Verdidebatt

Kirken og NS-familiene

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirken og NS-familiene

I det siste har det vært drøftet om ikke det kunne være på tide for Den Norske Kirke å be barn til medlemmer av Nasjonal Samling om tilgivelse for den forfølgelse de ble utsatt for etter at okkupasjonstiden var over. Min bestefar var med å stifte Kristen Samling, et kristent felleskap for dem som i okkupasjonstiden ble mobbet ut av de kristensamfunn de hadde tilhørt. I deres trosbekjennelse sto blant annet: ”Vi tror på de helliges samfunn, som er den sanne kristne menighet, uansett forskjell i rase og trosbekjennelse.” Allerede fra høsten 1940 ble mobbing av NS-barn betraktet som en legitim form for motstand. Den 1. 8. 1941, for 71 år siden hadde bladet ”Kristen Samling” en artikkel som het ”Hvorfor våre barn?”, hvor de etterlyste hyrdebrev fra biskopene mot de ”hundreder, ja tusener av overgrep som de uskyldige har blitt utsatt for”. I samme artikkel ble understreket: ”Vi kan ikke med vår beste vilje ønske tilbake en regjering som avgjort sto i direkte forbindelse med en verdensomfattende antikristelig bevegelse og arbeidet på å avkristne vårt kjære fedreland, erstatte Herrens bud med en ny moral, og utrydde eller forringe kristenlæren i våre skoler.” I følge minister Prytz, var Nasjonal Samlings merke tatt direkte fra Hellig-Olavs skjold fra Olavsantemensalet i Nidarosdomen.

Biskop Tor Singsås påstår at ”NS-ideologien hadde slektskap med en totalitær ideologi som viste seg å ha fatale følger”. Kan ikke det samme sies om Arbeiderpartiet? Allerede i mellomkrigstiden ble NS-medlemmer kalt ”nazister”.  Som svar skrev Quisling 29.1.1938 artikkelen ”Det rette navnet.” Der skrev han ”Vi har også brukt ordet ”Sosialindividualisme” på vår bevegelse. Vi har dermed villet fremheve at den slett ikke tilsikter en kollektiv undertrykkelse av individets rett, men tvert imot en samfundsordning hvor frihet, forskjellighet og fellesskap er forenet på rette måten.” Han understreket at NS var nasjonalt, altså bygget på den idé Europa er skapt etter: Hvert folk sitt land. Og at Nasjonalsosialismen var den tyske formen. Det fantes de som i sin åndsfattigdom kritikkløst kopierte utlandet. Før Nasjonal Samling ble stiftet Grunnlovsdagen 1933, fantes allerede det nazistiske partiet Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeider Parti (NNSAP). De prøvde å få innflytelse i NS, men gikk stort sett ut av NS sammen med Johan B. Hjort i 1937. Noen meldte seg inn igjen i okkupasjonstiden, og var populære hos tyskerne.

NS-medlemmene oppfattet seg ikke som ”medløpere”, men som de som forsvarte Norges og nordmenns interesser overfor okkupasjonsmakten. I krigen 1807-14 var det hungersnød i Norge, til tross for prosentvis mange flere bønder og fiskere. I Holland sultet 10-20 000 mennesker ihjel siste krigsvinteren. Takket være Blehr-Backe-avtalen hadde nordmenn mer mat enn tyskere på slutten av krigen. Norske kirkeklokker ble også spart, slik at Holland kunne få noen av oss etter krigen. På slottet var det eget benådningskontor for å hindre henrettelser og sending til Tyskland av norske fanger.I januar 1945 var Quisling og Terboven hos Hitler. Terboven forlangte 10 000 norske gisler skutt etter jernbanesabotasjen på Jørstad der 78 tyske soldater omkom. Det fikk Quisling forhindret.

I sin meglerposisjon kunne ikke NS-folk fortelle særlig om motsetningene til tyskerne i okkupasjonstiden. De hadde regnet med mer ytringsfrihet når Norge ble fritt. Men, som Øyvor Hansson, leder for NS-kvinnene sa i Oslo Byrett 29.9.1949: ”Etter Arbeiderpartiets store kursendring etter okkupasjonen, ble der satt opp et samarbeidsprogram for samtlige politiske partier i Norge. Dette program er i hovedsaken det samme som Nasjonal Samlings. Jeg vil da spørre: Kan jeg dømmes for å ha arbeidet for dette program? Og m.h.t spørsmålet nazist: Kan jeg etter norsk rett pådømmes en politisk oppfatning som jeg aldri har hatt og aldri kommer til å få?”

Det kunne de visst. NS-folk ble pådømt meninger de ikke kjente igjen hos seg selv, og gjerninger de ikke hadde gjort. De kjente ikke igjen seg selv i det offisielle bildet av dem, men sine dommere. Verken prester eller andre var åpne for samtaler så lenge NS-medlemmene ikke erklærte seg enige med motparten. Den tydelige uviljen mot dialog tolket NS-folk som en halvveis innrømmelse av at det var Nasjonal Samling som hadde de beste gjerningene og de gode argumentene, og at det offisielle sort/hvitt-bildet var bygget på bevisst løgn. Forutsetningen for forsoning er vilje til å lytte til også hva motparten har å si. Som NS-barn forlanger jeg av Den Norske kirke rett til å holde det 4. bud: Hedre din far og din mor og det 8. bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste/nærmeste, for eksempel foreldre.                                                                          I.C.Stridsklev

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt