Verdidebatt

EEr menighetene kun for "middelklassen?"

Det er mange som ikke føler seg hjemme i den lokale menigheten. Det er for trangt. Og alle må tenke likt. Er vi redde for mangfoldet?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er enkelt å gi et fullgodt svar på spørsmålet om hvem som eier en folkekirkemenighet. Det er ikke kirkeråd og bispedømmeråd, biskoper og andre kirkelige ansatte. Det er alle døpte, alle som står i kirkens manntall, bosatt i en menighet. Alle er fullverdige medlemmer. Mange medlemmer opplever det ikke slik. De føler at det i kirken er et skille mellom de aktive og de mer passive medlemmene. Men alle er fullverdige medlemmer og skal bli regnet med, også i «den nye kirken» hvor det er løsere bånd til staten. «Kirken selv» som vi ofte hører snakk om, er altså de fleste av oss, i overkant av 70% av landets befolkning.

.

Men hva skal vi egentlig med kirken? Stadig flere mister tilliten til det som tidligere var et åndelig kraftsenter. Og kirken blir angrepet fra mange kanter. Noen mener den er for høyrevridd, mens andre opplever at den er for radikal. Enkelte debattanter er skuffet over kirken. Den er blitt for venstrevridd. Og når biskoper uttaler seg om aktuelle politiske saker som norsk innvandrerpolitikk - hva skal vi egentlig da med kirken som skulle være noe annet?

Det er viktig å forankre den norske kirke lokalt. All erfaring tilsier at fornyelse kommer nedenfra. Derfor er engasjementet i den lokale menigheten så viktig. Og mangfoldet må prege en menighet. Slik er det dessverre ikke. En typisk norsk menighet består oftest av middelaldrende og eldre fra det vi med et upresist begrep kaller «middelklassen.» De i. det vi før kalte «arbeiderklassen» føler seg ikke hjemme i menighetens fellesskap. De opplever fellesskapet som noe borgerlig, fjernt fra deres virkelighet.

Det er naturlig at menighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt. Menighetene ønsker å være en lyttende kirke som ikke alltid kan gi enkle svar på alle spørsmål. Livet er for komplisert til det. Men kirken ønsker å være nærværende selv om den ikke har svar på alle spørsmål. Gjennom gudstjenestefeiring, konserter og ulike typer arrangement ønsker menigheten å gi mennesker livsmot og håp.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Mange lurer på hva barnetroen betyr for vår identitet. Det var enklere før. Da hadde vi Luthers forklaring som ga oss greie og enkle svar. Nå er det vanskeligere. For det er ikke alltid like lett å forholde seg til mennesker som tenker annerledes enn oss. Vår identitet blir truet.

Derfor er det er viktig at vi har en lokalmenighet som ikke fordømmer, men alltid forsvarer folks rett til å velge tro. Den lokale menighet, som er selve bærebjelken i Den norske kirke, må derfor åpne opp for det fremmede og ukjente. Vi er underveis. Kristus velsignet mennesker han møtte- ofte var de som var undertrykket- og ga dem kraft og mot til å leve.

Den lokale menigheten møter oss i glede og sorg. Men det er ingen lett oppgave å videreføre kristen tro og livs-tolkning inn i en ny tid, heller ikke lokalt hvor enkelte er svært lite begeistret for mangfoldet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt