Hege Boman Grundekjøn

3    4

Mart Niklus - Den kalde krigens ansikt

Hva er det som får enkelte mennesker til å sloss for frihet og mot knebling av et helt folk, når det er ingen hjelp å forvente utenfra? Hva får et menneske til å be om forsoning når det vet at de tidligere overgriperne har ressurser til å tie det i hjel?

Publisert: 9. aug 2012 / 1163 visninger.

 

Rundt 25 % av den estiske befolkningen ble borte i løpet av annen verdenskrig; en tredjedel av disse klarte å flykte vestover under den tyske okkupasjonen, en tredjedel ble drept og den siste tredjedel ble deportert til Sibir og Kaukasus under de sovjetiske okkupasjonene. Den lille nøytrale republikken Estland ble okkupert hele tre ganger under verdenskrigen, først av Sovjetunionen, så av Tyskland, og til slutt av Sovjetunionen igjen. Den siste okkupasjonen gikk over i en sovjetisk anneksjon, som startet med kollektivisering av eiendommene. Men også særpreget ved den estiske identiteten skulle elimineres. I løpet av et par dager i mars 1949 ble nær 22.000 estere (de fleste var kvinner og barn) hentet fra sine hjem og deportert til Sibir/Kaukasus. Russisk ble hovedspråket i alle de annekterte randstatene.

Den unge Mart med det norsk-klingende mellomnavnet Olav, kunne ikke akseptere at de baltiske statene fortsatt var okkupert, mens landene i Vest-Europa var blitt frie og var under rask gjenreisning etter verdenskrigens harde herjinger. Troen på at også folket i landene bak jernteppet også en dag ville få rettferdighet, og den sterke avskyen mot okkupasjonsmakten, kriblet i ham, - han kunne ikke sitte stille.  Den svært så sammensatte motstandsbevegelsen Skogsbrødrene kjempet mot okkupanten helt frem til midten av 1960-tallet. Mart gikk som student inn i en ungdomsbevegelse, som arbeidet under jorden for et fritt Estland, og som gav sin moralske støtte til undergrunnsbevegelser i andre land under sovjethegemoniet. Han deltok blant annet i markeringer til støtte for de ungarske studentene som ble ofre for militærovermakten under den ungarske oppstanden i 1956, han skrev egne opprop mot okkupasjonen av hans hjemland og tok bilder av KGB-installasjoner i hjembyen Tartu. Da han ba en finsk turist om å smugle bildene og et opprop ut av Sovjetunionen, ble han avslørt av det hemmelige politiet og arrestert. For denne anti-sovjetiske handlingen ble han dømt til ti års arbeidsleir etterfulgt av tre års indre forvisning.

Jeg spurte Mart om hvordan hans familie reagerte på at han ble arrestert den første gangen. Den gang var Mart en nyutdannet ornitolog fra universitetet i Tartu og var betrodd oppgaven å oversette Charles Darwins On origin of species til estisk. – De ble sinte, skuffet og redde, svarte Mart uten bebreidelse i stemmen. – Som regel ble familiene til politiske fanger også straffet, i form av begrensninger i arbeidslivet eller på universitetet, i form av overvåking osv. Mart sonet i overfylte fengsler og arbeidsleirer. Han fikk lite mat, noen ganger sultestreiket han også i protest mot den rå behandlingen han fikk, han pådro seg alvorlige mangelsykdommer og han følte seg hele tiden truet. Etter åtte år ble han benådet, og han fikk tillatelse til å vende direkte hjem til barndomshjemmet. Men han fikk ikke tillatelse til å arbeide ved universitetet. Han ble tildelt først en jobb som bud, senere som sjåfør. Så fikk han lov til å oversette fagartikler, fra engelsk, tysk og fransk til russisk og estisk. På grunnlag av god oppførsel fikk han etter hvert også lov til å undervise ungdom i språk.

Men det var bare på overflaten hans oppførsel var tilsynelatende «god». I løpet av det lange fangenskapet under barske naturlandskap og klima, stiftet Mart bekjentskap med mange likesinnede fanger: idealister fra alle kanter av Sovjetunionen som var villige til å ofre enda mer for å oppnå individuell frihet og at de autoritære myndighetene en dag ville overholde de universale menneskerettighetene. Sovjetisk tilbaketrekning fra de baltiske statene var også en stor kampsak for ham.

Det gikk rykter om hans aktiviteter, og Mart ble derfor stadig tatt inn til avhør hos KGB. Et par ganger ble han også varetektsfengslet. Men først høsten 1979 fikk KGB has på den estiske oppvigleren: I anledning 40-årsdagen for undertegningen av Molotov-Ribbentropp-pakten møtte flere baltiske dissidenter til et hemmelig møte hjemme hos Mart i Regnbueveien i Tartu. Her ble Den baltiskeappell forfattet; det senere så kjente oppropet til myndighetene i USSR og DDR, med blant annet krav om sovjetisk tilbaketrekning fra de okkuperte landene bak jernteppet. Med 45 sentrale baltiske underskrifter på oppropet, reiste Niklus som kurer til Moskva med det, der det også ble undertegnet av russiske dissidenter (bl.a. av Jelena Bonner, Andrei Sakharov og Jurij Orlov), før det ble sendt til adressatene. Kopi av dokumentet ble sendt til bl.a. generalsekretærene i FN og Europarådet, og ble basis for Europarådets resolusjon i 1983 om sovjetisk tilbaketrekning av de militære styrkene fra Baltikum. Det allerede sterkt overvåkede ekteparet Bonner/Sakharov ble som kjent forvist til Gorkij, avskåret fra kontakt med vestlig presse som var ventet til Moskva og Tallinn i anledning avviklingen av de olympiske leker sommeren 1980. Mart Niklus ble på ny erklært «folkets fiende», og dømt til 10 års arbeidsleir under strengt regime med etterfølgende 3 års indre forvisning. Igjen ble han utsatt for vold, trusler, sult og ydmykelser. Den svenske avisen Dagens Nyheter slo saken stort opp. Menneskerettighetsbevegelser i Vest-Europa, USA og Australia kjempet for løslatelse av ham, selv USA’s president Ronald Reagan appellerte overfor sin sovjetiske kollega. Sommeren 1988 sørget presidenten som introduserte begrepet glasnost, for at kunne Mart Olav Niklus kunne forlate fangenskapet som en «fri» mann.

Ved parlamentsvalget i det frie Estland i 1992 ble Mart Niklus valgt som uavhengig representant. Han satt en periode i Riigikogu, men har siden konsentrert seg om å ivareta interessene til de tidligere sovjetdissident-fangene og å sikre ettermælet til dissidentene som døde i fangenskap. Mart er fortsatt engasjert i menneskerettighetsarbeidet i Russland, Hviterussland og Ukraina, og på hjemmebane er filantropen av den formening at de som representerte det kommunistiske regimet og som utførte grove overgrep mot baltere og andre folkeslag i kommunismens navn, må stå til ansvar for sine handlinger. For at de som led og i mange tilfeller mistet sine kjære, skal kunne forsone seg med den nære, vonde fortiden, må det komme til oppgjør, evt forsoning, og det kan ikke være slik at ondskap og ugjerninger lettvint skal «feies under teppet».  Mart Niklus er derfor ikke like populær i alle kretser i det nye Estland, men for ham handler det om å følge sin samvittighet. Mart Niklus er invitert til Norge av Norsk-estisk forening, og representanten for den kalde krigs sanne ansikt vil blant annet holde foredrag i åpne møter hos Norsk oversetter- og fagbokforfatterforening i Oslo og i Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Og for dem som lurer på om hvordan det gikk med oppgaven å oversette Charles Darwins On origin of species til estisk, kan det opplyses at det ferdige manuskriptet ble levert til redaktøren i mai, og at verket forventes utgitt i september!

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

GULAG-tragediene er fortrengt i norsk historieskriving

Publisert nesten 5 år siden

Denne historien, og så mange tusen andre som går nærmere inn på den menneskelige tragedien og på de folkemord som lå i GULAG-leirene, er som rensket ut av norsk historieskriving. Det dreier seg om flere titalls millioner som døde, og enda flere som ble invalidiserte for livet. Men av en eller annen grunn påkaller ikke dette noen moralske indignasjoner?

Så og si hver eneste familie i dagens Russland og i det gamle Øst-Europa har en historie å fortelle. Hadde for ikke så lenge siden besøk av en russer fra St.Petersburg som kunne fortelle at alt av lærere i hele hans region ble utrensket under Stalin, og det startet med Moskva-prosessene i siste halvdel av 1930-årene.

Jeg skulle ta en snarvei gjennom kirkegården i Tallin i Estland for noen år tilbake, i området nær Olympiastadion. Jeg brukte mer enn en time på å gå gjennom denne kirkegården, og ble gående å studere gravstøttene. Der var det veldig mange som lå som ofre fra Sovjet-tiden, fikk jeg snart bekreftet at lokalbefolkningen. Igjen mye uskrevet historie.

Så skal altså de ansvarlige bak GULAG-systemet, som ble administrert av KGB, slippe unna helt? Fordi det er politisk 'upassende' å stille dem til ansvar?

Her en påminnelse som ligger på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=GAixUsA-DXI

Roy Vega

Svar
Kommentar #2

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Usant Vega

Publisert nesten 5 år siden
Roy Vega. Gå til den siterte teksten.

Denne historien, og så mange tusen andre som går nærmere inn på den menneskelige tragedien og på de folkemord som lå i GULAG-leirene, er som rensket ut av norsk historieskriving.

Et glimrende innlegg og bra-knappen aktivert. Dessverre kaster Vega seg på med sin egen agenda. Det er selvfølgelig ikke sant at overgrepene fra de kommunistiske regimer er glemt av norske historikere! Eller at det finnes en elite som prøver å skyve disse hendelsene over i glemselen av opportunistiske grunner. Av forståelige grunner dominerer ikke disse hendelsene nyhetsbildet i disse dager, men de er på ingen måte gått i glemselen av oss som var godt voksne i de siste tiårene av denne perioden.

Jeg gjentar Vega: Det finnes ingen plan om å renske disse hendelsene ut av historien!

Svar
Kommentar #3

Sten André Fagermo

57 innlegg  1300 kommentarer

Bra-knappen aktivert her også!

Publisert nesten 5 år siden

og sender en takk for innlegget.....la oss forresten ikke begynne kommunisme/nazisme-debatten her heller.

Jeg har forresten prøvd å lære meg estisk, for noen år tilbake.....litt letttere faktisk enn finsk.....men fortsatt ganske blank.

Kanskje jeg skulle melde meg inn i Norsk-Estisk Forening.....fant nettopp foreningens nettsted.

Svar
Kommentar #4

Øystein Hansen

1 innlegg  569 kommentarer

Herstads ømme punkt

Publisert nesten 5 år siden

"Jeg gjentar Vega: Det finnes ingen plan om å renske disse hendelsene ut av historien!"

Den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Herstads kommentar, er at her må Roy Vega ha truffet ham på et særdeles ømt punkt. Det kunne nesten høres ut som om samme Herstad er på laget til Aarsund, - der han snakker om at Vega har en egen agenda, og gang på gang må presisere en påstand, - om at det ikke er noen "plan om å renske disse hendelsene ut" - en påstand han dog ikke belegger.

Forøvrig stor takk til Hege Boman Grundekjøn for en interessant artikkel, med et tema som var ganske ukjent for meg. Det er åpenbart mengder av nær historie som ikke er så kjent, og at den ikke er det, kan vel indikere at Vega har et poeng. Her er det tross alt snakk om et svært nærliggende land, og en ganske nær og brutal historie.

Jeg tror ikke jeg engang hadde hørt ordet GUlag før langt opp i voksen alder, og jeg kan ikke huske at vi hadde noe om dette på skolen. De eneste som jeg husker tok opp disse spørsmålene var Misjon bak jernteppet, enkelte fra Kr.F, og amerikanske kongressrepresentanter. Jeg har fremdeles noen av Misjon bak jernteppets tidsskrift Ropet fra øst, og det er hjerteskjærende å lese om hvordan de led. Det er vanskelig å beskrive.

I en sådan kontekst er det heller ikke til å legge skjul på at jeg savner USAs styrke og resolve, og vilje til å fokusere på enkeltindividers grunnleggende menneskerettigheter.

Når så vi lyktes i å frigi noen, enten ved press eller utveksling, kom store deler av den vestlige verdens venstreside, inklusive ymse varianter av fredsbevegelsen, stormende til med utsagn om at avhoppere kan vi ikke stole på osv.

 

Vi vet vel heller ikke så mye mer om GUlag etter at glasnost kom og jerntappet falt.

I stedet for en glødende historisk interesse for å åpne gamle arkiver, ser man snarere en iver etter å holde dem lukket, jfr. bl.a. norsk og svensk sosialdemokratis tydelige uvilje mot å offentliggjøre sine STASI-arkiver.

Det er ikke det gamle Sovjet, eller nåværende Russland, med sine mange drepte journalister, som er den store stygge ulven, men derimot USA. USA er den onde, hokke som. De behandler jo knapt terrorister som mennesker. Slik vi gjør. SV og store deler av AP klynger seg ennå til Cuba, også etter at Castro selv har mistet troen på kommunismen. Og den nye gilde kameraten er Chavez, galningen i Venezuela.

Det er uhyre naivt å tro at store deler av miljøet rundt landets statsbærende parti, Ap, ikke skulle ha interesse av å fortie historien på denne selektive måten. Det er viktig å gå stille i dørene for ikke å risikere å forsure det delikate forholdet til russerne, må vite. Et forhold som i parentes bemerket kanskje med tiden kan vise seg å være mer "delikat" enn mange vil sette pris på.

Vi har ALDRI tatt noe ordentlig oppgjør med stalinismen. Det er helt symptomatisk at når det kommer noen som tar til orde for at vi bør ta dette oppgjøret, som f.eks. Roy Vega, så males han straks mer eller mindre brun.

Kommunismen, inkludert stalinismen og leninismen, var et samfunnseksperiment som nok gikk av sporet og feil, men intensjonene var tross alt gode. Annerledes da med USA, som bare er onde, og ønsker krig.

Friheten, hva er det for noe - bare hykleri. Ikke noe verdt.

 

Svar
Kommentar #5

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Et spørsmål om ressurser

Publisert nesten 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

Et glimrende innlegg og bra-knappen aktivert. Dessverre kaster Vega seg på med sin egen agenda. Det er selvfølgelig ikke sant at overgrepene fra de kommunistiske regimer er glemt av norske historikere! Eller at det finnes en elite som prøver å skyve disse hendelsene over i glemselen av opportunistiske grunner. Av forståelige grunner dominerer ikke disse hendelsene nyhetsbildet i disse dager, men de er på ingen måte gått i glemselen av oss som var godt voksne i de siste tiårene av denne perioden.

Jeg gjentar Vega: Det finnes ingen plan om å renske disse hendelsene ut av historien!

Russisk historie, som historie betraktet, har aldri opptatt norske fagmiljøer hverken under den kalde krigen eller i dag. Deres faglige innteresser har lagt andre steder. Fagmiljøene på dette området har alltid for det meste befunnet seg i USA, Storbritannia og Tyskland. Lite var også kjent om partisankampen som estere, litauere, latvirere og ukrainere førte i etterkrigsårene. Årsaken til det var vel at man ikke ønsker å provosere Sovjet, hva angår oppslag i media mens disse konfliktene fremdeles pågikk, eller bli oppfattet dit hen at man blandet seg inn i indre anliggender (husk på at vi grenser mot det landet, og at vi er et lite land). Personlig husker jeg at jeg i sin tid hadde kontakt med C.C. i Morgebladet nettopp i forbindelse med et arbeid om sovjetiske minoriteter og deres frihetsbestrebelser, nevte person hadde da forfattet en bok om en x-partisan fra UPA ( husker ikke bokens tittel). Det norsk fagmiljøet kjente også til lite til den frihetsperioden som i første rekke ukrainere ( Petlura, Makhno), georgere, armenere og azerbaijanere hadde i de første 3-5 årene etter revolusjonen i 1917, da de dannet egne stater for en periode. Konfliktene på begynnelsen av nittitallet var en "blåkopi " av den epoken. Men norsk akademia visste ingenting, kunnskapen lå i første rekke i USA og Storbritannia. Men bortsett fra ønsket om ikke å provosere så var det heller ikke direkte politisk, tradisjonellt hadde ikke Russland vært et felt for norske historikere, og vi er et lite land med begrensede ressurser og et lite fagmiljø. Men for all del det er knapt snakk om å undertrykken noen informasjon, bøker om GULAG og Stain har blitt oversatt til norsk i et anselig antall opp gjennom årene.

Svar
Kommentar #6

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Russisk historie

Publisert nesten 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Russisk historie, som historie betraktet, har aldri opptatt norske fagmiljøer hverken under den kalde krigen eller i dag. Deres faglige innteresser har lagt andre steder.

Kanskje jeg burde overlate til de norske fagmiljøene som er opptatt av russisk historie å tilbakevise denne påstanden? :-)

Svar
Kommentar #7

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

...og til Hansen. Jeg har vanskelig for å skjønne at det kan være mulig og vokse opp uten å ha fått med seg historiene om Gulag-leirene? Eller for den saks skyld historien til de baltiske landene? Når vokste du opp forresten?

Svar
Kommentar #8

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Jo for all del

Publisert nesten 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

Kanskje jeg burde overlate til de norske fagmiljøene som er opptatt av russisk historie å tilbakevise denne påstanden? :-)

Ja for all del. Men da må man også stille spørsmålet; hva er russisk historie ? Men du bør i utgangspunktet skille mellom de politisk analytikerne "sovjetkjennerne", "kremlnologene", og de som eventuellt arbeidet med russisk historie i seg selv. Jeg har ikke registert et norskskrevet verk om russisk middeladerhistorie, Kievrussland, tatarepoken, Ivan den grusomme, russisk historie før middelalderen. Ei heller verker om det som da var republikkene; Ukrainas historie, Azerbaijans historie, Armenias eller Georgias historie.Standardverkene der er på engelsk, for de to sistnevnte land er det vel David Marshall Lang, Ronald Suney og Richard Hovannisians arbeider som var og vel fremdeles er standardverkene. Det er mulig jeg kan ha gått glipp av et par bøker, men generellt så vil jeg si at jeg har mitt på det tørre. Det har nok vært skrevet verker om russiske forfattere, men det er litteraturhistorie. Hva angår det russiske imperiet og sovjet perioden så må man også skille mellom russernes historie og de andre befolkningsgruppenes, mellom tilnærmingen russisk språk- historie på den ene siden ( kall det den slaviske tradisjonen, jeg liker ikke begrepet men la gå) som ble og blir dyrket ved instituttene for russisk språk, og de ikke russiske kulturtradisjonene. Sistnevnte har man liten eller ingen kunnskap om selv i dag, det er knapt et prioritert felt.

Svar
Kommentar #9

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Du har sikkert rett i at det ikke er norske navn som preger listen over internasjonale standardverk om georgisk historie. Jeg vil likevel protestere mot påstanden om at det ikke finnes faglige miljøer ved universitetene i Norge som er opptatt av historien til østblokklandene. Selv abonnerer jeg på et glimrende tidsskrift  som heter Østforum utgitt av Norsk utenrikspolitisk institutt. Tidsskriftet har bidragsytere fra hele norden, men svært mange er norske. Artiklene er historiske, statsvitenskapelige og kulturelle.

Selv hadde jeg gleden av å følge forelesningene i et semesteremne om øststatskunnskap for en tre/fire decennier siden med glimrende og engasjerte forelesere som Kolstø, Mønnesland med flere. Jeg har ingen oversikt om hvilke studietilbud som gies i russisk historie i dag.

Svar
Kommentar #10

Søren Ferling

0 innlegg  4106 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

@ H3rm0d H3rstad

Ved ikke om Vegas udsang er usandt, men jeg ved at det ihvertfald hurtigt kan blive sandt, hvis man udskifter '-skrivning' med '-undervisning'.

Og det er vel det vigtige på lang sigt - at de kommende generationer kan orientere sig.

En flok svenske gymnasieelever blev for et par år siden udspurgt om de her ting og de havde aldrig hørt om Gulag og slavearbejdere, men de mente at kommunismen havde været god for Sovjets økonomi.

På en dansk pædagoguddannelse overhørte jeg for nylig tre kvindelige studerende:

1. 'Hende der er ret så klog, hun ved hvem Mao er' - 2. 'Ja, han var en diktator, som slog en masse mennesker ihjel.' - 3. 'Altså, sådan noget ved jeg bare ikke noget om' - 2. 'Det gør jeg heller ikke, når det er noget med nazisme og kommunisme, så plejer jeg også bare at lukke ørerne'.

Jeg sagde så at det måske ikke var så klogt at lukke ørerne. Hvorfor... spurgtes. Jo, fordi hvis noget lignende sker, hvis en anden får samme geniale idé som ham der Mao, så ville det vel være meget godt at vide lidt om, hvad det er, så man ikke ryger ud i det samme.

Svaret var totalt tomme blikke...

Svar
Kommentar #11

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

De tidligere republikkken faller for det meste utenfor definisjonen" østblokk".

Publisert nesten 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

Du har sikkert rett i at det ikke er norske navn som preger listen over internasjonale standardverk om georgisk historie. Jeg vil likevel protestere mot påstanden om at det ikke finnes faglige miljøer ved universitetene i Norge som er opptatt av historien til østblokklandene. Selv abonnerer jeg på et glimrende tidsskrift

For østblokklandene ja, men med unntak av de tre baltiske statene, Hviterussland og Ukraina, så hører knapt nok resten av de tidligere republikkene til de tidligere østblokklandene, de befinner seg i en helt annen kulturell og historisk kontekst, da er vi i varierende grad i "orienten". Det er i alle fall mitt syn.

Svar
Kommentar #12

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

For østblokklandene ja, men med unntak av de tre baltiske statene, Hviterussland og Ukraina, så hører knapt nok resten av de tidligere republikkene til de tidligere østblokklandene, de befinner seg i en helt annen kulturell og historisk kontekst, da er vi i varierende grad i "orienten". Det er i alle fall mitt syn.

Tidsskriftet omhandler også disse områdene. Det gjorde også det nevnte studiet.

Svar
Kommentar #13

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Du har sikkert rett

Publisert nesten 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

Tidsskriftet omhandler også disse områdene. Det gjorde også det nevnte studiet.

Det har gått meg hus forbi, men jeg betviler det ikke. Jeg vil imidlertid her påpeke at måten man da ser på området på blir for generalistisk, for lite binder i så fall området sammen annet enn den russiske imperiale epoken og sovjet epoken.På amerikanske universiteter ligger vel for eksempel Kaukasus under "Near Eastern Studies". Russland erobret jo for eksempel Trans - Kaukasus så sent som på syttenhundretallet. Da hadde området vært under tyrkisk og iransk dominans siden middelalderen, untatt deler av Georgia som formellt besto som eget kongedømme frem til 1801. Hva angår dagens Turkestan så kom russerne også forholdsvis sent dit, emiratene Kiva, Bukhara og Kokand besto vel som uavhengige emirater frem til 1840 tallet, og som russiske protektorater , for Khiva og Bukaras del helt frem til revolusjonen i 1917. Så slik jeg ser det, det er min private mening, så finnes nok kompetansen på de tidligere republikkene i første rekke i disse nye statene selv, og i annen hånd i USA, Storbritannia og Tyskland. Norsk akademia har tradisjonellt vært for generalistisk, det har med ressurser å gjøre. Men nå kommer vi utenfor det opprinnelige temaet.

Svar
Kommentar #14

Hege Boman Grundekjøn

3 innlegg  4 kommentarer

Mart Niklus - Den kalde krigens ansikt

Publisert nesten 5 år siden

Også i Baltikum er det uenighet om historieskrivningen og -formidlingen om Gulag-fangene!

Etter løsrivelsen fra Sovjetunionen spratt det opp opportunistiske politikere, - mange virket som at de var villige til å representere et hvilket som helst parti bare de kom i maktpossisjon. I 1991 ble mange, som hadde maktpossisjoner i Sovjet-tiden eller som fikk gode avtaler med slike, "nyrike forretningsmenn" med forsterket makt i de nye samfunnene. 

Blant dem som var villige til å ofre seg selv i kampen mot kommunistregimet, eller deres slektninger, var mange spesielt opptatt av at det ble avviklet et rettferdig rettsoppgjør da friheten ble gjenvunnet. De "nyrike" med tvilsom bakgrunn, politikeropportunistene og de som samarbeidet med kommunistledelsen eller var en del av denne, motarbeidet dette. Var det også Russlands og Vestens ønske at de som utførte ordre om å begå overgrep mot befolkningen ikke ble stilt for retten?

Det skal bli spennende å se hvordan historieskriverne i de respektive tidligere sovjet-republikker forholder seg til dette spørsmål!

De som er interesserte i å høre/møte Mart Niklus får anledning:

14. august kl 18.30 i NFFOs lokaler i Uranienborgvn. 2, Oslo.(Nors-estisk forening er arrangør)

16. august kl 12.30 i Stiftelsen Arkivet i Kristiansand (Stiftelsen Arkivet er arrangør)

Svar
Kommentar #15

Jon Karlsen

0 innlegg  1 kommentarer

Mart Olav Niklus - en frihetskjemper

Publisert nesten 5 år siden

Jeg hadde gledet meg til foredraget av frihetskjemperen Mart Olav Niklus som iflg. Synspunkt i Fædrelandsvennen skulle holde foredrag på Arkivet i Kristiansand torsdag. Men her leser jeg at foredraget ble holdt i formiddag kl 12.30. Uff og uff...

Jeg besøkte de baltiske statene i fjor sommer, og nær sagt alle jeg snakket med hadde ufattelige historier å berette. Tilfeldige møter, men sterke historier. Vertinnen vår i Tallin kunne fortelle at faren ble arrestert i 1942 - kun fordi han var intellektuell - og familien hørte ingen ting. Først i 1992 kunne hun selv lese i de åpnede arkiv at han ble skutt i 1944. Moren hadde ventet på sin mann i uvisshet gjennom hele livet sitt.

Utenfor Kaunas i Litauen besøkte jeg yngste bror til frihetskjemperenJuozas Lukša. Vi besøkte bl.a et minnesmerke som nylig er reist derLukša ble skutt. Under samtalen ble jeg spurt om hva norske skolebarn lærer om de baltiske lands frihetskamp. Beskjemmet måtte jeg svare: Ingenting.

Det er også vel også neppe tilfeldig at den norske regjering var svært sen med diplomatisk  anerkjennelse av de baltiske landene. Å legge seg ut med storebror i øst krever mot.

Takk til Hege Boman Grundekjøn for en meget interessant artikkel. Du spør: Hva det er som får enkelte mennesker til å kjempe slik for rettferdighet? Hva skiller dem ut fra "oss vanlige"? Kanskje de har oppdaget at vi har en større oppgave her på jorden enn å bare sørge for seg selv og sitt eget?

Svar
Kommentar #16

Hege Boman Grundekjøn

3 innlegg  4 kommentarer

Møte med Mart Niklus torsdag 16. kl 12.30

Publisert nesten 5 år siden

Takk til Jon Karlsen for informasjonen i ditt innlegg! Møtet i Arkivet er i morgen, torsdag 16. august kl 12.30. mart Niklus har i dag hatt møte med ledelsen i Den norske helsingforskomiteen og i går deltok han i et åpent møte i Oslo. mange publikummere satt og måpte over det mart hadde å berette! Noen mente tv/radio burde vært tilstede for å forevige det som bl sagt...  Jeg tror at også møtet i morgen kommer til å bli svært interessant!

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
29 minutter siden / 261 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 774 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 417 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5226 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5226 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 417 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5226 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1139 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1815 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1139 visninger
Les flere