Pål Georg Nyhagen

133    1375

Kirkens skam

Viser til innleggene i papiravisen om NS-familier og prosten i Innherrads modige og nødvendige initiativ. Som vanlig blir man møtt med grove herskerteknikker om man kritisk berører temaer som er knyttet til folks ideale selvbilder og glansbilder.

Publisert: 7. aug 2012 / 2105 visninger.

Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner.

Men med de omkostninger at flere medmennesker faller ut. Kanskje går det snart an å snakke høyt om NS og deres familier endelig, og ikke minst se på hva som skjedde i etterkrigstiden uten å bli stemplet, demonisert, fordømt eller fortiet? Men biskop Singsås ord inviterer verken til optimisme eller hjerters åpenhet. Hittil har jo alle som før 1940 foretok valg- og målbar standpunkter og som naturlig nok ikke kunne ta ettertidens! politisk korrekte standpunkter blitt grovt demonisert. Og aller verst har deres barn og familier blitt personlig og kollektivt rammet i ettertid. Dette siste er til en viss grad forståelig på den ene siden, men overhodet ikke akseptabelt. Nettopp fordi man da ikke var tro mot den rettferdighet og kjærlighet man hevder å identifsere seg med og egentlig vil forsvare, men heller paradoksalt nok reagerte med holdninger og en adferd som man mente tilhørte "de onde".

Apropos det å velge:

Den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littells bok "De velvillige" er en roman om hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. "De velvillige" er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike. Littell sier at han over fem år arbeidet med research og bevisst forsøkte å sette seg inn i trettiårenes Tyskland og Europa, tenkning, stemninger og politiske krefter. Holdninger som i dag blir ansett som klart uakseptable og absurde var faktisk ganske vanlige. (Tatere og sigøynere opplever dog ennå i dag grove utslag fra dette dypet. Og AP foretok sågar etnisk forfølgelser helt inn på 1960-tallet hvor tvangssterilisering ble foretatt) Littell utelukker ikke at han mer enn lett kunne ha fulgt hovedpersonens valg og fotspor. Et av budskapene fra Littell til leserne er at vi alle kunne ha vært aktive på den gale siden:

"Med det politiske bakteppet og høyst usikre grunn som rådet i Europa på 30-tallet: Hvis du er født i et land, eller en beskyttet og distansert fredstid, der ingen kommer til å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke opplever at noen kommer for å be deg drepe andres koner eller barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke noe bedre menneske".

Og et annet sted sier hovedpersonen til oss lesere: "Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv de i dag skremmende ordene om at det jeg gjorde, det ville dere også kunne ha gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; Og unnskyld meg, det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det".

For god ordens skyld: Littell er av jødisk familie.

Det vil være et håp at man kan ta dette temaet opp uten å bli møtt med grove herskerteknikker og demonisering. Det som er mine intensjoner er å se mennesket; også det med masker vi ikke likte eller ikke liker. For det er bak den masken vi først ser det lyset som er tent av Gud selv.

Til slutt: Biskop Singsås reagerer på denne prostens kristne bevisstgjøring; også der det koster sosialt sett. Vårt nesteforhold avspeiler som kjent vårt Gudsforhold; men Singsås på sin side kommer med kirkens klamme målebånd og setter grenser for Guds tilgivelse og nåde. Disse gode kategorier kan nemlig kun leves ut i praksis. Elsk synderen, men ikke synden. "Gå bort og synd ikke mer". Der kirkens folk skal holde tungen rett i munnen og leve ut kjærlighet og retferdighet, blander de, i likhet med mange andre, kortene. Med til dels problematiske og uakseptable konsekvenser. Men ingen forsoning uten frihet; og ingen frihet uten kjærlighet og reell inkludering. Onde tunger vil ha det til at DnK og Singsås ytrer seg slik de gjør fordi det er det politisk korrekte og anerkjente standpunktet. Men slik er det jo ikke: Hadde det vært politisk korrekt og anerkjent å inkludere også familiene og de gjenlevende fra NS-tiden ville nok DnK og biskop Singsås ha støttet dem fullt ut.

I dag i 2012, 67 år etter krigens slutt, er det altså ennå problematisk, om ikke umulig, å bemøte disse NS-familiene med full inkluderende holdning og kjærlighet. Og å se noe fordomsfritt på historien før 1940. Og ikke minst be om tilgvelse for at kirkens folk i ettertid surfet på etterkrigstidens allmene svart/hvitt-holdninger og "rettet baker for smed". Men det måtte jo innebære at man ønsket å gå i takt med Kristus også der det koster. Og det ville jo vært for ille?

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Odvar Omland

339 innlegg  548 kommentarer

Tilgivelse eller glemsel?

Publisert nesten 5 år siden

Jeg skrev om samme tema på min blogg, og gjengir den for ordens skyld her:

 

Jeg var ungdom under siste verdenskrig. Hver gang historien fra den gang trekkes fram tenker de grusomheter som i verdenskrigens farvann. Likevel har jeg aldri kommet til rette med den hatreaksjon som man opplevde midt i gledesruset i maidagene 1945. Det var ordene FRED OG FORSONING jeg haddde håpet vi skulle møte dem som trådte feil. Med fred, rettferdighet og kjærlighet i fokus. At de som hadde forbrudt seg mot den midlertidige landssviklov skulle få sin velfortjente straff det regnet jeg med. Men at en midt i stemningsbølgen etter 1945 henrettet "sjefen" Vidkun Quisling og andre har jeg aldri blitt fortrolig med. Heldigvis skjer ikke det i 2012 i Norge i forbindelse med Anders Behring Breiviks grusomheter.

Det var også et annet forhold som fremdeles sitter fast i min bevssthet. Det var når de jentene som hadde holdt seg med tyskerne ble kjørt rundt i åpne lastebiler i Skien med håret klippet av. En etter min mening uverdig handling mot disse stort sett "uskyldige" ungpiker.

Jeg tenker også blant annet på folk som vel bare var papirmedlemmer, og ikke gjorde en katt fortred. De ble mer enn uglesett. Ett eksempel: En av naboene der jeg vokste opp som var innskrevet ble regnet som helt ufarlig. Da jeg og jevnealdernde rømte til skogs for å komme unda såkalt arbeidstjeneste, visste han nok trolig hvor vi hadde tatt vegen, men han løftet ikke en finger. Ingen angiveri.

Vel opprenskninger etter krigens gru kom igjen sterkt inn i tankegangen min da jeg leste redaktør Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land 28. juli om "Kirken og svikerne". At kirken også var med og skjøv taperne ut i kulden, som Rimehaug nevnte, gir grunn til nærmere ettertanke. Det gjør et dypt inntrykk når Rimehaug siterer henvendelse fra sin svigerfar (tysklandsfange) til biskop Berggrav: "Du stengte døra for syndere, du biskop. da freden kom stengte du kirkedøra,..."

Bør det skje en eller annen form for "forsoningsoppgjør" fra kirkens side? Jeg har ikke noe svar, men ønsker debatt om saken. Jeg håper i tilfelle imidlertid at det ikke fører til et omstendelig granskingsarbeide.

Odvar Omland

Svar
Kommentar #2

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Taushetens sammensvergelse

Publisert nesten 5 år siden

Ja, det er på tide å se nærmere på alle forhold i denne saken. Hvilket innebærer å gi ordet til den og de som ikke har det på forhånd. Skjer ikke dét, så lever vi vel heller ikke i et demokrati?

Med krigens redsler i ryggen, så var det forståelig at flere følte et grunnleggende behov for å markere seg før, under og etter rettsoppgjøret. Men hvordan... og i flere tiår? Videre var det, nettopp med denne bakgrunnen, lett å handle på måter mot NS-folk og deres familier som bar preg av psykisk terror og fysisk  straff. Der hvor den hevnende adferd er "forståelig", der oppstår det oftest alt for lett sosial legitimitet av det umoralske og onde i egen adferd. Fordi hvis man hevner seg på "krigens onde" (NS-familiene), så gjør man noe av "god grunn": Kritiserer man dette, så plasseres man seg da også umiddelbart på den opprinnelig onde siden. Og dermed våger ingen å heve røsten og si "stopp!". Slik kommer det onde like vel inn en bakdør på det godes arena. Og den onde selv smiler tilfreds i skyggene: Intet er som å spre ondskap i det godes forkledning?

Men å hevne seg på de svakeste, barn og kvinner - over flere år -når det er omkostningsfritt, trygt og akseptabelt er verken spesielt modig, humant eller demokratisk. Videre er det dessverre et hån av de verdier vi hevder å forsvare.

Det er skammelig hvordan kirkens folk har sett bort. Man feiret freden og at krigens skrekk og forbrytelser endelig var et tilbakelagt kapittel. Også i kirken og på skolene. Men parallellt med dette ble i denne saken demokratiets- og den kristne kirkes identitet og verdier situasjonsbetinget tilsidesatt over flere tiår. Og man legitimerte holdninger, en utagerende negativ adferd og destruktive handlinger som faktisk er i tydelig motsetning og kontrast til de verdier man hyllet ved krigens slutt - og som vi alle hyller i dag. Denne legitimerende adferden var også mer enn stilltiende; mobbingen var satt i system fra mange hold, også fra kirken. Der alle tenker og handler likt er det vanlig at alle også gjør de samme feilene.

Denne saken med NS-familiene er dessverre et mørkt- og utrolig nok villet kapittel i fortellingen om det norske demokratiet og våre verdier. En historie som også DnK har farvelagt. Og fortiet fordi vi vil ikke bli tatt til inntekt for fiendens agendaer og bli satt i bås med andre lite hyggelige krefter.

Men som kristne skal vi ikke skjele til hva som er sosialt- og politisk korrekt. Selv om vi i dag ser ut till å ha en kirke som bygger sin identitet på nettopp dét. Angrep på kjærlighetens inkluderende praksis har blitt kritisert allerede av fariseerne. I Kristus´ disippelskare var det både nasjonalister, seloter, tollere og andre svært lite populære individer: Mennesker som den gode borger unngikk, og de forståelig nok næret vonde følelser mot: Hevnende krefter ville sikkert nok helst klipt av dem håret, spyttet på dem, utsatt dem for psykisk forfølgelser og sendt slike folk et visst sted hadde aksept fra politisk og sosialt korrekt hold. Og påfølgende helligdag gått i sitt hellige hus og takket Gud for freden og det gode som hadde vunnet frem. Kristus: "Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender," Guds ord her ble nok talt for døve ører også i norske sammenhenger etter krigen.

Nettopp i denne saken med NS-familiene har den kristne kirke et spesielt ansvar, nettopp her i feigheten og unnlatelsene: Reise seg og si at "Her har det pågått, og her pågår det umoral!" NS-familiene fortjener en uforbeholden unnskyldning for hva de ble utsatt for i tiden etter 1945.

Svar
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Tilbakestående samfunn?

Publisert nesten 5 år siden

Helge Simmones skriver et innlegg om dødsstraffen i USA: "Det er et stort paradoks at et av verdens mest utviklede land fortsatt holder seg med slike bestialske straffeformer. Å straffe folk med døden er å ta den siste rest av menneskeverd fra dem. En stat som sterkt vektlegger kristne holdninger og verdier, burde ha løftet blikket og sett at slike cowboymetoder ikke hører hjemme i en moderne stat. Det er noe tilbakestående ved et land som gjør slikt."

Overført til norske forhold generelt og det norske samfunnets behandling av NS-familiene spesielt, ser vi at Simmones´ analyse er klart overførbar til temaet i denne debatt-tråden; nemlig behandlingen av NS-familiene. Å bli fratatt menneskeverdet og deretter henrettet er én ting. Å bli fratatt menneskeverdet som barn, som familemedlem, og deretter i flere tiår oppleve å bli hundset, trakkasert på flere arenaer og usynliggjort på andre; er ikke en spesielt bedre skjebne. Snarere tvert imot er dette å bli utsatt for evig psykisk terror og tortur. Torturen er like effektiv om den utføres av samfunnets ledelse og flertallet, som den blir utført av spesielle torturister; den er bare mer avansert og ikke minst effektiv i sin vedvarenhet. Det finnes aldri gode grunner for å ødelegge liv.

Vi som kjenner til sjelesorg vet at det som sitter innerst inne hos den angjeldende også kommer sist frem, i beste fall, det som da endelig fremkommer er også oftest det vesentligste: Her i det fortrengte mørket ligger nemlig elementene som styrer vedkommende i avgjørende grad. Overført på det kollektive ser vi at kirkens mørke skap også skjuler slike bortstuede elementer. Handlinger som man i kirken helst vil slippe å trekke frem; om ikke annet for å slippe å fremstå som politisk ukorrekt. Man bør nemlig ikke forstyrre idyllen og glansbildene som er dannet og pleies. For å opprettholde dette er det da viktig at flere ikke kommer til orde. At flere blir glemt.

Denne gangen er det behandlingen av NS-familiene som er stuet bort og "glemt". Kristus sier i Matteusevangeliet: "Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre."

Det kan dessverre se ut som om flere argumenterer med at de hadde og har "gode grunner" til å ha handlet eller handle slik de gjør angående NS-familiene. Men å utføre onde gjerninger med "gode grunner" er umoral av verste merke. Man skiller ikke mellom "gode grunner" og sanne grunner. Det er sistnevnte motivering som skal ligge under de handlinger vi foretar. Også om det gjelder folk vi eventuelt ikke liker. Det ser bestemt ikke ut til at Kristus aksepterer og overser de synder vi mener å ha utført med "god grunn".

Om Gud er Faderen, da vi er alle en søskenskare. I dag har man vel kamerater og venner, men knapt søsken i denne forstanden og relasjonen Gud avslører vi er satt i. Blir Gud erkjent som vår alles Fader, så blir vi stilt i et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker enn antiseptiske intellektuelle termer eller politiske nyttigheter. Ingen kan lukke øynene for at det finnes fiendtlige, frastøtende og hyggelige mennesker. Men også de er våre søstre og brødre i Gud. Og hvem som er de onde er ikke automatisk gitt: Gud har sin egen agenda her. Kristus snur et hvert menneskes verdisystem i lyset av sin kjærlighet: Vårt Gudsforhold avslører seg i vårt forhold til medmenneskene. Gud aksepterte aldri gjerder og grenser her. Selv ikke angående tollere og andre som flertallet anså som umennesker. Det var nettopp dem Jesus skjøv frem og benyttet i sine lignelser. Paulus forfulgte og fikk kristne drept; nettopp han ble like vel utvalgt av Gud og ble avgjørende for kristendommen i egenskap av hedningenes apostel. Kristus så noe de andre ikke så; de andre så bare sin frykt, sine hevntanker og vrede. Kristus så bak masken.

"Fluene setter seg alltid på legemets sårede steder, og onde mennesker søker urolig etter flere feil hos sin neste"; sier et visdomsord. Det sentrale er at vurderingen og bedømmelsen av et annet menneske umulig vil skje eksakt og objektivt når det bygger på egne følelser og emosjoner: Å se sin neste gjennom egne sår og forurettelser skaper to umennesker. Nemlig den man ser på og så seg selv. Rettferdighet som ikke belives av kjærlighet er ikke lenger rettferdighet, men blind mekanisk adferd som tråkker mennesket ned.

Tilbake til sitatet fra Simmones; her omskrevet noe hvor samme poeng brukes som belysning av samfunnets behandling av NS-familiene: Det er et stort paradoks at et av verdens mest utviklede land både eksplisitt og implisitt har legitimert slike bestialske straffeformer som NS-familiene har blitt utsatt for. Å straffe barn, å straffe familier, med så grov og langvarig trakassering er å ta den siste rest av menneskeverd fra dem. Å ta fra dem livet før døden en gang befrir dem er onde utslag fra iskalde og mørke hjerter og selvsagt direkte horribelt. En stat som sterkt vektlegger kristne holdninger og verdier, burde ha løftet blikket og sett at slike metoder ikke hører hjemme i en moderne stat. Det er noe tilbakestående ved et land som gjør slikt. I 5.Mosebok 24:16 står følgende: "Fedre skal ikke dø for barna, og barn skal ikke dø for fedrene. Enhver skal dø for sin egen synd." Det er visst ikke nevnt unntak her: Verken saduseernes familier, tollernes, romernes eller NS-familiene er unntatt. De er alle våre søsken. Å straffe familiene til den vi mener å ha berettiget harme og dyp vrede mot er altså en vederstyggelighet for Gud. Intet mindre.

Synd kirken ikke våger å stå frem som Kristi sanne kirke her uten å skule til hva etablissementet måtte mene til enhver tid. Dette er feighet og utakt med Kristus. Kristus viste mot og skar alltid igjennom; uten å se på hva den politiske ledelsen eller folk flest skulle mene.

Det er nettopp den og de som trenger kirkens kjærlighet, tilgivelsen, aksepten og inkluderingen som mest som også erfarer alle manglene og svikten ved dette.

 

Svar
Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Man bør kunne sortere adekvat etter snart 70 år

Publisert nesten 5 år siden

En ting er forståelsen for manges behov for å straffe i tiden kort etter krigen. Poenget er at dette behovet ikke alltid nødvendigvis svarer til hva som er sanne og rette verdier. Rent personlig som kollektivt er det ikke tilrådelig å lempe på grunnleggende verdier og oppheve sunne og sanne beslutninger når man er dypt harm og ser rødt, samt at emosjonene presser på. Blikket for hva som er sant og rett reduseres tilsvarende. "Om øyet ditt er mørkt, hvor mørkt er ikke da mørket i deg?" Man bør ha oversikt og tilstrekkelig avstand når man skal gripe inn i andres liv med grove virkemidler, fysisk, som psykisk. Er man for involvert, så ser man ikke klart. Ikke minst bør politikerne og kirken ha den nødvendige og profesjonelle distanse som fordres når det stormer.

Vi skal altså aldri la verdier som vi skal bygge samfunnet på være situasjonsbetingede. Dette åpner for en type diktatur, om enn forkledt i demokratiske forkledninger. Dette er det andre og mest vesentlige. Å skylde på folket når de roper om korsfestelse er vel for øvrig en heller dårlig unnskyldning for en ansvarlig politiker?

Og nå? At det har gått mange, mange tiår, ja 67 år, med sosiale som personlige straffemetoder er dog noe i lengste laget? Jeg går ut fra at barna og familiene som ble (og blir) rammet i alle disse nevnte årene mener at nå endelig får snart nok være nok. Ødelagte liv ligger i kjølevannet av denne volden og likegyldigheten. Mange tragedier. Som absurd nok implisitt og eksplisitt er bevisste handlinger og villet av "de gode". Behandlingene av disse barna og familiene etter 1945 er en skamplett på norsk historie. Og skandaløst og opprørende nok: Den norske kirke har i beste fall vært blant de likegyldige og feige. Den kollektive skyggen av det norske samfunnet trenger å konfronteres i ny og ne; og her har vi et eksempel på en sak hvor noen bør fatte mot og reise seg å si ifra!

Men denne saken har blitt lagt død. Og så får man spørre om HVEM som tjener på nettopp dette? Og nåde den som våger å peke på alle likene i skapene; i beste fall blir man møtt med total taushet. Ellers blir man demonisert og satt i bås med de verste krefter som norske tabloiddebattanter kan peke på. Man skal ikke forstyrre idyllen og glansbildene av det gode norske. Ikke rart at man blit tiet ihjel; spesielt i et etablert Norge som ynder å dyrke sine idealer, snille og gode fasader til enhver tid. Som nevnt i andre innlegg, så skjer det, og det har skjedd, ting i landet vårt angående disse barna og familiene som burde få ethvert følende og rett-tenkende menneske til å fortvile og gråte. Nordmenn er nok best på omtanke og engasjement i konflikter og problemer som ligger langt borte.

Denne likegyldigheten og interesseløsheten angående menneskeforakt her i landet burde jo være et apropos angående hvordan man vurderer andre fjerne konfliktområders deltagere? Områder hvor nordmenn på vanlig mestervis enkelt sorterer og krever at godhet og rettferdighet skal skje fyllest snarest, og hvor man stiller beinharde krav til den parten som man hevder står for undertrykkelse og destrukstiv behandling? Og ikke minst ut fra en erfaring av Jesus Kristus?

Å iklé sine destruktive metoder og holdninger i de vakreste gevanter hentet fra det kloke, gode og alle idealers kostymelager hjelper intet. Virkeligheten er også her den øverste dommer. Så får som i eventyret keiseren fortsette ufortrødent videre i sin likegyldighet. Der hvor likegyldigheten har etablert seg så sterkt som her ang. NS-familiene har det onde vunnet. Uansett hvor gode vi mener å være på alle andre felt.

På mandag kommer allerede rapporten om 22.juli-tragedien. Her har regjeringen forlangt alt skal legges nøkternt og direkte frem. Noen ser med en viss uro frem til dette. Nå 67 år etter krigens slutt foreligger det ennå ingen (!) like nøktern og ærlig undersøkelse og langt mindre rapport om tiden for NS-familiene etter 1945. Antageligvis er noen mer enn tilfreds med dette; sannheten kan bli både vond og forstyrrende for eget selvbilde. Og kirken?

Hvordan kan den egentlig leve tilfreds i egenskap av Jesu Kristi kirke og samtidig akseptere det som har foregått?

Svar
Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Hvem er min neste? Kirkens konjunktur- og situasjonsbestemte forhold til Kristus?

Publisert nesten 5 år siden

Mange ser ut til å ha en slags oppfatning av at tiden utrydder synder. Vi har alle lagt merke til egne svik og gemenheter vi har begått for lenge siden, og nærmest bagatellisert det fordi det "var jo så lenge siden". "Vi visste ikke bedre", "Jeg var jo så sint og umoden", "alle andre gjorde jo slik, det var det som var det korrekte, opplevde vi", etc. Men vi skal ikke innbille oss at vi forsvinner i mengden, en mengde hvor nesten alle opptrer likt legitimerer intet i forhold til Gud og vår neste. Og tiden? Tiden leger ingen sår. Spør NS-barna. Tiden fungerer ikke slik at den gjør synden ugjort: Den fjerner ikke det egne ansvaret og skylden. Tiden renser ingen fra synd, men det gjør Kristi blod - forsoningen! Den forsoningen skal våre hjerter og armer være forlengede deler av.  Om vi tenker på den pris Kristus betalte burde vi ikke ta så nøye på egne grove feiltrinn og forherde oss. Og: Hva finnes egentlig som kan gjøre en synd ugjort, uansett hvor langt tilbake den ligger? Alle tider forenes i Guds evige NÅ.

På den ene siden skal vi tilgi. Men tilgivelsen vi ofte dessverre opererer med er lovisk, full av betingelser og krav: Skyld, straff og så til slutt tilgivelse. Men en tilgivelse som ikke glemmer, en tilgivelse som opprettholder utstøtelse og trakassering er vel ikke mye verdt? I motsetning til Kristus´ betingelsesløse tilgivelse. Han sa "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bort og synd ikke mer".  Barna og NS-familiene måtte i tiden etter (!) 1945 kollektivt lide meget for enkeltpersoners valg foretatt i perioden FØR 1945.

Vi kan alle være nærmest avdøde sjeler mens vi ennå lever. Vi kan i verste fall opptre med to sider: En hevnende, bitter og iskald side mot dem vi bærer (gjerne berettiget) nag mot. Og videre, uten den minste antydning til sosial samvittighet, overføre samme destruktive ukristelige sider mot familien og barna til den vi egentlig mener å ha rett til å ramme. Og samtidig en annen side hvor vi dog tilfreds går i kirken og mottar nattverden, deler Guds legeme, uten å tenke et øyeblikk på at NS-barna og deres familier også er en helt naturlig og selvfølgelig del av dette Kristi legeme: Dette er evangeliet.

Hadde våre hjerter vært levende mens vi ennå lever, og sett mens vi ennå kan se, da hadde det onde vi har gjort aldri kunnet skje. Da hadde vi våget å se forbi vår bitterhet, våre nag og våre sår og sett at her har vi begått grove feil.

Synd bryter vårt fellesskap med Gud. Vi har noen ganger valgt en annen ledestjerne: Fokuseringen inn mot jegets brennpunkt avhumaniserer oss og splitter oss. Kristus opererer ikke med "berettiget" hat, berettiget nag, berettiget forurettethet når som hederlige unntak når Han påpeker tilgivelse og kjærlighet mot vår neste; dvs nåden. Vårt Gudsforhold avspeiles i vårt nesteforhold. Det er der det koster hvor prøven står.

Kristus har lært oss å be i Fader Vår: "Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Og dette er faktisk den eneste delen av denne bønnen han utdyper og presiserer. Kristus legger faktisk til: "For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort." Vi møter i bønnen Fader Vår, midt i sin snillhet og banale bønnerutine, brått en vekkende betingelse: "..slik vi også forlater..." Muligens avsløres her en nær og brutal realisme i denne bønnen; dens saklige direkthet, dens betingelsesløse sammenheng med behovet for å tro. Rett på sak får vi utilslørt vite at om vi selv kan tilgi, og vet hva det innebærer, da, men tydeligvis ikke før akkurat da, er vi en slik åndelig forfatning at vi selv kan motta Guds tilgivelse.

Hvordan er vår tilgivelse som vi gir andre? Vi tilgir vel oftest først når vi får bevis på anger og bedring? Vi SIER vi tilgir, men vi glemmer aldri... for sikkerhets skyld. Når den femte bønnen ber Gud tilgi oss, som vi tilgir vår neste, da står brått "det gamle mennesket" der i all sin velde. Og avslører oss at vi har ikke blitt nevneverdig fornyet på vesentlige felt. Kristus påpeker at vår egen totale synd alltid er større enn den som vi mener å legge merke til hos vår neste, og på den annen side sto vi aldri i vedkommendes sko da de valgte. Og videre: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere." Ingen er helt tilstrekkelige, alle har syndet og alle synder.  Alle.  På den annen side skal alle få en ny start; hvilket innebærer Guds miskunn. Også her- alle. Miskunn er barmhjertig tilgivelse. men hvordan skal man leve videre i frihet om omgivelsene hele tiden minner en om fortiden og fortsetter å utstøte og trakassere? Hvem er synderen da i tilfelle?

Og skrekkelig nok: Sågar NS-barna ble møtt med trakassering, mobbing og utstøtelser, som varte i tiår etter tiår. En adfred fra "de gode" som klart bidro til å ødelegge liv. I det godes navn? Ja, også skrekkelig nok fra kirkelig hold. Eneste synd disse barna hadde begått var faktisk å bli født. Guds lys var og er også i disses hjerter. Hvor var det lyset i hjertene til de som sto på den "rette siden"? Kirken, som Guds utstrakte hånd, sviktet her radikalt. De gikk i takt med tidens understrømninger av menneskeforakt og hat. Kirken evnet ikke å fremstå som Guds forlengede og utstrakte hånd, den våget ikke, og våger ikke å betale prisen for å være Kristi kirke der det koster. Snarere lukket kirken hjertet akkurat der det burde ha vært åpent. Feigheten og den politisk korrekte kirke skjøv mennesker bort fra Kristus. Flere fikk dessverre nødvendigvis problemer med sin Gudstro i ettertid. Pga av kirkens synd. Dette er et ansvar som kirken og folk ennå bærer. Alle tider forenes i Guds evige NÅ.

Det er altså en rekke mennesker som verken har ansvar, skyld eller skal be om unnskyldning for at de er til. Kirken bør nå snarest våge å reise seg og be om en uforbeholden unnskyldning for den synd den står ansvarlig for mot disse barna og familiene i tiden etter 1945!

 

Svar
Kommentar #6

Odvar Omland

339 innlegg  548 kommentarer

Håper du blir hørt

Publisert nesten 5 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Det er altså en rekke mennesker som verken har ansvar, skyld eller skal be om unnskyldning for at de er til. Kirken bør nå snarest våge å reise seg og be om en uforbeholden unnskyldning for den synd den står ansvarlig for mot disse barna og familiene i tiden etter 1945!

Enig. Jeg håper at kirkelige ansvarlige med biskopene i spissen leser dine gode innlegg.  Og at du blir hørt.

Svar
Kommentar #7

Geir Wigdel

13 innlegg  1821 kommentarer

Ikke bare kirken

Publisert nesten 5 år siden

Det er på tide at hele samfunnet tar en fordomsfri gjennomgang av krigen og, ikke minst, det som skjedde etterpå. Det er ingen tvil om at det ble begått grov urett mot mange, både enkeltpersoner og grupper. I altfor stor grad har "den idealiserte jøssingen" stått i veien for en nøktern analyse. Historiker Ingerid Hagen gir et saklig innblikk i krigsoppgjørets mørke sider i sin bok "Oppgjørets time". At denne boka ikke har fått større oppmerksomhet, er et klart uttrykk for den taushetstaktikk ledende kretser i Norge har holdt seg til helt siden krigen. Rettsoppgjørets manglende saklighet og åpenhet kaster fortsatt skygger over norsk rettspleie, er jeg redd.

Svar
Kommentar #8

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Vårt Land med rammende stereotypier

Publisert nesten 5 år siden

I dag ble en redusert utgave av førsteinnlegget her i tråden trykket i papirutgaven av Vårt Land, noe man selvsagt setter pris på; primært fordi man har et budskap; og håper at frø blir sådd i de rette hjerter. Så mange hjerter som mulig. Frø som i Guds rike vokser til store trær som i utgangspunktet faktisk rommer alle Hans fugler. De som mener de kom dit først tror de har rett til å bedømme og vurdere resten som kommer snublende. De har dessverre en tendens til å legge betingelser for, og måle, de andre som etter hvert skal sette bo i samme tre i Guds rike. Og muligens holde dem ute og selvtilfreds på sine trygge grener hylle Guds flotte kjærlighetsfulle tre...

Det handler faktisk om våre medmennesker som har blitt hundset og trakassert på det verste i årevis i tiden etter 1945. Barn, hvis eneste synd var å bli født, og familier som ble rammet og ødelagt - ene og alene fordi andre familiemedlemmer var medlem i NS før 1945. Alt destruktivt og ødeleggende; mer eller mindre sanksjonert av et samfunn, inkludert kirken, som anså det som en menneskerett å hevne seg på den og de som egentlig ikke har noe med saken å gjøre (!). Dette skjedde altså etter 1945.

Det er derfor mer enn trist at Vårt land velger å illustrere innlegget med et foto av noen uniformerte NS-troppers parademarsj i Borre i 1943. Billedbruken er svært tendensiøs på den måten at det gir gjenklang i konnotasjoner som bekrefter og forsterker polarisering og murer mellom mennesker. Videre fratar dette disse menneskene deres integritet og verdighet som medmenneske skapt av Gud selv. Det handler ikke om paraderende tropper eller onde soldater;

- det handler om barn, enkeltmennesker og familier!

Det ville være langt mer relevant å illustrere dette med et foto av en normal familie. Fordi de ganske enkelt ikke var eller er noe annet. En familie som etter 1945 ber om å bli sett. Som ber om å bli inkludert av en kirke og et samfunn som hyller de beste og viktigste verdier. Men det er ikke lett når selv Vårt Land ennå ikke ser medmenneskene, men sjabloniserer og reduserer dem grovt gjennom bilder av taktfaste uniformerte tropper i 1943 f.eks.

Etter mai 1945 eksisterte ikke NS lenger. Mine innlegg handler ikke primært om NS under krigen. De handler entydig om OSS, våre valg og disse medmenneskenes skjebner ETTER 1945, selv om jeg dog innledningsvis gir beskrivelsene en rammefortelling for å få et mer menneskelig perspektiv på deres valg forut for 1940. Men den som leser mine innlegg vil entydig (!) se at mitt hovedanliggende er disse enkeltmennesker; medmenneskers forferdelige u-skjebner som konsekvens av (oss) triumferende vinneres adferd og handlinger.

Dvs hovedsaken er som nevnt OSS andres adferd og behandling av medmennesker; kirkens og våre synder i forhold til disse medmenneskene. Det er VI som er i bødlenes roller i denne saken etter 1945. Det er VI som gikk og går forent i taktfaste tropper; ensrettet og uniformert mens vi paraderer våre politisk korrekte meninger etter 1945. Ikke disse medmenneskene. Vi har i Norge her grove synder vi må våge å bemøte, trekke frem våre ekleste ting fra mørkets innerste skap og gjøre slutt på benektningen, fortielsen og usynliggjøringen. Ha mot til å bemøte dette i oss selv, og i samfunnet når saker fra denne triste og fæle etterkrigstiden kommer opp. Og ikke fortie fortiden. Jfr. Wigdels innlegg. Dette skal vi gjøre fordi vår nestes liv er viktigere enn vår egen stolthet og feighet.

Ikke plassere disse medmenneskene kontinuerlig i våre stereotypier av dem som tropper og onde soldater. Det handler om medmenneskers skjebner etter 1945. Om barn hvis eneste synd var  bli født. Ut fra den norske kirkes persopektiver den gangen var visst det en stor nok synd til å holdes på armlengs avstand fra Guds nåde og kjærlighetsfulle favn.

Og Kristus? Kristus er hos de lidende. Når de lidende brått triumferer og overtar rollen som undertrykker og bøddel, så er han fremdeles hos de lidende... Trist våre brødre i Kristus ikke ser dette.

Svar
Kommentar #9

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Kristus og troen gjør oss til nye mennesker. Eller?

Publisert nesten 5 år siden

Ja, troen gjør oss til nye mennesker. Men hvorfor gjør det dét ikke like vel? Hvis vi i gitte tilfeller bare gir et dårlig eksempel eller middelmådig eksempel på det nye livet i troen, hvordan kan da andre la være å gi troen og Gud skylden for dette? Vi bør altså gjøre rede for våre svik. Ikke bare de individuelle. Som nevnt åpner ikke Kristus og forsoningen for "berettigede grunner" til hat, grov nedvurdering og avvisning, til stempling og utstøting, eller unntak for å handle destruktivt, fryse noen ut, stemple dem grovt. Eller sågar bedrive psykisk terror mot de svakeste av de svake, nemlig barna. Sågar i mange tiår...

Synder vi begår fordi "alle andre gjør det", fordi den man synder mot egentlig "ikke fortjener bedre" - er de verste. Fordi vi ikler dem "gode grunner" og en mening. Hvilket er hinsides Kristi kors og ånd. Man skal ikke gjøre den Helige Ånd sorg, men dog: Hvor lett var og er det ikke like vel? Det vi gorde og gjør mot de minste, eller unnlot å gjøre, gjorde og gjør vi mot Herren selv. Finnes det altså "tilgivelig" synd - forut for handlingene, onde handlinger som faktisk akkurat nok blir tillatt?

Vi burde alle innse at det er ikke de grove alvorlige syndene som alle ser som gjør vår tro og vårt kristenliv så lite overbevisende. Å begå alvorlige synder mot en minoritet for deretter å ta fra dem ordet, tie dem ihjel i lidelsen,  ta fra dem integriteten og verdigheten er verre enn grovt.

Men det grå støvlaget av alle daglige små og større forsømmelser begått av "forståelige" grunner blinder: Mangel på omtanke, forsømmelser, selviskhet ubenyttede sjanser... - at vi aldri reiste oss opp og sa stopp! til fordel for den som led...  "Fordi ingen andre gjorde det", fordi de ble tiet ihjel der i grøften... At vi faktisk så og ser bort der vi går forbi den som ligger nede; fordi vedkommende egentlig ikke "fortjener bedre", fordi "alle andre og sågar kirken" går jo forbi og legitimerer ondskapen.

Fordi presten og levitten gjorde det?

Men hva med å lytte: At det å knele for Gud i nattverden og felleskapet forplikter og gjelder... også mellom søndagene?

Hvis vi tilegnet oss budene og evangeliet, vil vi i de fleste tilfeller vite hva vi skal gjøre. Uten lenger enn lange overveielser og unnlatelser. Tenker vi mer over dette, og i bønn lar den Hellige Ånd få rom, er det ikke umulig at samvittigheten endelig kommer i kamp med egeninteressen og alle våre behov for å legitimere oss selv. Og samvittigheten kommer på vaklende føtter og leter igjen etter fluktmuligheter. Da er det ikke moralen som endrer seg: Mennesket må endre seg, og ut fra troen og nåden man selv får - bli konsekvent i våre handlinger. Også når det koster. Spesielt der det koster.

Rart at vi ikke våger dette: Gud står jo som garantist for at en slik besinnelse og erkjennelse nye valg i Kristus leder ut i et bedre og mer helt liv! For vår neste, og ikke minst for oss selv. Dermed nærmer vi oss Gud. Nettopp dette er jo å mette tusener ved hjelp av fem brød og et par fisker, nettopp dette er Gudsriket i praksis og vekst.

Når det råder kirkegårdsstillhet rundt et tema, eller i kirken, er ikke dette nødvendigvis et bevis på at Den Hellige Ånd er i arbeide? "Visst gjør det vondt når knopper brister", sa Karin Boye. Men visst gjør det like vel så vondt at man dog kvier seg? Ingen våger å reise seg først; så er gamle-erik der igjen...

Der det endelig begynner å bevege seg og ubehagelige ting kommer på bordet, hvilket skaper bevegelse og støy... nettopp der kan dette være et bevis på at Den Hellige Ånd endelig har fått slippe til. Det finnes sikkert ubehageligheter hvor stridighetene er alt annet enn hellige. Men at dette er tilfelle, får en i tilfelle bevise. Vi kan jo ikke forutsette at den Hellige Ånd ikke har del i det som foregår fordi det er ubehagelig og krevende?

Gud er barmhjertig. Så får også vi være barmhjertige. Barmhjertighet er verken det samme som ettergivenhet, bagatellisering eller nedlatende liksom-inkludering. Det er å praktisere evangeliets inkluderende kjærlighetsfulle makt for synderen, ikke for synden. Fordi vi selv er syndere; glem aldri at vår egen synd gir liten grunn til å føle seg på den gode siden. Guds barmhjertighet er å legge aksept og mildhet over det menneske som ble ribbet for også enhver unnskyldning. Dette er nåden. Som gjelder alle Guds barn.

Alle...

Gud bygger på sin side ikke sin tillit til oss på våre evner, våre valg og handlinger, våre ord og meninger. Han bygger sin tillit og kjærlighet på seg selv, på si egen vilje. Guds frivillighet og nåde hviler på de ordene: Jeg har utvalgt dere. Og "dere"? Det er deg og meg, og du er du om du også tilhører NS-familier eller andre medmennesker vi andre i vår synd rammer med stigmatiserende og ukjærlige navn og bilder.

Opptrer vi avvisende, dømmende og ekskluderende, så har folk en tendes til å søke trygghet og aksept der de kan finne dette: nemlig i de gamle velkjente mønstrene. Uten for den trygghet, de gode rammer og samhold vi har "opparbeidet oss", men egentlig som har blitt gitt av Gud selv. Det er da vår skyld at medmennesker trenges tilbake og usynliggjøres; bort fra den gave vi selv har fått (!) å forvalte av Gud. De som trenges bort isoleres og søker inn i sine hjørner;  og der så og si blir det vi mener de er. Folk har dessverre en tendens til å bli det vi behandler dem som: Det blir en selvoppfyllende profeti. Jfr forrige innlegg hvor jeg påpeker at Vårt Lands hoderystende tendensiøse og stigmatiserende billedillustrasjon bidrar sterkt til nettopp dette. Folk som mister trygghet og tilhørighet går da i verste fall glipp av Guds nåde og ut over dette medmenneskers og samfunnets aksept, og det er synd.

Vår synd.

Svar
Kommentar #10

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1375 kommentarer

Salme: Nå er det morgen

Publisert nesten 5 år siden

"Nå er det morgen, tåkene letter.
Fuglesang vekker livet på jord.
Takk, Gud, for sangen, dagen og lyset,
sannhetens kilde, som er ditt ord.

Skapelsens morgen, solen og vinden
stryker din nåde mykt mot mitt kinn.
Takk, Gud, for marken, skogen og gresset.
Nyfødt er jorden, dagen er min.

Jesus, du oppstod ren og forklaret,
langs våre stier har du din vei.
Vakker er jorden, mektig er håpet:
Alt skal fornyes herlig i deg."

Men... morgenrøden er ikke bare gylden. Sangen brytes av dissonanser, det lyder svake stemmer og smerterop fra dypet. Svake rop fra alle de utstøtte og glemte forstyrrer harmonien. Bortrengte lidende ansikter trer frem fra skyggene. Den skjulte angsten fra skyggene, fra mørket.

Så aner enkelte: Den som vekker morgenrøden må også tåle lysets grelle avsløringer. Er disharmonien overraskende? Bare for alle dem som tviholder på å dyrke harmonien, dem som sensurerer og klipper bort det ubehagelige. Men én griper motet reiser seg og sier tydelig: "Det er bare når vi våger å se sannheten om oss selv vi tar fatt på den sanne Kristusveien til nådens trone. Kjærlighetens frukter befordrer også vekst og autentisitet! Det er bare når vi under salmenes musikk våger å høre de dype undertonene av moll, av angst og dissonanser at lovsangen vår om nåde og kjærlighet blir sann! Det vi gjør mot det enkeltemedmenneske gjør vi også mot oss selv!"

Ordet som lyser er et tve-egget sverd; dvs det slår begge veier og dermed også tilbake på den som egentlig skal være ordets forvalter.

I begynnelsen var Ordet.

Og siden kom alle ordene...

Denne gruppen av medmennesker, som denne tråden handler om, har i høyeste grad vært utsatt for systematisk og grov mobbing fra samfunnet. Helt fra mai 1945. Et helt liv har vært preget av dette helvete. Noen døde før de erfarte aksept og inkluderende kjærlighet. Virkelig tragisk at nettopp den som modig skulle reise seg til fordel for den utstøtte enten vendte seg feigt bort, eller sågar deltok legitimerende: Kirkens og skolens roller i denne saken har vært alt annet enn konstruktivt.

Apropos: Definisjon av mobbing: Psykisk og/eller fysisk vold rettet mot et offer, utført av enkeltpersoner eller grupper. Kilder: Senter for atferdsforskning og Dan Olweus:

Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom offer og plager, og at episodene gjentas over tid. Mobbing er ikke å betrakte som en konflikt, men som et overgrep. Det finnes to typer mobbing: 1. direkte mobbing med relativt åpne angrep på offeret. Og 2. Indirekte mobbing;  utestengning fra venneflokken, baksnakking, spredning av negative rykter, manipulasjon av vennskapsrelasjoner og liknende.

Svar

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
38 minutter siden / 18 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2177 visninger
3 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
38 minutter siden / 18 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2177 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Bråtveit kommenterte på
Hellig krutt-tønne
26 minutter siden / 2977 visninger
Bjørn Bråtveit kommenterte på
Mdg har vokst fra ensidig fokusering på "oljen"
38 minutter siden / 67 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når politikken blir grå
rundt 1 time siden / 48 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2977 visninger
Hans Torvaldsen kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 1 time siden / 2177 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Hjertet trumfer fornuften
rundt 1 time siden / 662 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 68 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 2 timer siden / 2977 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2977 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 4 timer siden / 2177 visninger
Les flere