Vi er styrtrike, men er vi lykkelige?

Rune Mjølhus, stedlig representant for Norsk Luthersk Misjonssamband i Nairobi, har et innlegg i dagens Stavanger Aftenblad; «Den altoppslukende individualismen»

Han peker på vår fortreffelighet som nordmenn, fordi vi er så rike. Fordi vi ikke ønsker oss noe lenger. Nei vi skaffer oss det. Han sier; «Vår tanke om å være selve navet i universet er koblet til de store putene vi har under armene.» Og jeg er enig.

Jeg bor i en region i Norge som er styrtrik. Stavanger har vel omtrent Norges høyeste Porsche-tetthet. NRK Rogaland hadde nylig en reportasje om at det på nettet florerer av sykler til salgs. Ikke hvilke som helst sykler. Nei, dyre sykler til oppimot kr 60.000 pr. stk. Statussykler. Statussymboler som ble skaffet fordi naboen hadde. Da ville jeg også ha. Men så ble den ikke brukt da.

Vi har så uendelig mye materiell rikdom. Biler, båter, villaer, hytter. Vi reiser mer enn noen gang. Vi er styrtrike. Men er vi lykkelige?

Rikdommen fører med seg noen farer. Selv merker jeg jaget. «Jeg vil også ha. Jeg vil også ha samme statussymbolene som naboer og venner har. Jeg vil også ha ordet "direktør" i min tittel. Jeg vil også lykkes.» Dette jaget fører ikke noe godt med seg. Jeg merker at jeg sammenligner meg med andre. Setter min egen suksess opp mot andres, og blir enten tilfreds, eller deprimert. Samtidig blir vi overøst med artikler fra ukeblader, tabloidpresse, reklame og internett med temaer som: «Slik blir du rik», «Råd for et lykkelig liv», «Ti råd for en karriere», «Hvordan oppnå suksess», «Slik får du barn som er vinnere»,   osv. osv.

Er det bare jeg, eller har andre også følt på at jeg ikke lykkes? Jeg har ikke dyr bil. Jeg har ikke hytte. Jeg har ikke råd til å reise. Jeg har ingen kometkarriere. Jeg er ikke direktør. Jeg er livredd for ikke å kunne gi mine barn de mulighetene som andre barn får. Følelsen av å være mislykket sniker seg innpå. Akkurat det er litt av et paradoks egentlig. For jeg har aldri hatt mer enn jeg har idag, så jeg burde jo være tilfreds. Men jeg vil bare ha mer. Materiell rikdom er ikke, og kan aldri bli det som gjør oss lykkelige.

Som kristen tynger dette ekstra. For jeg skulle jo ikke tenke slik. Jeg vet jo at jeg ikke skal jage etter materiell rikdom. Likevel lar jeg meg fange inn i dette nettet. Jeg burde i langt større grad være opptatt av å gi av det jeg har for mye, til de som trenger. Jeg skulle jo tenke på min neste, hoppe av karusellen, og først og fremst bry meg om min neste. Jeg vet også at det ville gitt meg en velsignelse, og en følelse av lykke som er ubetalelig. Likevel er det så fryktelig vanskelig å hoppe av. Mjølhus sier det slik: «De kristne idealene som jeg skulle hatt som fokus i mitt liv, har blitt overskygget av individualismen.»

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake til barndommen, og tenker på de virkelig gode minnene. De minnene dreier seg overhodet ikke om materielle goder eller penger. Heldigvis.