samme tro.

Jeg jobber med en god del mennesker som har opplevd overgrep og de fortjener bedre en at de nok en gang skal oppleve misstro mot det de har opplevd og det de opplever nå. Det er de vant til, og det er ett av de skal man må igjennom for å kunne starte arbeidet med å få en bedre hverdag.

 :::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Hei Morten, og takk for ditt engasjement. Godt Nytt År !

At jeg skulle forsvare en inbilt urett mot kristendommen er ukjent for meg. Nå var det vel misjonsselskapene som var i fokus vel. Jeg verken forsvarer eller anklager disse heller. Tvert i mot har jeg ønsket alle kort på bordet som det heter. Først da kan en begynne å fordele skyld og skam mellom samfunn og institusjoner. Jeg trodde dette skulle vere en selvfølgelighet også i en slik sammenheng, i stedet for å henge bjellene på katta på forhånd.

Du jobber med mennesker i denne kategorien, ja,vel. Jeg har ikke sagt til disse menneskene noe som skulle tyde på at de blir mistrodd.  Det ser jeg heller ikke av Herland sitt bidrag, selv om hun har en del kraftige spissformuleringer som kanskje hadde egnet seg bedre i andre mediaoppslag.

Selvmedlidenhet er også en del av menneskesinnet, det er ikke noe obskønt i dette.  Som jeg har sagt tidligere, hvis den låser seg fast kan den stenge for helingen.  Dersom noen reagerer på det som generelt har blitt skrevet om selvmedlidenhet her, tyder det på at de nettopp har dette.           Da er det din oppgave som hjelper å få dem over denne kneika for å komme videre.  Dersom du nører opp under selvmedlidenhet og bitterhet har du sviktet din oppgave.  Jeg også mener at de fortjener bedre enn det.

Vennlig hilsewn magnus L

Svar
Kommentar #26

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

RE: RE: RE: RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
01.01.10 kl. 23:29 skrev Magnus Leirgulen:

Hei igjen !   Men vi er da enige om det meste, unntatt dette med Herland sitt innlegg som jeg tolker fra en litt annen vinkel enn deg.  Det er klart at vi skal følge Mesterens Ord om å vende det annet kinn til.  Men av og til er det slik at en må gå i forsvarsposisjon. Faren er nemlig den her at hvis kritikerene får det til slik de ønsker, vil motviljen til misjonsselskapene bli sementert i befolkningen etter hvert. Til slutt kan det bli umulig å drive misjon lenger.  En skal ikke unnskylde selskapene for det som er skjedd i det hele tatt, men det må være lov å forklare seg, for dem som har et annen opplevelse av dette også.                                Mye av denne problematikken handler om økonomi. Misjonen har alltid vert nødt til å snu på hver krone.  Nå er det kommet opp en blogg om at misjonærene begynner å få litt for mye lønn for sitt arbeid. Lønn som også skal gå til å bedre forholden til sine egne barn på internatskolene, eller som du sier gjøre seg i stand til å ha barna hos seg så mye som mulig.     Jammen minsanten er det også galt. 

Jeg forstår heller ikke hva du mener med at Herland tråkker på ofrene med sine prosenter.  Heller ikke at misjonærer bør vente med misjonskallet til barna er voksne.

MVH magnus L

 Hei igjen!

I og med at alle er syndere, i følge kristen tro, så må vi tåle å leve med erkjennelsen av at noen synder på grovere måter enn andre. Vi må også tåle å leve med kunnskapen om at dette får konsekvenser for de det er blitt syndet i mot uten at vi å gjemme oss under teppet fordi om synderen er kristen. Hvis folk får misjonen i vrangstrupen, så er det fordi de ikke ønsker at Guds budskap skal nå de som ennå ikke har fått det forklart. De bruker alt de kan bruke for å sverte kristendommen med eller uten overgrep ..... Å bøye oss i støve for de som ønsker å kneble kristen misjon, er å gi etter for onde krefter, ja jeg hadde så nær sagt demoniske krefter. Å underslå den lidelse som de verst rammede lider under etter overgrep, blir, slik jeg ser det, et nytt overgrep.

Når det dukker opp kjennskap til gamle overgrep i kristen sammenheng, så må vi kunne ta lærdom av det. Hva var galt med misjonærbarnas oppvekst? Jo, at flere av dem bodde på pensjonat hvor de ansatte hadde lav utdanning. Hva var galt med f.eks de irske katolske institusjonene hvor det utviklet seg en stygg uskikk mht at barna var fritt vilt for enkeltes perverse seksuelle lyster? Sikkert flere ting, men det jeg har fått ut av det ved å lese om det er at de overordnede så gjennom fingrene med det. Dvs utøverne visste at det kunne få fortsette uten konsekvenser.

Overgrep er ikke noe vi skal leke med og tenke at vi skal tenke mer på å tilgi overgriperne enn å tenke på at ofrene må få unnskyldning og alle muligheter til å restaureres der dette er mulig. (Noen er faktisk så hardt skadd at de aldri kan makte å reise seg igjen). Noen har trakket så hardt i Guds blomstereng at noen av blomstene ligger brukket for alltid inn til de visner.

Herland sa blant annet: "Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?"

Herland kommer ikke en gang på den muligheten at det kan ha vært for smertefullt for de 40% å svare.

Herland gjør ofrene om til tall: Kun 7% mot vanligvis 15%, skriver hun. Det er som om hun vil bagatellisere det hele. Hun blander sammen seksuelle overgrep på institusjon med vold i hjemmet mm.

Hun kan ikke gjøre den slags sammenligninger fordi her var det barn av misjonen som skulle ivaretaes mens foreldrene lære andre om Gud. Dvs forholdene for misjonærbarna skulle ha vært lagt optimalt til rette. Det er traumatisk nok a måtte skilles fra sine foreldre om man ikke skal måtte utnyttes seksuelt også.

Herland ironiserer over overgrepene og gjør nok slik at de det gjelder, enten det nå var 7 eller 20 % (husk at med en manglede svarprosent på hele 40% kan det skjule seg store mørketall av mennsker som fortsatt lider) kanskje føler seg enda mindre enn de allerede gjorde i utgangspunktet.

Når det nå er slik at vi når må stå ansikt til ansikt med deler av grufull historie i kristen regi, så må vi kunne tåle det og bruke det til å bedre forholdene for ettertiden.

Herlands bagatellisering kan vi klare oss foruten. Det er netopp slike mennesker som Herland som trenger saklig informasjon, hvis de er mottakelige da .....

Ellers er det fint at vi er enige på andre punkter, Magnus. :)

Svar
Kommentar #27

Morten Christiansen

18 innlegg  10507 kommentarer

RE: RE: trist

Publisert nesten 9 år siden

Magnus, jeg var usikker på og skrive mer enn åpningsposten i denne tråden, og jeg tror jeg skulle latt være. Premisset for tråden er feil, og det kommer ikke noe godt ut av og forstette på disse premissene.


Jeg gjenntar at jeg synes det er synd at Herland valgte en slik vinkling, og det er synd at mange hang seg på og at det er i det lyset overgrep og omsorgssvikt debatten nå føres.

Svar
Kommentar #28

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: RE: trist

Publisert nesten 9 år siden
02.01.10 kl. 13:34 skrev Morten Christiansen:

Magnus, jeg var usikker på og skrive mer enn åpningsposten i denne tråden, og jeg tror jeg skulle latt være. Premisset for tråden er feil, og det kommer ikke noe godt ut av og forstette på disse premissene.

Jeg gjenntar at jeg synes det er synd at Herland valgte en slik vinkling, og det er synd at mange hang seg på og at det er i det lyset overgrep og omsorgssvikt debatten nå føres.

 :::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Morten !  Du skrev ikke det som står i de to siste linjene.  Deri mot skrev du sitatet som står nedenfor:

"trist                                                                                                                          Magnus, det er trist og se at du fortsatt velger og tråkke på mennesker som har opplevd vonde ting".

Dette bryr jeg meg egentlig ikke så mye om, bortsett fra at det er en ubegrunnet beskyldning.           Jeg vet at denne beskyldningen er hinsides alt som heter sannhet.

Vennlig hilsen magnus L

Svar
Kommentar #29

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: RE: RE: RE: RE: RE: Selvmedlidenhet eller....

Publisert nesten 9 år siden
02.01.10 kl. 13:24 skrev Benthe Haukås:01.01.10 kl. 23:29 skrev Magnus Leirgulen:

Hei igjen !   Men vi er da enige om det meste, unntatt dette med Herland sitt innlegg som jeg tolker fra en litt annen vinkel enn deg.  Det er klart at vi skal følge Mesterens Ord om å vende det annet kinn til.  Men av og til er det slik at en må gå i forsvarsposisjon. Faren er nemlig den her at hvis kritikerene får det til slik de ønsker, vil motviljen til misjonsselskapene bli sementert i befolkningen etter hvert. Til slutt kan det bli umulig å drive misjon lenger.  En skal ikke unnskylde selskapene for det som er skjedd i det hele tatt, men det må være lov å forklare seg, for dem som har et annen opplevelse av dette også.                                Mye av denne problematikken handler om økonomi. Misjonen har alltid vert nødt til å snu på hver krone.  Nå er det kommet opp en blogg om at misjonærene begynner å få litt for mye lønn for sitt arbeid. Lønn som også skal gå til å bedre forholden til sine egne barn på internatskolene, eller som du sier gjøre seg i stand til å ha barna hos seg så mye som mulig.     Jammen minsanten er det også galt. 

Jeg forstår heller ikke hva du mener med at Herland tråkker på ofrene med sine prosenter.  Heller ikke at misjonærer bør vente med misjonskallet til barna er voksne.

MVH magnus L

 Hei igjen!

 Hvis folk får misjonen i vrangstrupen, så er det fordi de ikke ønsker at Guds budskap skal nå de som ennå ikke har fått det forklart. De bruker alt de kan bruke for å sverte kristendommen med eller uten overgrep ..... Å bøye oss i støve for de som ønsker å kneble kristen misjon, er å gi etter for onde krefter, ja jeg hadde så nær sagt demoniske krefter. Å underslå den lidelse som de verst rammede lider under etter overgrep, blir, slik jeg ser det, et nytt overgrep.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::: 

Ja , du kan godt si demoniske krefter, det mener jeg i hvert fall.  Ellers så ser jeg ikke at det å prøve å få ting inn i rette proporsjoner, for å imøtegå onde krefter er det samme som å underslå overgrep som desverre er skjedd.  Da er det like mye et underslag på den andre siden at overgrep er det samme som seksuelle overgrep. Det er det en får intrykk når en leser debattene om dette.  Benthe - det finnes tusenvis av mennesker som har fått sitt liv ødelagt også av andre ting. Mobbingp psykisk trakkasering, fysisk vold.  Alle snakker om seksuelle overgrepsofre som om det ikke var andre typer overgrep inne i dette bildet.  Å underslå dette er jo også et nytt overgrep vis vi kan bruke din konklusjon ovenfor også her. Seksuelle overgrep er det mennesker med feilkobling i hjernen som foretar, det gjør det ikke mindre smertefullt for ofrene av den grunn.  Andre overgrep som jeg nevner er utført av "normale" mennesker stort sett.  En god del kan sikkert karakteriserest som såkalt "borderline". Men ellers vil jeg tro det er mennesker med vanlige følelser og vanlige tanker som meg og deg. Bare at det "utviklet" seg slik for dem.

Når det dukker opp kjennskap til gamle overgrep i kristen sammenheng, så må vi kunne ta lærdom av det. Hva var galt med misjonærbarnas oppvekst? Jo, at flere av dem bodde på pensjonat hvor de ansatte hadde lav utdanning.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Lav utdanning i denne sammenheng har ingen ting å bety tror jeg.

Overgrep er ikke noe vi skal leke med og tenke at vi skal tenke mer på å tilgi overgriperne enn å tenke på at ofrene må få unnskyldning og alle muligheter til å restaureres der dette er mulig. (Noen er faktisk så hardt skadd at de aldri kan makte å reise seg igjen). Noen har trakket så hardt i Guds blomstereng at noen av blomstene ligger brukket for alltid inn til de visner.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Helt enig med deg i dette !

Herland sa blant annet: "Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene.          Herland kommer ikke en gang på den muligheten at det kan ha vært for smertefullt for de 40% å svare.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Dette må du spørre Herland og den omtalte undersøkelsen, om disse 40% virkelig har svart slik.  Ellers blir det bare gjettelek. Det kan godt være at Herland også gjetter, men da må hun svare på det selv.

Herland gjør ofrene om til tall: Kun 7% mot vanligvis 15%, skriver hun. Det er som om hun vil bagatellisere det hele. Hun blander sammen seksuelle overgrep på institusjon med vold i hjemmet mm.  Herland ironiserer over overgrepene og gjør nok slik at de det gjelder, enten det nå var 7 eller 20 % Herlands bagatellisering kan vi klare oss foruten. Det er netopp slike mennesker som Herland som trenger saklig informasjon, hvis de er mottakelige da .....

Jeg har antagelig for liten hjerne til å skjønne at hun ironiserer over de overgrepene som faktisk er foretatt og er en virkelighet for misjonens ansvar.

Ellers er det fint at vi er enige på andre punkter, Magnus. :)

 Ellers så tar jeg det opp igjen: Uten å få vite hele sannheten om dette, og få sette det rette lys på det vil trollet aldri sprekke.

Vennlig hilsen magnus L

Svar
Kommentar #30

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

Hvert tema for seg!

Publisert nesten 9 år siden

 Hei igjen Magnus L!

La oss ta det siste først: Nei, jeg tror ikke at din hjerne er for liten til å forstå! Derimot antar jeg at du ikke har hatt så mye med dette å gjøre personlig. Jeg har ved utøvelse av mitt yrke sett hvor ille effektene etter overgrep kan bli, så jeg syns ikke det er noen grunn til å bagatellisere overgrep.

Når det gjelder Herland, så mener hun å ha hatt en god oppvekst på internat. Herlands og eventuelle andres gode erfaringer, omgjør ikke det at urett er blitt begått mot andre. Derfor mener jeg at Herland og de andre med gode institusjonsopphold trenger å lære mer om overgep, slik at de kan fremstille sine saker på en ordentlig måte som ikke trykker ned de som har vært mindre heldige.

Du skriver, Magnus:«Benthe - det finnes tusenvis av mennesker som har fått sitt liv ødelagt også av andre ting. Mobbingp psykisk trakkasering, fysisk vold.  Alle snakker om seksuelle overgrepsofre som om det ikke var andre typer overgrep inne i dette bildet»

Ja, det fins forskjellige typer overgrep og mishandling som ikke er av seksuell art som også kan gjøre stor skade. Hvert enkelt mennske må kjenne på sine egne skader når de ønsker å reise seg etter traumatiske barndomsopplevlser. For den som har blitt slått halvt i hjel hjelper det nok lite å få høre at seksuelle overgrep av langvarig karakter utført av en tillitsperson er noe av det verste man kan bli utsatt for.

Herland har snakket om selvmedlidenhet i forbindelse med de seksuelle overgrep misjonærbarna har vært utsatt for, dvs bagatellisert. Da er det grunn til å reagere på det! At hun midt i all fleipingen, også skrev en seriøs setning om overgrepsofre retter ikke opp på inntrykket.

Jeg har hørt begrepet 'selvmedlidenhet' bli brukt flere ganger om forskjellige personer som jeg vet lider av depresjon, angst mm. De kan jo bare ta seg sammen, er det mange som mener. Det er så trist at vi ikke er kommet lenger enn dette pr i dag, at folk tror at den som har en psykisk diagnose bare kan ta seg sammen. Så lenge folk tror dette, vil deres muligheter for bedring forsnevres fordi de møter kulde der de skulle møtt varme og oppriktig nestekjærlighet.

Det fins ingen spesiell overgreps-diagnose eller traumediagnose på vold eller annen styggedom. De som har opplevd slike ting har alle mulige slags diagnoser fra depresjon til angst og noen ganger også psykosediagnoser. Med dette sagt: Alle psykiske diagnoser skyldes ikke traumer, men kan også være utslag av en genetisk/biologisk disposisjon. Også disse skal tas på alvor, for lidelsen er stor.

Jeg tror at vi må holde oss til en ting av gangen. Vi må snakke om vold mm når det er aktuelt. Akkurat nå er fokuset på de som ble seksuelt misbrukt og som fikk store skader av det.

Når det gjelder det at 40% av misjonærbarna ikke orket (evt ga f...) i å delta, så var det jeg skrev et sitat fra Herlands sitt åpningsinnlegg. En undersøkelse der 40% av populasjonen ikke deltar gir ikke det fulle bildet. Herland misbrukte dette i sitt innlegg. Se bare i åpningsinnlegget hennes selv.

Min konklusjon på hele debatten er at vi snarest mulig må kaste begrepet 'SELVMEDLIDENHET' i bosset, når det gjelder seksuelle overgrep og psykiske plager generelt!

Svar
Kommentar #31

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

Selvmedlidenhet eller ---medlidenhet ?

Publisert nesten 9 år siden

Vågnes Skrev :

 Tilgje meg Magnus, men eg trur at årsaka til at du ikkje kan forstå er at du aldri sjølv har vore offer av dette slaget. Og der er sjølvsagt ikkje noko ein kan halde mot deg, tvert i mot må ein vere glade for alle som ikkje ber og har bore på slikt. For deg vil det difor alltid vere kor stor prosenten er. For den som har erfart slike brotsverk som offer, det einskilde individet som kjem i fokus, ikkje prosenten.

Godt nyttå til deg!

Elias

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Christensen skrev:

Magnus, det er trist og se at du fortsatt velger og tråkke på mennesker som har opplevd vonde ting. Det ser ut som om det er viktigere og forsvare en innbilt urett mot kristendommen enn å ivareta de som har lidd urett. Skal vi se på hvem som fortjener og ha vonde minner fra sine opplevelser og hvem som bare velter seg i selvmedlidenhet? Eller som du insinuerer, og i og for seg Herland også, at vi skal spekulere i hvem som egentlig er ute etter å skade kristendommen?

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Haukås skrev:

Hvert tema for seg!

 Hei igjen Magnus L!

La oss ta det siste først: Nei, jeg tror ikke at din hjerne er for liten til å forstå! Derimot antar jeg at du ikke har hatt så mye med dette å gjøre personlig. Jeg har ved utøvelse av mitt yrke sett hvor ille effektene etter overgrep kan bli, så jeg syns ikke det er noen grunn til å bagatellisere overgrep.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Dette er avslutningskommentaren min på denne tråden.

Problemet her er ikke å kunne svelge det som er skrevet ovenfor, men å bli tatt på alvor. Det er vel noe av feilen med oss alle sammen kanskje.   For å be om tilgivelse for de som  jeg må ha tråkket på i denne sammenheng er jeg nødt å komme med en liten forklaring hvorfor jeg engasjerer meg her.  Jeg har vegret meg for å skrive dette. Hadde egentlig tenkt på en bok senere i livet, men det blir det nok ikke noe av.  For min egen skyld skriver jeg i tredje person. Nå er jo denne debattråden gått ut på dato, så det er vel ingen som leser dette likevel, og det er kanskje det beste.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Han ble født i ”Trangbygda” langt ute mot havet.  Han hadde gode foreldre, litt naive kanskje, etter  nåtidens målestokk (barn av sin tid), de var kristne, noe resten av bygda ikke var.   Han var en lykkelig gutt , helt frem til skolen i  første klasse.  Da begynte problemene litt etter litt.   Han lærte seg å lese høyt for foreldrene i seksårs alderen.  Det skulle han aldri ha gjort, det vet han nå.  Regning  var en lek, og lærte dette fort.  Men så fikk han klengenavn som ”reknemeistaren”   ”professoren”   og andre ”stygge” ting.   Han mistet snart interessen for skolearbeid, og gikk ut av folkeskolen med dårligste karakter, hvert fall i regning.                                          Kunnskapstørsten våknet opp igjen senere i livet, men da var det for sent, og det var tidlig i de dager.                         

Skoleinteressen  ble altså borte, men ikke mobbingen.  ” Idiot”   ”tulling”   ”dom i haude”  beskyldninger  om både det ene og det andre.   Å være hakkekylling fra jevnaldrende, men helst de som var noen år eldre var en ting,  Verre var voksne menn med perverse lyster til å skremme og nedverdige  godtroende barn.  Når  barn leker kan ting  gå galt, en knust rute,  en stabbestein som var veltet utfor, og mange andre ting.  Den antatte skyldneren var alltid lett å finne.  Men det måtte forhør og tilståelset   til.     En onkel,  bygdas mektigste mann såg her sin mulighet.  Harde forhør på kontoret med utsikt til lensmannsbesøk og det som verre var,  og mye annet var den harde virkelighet for  en  8 åring helt til det dabbet ut i  13 -14 årsalderen.   Etterpå var det visst  morsomt for noen og hver når han fortalte om guttens reaksjoner, redde øyne , og til slutt, den fremprovoserte tilståelsen, som det ble mange av for å komme seg fri.

Ikke alt kan tas med her, men reaksjonen kom i attenårsalderen,  fobier mot   lensmenn og politi, fobier mot voksne, fobier mot det ene og fobier mot det andre.  Ingen skjønte hva som feilte den fyren.  En tre månders opphold  på psykiatrisk gjorde det ikke bedre.  Noen av landets fremste leger på dette området klødde seg i hodet,  de hadde ennå ikke oppdaget diagnosen  sosialangst.  Det  var bare skammen igjen. Skammen over å ha vert innlagt på psykiatrisk, -  stakkars. 

På en eller annen måte greide han å komme seg vekk fra” trangbygda”  og til storbyen, og til en jobb han likte bra.  Han begynte å studere som privatist, ville ha artium og komme seg videre i livet.  Men så kom en reaktiv depresjon som veltet det hele.   Det så ikke særlig lyst ut en stund, for å si det mildt.

Helingen kom egentlig litt uventet, for han trodde at alt var sementert i denne tilstanden.  Han begynte å gå i en kristen forsamling. Masse ungdommer og fikk venner. Ingen visste noe om dette. Men han ble akseptert som han var. Ble sett, respektert og bekreftet, og til og med likt.   Fobiene forsvant gradvis og var til slutt nesten helt borte. Den kvelden han hadde ledet et møte i forsamlingen og gjort det bra, var en av hans største hendelser i livet.  Han hadde sprengt og pulverisert noe av sitt livs høyeste murer.  Grensene var åpnet.   Men  reaktive depresjoner kom likevel av og til,  resten av livet.  Veldig få vet noe om dette den dag i dag. ” Han har jo klart seg veldig bra ”stakkar”.

Litt lenger opp i årene  fikk han et lite tilbakefall.  En depresjon med to år i godstolen gav ham litt tid til å tenke også.   Selvmedlidenhet og bitterhet både mot Gud og opphavet til smertene, ( som han nå hadde erkjent og sett)  holdt på å kvele ham.  Da skjønte han at dette måtte bort, ingen andre enn han selv  tok skade av dette, og ingen andre enn han selv kunne greie å få dette bort.  Mange samtaler med en klok sjelesørger og mentor fulgte.        Litt etter litt kom tanken på (uten sjelesørgerens påtrykk)  at eneste vei til å bli kvitt bitterheten var å tilgi.   Kunne han greie dette ?   Alt dette foregikk inne i hodet hans.   ”Gud, kan du hjelpe meg med dette, så skal jeg prøve”     Etter hvert  tinte bitterheten bort og han fikk et noe lettere forhold til det hele.  De fleste som hadde plaget ham var borte, bare en av de lever ennå.  Burde han ta kontakt med denne ?     Nei, det ville bli for vanskelig,  dessuten så var dette en type som ikke hadde evne til å se noe som helst av skyld.    Å be om å kunne klare å tilgi var eneste utvei.   Det ble noe forløsende over det hele, livsenergien kom tilbake.  Den bitre konfrontasjonen mot dem det gjaldt, var over uten at han behøvde å samtale med dem, annet enn i sitt eget hode.  Å kunne svare ja på ”villigheten”  til å tilgi var det som skulle til .  Han hadde ingen fiendebilder lenger,  han var fri, og overgriperne satt igjen med hele ansvaret, skylden og skammen.  Det er de som skal svare for dette, ikke ham.  Om de engang skulle måtte svare for seg i en høyere domstol skulle det stå i skyldbrevet, ”tilgitt”  Det ble faktisk tilfredsstillende å tenke på       Han har et godt forhold til den gjenlevende i dag, om enn kanskje litt anstrengt. Han vet ikke om vedkommende aner noe, og om han kommer og snakker om dette  kan bli spennende å se, men lite trolig.   Forholdene ligger i hvert fall til rette.

Av og til skjer det at han sammenligner seg med  Ibsens,  Terje Vigen  der han kommer hjem etter mange års fangenskap, fordi han kjempet for å brødfø seg og sine.   Terje Vigen kikker inn gjennom det  lille stuevinduet, og ser ingen.  Barn og viv er gravlagt på kirkegården for lenge siden. 

Så galt er det ikke med ham.   Men på hans lille ”gravstein”   står det :   Utdannelse og fremtidsdrømmer,  ulevd liv, unådd livsgjerning,  et liv uten kamp mot de mest elementære ting som andre ikke tenker på engang.   Men hva kunne livet ha blitt til om det ikke hadde skjedd slik  ?   Kunne det blitt et bedre liv – eller kunne det ha blitt  verre ?  Muligheten går begge veier   Det får han aldri vite, og godt er det .  

Terje Vigen fikk da reddet noen av sine fiender mot den sikre død.  Med et helt hjerte sier han høyt Terje Vigens ord til slutt:   ”Best var det vel kan hende at det gikk som det gikk, så får du ha takk da Gud.”

Ingen bebreidelser, ingen fatalisme,  ingen bitterhet. Bare en trygg følelse av  at også han fikk en tur innom dette livet ( som aldri gir garantier mot alt vondt i verden til noen)    og fikk kjenne på både sorger og gleder.  Være med i livet.   Og til syvende og sist,  alle – også han, trenger  tilgivelse for mange ting.  Den er tilveiebrakt for lenge siden av ham som  en gang skal dømme.   Han som sier:   

 15 For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.    Jes.57:15

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::      

 

Denne historien er sann, men veldig forenklet og forkortet og anonymisert  litt..   Jeg tror ikke på at tilgivelse  skal forlanges , det blir helt galt.   Tilgivelsens mulighet ligger der som en skatt,  om noen vil prøve den i tro.  Det som er sikkert er at  selvmedlidenhet og bitterhet er skadelig i lengden og bremser  helingen. 

Likevel, jeg vil mye før ha  selvmedlidenhet som jeg selv kan kontrollere,  enn medlidenhet som jeg ikke kan gjøre noe med.   En multi - handikappet  kvinne i rullestol kom med et hjertesukk en gang.  Det absolutt verste jeg opplever når jeg er ute blant folk  sa hun, er de mange som kommer bort til henne, stryker henne på kinnet og sier ”stakkars”   Misforstått godhet kan også føre til respektløshet.

Det verste som kan skje er å bli oppfattet som: offer, taper, stakkar o.s.v.     Det verste som også kan skje er å bli ”tatt hensyn til” på grunn av slike ting,  jeg mener; trekke seg vekk, bli forsiktig  for ikke å gjøre noe galt mot vedkommende,  såre eller tråkke  på.   Å bli møtt som et helt menneske på godt og vondt  er etter min mening også en menneskerett, enten en har et synlig handikapp eller ikke. Som for eksempel å sitte i en rullestol som nevnt.    Jeg ville bare si til dem jeg må ha tråkket på. Tilgi meg.  Jeg kan godt si at ingen som har opplevd slike ting ikke har selvmedlidenhet.   Men da tror jeg at jeg ikke holder meg helt til sannheten etter min erfaring.  Men det jeg godt kan si er at selvmedlidenhet  i og for seg ikke er noe galt og uakseptabelt om en erkjenner det selv.  Om noen gjerne vil ”ta meg”  personlig på dette er min mail :  magg40@frisurf.no   Så ber jeg  mine meddebattanter på denne tråden  om unnskyldning for av til litt for friske uttalelser, det skjer litt av hvert når en blir litt for engasjert.  Dette hører med til mitt nyttårsforsett om å kunne unngå heretter

Takk til alle som har bidratt, særlig til  Bastrup for  informative innspill og historikk. 

Svar
Kommentar #32

Magnus Leirgulen

64 innlegg  3962 kommentarer

RE: Selvmedlidenhet eller ---medlidenhet ?

Publisert nesten 9 år siden
04.01.10 kl. 15:18 skrev Magnus Leirgulen:

Beklager, her var en g for mye, det skal være mag40@frisurf.no

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 5 timer siden / 9987 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 5 timer siden / 927 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 5 timer siden / 927 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 5 timer siden / 9987 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 5 timer siden / 9987 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 6 timer siden / 927 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 6 timer siden / 1203 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Å lytte til innvendingene mot årets Operasjon Dagsverk
rundt 6 timer siden / 492 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 6 timer siden / 927 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 6 timer siden / 927 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 6 timer siden / 927 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 6 timer siden / 9987 visninger
Les flere