I mine øyne.

Rom 2,7-10 dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker; men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

Så enkel er realiteten i mine øyne, fra mitt perspektiv i det paradigme jeg tror på.

Vi må holde ut i gode gjerninger som gjør livet herlig å leve, ja ærefult å leve men til Guds ære. Det må være Gud i oss og vi i Ham, Guds rike er jo i oss. En enhet. I ett liv til Guds ære vil uforgjengelighet være optimalt fordi det er bare godt i ett slikt liv, smak og kjenn på det.

Uten til Guds ære vil vår ferd være i egen kraft, vi vil da være Ham lydig i egen kraft for fremme av oss selv.  Mange kristne fornekter da av alle ting Gud, i egen kraft for å unngå å vandre Ham lydig men det kommer jo inn under til egen ære og er lovtrelldom. Dette, helt utrolig i Jesu navn. De tror løgnen og da lovløshetens hemmelighet, de har antikrist tro og er antikrist tro i sin ferd. Antikrist i de og de i Antikrist. En enhet.

Om vi står imot denne sannhet er det fordi vi ikke vil annet enn oss selv. Vi vil ikke gi slipp på hva vi selv vil, kontra det som er rett, vi forblir urettferdig i dennes natur. Tenk over hva det gjør med vårt følelsesliv og tankevirksomhet. Vi må lyve for oss selv for å gå videre. Det blir ett trangt liv for sannheten gjør det trangt å opprettholde noenlunde samvittighet. Når avsløringer naturlig nok kommer som kler oss nakne vil angsten gripe vårt hjerte, dess mer vi vet og ser, dess verre blir det fortere. Jøde først, så greker. Det fordi en sann åndelig jøde og israelitt (i blod, hedning eller jøde) vet hva som er rett. Lurer på om nasjonen Israels trengsler og angstfulle tilværelse kan fortelle oss noe her. Er de lydige mot sannheten?

I alt dette så har alle mennesker feil, jeg også men se ikke på meg eller andre mennesker, se på vår Far i himmelen og Hans verk tilbudt oss. Han er veilederen, ikke jeg eller ett annet feilende menneske. For Guds godhet skal rive mennesket til omvendelse.

Hva kan Han gjøre i oss om vi vil tro Ham? Hva gjør at Hans lovnader ikke eventuelt virker i den som tror? Kan det være fordi den troende er vantro (mangler/ vil ikke tro)?