Eivor Andersen Oftestad

38

Min tro eller vår tro?

Er det mulig for kirken å leve ut identiteten som Guds folk i en individualistisk tid? Eller forvitrer fellesskapet innenfra?

Publisert: 14. aug 2012

Denne teksten ble først publisert i forkortet form i Vårt Lands papirutgave fredag 10. august

Den kristne identitet er av vesen kollektiv, vi er lemmer på Kristi legeme. Dette fellesskapet er mystisk, men har også konkrete og etiske uttrykk. I vår tid utfordres det kristne fellesskapet både utenfra og innenfra. Individet, med dets ønsker og rettigheter, fremstilles som det viktigste utgangspunktet når liv og samfunn skal tilrettelegges.

Bestemme selv. Fokus på individet former både den offentlige debatten og våre egne liv. Hvordan preger denne tendensen det kristne fellesskapet? La meg bare trekke frem noen eksempler fra sommerens debatter før jeg vender tilbake til dette spørsmålet.

I barneombud Anne Lindboes utspill om aldersgrense på omskjæring er argumentet at guttebarna selv skal bestemme over sin egen kropp. I diskusjonen med det jødiske samfunnet i Norge setter barneombudet sitt prinsipp om individets selvbestemmelse imot foreldreretten - og imot den rituelle innlemmelsen av nye medlemmer i det som bokstavelig talt kan kalles Guds folk.

Når hennes neste utspill var forslag om å erstatte omskjæring med et symbolsk ritual, viser hun nærmest at denne gruppetilhørigheten er å anse som noe “på liksom”.

I en helt annen sak, som gjaldt Romfolkets situasjon, definerte Jens Stoltenberg et individpremiss som en norsk grunnverdi, og satte slik ord på en viktig trend i tiden; "Det strider mot grunnleggende norske verdier å stemple individer fordi de tilhører en bestemt menneskegruppe".

Denne type retorikk med selvbestemmelse og norske grunnverdier er ikke nødvendigvis nøytral. Det merker vi når det oppstår konfrontasjoner fordi personer har en gruppetilhørighet blant de omskårne muslimer eller jøder, i den katolske kirke eller i “kristenfolket”, som er sterkere enn tilhørigheten til det norske “vi” definert av sosialdemokratiets prinsipper. Samtidig er de fleste av oss kanskje mer preget av dette individpremisset enn vi er klar over.

Guds folk. En av de sterkeste fellesskapsidentiteter gjennom historien er Guds folk. Vi kjenner alle fortellingen om folket som ble utvalgt av Gud og ledet av Moses gjennom ørkenen, frem mot det lovede land. Senere definerte de kristne seg som oppfyllelsen av Gudsfolket og overtok jødefolkets historie og steder.

Gudsfolket har en historie på godt og på ondt. Under korstogene kjempet de som folket med Gud på sin side. En viktig motivasjon var å hjelpe kristne brødre i øst. Kristenheten definerte seg som utvalgt av Gud, de hadde ånden som jøder såvel som muslimer manglet. Senere førte splittelsen mellom ulike konfesjoner i vestkirken til kriger med martyrer på alle sider for å definere det rette gudsfolkets grenser.

 Nyere norsk historie er preget av “kristenfolket”, ikke minst formet av en inderliggjort protestantisk tro, vekkelsene og tilhørigheten til vennesamfunnet. Uttrykket for Gudsfolkets identitet har endret seg gjennom en lang historie.

 I vår tid, i et flerreligiøst og globalisert samfunn, er det et opplagt dilemma hvordan Gudsfolket, eller kirken, kan være ekskluderende i sin identitet og samtidig inkluderende overfor de som ikke er del av dette ”vi”. Men det andre dilemma, som er minst like interessant, er hvordan kirken i det hele tatt kan leve ut en mystisk identitet som Guds folk i en individualistisk tid. Forvitrer fellesskapet innenfra?

Jeg tenkte jeg skulle lære litt mer om kristenfolket denne sommeren, og lånte med meg “Nye plogjern”, utgitt i 1948, fra min salige grandtantes boksamling. Forfatteren, Hans Lindal, forsøker som så mange andre etter vekkelsens første generasjon å blåse nytt liv i glørne. Sånn sett er mye lett å kjenne igjen. Det som imidlertid slo meg som mest annerledes fra vår tids reportasjer fra kristenfolket, er bokens fokus på individets betydning for definisjonen av fellesskapet. Her er det virkelig ikke den enkeltes individuelle tro som er poenget, men gruppen som helhet.

«Min tro».Lindal gir mange eksempler på hvordan den enkeltes syndserkjennelse er avgjørende for at gruppen kan fungere. Hvis en enkelt skjulte sine synder, ville det gå ut over alle. Ny vekkelse var det som kunne vekke ny syndserkjennelse, og slik gi ny giv i kristenfolkets fellesskap og innsats for folk og land. Dette innblikket femti år tilbake er annerledes enn vår tid hvor det snarere dreier seg om “Min tro”, slik Vårt Lands spalte treffende heter. Det er ikke “vår tro”, men “min”. 

Selv konverterte jeg til Den katolske kirke for en del år siden og møtte et fellesskap bevisst på seg selv både gjennom tid og rom. Men også vi katolske kristne lever i vår tids individualisme. Selv om mange hviler i bønnen "se ikke på mine synder, men på din kirkes tro", antar jeg at de fleste av oss ser på syndserkjennelsen som en privatsak. Dette forsterkes antakelig av at skriftemålet, en av kirkens største gaver, er en individuell praksis. At den enkeltes skriftemål skulle ha en funksjon for fellesskapet, er viktig og riktig, men denne tanken ligger dessverre langt bak i hukommelsen.

Forholdet til synd og syndserkjennelse er bare ett aspekt ved kristenfolket. Men, som eksemplet viser, dette aspektet er ikke tilfeldig, men tvert imot betegnende for hvordan vi i langt større grad enn tidligere er individualister i forhold til det kristne fellesskap.

Politikere som Lindboe og Stoltenberg suger ikke sine individ-premisser av eget bryst. De spiller på sterke tendenser i samtiden. Hvis vi ser på oss selv og vår kristne tilhørighet, kan vi spørre: Finnes det et Gudsfolk, eller anser vi oss selv bare som en gjeng med individer?

Den kristne praksis er stadig i endring, og jeg tenker ikke nødvendigvis at det er et ideal å gå tilbake til tidligere tiders praktisering av kirketukt. Kanskje fellesskapet derimot må utdypes på nye måter i en ny tid?

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Vi er alle en helhetlig menneskehet.

Publisert rundt 8 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

Kanskje fellesskapsaspektet derimot må utdypes på nye måter i en ny tid?

Grenser; geografiske, kulturelle, etniske, religiøse osv. viskes ut og vi nærmer oss hverandre i et aksellrerende tempo, vi ligger etter når det kommer til forståelsen av at vi er ett folk i ett land. Etterhvert som dette går opp for oss, noen til glede og forventning om bedre tider og noen til frykt for å måtte gi slipp på sine særfordeler, vil vi behøve utdannelse i hvordan leve helhetlig der alle resursser skal fordeles etter behov (les gi til fellesskapets beste) og ikke ut i fra evne til å samle etter eget ønske (les stjele fra de svake).

Kommentar #2

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Det individuelle fellesskapet

Publisert rundt 8 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

Selv om mange hviler i bønnen «se ikke på mine synder, men på vår kirkes tro», antar jeg at de fleste av oss ser på syndserkjennelsen som en privatsak. Dette forsterkes nok av at skriftemålet er en individuell praksis. At den enkeltes skriftemål skulle ha en funksjon for fellesskapet, er viktig og riktig, men denne tanken ligger dessverre langt bak i hukommelsen.

Takk for et godt innlegg, en god bloggpost. Vi lever i individualismens tidsalder, ja, og alt handler om selvrealisering (i alle tilfelle nesten). Dessverre gjelder dette også mange kristne, slik jeg opplever det, og kallet til omvendelse i dag er i stor grad til personlig omvendelse hvor egoet fortsatt står i sentrum. Det kan virke som om hver enkelt skal være Herren Jesu Kristi stedfortredende legeme, ikke bare en del av legemet i det man finner sin plass i det kirkelige fellesskapet. Selve tanken om Kirken som Herrens stedfortredende legeme er fremmed, og dermed mister vi også forståelsen for at når den enkelte lider, lider hele menighet - kirken.

Nå bruker vi (ortodokse) generelt både det åpne generelle skriftemålet og skriftemålets sakrament, dog uten skriftestolen (slik den kan praktiseres blant latinerne). Likevel så er det først og fremst Den Gudommelige Liturgi, hvor vi feirer Det Hellige Mysterium, Eukaristien, som får fram fellesskapet, på samme måte som liturgien for Den Hellige Messe i Den katolske Kirke. Her er det ikke snakk om hva jeg opplever som rett og godt, men hva menigheten (Kirken) har godt av, fellesskapet om Det Hellige Mysterium, Eukaristien. Fellesskapet med og i Kristus er rammen.

Så er altså ikke troen min, men vår og i dette ene vår er det rom for min tro, med min tvil og tro. Da er det ikke lenger min tro som gjelder, men vår tro. Derfor sier vi ikke slik man gjør i mange kirkesamfunn når trosbekjennelsen fremsies: Jeg tror, men VI tror. Så er det da også mulig å slappe av i troen fordi hele Kirken bærer min tro.

Fredrik+

Kommentar #3

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

I barneombud Anne Lindboes utspill om aldersgrense på omskjæring, er argumentet at guttebarna selv skal bestemme over sin egen kropp. I diskusjonen med det jødiske samfunnet i Norge, setter altså barneombudet sitt prinsipp om individets selvbestemmelse opp mot foreldreretten.

En underliggende antakelse du må ha gjort deg her, er at en mannlig jødes gruppetilhørighet avhenger av å bli omskjært som barn.

Har du noe observasjonelle data som støtter denne antakelsen?

Tror du at gruppetilhørighet avhenger av en enkelt ide eller handling?

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Min og vår tro

Publisert rundt 8 år siden

Guds folk, hans menighet består av levende stener. Selv definerer jeg meg som en slik levende sten, sammen med alle kristne på jord.

Gud kaller oss alle på det individuelle planet, og vi blir en del av "de utvalgte" når vi mottar kallet i tro og etterfølgelse.

Gudstjenestefellesskapet avspeiler bare en brøkdel av alle oss som tror. Det er et problem at mange av oss ikke finner vår plass i menighetene.

Det kan være at individualismen er en av forklaringene. En annen forklaring kan være at kirkens ledere ikke i tilstrekkelig stor nok grad følger fleksibelt med i tiden, og møter folk der de er. En tredje forklaring kan være at velstanden har avstumpet oss og gjort oss åndelig sløve.

Tror kanskje at tiden er inne for å trekke alt det beste ut av hvert kirkesamfunn og ta det inn som et integrert hele på hvert enkelt sted der kristne mennesker samles.

Det er en trend i vår tid, at man søker helhetlige tilnærminger. Kirken bør ikke være noe unntak, dersom den skal framstå som troverdig.

 

Kommentar #5

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Noe som gir håp?

Publisert rundt 8 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

Den kristne praksis er stadig i endring, og jeg tenker ikke nødvendigvis at det er et ideal å gå tilbake til tidligere tiders praktisering av kirketukt. Kanskje fellesskapet derimot må utdypes på nye måter i en ny tid?

Det finnes i dag en bevegelse av kirkelig fornyelse og vekst som muligens adresserer det du etterlyser. Noen av dem som har skrevet om dette er missiologien Allan Hirsh, tidligere sogneprest i den anglikanske menigheten   St. Thomas i Sheffield Mike Breen , og mange andre.  Verge nettverket er et av uttrykkene for en bevegelse som ser ut til å ha lykkes med å skape levende misjonerende felleskap.  

Denne bevegelsen snakker gjerne om tre dimensjoner av å leve som kristent fellesskap. Relasjon oppover, relasjonen innover, og relasjonen utover. Opp, inn og ut.

Disse levende felleskapene har organisert seg i fire nivåer som følger et mønster som fungerer sammen på en dynamisk måte. Dette mønsteret er det vi finner i bibelen så vel som i dynamiske perioder av kirkehistorien. Det samsvarer også med det generelle sosiologiske studier forteller oss.

Det første nivået er feiringen. Det er det store felleskapet i byen eller regionen. Gudstjenesten, festivalene, konferansene osv.

Det neste nivået er misjonsfellesskapet. Typisk 20 til 50 personer. Dette er det lokale utadvendte daglige arbeidet, gjerne rettet mot konkrete geografiske eller sosiologiske målgrupper. Mange i her i Norge vil kunne kjenne seg igjen i tradisjonelle misjonsforeninger. Spesielt hvordan disse fungerte i mer dynamiske perioder av historien.  Men her er nok mye av det som omtales veldig annerledes enn den generelle kirkelige erfaringen i dagens Europa. Forbildet i bibelen er felleskapet av de 70 som fulgte Jesus og som ble sendt ut to og to med basis i dette miljøet.

Det tredje nivået er disippelskapet. Dette er det lille felleskapet mer forbilde av de 12 disiplene. Det er her de delte livet, lærte og samtalte. Det var i denne sammenhengen nattverden ble innstiftet og fremdeles først og fremst hører hjemme. Måltidet og de karismatiske gavene hører også hjemme i her. Studie sirkel måten er ikke det som anbefaltes.  Det fleste små felleskap slik de ofte praktiseres er miniutgaver av møter. Disippelfelleskap er noe annet.

Det fjerde nivået er det nakne fellesskapet. «Der to eller tre er samlet i midt navn der er jeg midt i blant dem». Poenget med dette bibelverset, slik det forstås, er at det er en dimensjon av nærvær og intimitet som ikke finnes annet sted i det lille felleskapet. Forbildet er Jesus nære felleskap med Peter,  Jacob og Johannes. Her er stedet for skriftemålet, personlig forbønn, intim nærhet og radikal ærlighet.

Egentlig skulle rekkefølgen vært motsatt av det jeg har oppgitt her. Men det illustrerer kanskje problemet. Hvis vi snudde denne rekkefølgen så ville antakelig noe skje.

Kommentar #6

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Hei Bjørn

Publisert rundt 8 år siden

Dette er interessant.

Det gir håp å vite at noen arbeider slik som du beskriver, for å bidra til at kirken kan bli en sann misjonerende kirke.

Min umiddelbare tanke er at jeg håper disse ideene kan få gjennomslagskraft og bli realiserte, kanskje gjennom at noen som f.eks deg arrangerer kurs for menighetslederne / prestene. Jeg vet at menighetsfakultetet har ressurser som det går an å kommunisere med i denne forbindelse, i tillegg til Areopagos som jeg også har stor tro på.

Jeg merker meg at det er stadig flere av oss som brenner for Guds rikes utbredelse, fordi vi har opplevd å bli berørt av Jesus på en måte som bevisstgjør oss vår væren og ønske om etterfølgelse. Utfordringen ligger i å finne veien framover og få gode ledere på banen.

 

 

Kommentar #7

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Felles tro er mer enn det enkelte mennesket

Publisert rundt 8 år siden

Når jeg møter andre troende med min tro blir fellesskapet utvidet. Takk for et tankevekkende innlegg.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3448 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere