Arne Danielsen

324

Picknick hos Satan

Publisert: 10. mai 2009

Da Moshe ble drept under Yom Kippurkrigen, var det et sjokk for en blond, blåøyd og solbrun kibbutzfrivillig fra Norge. Som ung var jeg to lange perioder på kibbutz. Jeg arbeidet hardt og iverig, fikk ros og anerkjennelse og mange gode og nære venner. Som ung og påvirkelig, ble dette en sjelsettende tid for meg - et dannelsesprosjekt som har preget meg resten av livet.

Synet på Israel var selvfølgelig ensidig positivt. Hadde jeg kun vært påvirket av mine isreaelske venner, og de erfaringene jeg selv høstet der nede, hadde nok holdningene vært mer nyansert, men da jeg også på den tiden hadde mye kontakt med norske kristne israelvenner, utviklet holdningen seg både til å bli ensidig og tildels hatsk og fanatisk i synet på forholdet mellom jøder og arabere.

Gjennom årene har egen visdom og dømmekraft slipt vekke fanatismen og for så vidt også ensidigheten. Jeg står på Israel sin side både når det gjelder retten til eget land, til å bygge gjerde for å hindre terrorister i drepe israelske sivile og retten til å angripe Gaza når Hamas fortsetter å skyte raketter etter gjentatte advarsler om at Israel ville angripe hvis det ikke ble slutt på rakettbeskytningen. Og jeg tror at Israel er Guds folk, men at Gud ikke har plassert andre folk i rollen son onde fiender av Israel til evig til. For Gud er alle menensker like verdifulle - både som enkeltmennesker og som folk.

I fjor satt jeg på en fin og kosleig restaurant et sted i utkanten av Damskus. Jeg var invitert av forretningsforbindelser. Med i i følget var også en venn av dem som visstnok var en høytstående offiser i den syriske hæren, en hær som to ganger var blitt slått av israelerne. Og her satt jeg, som i mitt stille sinn tenkte på at jeg hadde brukt mer enn ett år av mitt til da unge liv på å hjelpe nettopp isrelerne. Hvis det hadde vært mindre disig, kunne jeg kanskje også sett Hermonfjellet i sør - der jeg i sin to stod på ski på israelsk okkupert side. Nå satt jeg der altså, i et av de tre landene som av George Bush var erklært som "Ondskapens akse". Mange norske kristen israelvenner, ville nok ment at jeg satt til bords med selveste Satan.

Erfaringene med å ha hatt såpass nær kontakt og vennskap med folk fra begge sider i konflikten, er at folk er folk - de er fine og reflekterte mennesker, som faktisk omtaler hverandre med adskillig mer respkt enn det man skulle tro. Det de alle (i alle fall de jeg har møtt) sier, er at de mest av alt ønsker ferd. Det som overrasket meg, når det gjelder syrerne, var at de ser fram muligheten for en blomstrende økonomien i hele regionen - ikke etter at de har "kastet Israel på havet", men i samarbeid med Israel. Med israelsk teknologi og arbiske ressurser og solide handels- og håndverkstradisjoner, ville de tilsammen kunne skape noe stort. Dette ble ikke sagt for å snakke meg "etter munnen" (de har ingen anelse om at jeg også har vært i Israel). Det var helt tydlig at de ga uttrykk for sine oppriktige tanker - og drømmer.

I Norge er israeldebatten mye dominert av rabiate syttitallsradikale og kristenfundametalister. Begge grupper er like fanatiske - og etter min mening - like usympatiske.

Moshe var en ung mann med kone og et lite barn. Han var hjemme på kibbutzen i helgene. Til daglig var han sersjant i en falskjermjegertropp og hørte til den ypperste eliten av israelske soldater. Jeg beundret Moshe. Han var utrolig sympatisk. Han hadde spesiell omtanke og oppmerksom mot oss to norske, og han var interessert når vi fortalte om landet vårt. Når vi snakket om Israel og situsjonen i Midt-Østen, så var han aldri hatsk eller ensidig i forhold til "naboene". Tvert imot, han hadde også arabiske venner - "fine menekser", som han sa. Han mente at vanlige mennesker på begge sider av konflikten mest av alt vil ha fred og ikke vil ha noe problem med å leve sammen, men at ekstremsitene og krigshisserne på begge sider stod i veien for dette. Rett skal være rett, han mente nok at "den andre siden" hadde flest esktremister og krigshisser og at mye av ansvaret lå der.

Da general Ariel Sharon i 1973 trosset overkommandoen i Tel Aviv og beordret landsetting av styrker på vestsiden av Zuez-kanalen (senere kjent som en historisk knipetangsmanøver), var Moshe sin tropp en av de første som landet. Da han ledet sine unge menn fram mot en egyptisk stilling, ble Moshe skutt og drept.

Den gang døde en god venn - og et av mine største forbilder. Det som lever etter møte Moshe og andre mennesker i Midt-Østen, er toleranse og vissheten om at det onde ikke alltid er det eller slik folk forstiller seg, og tilsvarende at det gode ofte finnes der du ikke alltid venter å finne det. Det er håp for Midt-Østen, men ikke hvis fanatikere på begge sider av konflikten - blant arabere og jøder - og i Norge - ukritisk og uimotsagt stadig får sette dagsorden. 

Shalom 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Tusen takk

Publisert rundt 10 år siden

Jeg kan ikke si annet en tusen takk for et godt og reflektert innlegg.

Kommentar #2

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

God innlegg!

Publisert rundt 10 år siden

Demonisering av andre fører sjelden noe godt med seg. Takk for et inspirerende innlegg som viser til fred og forsoning.

Kommentar #3

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Re: Picnic hos Satan

Publisert rundt 10 år siden

Jeg kjenner meg litt igjen i din beskrivelse, Arne, bortsett fra at jeg kanskje var enda litt mer ihuga israelvenn i mine unge dager. Den gangen vi trodde det meste av det vi hørte. Da jeg hørte på radio at Israel hadde inntatt hele Jerusalem, ringte jeg sporenstreks hjem til min mor og fortalte om den høyprofetiske hendelsen. Byen var ikke lenger nedtrådt av hedningene, og den profetiske klokken tikket nesten hørbart. Igjen hadde Gud mirakuløst holdt sitt løfte til folket. Nå kunne vi bare lese Aftenposten side om side med Bibelen, og vi hadde full klaff.

Men akk, etter mange år begynte jeg å bli klar over en del ubehagelige fakta i dette mirakellandet Israel. Invasjonen i Libanon i 1982 ble en vekker. Israel sendte inn en armada som kan sammenlignes med de alliertes invasjon i Frankrike under 2. verdenskrig. Iallefall hvis jeg skal tro den kristne libaneseren som hadde fått rasert hjemmet sitt av IDF.

Som vi vet, endte det hele med at libanesiske falangister under ledelse av forsvarsminister Ariel Sharon gikk inn i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila hvor mellom 700 og 800 palestinere ble likvidert. Rapporten om massakren som kom 10 år senere resulterte i Sharons avgang. I ettertid ble han etterlyst for krigsforbrytelser.

Tiden med den søte men ukritiske israelromantikken var over. Israel viste klare tegn til at de ikke visste hvor grensen gikk mellom selvforsvar og aggresjon. Jeg var ikke lenger å finne blant gruppen som identifiserte seg med uttalelsen på TV til en pro-israelsk demonstrant i Oslo 5. januar 2009: "Jeg støtter Israel uansett hva de gjør". Etter Libanon, har den ene skrekkhistorien etter den andre om Israels framferd i Løfteslandet kommet for dagen.

Idag, mange år senere, har jeg mistet absolutt alle illusjoner om Israel. Jeg lider i stillhet når jeg hører usanne myter om Israel framsettes som fakta gang på gang. "Rolig nå", sier jeg til meg selv, "jeg har gått selv i de samme sko".

Jeg har aldri vært i Israel. Men de fleste jeg kjenner har vært der. Flere ganger. Noen jeg kjenner reiser 2 ganger i året. Men spør jeg om de kristnes forhold i mirakellandet, så stirrer de uforstående tilbake. Av uforklarlige grunner har alle utflukter vært lagt utenom besøksmuligheter for ens trosfeller blant araberne. Men de har vært på Masada, i kibbutzer, Yad Vashem og Shoahmuseet. Og de som reiser med den Internasjonale Kristne Ambassade får grei beskjed om at til jøder vitner man ikke om Jesus. "Vi vil ikke at jøder skal bli kristne", sier den forrige lederen av IKAJ rett ut, Johan van der Hoeven.

Det skjer også mye positivt i Israel blant messianske jøder. Og det er langt mer enn tale om bussjåfører på utflukter som har lært seg å "ta i mot Jesus" på hver tur med turister så de kan få større tips. Nei, et stadig større antall jøder kommer til Jesus.

Og det måtte vært fint å ha vært i Israel og besøkt de stedene Jesus vandret. Og vært på et evangelisk møte blandt palestinske brødre og søstre.

Men Damaskus lokker også mye. Min drøm har lenge vært å sitte på en gatekafe i denne byen i Ondskapens akse. For kunne Paulus besøke hedenske Aten, så blir nok Damaskus bare blåbær.

Undertiden har jeg motvillig måttet lære at det betyr ingenting om man bærer en arabisk keffia eller jødisk yarmulk. Det finnes uansett bare én vei til Gud.

Kommentar #4

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

En resie å anbefale...

Publisert rundt 10 år siden

Interessant kommentar.

Her er en personlig anbefaling. Med din interesse for og kunnskap om Israel, anbefaler jeg på det varmeste en reise til Israel, og gjerne også tur innom naboene.

Hvis du i tillegg til Israel også kan få med deg et besøk i oldtisbyen Petra i Jordan og til Damskus (det siste er nok vanskelig å få til på samme tur - av politiske grunner), ville det trolig bli en opplevelse for livet.

God tur! :)  

Kommentar #5

Knut Haug

15 innlegg  140 kommentarer

Balansert innlegg.

Publisert rundt 9 år siden

Ja Arne det har du virkelig, og takk for det!--For det kommer jo ganske klart fram i en debatt om Israel, at mange ikke kan se helhetsbilledet om Israel.--Vel kan de fleste være enig om at Jesus kommer fra jødene, og dermed er Verdens Frelser født inn i vår verden fra dette folk--og takk Gud for det.--Men det var jo også det samme "utvalgte folk" som kor-sfestet ham. -For de ventet en annen Messias (frelseskonge). Til dags dato har de fleste av jødene ennå ikke fått opplatte øyne så de ser at Jesus virkelig er Messias, men venter fremdeles på ham.

Da kommer vi til det at jødene som nasjon ikke ennå ser at de  likesom alle andre er utvalgt i Kristus!-- De kommer til å få se det-Gud har ikke forkastet sitt folk- men i mellomtiden så har Gud i sin nåde gitt oss hedninger (ikkejøder) evangeliet!--Om en vil ha en nærmere begrunnelse for det jeg her sier så henviser jeg til Romerbrevet: kapitlene 9-11. (Israels stilling). Så bør vi huske at Gud er suveren!-Paulus uttrykker på slutten Kap: 11 vers 33 disse ordene:" Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier.

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
29 dager siden / 2353 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 1909 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
14 dager siden / 1899 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
26 dager siden / 1767 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1733 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
14 dager siden / 1537 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
14 dager siden / 1230 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
17 dager siden / 1160 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
21 dager siden / 1098 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1070 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere