Carl Müller Frøland

22

Fascismen – en paradoksal politisk ideologi

Selv om begrepet fascisme brukes hyppig i samfunnsdebatten, dreier det seg egentlig om en utpreget paradoksal og kompleks politisk ideologi.

Publisert: 31. aug 2012

I mange sammenhenger i dagens politiske debatt brukes begrepet fascisme. Betegnelsen anvendes i beskrivelsen av ulike ideologier, gjerne oppfattet som ”ekstreme”, noe som regel vil si i strid med demokrati og menneskerettigheter som utgjør det moderne Vestens verdigrunnlag. I den senere tid er termen ”fascisme” blitt brukt om ideologiske retninger på begge sider av politikkens tradisjonelle høyre-venstre-skille. Jeg er redd denne bruken lett kan føre til en utvanning av fascisme-begrepet. Hvordan bør egentlig fascismen forstås?

Selve termen ”fascisme” ble lansert på 1920-tallet av Benito Mussolini. Under Mussolini ble det gradvis utarbeidet en fascistisk ideologi. I samme periode – i kjølvannet av første verdenskrig - ble det utviklet en lignende ideologi i Tyskland av Adolf Hitler som kom til makten først i 1933; denne ideologien ble kalt ”nasjonalsosialisme”, etterhvert forkortet til ”nazisme”. Selv om det hersker visse forskjeller mellom den italienske fascismen og nazismen, mener jeg – i likhet med flertallet av moderne forskere – at nazismen også bør betraktes som en type ”fascisme”. Disse to ideologiene har en rekke felles kjennetegn som etter mitt syn reflekterer vesentlige sider av fascisme som fenomen.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres? 

Blant dagens forskere er det allmenn enighet om at fascismen er en totalitær ideologi, altså at den tar til orde for å bruke enhver type virkemidler, inkludert systematisert statsterror og massevold, for å nå sitt bestemte samfunnsmål. ”Målet helliger middelet” hevder totalitære ideologier som søker å etablere ”det fullkomne samfunn”, noe historikeren Øystein Sørensen får tydelig frem i sin bok med den talende tittelen ”Drømmen om det fullkomne samfunn”. Selve termen ”totalitær” stammer forøvrig fra en kritiker av Mussolinis styre tidlig på 1920-tallet. I samme tidsrom lanserte Mussolini selv tanken om en ”total”, altomfavnende stat: Enkeltmennesket skulle tjene staten med kropp og sjel, om nødvendig ved å ofre sitt liv i kamp for det politiske fellesskap. Denne underordningen av individet under staten står i skarp kontrast til klassisk liberalisme som fremhever individet som samfunnets primære bestanddel og bærer av visse grunnleggende rettigheter som skal sikre det mot overgrep fra staten. Fascismen kan følgelig sies å være grunnleggende antiliberal, en ideologi som setter kollektivet over individet. Kollektivismen, og den tilhørende betoningen av samhold og solidaritet mellom kollektivets medlemmer, utgjør et berøringspunkt mellom fascismen og tradisjonell venstreorientert ideologi, sosialismen. Både Mussolini og Hitler utgikk forøvrig fra sosialistiske organisasjoner. Likevel er det den totalitære – den utenomparlamentariske, revolusjonære - delen av venstresiden som fremviser den største likheten med fascismen.

Fascismen har flere viktige likhetstrekk med en annen totalitær ideologi, kommunismen, ikke minst i form av idealene om voldelig revolusjon og kollektivets forrang fremfor enkeltmennesket. Begge ideologier er utpreget dynamiske ved at de søker et radikalt brudd med det bestående for å skape det ideelle samfunn og et nytt menneske, noe som krever omfattende bruk av statspropaganda og såkalt sosial ingeniørkunst. Kommunismen plasseres imidlertid ytterst på den politiske venstresiden, mens fascismen som regel klassifiseres som høyreekstrem. Kommunismen og fascismen er to typer ”ekstremisme” som begge med totalitære virkemidler vil tilintetgjøre det liberale demokrati for å realisere et bestemt samfunnsideal – men selve samfunnsidealet skiller fascismen fra den venstreekstreme ideologien.

Fascismen skiller seg fra kommunismen med sin antimaterialisme. For fascismen representerer kommunismen, forøvrig i likhet med kapitalismen, ”materialisme” – et sjelløst, fremmedgjørende verdisyn. Fascismen ønsker et samfunn bygget på immaterielle, ”åndelige” verdier. Dessuten forkaster fascismen kommunismens ”internasjonalisme”. Kommunismen vil gjennom revolusjon avskaffe den ”borgerlig”-kapitalistiske samfunnsform og etablere et ”klasseløst”, egalitært samfunn som oppfattes som helt rettferdig. Fascismen utgjør på sin side en revolusjonær nasjonalisme, hvis mål er å ”rense” nasjonen for ”dekadense” og svakhet slik at den kan ”revitaliseres”, gjenvinne sin styrke, livskraft. Det endelige mål er et kollektivistisk samfunn som ikke er egalitært, men hierarkisk ordnet, hvor menneskene skal rangeres etter deres ”styrke” og alle skal adlyde en ”fører”. Fascismens idealsamfunn er altså hierarkisk, førerstyrt og nasjonalistisk.

Som nevnt, er fascismen i motsetning til ”venstreekstremismen” utpreget nasjonalistisk. Nasjonalisme plasseres som regel på den politiske høyresiden hvor den ofte er koblet til konservatisme, i form av ”nasjonalkonservatisme”, idet nasjonens kultur, tradisjoner og verdier betraktes som bevaringsverdig. Fascismen rommer visse klart konservative elementer, som forsvaret for ”kjernefamilien” og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Likefullt er det viktig å sondre mellom fascismen på den ene side og tradisjonell nasjonalisme og klassisk konservatisme på den annen. Konservatismen vokste frem på slutten av 1700-tallet som reaksjon på den franske revolusjon og den rasjonalistisk-individualistiske opplysningsfilosofien som inspirerte mange av de revolusjonære. Selv om fascismen i likhet med klassisk konservatisme avviser ”1789-ideene” (sentrert rundt individ og fornuft), er konservatismen i motsetning til fascismen antirevolusjonær og anti-”utopistisk”, altså uten tro på muligheten av noe ”fullkomment” samfunn. Når det gjelder nasjonalisme, må det bemerkes at den fascistiske varianten er spesiell: Nasjonen forstås som ”organisk”, og individet utgjør kun én liten celle i denne veldige ”organismen”. Med sin gjennomførte antiindividualisme er den ”organiske” nasjonalismen uttrykk for fascismens totalitære karakter, og på dette avgjørende punktet skiller den seg fra tradisjonell nasjonalisme som ikke oppfatter det nasjonale fellesskapet som en slik individoppslukende helhet.  

På høyresiden finner vi også sterkere – mer autoritære - former for nasjonalisme og konservatisme, i tillegg til den tradisjonelle, mer moderate typen. En slik type ideologi kan man kan kalle ”høyreautoritær”, siden den forkaster liberaldemokratiske elementer. Typisk høyreautoritær er verdsettelsen av streng disiplin (i familie og skole), ”lov og orden” (kompromissløs kriminalitetsbekjempelse) og militarisme, et sterkt forsvar for krig som problemløsende middel. Slike elementer er også lett identifiserbare i fascistisk ideologi. Det er imidlertid viktig å presisere at forekomsten av slike elementer alene ikke er ”fascistisk”. Tradisjonelt høyreautoritær ideologi mangler fascismens revolusjonære, totalitære dynamikk. Denne forskjellen kommer til uttrykk i at høyreautoritære stater – selv om det dreier seg om militærdiktaturer - har lavere maktambisjoner enn fascistiske regimer. Førstnevnte type regimer vil kun beholde makten: De ønsker ikke noen radikal samfunnsomveltning og søker ikke kontroll over borgernes privatliv. Fascismens totalitære mål om å skape en ny samfunnsorden og et nytt menneske skiller seg i det hele tatt fra tradisjonelt høyreautoritær ideologi.

Hvor i det politiske landskap bør så fascismen plasseres? Som jeg har forsøkt å vise, dreier det seg om en ideologi med elementer fra både høyre- og venstresiden. Fascismen har berøringspunkter med både sosialismen (kollektivisme) og konservatismen (visse tradisjonelle verdier). Med sine revolusjonære og totalitære aspekter skiller fascismen seg derimot klart fra disse andre ideologiene. Den bør også adskilles fra den antinasjonalistiske og materialistiske kommunismen. Selv om man kan spore flere typisk høyreautoritære elementer i fascismen, rommer imidlertid denne høyreekstreme ideologien en utopistisk-revolusjonær dynamikk man ikke finner i tradisjonelt høyreautoritær tenkning. Akkurat dette aspektet viser en vesentlig likhet med kommunistisk ideologi. Alt i alt betrakter jeg fascismen som et paradoksalt fenomen, en ”hybrid-ideologi” som ikke uten videre kan plasseres på høyre- eller venstresiden.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Interessante tanker dette Frøland. Det fine med idéhistorikere er vel at de kan filosofere og drøfte ting på en annen måte enn ordinære historikere(?). Å ikke plassere fascismen på en tradisjonell høyre-venstre-skala er ganske utbredt, og rimelig vil jeg si. Noen opererer med andre skalaer, nemlig trekanter og firkanter. Kanskje passer fascismen bedre i en trekant, med henholdsvis kommunisme, fascisme og demokrati i hver sin vinkel?

Kommentar #2

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres?

Jeg ville foreslå i Romantikken og Modoplysningen som også marxismen, som fascismerne er afhængige af på samme måde som socialdemokratismerne.

Likevel er det den totalitære – den utenomparlamentariske, revolusjonære - delen av venstresiden som fremviser den største likheten med fascismen.

Jo, fascismen er revolutionær, men instrumentaliserer mange samfundsinstitutioner istedet for at fjerne dem og lave helt nye som kommunismen. I det sidste ligner den mere socialdemokratisme, der dog ikke er voldeligt revolutionær omend nok totalitær.

Kommunismen og fascismen er to typer ”ekstremisme” som begge med totalitære virkemidler vil tilintetgjøre det liberale demokrati for å realisere et bestemt samfunnsideal – men selve samfunnsidealet skiller fascismen fra den venstreekstreme ideologien.

Det har jeg svært ved at se. Kommunistiske lande har aldrig f.eks. ligeløn for alle og har altid en 'fører' og søger at skabe 'det nye menneske'.

Som nevnt, er fascismen i motsetning til ”venstreekstremismen” utpreget nasjonalistisk.

Venstresiden er også nationalistisk, bare 'by proxy' - de holder altid med deres eget lands fjender.

Nasjonalisme plasseres som regel på den politiske høyresiden hvor den ofte er koblet til konservatisme, i form av ”nasjonalkonservatisme”, idet nasjonens kultur, tradisjoner og verdier betraktes som bevaringsverdig.

Fascismens forhold til kultur er instrumentelt og overfladisk - ulig konservatismens.

Fascismen rommer visse klart konservative elementer, som forsvaret for ”kjernefamilien” og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Nej, familien instrumentaliseres til f.eks. produktion af kanonføde og privatlivet invaderes på totalitær vis, ved f.eks. at kræve at man stikker familiemedlemmer. Det er ting karakterisktiske for socialismer og lodret imod konservatisme, der er antitotalitær og opretholder skellet mellem det offentlige og det private som noget essentielt.

Selv om fascismen i likhet med klassisk konservatisme avviser ”1789-ideene” (sentrert rundt individ og fornuft), er konservatismen i motsetning til fascismen antirevolusjonær og anti-”utopistisk”, altså uten tro på muligheten av noe ”fullkomment” samfunn.

Ja, men jeg mener at fascismen er fanget i sit oprør imod rationalismen - og at den og liberalisme og socialisme alle er urimelige og misforståede delforståelser af, hvad kun konservatismen forstår.

Typisk høyreautoritær er verdsettelsen av streng disiplin (i familie og skole), ”lov og orden” (kompromissløs kriminalitetsbekjempelse) og militarisme, et sterkt forsvar for krig som problemløsende middel. Slike elementer er også lett identifiserbare i fascistisk ideologi. Det er imidlertid viktig å presisere at forekomsten av slike elementer alene ikke er ”fascistisk”. Tradisjonelt høyreautoritær ideologi mangler fascismens revolusjonære, totalitære dynamikk.

Det er jeg enig i - og mener f.eks. at det bliver usagligt at kalde Pinochet for 'fascist'. Han kunne være et godt eksempel på en stærkt højreorienteret. Konservatisme mener jeg hverken det giver mening at placere særlig præcist eller særlig yderligt.

Alt i alt betrakter jeg fascismen som et paradoksalt fenomen, en ”hybrid-ideologi” som ikke uten videre kan plasseres på høyre- eller venstresiden.

Min arbejdshypotese er at feudalismen gav anledning til liberalismen, der gav så ringe levevilkår at kommunismen opstod og at den igen var så radikal at socialdemokratismen kom og endelig kom fascismerne, fordi socialdemokratismerne var for svagt og langsomt reformistiske - altså den så tit sete pendulbevægelse.

Hele oplysningsideologien - liberalisme, socialisme, kommunisme, fascisme, radikalisme - trænger til en reformation, så den kan komme i overensstemmelse med vestlig civilisation, som den for nærværende bare er en barnlig og umoden, narcisistisk parodi på.

Kommentar #3

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Carl Müller Frøland. Gå til den siterte teksten.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter.

Hvorfor er fascismen, jfr. sitatet ovenfor, paradoksal?

Kommentar #4

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.

Hvorfor er fascismen, jfr. sitatet ovenfor, paradoksal?

Jeg antok at paradokset ligger i uttrykket "anti-ideologisk ideologi"?

Kommentar #5

Carl Müller Frøland

22 innlegg  33 kommentarer

Svar til Ferling

Publisert over 7 år siden

Romantikken og motopplysningen utgjør absolutt en viktig idéhistorisk bakgrunn for fascismen; at romantikk/motopplysning er like viktig for marxismen, stiller jeg meg noe mer tvilende til.

Ferling hevder videre at fascismen ikke er like revolusjonær som kommunismen. Jeg har altså her beskjeftiget meg primært med ideologier, ikke konkrete regimer. Det er viktig å huske at de fascistiske bevegelsene både før og etter maktovertagelsen delvis måtte operere realpolitisk, manøvrere mer "machiavelllisk", ikke minst ved å inngå kompromisser og bygge allianser med "fienden". Derfor kan fascismen som bevegelse og regime iblant fremstå som mindre revolusjonær enn de to "førerne" og deres ideologer egentlig ønsket. Utover på 1930-tallet kan man i det hele tatt se en "radikalisering" av begge regimene, ved for eksempel Italias ekspansjonistiske utenrikspolitikk og Tysklands repressive tiltak mot jøder og sosialdarwinistiske eutanasiprogram. Hvis Hitler og Mussolini hadde fått mer tid til rådighet, ville nok deres respektive regimer enda tydeligere ha fremvist den fascistiske ideologiens radikalitet. Det er min antagelse.

På et rent ideologisk nivå mener jeg at det er en klar forskjell på fascismens og kommunismens samfunnsidealer; sistnevnte er eksempelvis ikke hierarkisk og militaristisk. Likevel, som Færling korrekt påpeker, ble ikke det kommunistiske idealsamfunn realisert av noe kommunistregime - men her beveger vi oss igjen over fra idéhistoriske/tankemessige til rent historiske/politiske spørsmål.

Jeg kan vanskelig se at den tradisjonelle venstresiden bør kalles "nasjonalistisk", "by proxy" eller ei.  Jeg synes det gir mest mening å plassere nasjonalisme på høyresiden, ikke minst på grunn av koblingen til konservatisme. Nå er naturligvis det tradisjonelle høyre-venstre-skillet langt fra uproblematisk som klassifikasjonsmåte i en del tilfeller. Likefullt dreier det seg om svært innarbeidede begreper, som det dermed er vanskelig og - med den rette presisjon - ikke ønskelig å skjære vekk fra ideologianalyser.

Ferling synes å benekte enhver likhet mellom fascisme og konservatisme. Jeg har ikke ment å påstå at fascismens kultursyn er identisk med (eller relativt likt) konservatismens. Når det gjelder tradisjonelle familieverdier, er jeg derimot ikke helt på linje med Ferling. Selv om fascismens totalitære dimensjon preger utformingen av familiepolitikk (som institusjonaliseringen av angiveri) og dermed bryter med klassisk konservatisme, kan man finne (til dels sterkt) konservative/tradisjonelle elementer i fascismens betoning av sterke familiebånd (jfr. nazismens slektsbevissthet og disiplin innad i familien i form av barnas lydighet mot foreldrene og kvinnens underordning under mannen. Når det er sagt, er det helt klart viktig å være klar over at den fascistiske familiepolitikken på vesentlige punkter er totalitært preget. Der hersker det ingen uenighet mellom oss.

1 liker  
Kommentar #6

Carl Müller Frøland

22 innlegg  33 kommentarer

En anti-ideologisk ideologi

Publisert over 7 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.

Hvorfor er fascismen, jfr. sitatet ovenfor, paradoksal?

Paradokset her, som allerede påpekt av en annen, består i fascismens status som anti-ideologisk ideologi. Etter min oppfatning er dette et av fascismens mange paradokser (blant de øvrige er altså det tvetydige forholdet til høyre- og venstreideologier og spenningen mellom det religiøs og sekulære).

Kommentar #7

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 7 år siden

@ Carl Müller Frøland

Romantikken og motopplysningen utgjør absolutt en viktig idéhistorisk bakgrunn for fascismen; at romantikk/motopplysning er like viktig for marxismen, stiller jeg meg noe mer tvilende til.

Jeg tror at vores uenighed ligger i synet på oplysningsideologierne, som jeg mener er rationalistiske fejltænkninger og du måske mener er gode nok.

Oplysningsideologierne er alle socialdarwinistiske og utilitaristiske og har dermed fascismen og nazismen i sine menneske- og samfundssyn. Efter oplysningsideologisk og ateistisk humanistisk logik er nazisme eller kommunisme den rationelle måde at leve på.

Marxismen kan, hvis man vil holde sig til det teoretiske, ses som en endnu mere radikal 'venden tilbage til fordums storhed eller idyl' end fascismen i sin søgen tilbage til 'urkommunismen', som også er en mytisk aldrig eksisterende tænkt oprindelig tilstand, som man vil tilbage til. Man er 'progressiv' deri at man vil 'frem mod fortiden', 'det oprindelige og det som ligger i menneskets sande natur'. En blanding af oplysningsideologiens idealisering af mennesket og en romantisk søgen tilbage til en udtænkt og utopisk urtilstand.

Jeg er dog ikke kvalificeret til et større idéhistorisk skoleridt og søger at orientere mig efter, hvad jeg ved teoretisk og nok så meget efter, hvad jeg ser, der rent faktisk sker. I og med jeg mener at ideologierne er fejltænkninger, er det jo ikke overraskende for mig at de giver sig andre udslag end dem, de selv siger, de vil få.

I vor tid mener jeg at venstreorienteret betyder revolutionær tilhænger af et elitært globalt teknokratisk diktatur og højreorienteret betyder demokrat - sådan sat lidt på spidsen af hensyn til at få kridtet banen op.

Ferling hevder videre at fascismen ikke er like revolusjonær som kommunismen. Jeg har altså her beskjeftiget meg primært med ideologier, ikke konkrete regimer.

Jeg er enig i at fascismerne måtte manøvrere i oprørte vande, men det kan vel også siges om kommunismerne - ja, også liberalisterne siger at deres ideologi sagtens kan virke godt nok, men at når det ser anderledes ud, f.eks. lige nu, er det bare fordi, den ikke får lov til at agere frit og alene nok. Det tror jeg liberalisterne har ret i, men de glemmer bare lige at tilføje at det ville kræve en global politistat at holde oprør imod de resulterende forhold nede.

Jeg er da enig i at fascismerne nemt kan tænkes at have udviklet sig endnu mere ubehageligt end de nåede at gøre det, men mener nok at det ville have fået dem til at ligne kommunisme endnu mere.

Når kommunismerne endte ud i en slags nyfeudalisme, mener jeg at det er fordi man ignorerer menneskets egenskaber og at disse derfor vil gøre at menneskers naturlige hierakier spontant gendannes. Idéen med at lave et ikke-hierakisk samfund er rendyrket galskab givet menneskers egenskaber.

Jeg mener at alle ideologiske idéer som stammer fra den hyperrationalistiske franske revolution og alle modstrømningerne ser du til at pege frem imod et globalt diktatur - det er nu én gang det mest rationalistiske og modstand kan med en vis ret kaldes 'irrationel' - det er bare ikke ensbetydende med 'irrelevant' eller 'forkert'.

To mennesker kan ikke være sammen uden der tillige er et hieraki. Dette ligger helt ved roden af vores sind og tænkning og kan på ingen måde fås til at forsvinde ved at ønske og lade som om, det er anderledes - det kan udelukkende kultiveres og civiliseres og dette kræves altså netop kultur og civilisation og hovedløs stræben efter 'naturlighed' vil føre til de modsatte af de forventede resultater.

Mennesket er et biokulturelt væsen og jo mere naturligt det bliver, jo mere biologisk/dyrisk bliver det også. Dermed er det tragikomisk at venstrefløjen søger at beskrive os udelukkende som kulturelle væsener, samtidig med at de søger at 'frisætte os kulturelt' og altså dermed gøre os så dyriske som muligt. Det hænger sammen for dem på den måde at de tror på at 'menneskedyret' er venligtsindet, seksuelt, legende mens realiteten er at det er et ganske så ubehageligt bekendtskab.

Jeg kan vanskelig se at den tradisjonelle venstresiden bør kalles "nasjonalistisk", "by proxy" eller ei.

Det er også bare et forsøg på at trænge bag om nutidens retorik, som jeg mener slægter Stalins på i betydelig grad, deri at man ofte bruger ordene i deres diametralt modsatte betydning. Stalin kaldte folk racister og nationalister, når de modsatte sig hans homogenitetsopløsende folkeforflytninger, men han var selv nationalist på Ruslands og Sovjets vegne, eller imperialist om man vil.

Analogt mener jeg at venstrefløjens forsøg på at sidestille modstand imod indvandring med racisme i sig selv er en form for racisme, bare vendt i modsat retning. Der er netop tale om et angreb på nationalstaten ved hjælp af menneskelige racer, etniciteter, kulturer og det er altså et racistisk angreb på idag primært europere.

Måden, man selv får det til at hænge logisk sammen, er ved at gøre sig den implicitte præmis at verdenskommunismen allerede er indført - og også dette er en figur, vi kender fra Stalin og kommunisme mere generelt - man taler, uden at gøre opmærksom på det, ud fra en utopi - man taler reelt indforstået og regner så med at det indforståede med tiden bliver indlejret i folks bevidsthed som et irrationelt dogme.

Jeg synes det gir mest mening å plassere nasjonalisme på høyresiden, ikke minst på grunn av koblingen til konservatisme. Nå er naturligvis det tradisjonelle høyre-venstre-skillet langt fra uproblematisk som klassifikasjonsmåte i en del tilfeller.

Det har jeg vist svaret nogenlunde på i den anden tråd.

Vi er nok ikke så uenige i kategoriseringerne af familiepolitikken. Jeg tror bare at den tilsyneladende lighed kommer tilsyne som følge af at liberalismens og socialismens familiepolitik er så radikalt i modstrid med menneskets natur og at fascismen så laver en lidt mindre radikal udgave, men som stadig er perverteret af oplysningsideologiernes rationalistiske, utilitaristiske og instrumentelle menneskesyn.

For mig at se ligger de helt dominerende forskelle mellem ideologierne og konservatismen - og at visse socialistiske retninger er mindre radikale end andre, gør dem ikke til delvist konservative, men bare til mindre radikale socialismer eller for den sags skyld (social)liberalismer, idet også liberalisme er radikalt kulturfjendtlig.

Kommentar #8

Carl Müller Frøland

22 innlegg  33 kommentarer

Fascisme, opplysning og "ideologier"

Publisert over 7 år siden
Søren Ferling. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror at vores uenighed ligger i synet på oplysningsideologierne, som jeg mener er rationalistiske fejltænkninger og du måske mener er gode nok.

Du har nok rett i at vi har ulikt syn på opplysningstenkningen som idéhistorisk fenomen. Jeg ser likevel ingen grunn til å gå inn i noen diskusjon i denne forbindelse om opplysningstenkningens holdbarhet - dette er et rent filosofisk spørsmål. Det som må understrekes, er at vi ikke er ute i helt samme ærend i denne debatten. Dine innlegg er utpreget normative og fremstår hovedsakelig som bidrag til en stor politisk-ideologisk debatt (om dagens venstreside, demokratiets utvikling og globaliseringen). Min intensjon med artiklene og innleggene om fascisme er derimot å forholde meg rent deskriptivt - idéhistorisk og ideologianalytisk - til fenomene jeg behandler; jeg ønsker kun å være normativ på ett punkt, nemlig i påvisningen av det jeg ser som  utstrakt misbruk av fascisme som begrep.

Jeg mener altså at det er viktig å skille skarpt mellom opplysningstenkningen, med dens rasjonalistiske og individualistiske orientering, og fascismen, en uttalt irrasjonalistisk og kollektivistisk ideologi. Du hevder at opplysningstidens "hyperrasjonalisme" i seg selv er irrasjonell, grunnet sin manglende innsikt i menneskets sanne natur, og bærer i seg kimen til sin - iallfall tilsynelatende - rake motsetning, nemlig en gjennomført irrasjonell tenkemåte. Dette er en interessant, men også meget kontroversiell, oppfatning; en slik filosofisk påstand kan jeg som idéhistoriker ikke ta stilling til. Jeg kan kun påpeke viktigheten av å tydeliggjøre forskjellen mellom en tenkemåte som idealiserer den logisk-diskursive fornuft som erkjennelseskilde, og en som idealiserer helt andre erkjennelseskilder enn fornuften.

Jeg kan ikke akseptere din påstand om at "Oplysningsideologierne er alle socialdarwinistiske og utilitaristiske og har dermed fascismen og nazismen i sine menneske- og samfundssyn." Man finner utilitaristiske forestillinger og verdier i opplysningstenkningen - men også en sterkt naturrettslig-individualistisk tendens (et viktig grunnlag for utviklingen av menneskerettighetene), noe som gjør det svært problematisk å gjenfinne fascistiske elementer i denne tenkningen.

Jeg er enig i at fascismerne måtte manøvrere i oprørte vande, men det kan vel også siges om kommunismerne - ja, også liberalisterne siger at deres ideologi sagtens kan virke godt nok, men at når det ser anderledes ud, f.eks. lige nu, er det bare fordi, den ikke får lov til at agere frit og alene nok.

Forholdet mellom teori og praksis, spørsmålet om hvordan forskjellige ideologier implementeres politisk, er ikke enkelt. Liksom fascismens ideologi til dels måtte tilpasses en tidvis gjenstridig virkelighet (i form av eksempelvis monarkiet i Italia og kirken i Tyskland) har det ikke vært enkelt å realisere noen gjennomført liberalisme i moderne vestlige samfunn, "ideologene" må som regel inngå visse kompromisser med mer liberalismekritiske aktører. Ideologier i "ren" form gjenfinnes sjelden i konkrete samfunn, det vil som regel dreie seg om ulike blandingsvarianter.

Du sondrer mellom "konservatisme", som det eneste virkelig rasjonelle og realitetsorienterte samfunnssynet, og "ideologier", irrasjonelle og virkelighetsfjerne forsøk på samfunnskonstruksjon (som liberalisme og fascisme). I idéhistorisk sammenheng kan en slik normativ klassifikasjonsmåte ikke anvendes.

 

1 liker  
Kommentar #9

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Spørsmål

Publisert over 7 år siden

Det er betimelig at du kommer med slike klargjørende analyser. Mange har et uklart begrep om hva fascisme er. Idag fungerer det nærmest som et skjellsord. Det underlige er at slik bruk av begrepet forekommer i miljøer hvor man saktens kunne forvente at de burde vite bedre. Farsen rundt "eksperten" Øyvind Strømmen er talende i så måte. Det merkelige er at folk med adekvat faglig bakgrunn, som du selv, ikke kommer så lett til i offentligheten. Og man kan få inntrykk av at ekspertise også er i ferd med å bli et ullent begrep uten særlige distinksjoner.

Men så må jeg spørre deg: hva mener du er motivasjonen(e) for slik utstrakt misbruk av fascisme som begrep? Og: hva legger du selv i ordet 'misbruk'?

Kommentar #10

Carl Müller Frøland

22 innlegg  33 kommentarer

Ekspertise og begrepsmisbruk

Publisert over 7 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.

Det er betimelig at du kommer med slike klargjørende analyser

Jeg er enig i at det ikke alltid er helt enkelt å se hva som er "ekspertise" i det offentlige rom. La meg med engang fastslå at jeg selv på ingen måte er noen ekspert på fascisme. Jeg har kun en faglig bakgrunn som gjør meg i stand til å se visse historiske sammenhenger, og påpeke noen likheter og forskjeller mellom ulike ideologier, som i denne forbindelse; mine konkrete tolkninger og refleksjoner kan vanskelig kalles "autoritative". Medias behandling av Øyvind Strømmen illustrerer imidlertid absolutt ditt poeng. Jeg kan ikke se at Strømmen har noen spesielle faglige kvalifikasjoner til å uttale seg med tyngde om fascisme eller andre ideologier - han er ganske enkelt en frilansjournalist som har studert en viss type nettsteder. Vi har enkelte eksperter på fascisme her til lands. Strømmen er ikke blant dem.

Men så må jeg spørre deg: hva mener du er motivasjonen(e) for slik utstrakt misbruk av fascisme som begrep? Og: hva legger du selv i ordet 'misbruk'?

Rent prinsippielt bør man være varsom med å tillegge andre bestemte motiver, da de færreste av oss er spesielt kyndige til å granske andres sjelsliv. Jeg ser ikke bort fra at visse politiske aktører og grupperinger kun bruker "fascist" som skjellsord, uten noe ønske om så nøyaktig som mulig å beskrive motpartens meninger, men jeg ser ingen grunn til å spekulere over dette. Rent generelt vil jeg si at flere synes å ha en altfor enkel og unyansert forståelse av begrepet fascisme, og at dette gjenspeiles i deres bruk av ordet. Hvis man gjenfinner kun ett aspekt (eller noen få slike, som like gjerne kan finnes i andre ideologier) ved fascismen i en bestemt ideologi og så betegner denne som "fascistisk", vil jeg kalle det misbruk av termen. Dersom eksempelvis tradisjonell nasjonalisme, et kollektivistisk statssyn eller en voldsforherligende grunnholdning alene gjør at man griper til betegnelsen "fascisme", da misbruker man etter mitt syn et begrep som er langt "rikere" og mer komplekst enn som så.

Kommentar #11

Anne Helene Wirstad

0 innlegg  3 kommentarer

Lysglimt

Publisert over 2 år siden

Mange sammenligner Alliansen med nazisme. Hva mener du om det, og vil du klassifisere Hans Jørgen Lysglimt Johansen som fascistisk? 

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5546 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3741 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1339 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1223 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1194 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1099 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1088 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1002 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere