For et par dager siden leste igjennom en tråd om begrepet hat, en tråd som riktignok er "gammel" nå men som likevel bringer frem et aktuelt emne. Innleggsforfatteren påpeker at han er en person som hater. Han hater alt som angriper menneskers frihet og integritet. Jeg er naturligvis enig med ham. Vi kan hate noe, uten å være mennesker som har ondskap i oss. Hat er faktisk ikke synonymt med ondskap.
Jeg kan bare "advare" først som sist om at jeg skriver om dette emnet ut fra Bibelen, så er det et problem for deg som leser, er det jo ikke nødvendig å lese videre.
Hat det onde
Om vi altså ser hva Bibelen sier om saken så ser vi at det er fullstendig legitimt, ja godt, å hate det som er ondt. I Salmenes bok 97,10 står det: "Hat det onde, dere som elsker Herren! Han vokter sine trofaste og frir dem fra urettferdiges hånd" og i Amos 5,15 står det: "Hat det onde og elsk det gode, håndhev retten i porten! Så vil kanskje Herren, hærskarenes Gud, være nådig mot resten av Josef".
På samme tid er det klart at jøder og kristne ikke skal hate andre mennesker. I 3.Mosebok 19,17 står det: "Du skal ikke bære hat til din bror i hjertet, men du skal tale landsmannen din til rette, så du ikke fører synd over deg for hans skyld". I Lukas 6,27 forteller Jesus oss følgende: "Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere".
Dermed er det tydelig ut fra bibelsk tankegang at vi skal, som mennesker som er glad i kjærlighet (og kjærlighet henger naturlig nok ofte sammen med frihet), hate det onde andre mennesker søker. Men menneskene selv skal vi elske. Vi skal hate det noen av dem står for, og de onde kreftene som kan virke i og rundt dem, men vi skal ikke hate dem. Og føler vi at vi hater dem må vi be om at Gud skal gjøre en endring i hjertene våre.
Det blir dermed beskrevet to helt ulike former for hat i Bibelen.
Irrasjonelt?
Den folkelige forestillingen om hat kan kanskje lett beskrives bare ved å ta et søk på Wikipedia (som gode journalister riktignok aldri skal gjøre, men folk flest går jo dit). Der ser man at følgende står om hva hat er:
"Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre."
Alt vel så langt. Men så står det videre:
"Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som mislikelse og forakt, svik og skuffelse."
Og der ble det svært så negativt. Det høres da ut som om hat ikke kan henge sammen med rasjonell tankegang (og det kan det da i høyeste grad?) og at det nødvendigvis må følge på grunn av negative personlige opplevelser med andre mennesker. Det virker som om det simpelthen må være en svakhet i karakteren til den som har hat i seg mot noe - men dette lukter mildt sagt forenkling.
Heldigvis blir det mer nyansert når vi får klikke videre på begrepet "forakt" (som også har en veldig negativ klang eller hur?), der professor Robert C. Solomon mener at forakt kan være relatert til krenkelse eller vrede.
Vrede blir da beskrevet som sinne mot (det et anser som) et likestående menneske.
Ulike tolkninger
Men siden vi lever i en verden der vi har forskjellig oppvekst, oppfatninger, referanser og livssyn, vil vi tolke hverandre annerledes. Det vil med andre ord bety at du kan si en setning til meg og si det på en bestemt måte som gjør at noen vil påstå at du uttrykte hat mens en annen bare mente at du kom med en legitim ikke-hatefull mening.
Dette ser vi igjen, og igjen, og igjen i nettdebatter. Man påstår at noen kommer med hatefulle utsagn. De blir stemplet som hatefulle mennesker.
Men da er det viktig å minne om at hat mot verdier, holdninger, meninger, ikke nødvendigvis har noe å gjøre med noen ondskap - nei, faktisk kan det ha å gjøre med kjærlighet. Ondskapen ligger i det å ønske våre medmennesker noe vondt...eller også det å være likegyldig ovenfor urett, som jeg kommer tilbake til.
En kompis av meg og jeg hadde en gang en diskusjon om hat og kjærlighet. Han påstod at hat virket så mye mektigere enn kjærlighet. Følelsen kunne være så mye mer intens, mente han. Det er her jeg mener at vi forenkler noe voldsomt. Vi påstår at kjærlighet og hat har utelukkende med følelser å gjøre!
Men som mange mennesker i forpliktende parforhold, familier eller for den saks skyld gode venner vet, så har kjærlighet av og til minimalt med varme, intense følelser å gjøre og heller mer med en intuisjon og en forståelse av hva som er riktig å gjøre. Man gjør sin plikt av den grunn at det er rettferdig, for familie eller for andre man gjør noe godt for! Man er der både i onde og gode dager for hverandre.
Hat uten vrede
Slik tenker jeg at det også kan være med hat. Hat trenger ikke å innebære at man føler så voldsom vrede mot noe - faktisk så advarer jo Bibelen mot sinne. I Kolosserne 3,8 står det: "Men legg nå av alt dette, sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk". Også Galaterne 5,19 har sitt å si om dette: "Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse".
Jeg tenker derfor at hat simpelthen kan være noe en ser på som ondskapsfullt og derfor motarbeider, gjennom bønn eller gjerne også politisk og verbalt- uten at en da skal behøve å føle noen sterk vrede. Sinne over lengre tid kan tappe oss for energi og få oss bitre og bli til egoister. (Psykologisk sett vet man selvsagt at noe sinne må få sitt utløp pga dårlige opplevelser, men da gjennom de riktige kanalene).
Skill synd og synder
Bibelen lærer dermed at de som vil følge Jesus skal skille synden fra synderen. Vi ber mot noe av det de står for men vi ber for dem. Vi tar avstand fra deres synd, uansett hva den er, men vi bryr oss om dem.
Den jødiske forfatteren og filosofen Eli Wiesel, som overlevde konsentrasjonsleiren i Auschwitz, har sagt at: "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, hat er forkrøplet kjærlighet. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet."
Dette virker ikke som en fjern påstand, siden Bibelen sier i Johannes Åpenbaring 3,15-16 at: ""Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn."
Likegyldighet er altså noe av det mest forkastelige som finnes, skal vi tro Bibelen. I denne konteksten er det interresant å se at de som reagerer på det de mener er andres likegyldighet i enkelte samfunnsspørsmål, blir beskyldt tilbake for å være hatefulle. Hva er verst? Svaret er ikke kanskje alltid det mest "åpenbare".
Et brennende engasjert debattklima med ulike meninger er derfor et sunnhetstegn, så lenge det innebærer saklighet og ikke-sinne.
Klarer vi det?