Debatten om Skaperkraft

Debatten som nå foregår i Vårt Lands papirutgave, går ut over tankesmiens gjøren og laden. Det gjør den interessant.

Ideelt sett lever vi i et demokrati med en borgerlig offentlighet. Den er rommet for kunnskapsformidling og fri debatt, argumentasjon og meningsbrytning. På den måten skal det utvikles en rasjonal politikk som kan nedfelles i statens lover. Ytringsfrihet med de tilgrensede friheter og utvikling av fornuftig politikk hører sammen. Slik er idealet. Og det er i denne offentligheten Skaperkraft vil gjøre seg gjeldende. Men det er stykke mellom ideal og virkelighet også på dette feltet.

I det moderne samfunn gjelder det å ha makten over produksjonsmidlene, i dette tilfelle produksjonen av meninger, som presenteres som fornuftige, og som derfor kan forme politikken og til sist lovverket. Kommentator i NRK Are Nakkim har hevdet at «Skaperkraft» ikke har klart å sette dagsorden. Nakkim er en del av den største produsent av meninger i vårt samfunn. Hva NRK skal ta opp og gi dekning, og som skal påvirke opinionen avgjøres av institusjonens redaksjon(er). Slik er det i NRK og i alle andre mediebedrifter. At NRK har en politisk profil som gir bestemte ideologiske prioriteringer, er en triviell innsikt. Dekningen av «Utøya» gjennom snart ett år viser det til fulle. NRK har sammen med mange andre vært kanalen for «det nye norske Vi». I en slik mediebedrift har man liten interesse av å la synsmåter fra Skaperkraft få påvirke eller skape debatt.

Det som faller mange tungt for brystet, er at Skaperkraft mener å ha forent «den konservative delen av Kristen-Norge». Påstanden kan sikkert diskuteres. Men den er ikke det minste provoserende. Om man er uenig, får man argumentere mot den. Selv vil jeg anse en debatt om dette, er ufruktbar. Å frykte et «konservativt meningsmonopol» på «de kristne verdiene» (Elisabeth Tveito Johnsen) er ikke noe argument, men et administrativt maktspråk i pluralismens gevanter. Man bør først drøfte om det finnes «kristne verdier». Hva de går ut på, og hvordan de begrunnes. Anlegger man et prinsipielt pluralistisk syn, finnes ikke slike verdier gitt med et objektivt innhold, men bare forskjellige mennesker som legger forskjellige meninger om hva de såkalte kristne verdiene består i. Da er man gått over i diskusjon om «smak og behag».

Men pluralismen står sjelden alene. Den kombineres gjerne med maktpolitikk. På den ene siden dekonstruerer man motpartens syn ved å gjøre det subjektivt og sektorielt. Det skal tåles på grunn av demokratiets liberalitet, men er politisk uinteressant, fordi man kan vise til at «i alle andre deler av samfunnet» tenkes det annerledes. Man «gidder» ikke å diskutere, fordi motparten har lagt sine egne premisser til grunn. Hvorfor «gidder» man ikke? Kort og godt fordi man selv, dvs. de synspunkter man står for,  i praksis har  «meningsmonopolet» i den store og betydningsfulle offentligheten når det gjelder å kommunisere kristendommen.