Verdidebatt

Hans Nielsen Hauge

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette bildet er det eneste som er malt av han.

Andre bilder er ikke autentiske, de er  teater/ film bilder

ÅNDELIG GJENNOMBRUDD

Hans Nielsen Hauge er vel den største og mest kjente norske forkynneren i Norge noen gang. Det hadde da vel vært interessant å lære han litt bedre å kjenne?

 
Hans Nielsen Hauge hjalp til med gårdsarbeidet hjemme på Hauge helt til han var 25 år. Ved siden av dette påtok han seg forpakt­ning av andre jordstykker og drev med forskjellige håndverk.
Våren 1796 kom uvanlig tidlig, og da han den 5. april gikk og pløyde, sang han ut av fullt hjerte den gamle salmen: «Jesus, din søte forening å smake». Da han kom til strofen: «Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste, når du alene i sjelen vil bo» - ja, da forteller han, at «jeg ble så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan utsi hva som foregikk i min sjel, thi jeg var udenfor mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da fortrød jeg paa, at jeg ikke hadde tjent den kjære og over alting gode Gud, og at jeg syntes Intet i ver­den var at agte.»
Tyve år senere, i 1817, skriver han, at når han «tenker til­bake på denne vidunderlige begivenhet, følte han noe så overnaturligt, guddommeligt og saligt at det var en herlighet som ingen tunge kan utsiget». Samtidig følte han en sterk tilskyndelse til å arbeide for at andre mennesker skulle få oppleve det samme som ham og «en særdeles Lyst til å læse i den hellige skrift.»

I årene fra 1797 til 1804 gikk han på sine ben fra sted til sted i landet, og mens han gikk strikket han votter og luer til fattige barn. Slik utnyttet han tiden mens han tilbakela enorme avstander. På de gårdene han fikk husrom hjalp han litt til og samlet de som bodde på gården og nabogårdene til andakt.

Dette var ikke lovlig, siden konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse. Hauge ble gjentatte ganger arrestert, på det meste ti ganger på syv år. I 1804 ble det reist en stor og omfattende sak mot ham, og han satt i fengsel frem til 1811 og måtte betale en bot på 1000 riksdaler. Etter dette sluttet han med reisevirksomheten, men i 1813 ble han dømt til to års slaveri. Forfølgelsene førte til ytterligere konsolidering blant hans støttespillere. Flere av dem fikk imidlertid erfare at det hadde sin pris å høre til Hauges venner.

I de til sammen 18 årene han var predikant og utenfor fengselet, gav han ut 33 bøker. I tillegg satte han i gang folk med handels- og industriforetak. Hauges kristendomssyn kan sies å være pietistisk, men han la større vekt på å tjene Gud med praktisk arbeide enn pietismen tradisjonelt hadde gjort.

DE SISTE LEVEÅR - TIDEN PÅ BRETVEDT
Hans Nielsen Hauge kom ikke tilbake til barndomshjem­met. I 1817 kjøpte han ved sine venners hjelp gården Bret­vedt i Aker, og dit strømmet hans gamle venner til ham, og der fikk han besøk av professorer og prester. Stortingsmenn og andre søkte råd hos ham.
Den bøyde skikkelsen med det blekgule ansiktet var ofte å se vandrende sakte over Bretvedts jorder. Han pleide ved slike anledninger gjerne å ta sin lille sønn ved hånden (den senere prost Andreas Hauge), vise ham markens blomster og fortelle om Guds kjærlighet.
Hans Nielsen Hauge døde 29. mai 1824. Hans siste ord til sine venner var: «Følg Jesus,» og til den Herre som han hadde tjent, lød hans siste sukk: «O, du evige kjærlige Gud.»
Biskop dr. A. Chr. Bang har i sin bok om Hauge kalt barn­domshjemmet for «Den Norske Kirkes Eidsvollsbygning». Dette hjemmet hadde vært Guds redskap til gjennom ånde­lig og materiell frigjøring å reise vårt fedreland til en ny dag . . .»

GAMLESTUA PÅ HAUGE I DAG
På sine gamle dager overlot Hauges far gården til sin sønn Ole, som var lensmann i Tune, men allerede få år sene­re gikk gården ut av slekten.
I 1835 ble huset påbygd nordover så det ble henved dob­belt så stort. Slik sto huset urørt i mange år helt fram til 1894. Det var da blitt temmelig skrøpelig og upraktisk og eie­ren planla å rive alt det gamle og bygge en ny hovedbyg­ning.
Dette fikk klokker Faste Svendsen i Halden og fullmektig C. Michelsen i Fredrikstad høre, og etter endel forhandling kjøpte de så gamlegården med litt tomt omkring. De overlot så gården til Det norske Lutherske Indremisjonsselskap i 1895. Tilbygget av 1835 ble så ombygd til bedehus, mens den gamle delen ble bevart uforandret. Huset fikk navnet «Hauges Minde».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt