Verdidebatt

Sivilsamfunnet og fredsbygging

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norges rolle som fredsmekler i flere av verdens konfliktsoner er viktig og nødvendig, men for å sikre freden er ikke møter på politisk toppnivå tilstrekkelig. Grunnlaget for en bærekraftig fred skapes lokalt. Her er det sivilsamfunnet og ikke politikerne som spiller den viktigste rollen.

Bygger man fred kun på et overordnet nivå vil den ikke bli en integrert del av tankesettet til en befolkning som er oppvokst med krig som hverdag. Konfliktene vil bli resirkulert fordi behovene som førte til konflikten fortsatt vil være der. Det er derfor viktig å tilrettelegge for at lokalsamfunn selv kan gi tilbakemeldinger på hvilke prioriteringer og behov de har.

Sivilsamfunnet består av alle ikke statlige aktører, og de største er de ulike kirkesamfunnene. Til sammen utgjør de verdens største grasrotbevegelse. I mange utviklingsland står religiøse institusjoner mye sterkere hos befolkningen enn de statlige institusjonene. En meningsmåling fra 2011 viser for eksempel at godt over 60 prosent av befolkningen i Latin-Amerika har tillit til kirken, mens bare rundt 30 prosent har tillit til politikerne og rettsvesenet. Tanken rundt institusjoner er forskjellig i Norge og i sør. Dette er noe som må tas med i betraktningen når man skal bygge fred.

Det må være den lokale situasjonen som avgjør hvilken institusjon som er best egnet til å implementere det enkelte prosjektet. Derfor bruker mange bistandsorganisasjoner og internasjonale organisasjoner, som FN, trosbaserte organisasjoner til å implementere fredsprosjekter i sør. Dette er imidlertid sterkt underkommunisert. Det er berettiget å stille spørsmål om hvorvidt det er effektivt å kanalisere bistandsmidlene gjennom mange ledd heller enn å benytte seg av organisasjoner som har direkte samarbeid med institusjonene i sør.

Det sosiale og frivillige engasjement er mange steder avgjørende for å koordinere sivilsamfunnets aktiviteter. I sør er det ofte lokale prester, nonner og andre troende som er pådrivere for endring. De er der før, under og etter en krise, og arbeider utrettelig for å bedre lokalbefolkningens livsvilkår. Denne uavbrutte tilstedeværelsen i folks hverdag styrker sivilsamfunnets handlingsrom og bidrar til å synliggjøre lokale behov. På denne måten utgjør de ofte sivilsamfunnet lokalt og er et avgjørende redskap i arbeidet for å bygge varig fred. Å initiere dialog, sette fokus på sosial urettferdighet og å fremme fredsbygging er en del av både sivilsamfunnet og kirkenes daglige virke mange steder i verden.

Trosbaserte organisasjoner har vært viktige bidragsytere i arbeidet for fred, men har i liten grad fått anerkjennelse som en sentral aktør verken i utviklings- eller i fredsarbeidet. Som bistandsaktører har de tydelige fordeler. Bruk av lokale strukturer er kostnadseffektive. De er drevet av frivillig engasjement, og møter ingen kulturelle eller språklige hindre i sitt bistandsarbeid. De utgjør også en naturlig del av lokalsamfunnet og har strukturer for å gi de fattige og marginaliserte en stemme lokalt, nasjonalt og globalt. Norge er og bør være en pådriver for fred. Men for å lykkes i tilretteleggelsen av en bærekraftig fred i samfunn bør trosbaserte organisasjoner og sivilsamfunn inkluderes i større grad.

Martha Rubiano Skretteberg er generalsekretær i Caritas Norge

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt