Jeg vil kaste en hanske på den arabiske kvinnen

Min folketale i Bjørnsonfestivalen 2012

Har du sett henne?

Ja, hun var der.

Hun demonstrerte i gatene og torgene i Tunisia, Algerie, Egypt, Libya, Syria, Yemen, Jordan, Bahrain.

Hun var der.

Hun var der under våren, våren alle snakker om.

Har du sett henne?

Hun sto der midt i bølgen av politiske protester, ropte slagord mot diktatur, krevde at den ene og andre sultanen, kongen, presidenten går av.

Hun var der, og hun ville sette i gang et politisk jordskjelv. Hun hadde sett seg lei på økonomisk stagnasjon. Hun ville ha et botemiddel mot den utbredte fattigdommen.

Du har sett henne.

Ja, hun var der i torgene og gatene.

Men hun var ikke der… i overskridelsens øyeblikk.

Hun valgte å stå bak den røde linjen som ble markert av den tusenårige tradisjonen. Hun sto bak mannen. I en stivnet kvinnelig verden.

Når hun sto i Tahrirplassen i Kairo, i martyrplassen i Damaskus, ved perlemonumentet i Manama, var hun ikke der med sin fulle eksistens. Hennes røst klarte ikke å bore seg inn i den politiske bevisstheten.

Jo, hun ropte hun, så høyt hun bare kunne: «Jeg er her! Jeg vil ha frihet!»

Men røsten hadde en falsk etterklang.

I vredens dag forlot hun hjemmet og gikk ut i gatene. Likevel får jeg lyst til å kaste en hanske midt i ansiktet på henne, i Bjørnsons ånd. Jeg vil be henne tie. Og tenke.

Hva er frihet?

Må jeg minne henne om at hun ikke eier retten til en eneste orgasme?

Hvorfor protesterer hun ikke når hennes mormor sier til henne at etter det første samleiet blir hun til en brent fyrstikk?

Hva er frihet?

I denne viktige fasen i den arabiske verdens historie, bør hun kunne kreve mer enn brød, og en ny, grå mann ved roret!

Hun må våkne opp fra sin hundreårige hypnose.

Jo, hun er hypnotisert.

En gang for tusen og ett år siden, startet det. Dommen ble lest opp. Dommen ble til et mantra.

«Du er en kvinne! Du er en kvinne! Enti imra´a!»

Gjentakelsens forbannelse gjorde henne fremmed for sin egen kropp. Mantraet hadde demoniske effekter: et hemmet følelsesliv, en vingeklippet fantasi, og frykt for nytelse.

Hun er der i hendelsenes sentrum. Men hun fyller ikke sin egen kropp. Kroppen mangler den tyngde som bare den våkne bevisstheten kan gi.

I skam dekker hun denne kroppen. I skam! For innerst inne vet hun at hun ikke eier den. Hennes kjønn ble forseglet av stammens patriark for tusen og ett år siden.

Har du sett henne?

Jeg har sett henne stå i egne kvinneavdelinger i revolusjonens tid.

Med hodet dekket…

med et tungt, langt skjørt som hun slepte etter seg i gatene…

med en usikker gange

I ferden mot…

Frihet?!

Jeg vil kaste en hanske på henne. Hun må snu. Og tenke.

Det er ikke mannen som eier hennes kropp. Ikke patriarkatets mullaher. Ikke kulturen. Ikke samfunnet. Ikke barna.

Det er hun selv!!

Hun er ikke det mørke kontinentet som skal erobres. Men det spennende landskapet som må oppdages.

Men først må hun oppdage seg selv. Finne veien til en autentisk uavhengighet. Lære å representere seg selv med egne, ikke lånte, ord. Hun må foreta den mentale reisen. Hun må våge spranget fra det kjente og trygge, som trykker henne ned, til det ukjente. Hun må våge å bære frihetens ansvar.

Først da kan frihet bli fylt med innhold.

Først da kan hun møte mannen som et likeverdig individ, og sammen med ham bygge fremtidens arabiske verden.

I frihet.

[ http://www.rbnett.no/kultur/article502026.ece ]