Ting å oppleve før man dør

Lenge hadde jeg en følelse av at jeg ikke kom til å leve et spesielt langt liv. Nå for tiden er jeg ikke så sikker hverken fra eller til, men i perioden jeg tenkte slik, ble jeg av og til stresset av alt jeg så måtte klemme inn i det korte livet jeg tenkte jeg ville få. For over alt kommuniseres det en nødvendighet av å samle seg et visst antall opplevelser før man dør – alle skal visstnok ha en bucket list.

Gjengangere er ting som å stifte familie, utgi en bok, ta dykkerkurs, se alle filmene fra boken 1001 filmer du må se før du dør eller besøke alle verdens kontinenter. En salig blanding, med andre ord. Og med unntak av reisingen (antagelig regner man med å dø av naturlige årsaker før konsekvensene av all denne reisingen rammer menneskeheten for alvor), er målene gjerne ikke så ille i seg selv. Problemet er helst at alle opplevelsene banaliseres fullstendig når de reduseres til bare nok et punkt i en lang sjekkliste.

Som en motvekt skriver Ann Voskamp at man, i stedet for å ha en liste over de opplevelsene en håper å få, bør ha en liste over alt en kan takke Gud for allerede å ha opplevd. Jeg har lenge ført takknemlighetsdagbok, men den siste tiden har jeg hatt noen tvil rundt dette. Utgangspunktet var en ettermiddag hvor jeg satt og skrev. Jeg førte ned mye den dagen, men da jeg var ferdig og leste gjennom listen, kjente jeg meg uvel og kastet den i papirkurven. Jeg spurte meg så om hva som egentlig skiller mine takknemlighetslister fra bøttelistene og lignende nedføringer over fine ting og hendelser.

Svaret dukket opp først noen dager senere: Forskjellen er Gud. Takknemlighets-listene handler om Gud, Gud som skaper, Gud som giver, Gud som opprettholder, Gud som livets mening. Hver takk peker på ham og derved også ut over meg selv og mitt eget liv, mens punktene i de øvrige listene simpelthen ikke er mer enn det de er, notater om forgjengelige ting og flyktige hendelser. Ingen varighet, ingen mening, ingen transcendens.