Å straffe barn for uro

Jeg har tidligere uttalt (Vårt Land 03.08.) at jeg får problemer når Espen Ottosen og tankesmien Skaperkraft blir den tydeligste kristne stemmen i offentligheten. Etter å ha sett Ottosen uttale seg om barn og straff på Dagsrevyen (23.08) er jeg sikker på at Skaperkraft ikke bør bli stående som representativt for hva og hvem det kristne er.

Innslaget viser tydelig at pedagogikk og læring ikke er Ottosens felt. Ottosen tenker at straff skal lære elever at det «lønner seg ikke å oppføre seg på en slik måte at det ødelegger roen i skolen».

Individualistisk teologi. Ottosen poengterer at han representerer en kristen tankesmie, og begrunner sitt syn på straff ved å vise til at et kristent menneskesyn er realistisk. Dette utdyper han ved å si at barn trenger ros og oppmuntring, men også disiplinering.

Den teologiske tradisjonen som ligger til grunn for Ottosens resonnement, baserer seg på en individualistisk forståelse av lov og evangelium. Det er enkeltmenneske (her: enkeltbarnet) som trenger å bekjenne sine synder (her: uro på skolen), og som deretter kan motta det frigjørende evangeliet (her: deltagelse i klassens sosiale aktiviteter).

Systemkritisk teologi. Et teologisk alternativ vil være å betone systemnivået. Noe av det mest fremtredende i evangeliefortellingene er at Jesus kritiserer de som har ansvaret for hvordan datidens samfunn var organisert, og at han forsvarer de som av ulike grunner ikke klarer å etterleve reglene som støtter opp under systemet.

Ottosen opererer innenfor en tankeverden der problemer som uro på skolen forklares på individnivå. Det er den urolige eleven som er problemet i Ottosens resonnement. Det å straffe eleven vil ifølge Ottosen lære ham at slik oppførsel ikke lønner seg. Straff kan, som professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund påpekte på Dagsrevyen, føre til at barn blir negativt stemplet sosialt. Straffepraksisen kan føre til mer uro istedenfor mindre uro, både i klasserommet og i den enkelte elev.

Ikke rart. Det som uteblir fra Ottosens resonnementer er at uro kan ha strukturelle forklaringer som ikke kan løses ved å straffe enkeltbarn for å ikke høre på læreren. Noen iøynefallende årsaker til at barn er urolige i norsk skole, er de stadig større elevgruppene uten at lærertettheten økes tilsvarende. Det er for eksempel ikke rart at elever som går i første klasse blir urolige av å sitte for seg selv å gjøre oppgaver de ikke har fått særlig innføring i å utføre, og som det skal noe til at de forstår hensikten med.

Spørsmålet her er hvilke forklaringer uro i et klasserom gis. Hvordan skolehverdagen er organisert, hvilke arbeidsoppgaver som gis og hvordan arbeidsoppgavene gjøres har stor innvirkning på hvor rolige eller urolige barna er. Ottosen karakteriserer det å tro at straff ikke fungerer som naivt. Jeg ville snarere betegne det som naivt å tro at straff fungerer. Det å tro at uro kan løses ved å straffe enkeltbarn retter fokuset mot individet og lar de ansvarlige for læringsbetingelsene gå fri.

Progressiv tankesmie. Det trengs stemmer som kan formulere teologi som argumenterer mot for eksempel straff i skolen. En teologi som ikke opererer med forestillinger om at Gud straffet Jesus, og som protesterer mot at dette kan brukes til å legitimere ulike straffepraksiser i dag. Det er behov for en progressiv, kristen tankesmie for å medvirke til å utvide hva og hvem som er det kristne i den offentlige debatten.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER TIRSDAG 28.08.2012