Det Guds Menneske

oss fra synden makt.

Vi ser i Skriften at Kristi gjerning etter å ha ført oss over fra mørket til lys, og fra Satans makt til Guds makt, er bestemt og målrettet. Vi ser at målet er å føre den enkelte frem til å vandre  fullkomment etter samvittigheten.

Samvittigheten styres av hva vi vet er godt og ondt. Gjør vi det onde, bebreider samvittigheten oss. Nå er det meningen at vi skal vandre fullkomment i Guds gjerning, slik Skriften vitner så klart om.

Den hele Skrift er innblest av Gud av og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning. 2 Timoteus 3:16-17

I en dansk oversettelse kan vi lese: for at Guds-Mennesket må vorde fuldkomment,

I Det Guds Menneskets ånd bor Guds Ånd. Det Guds Menneske, drives av Guds Ånd, og kalles derfor Guds barn. Ingen andre er Guds barn. Dette at alle er Guds barn er løgn. Det er Satan som lærer oss dette, ikke Skriftens utvetydige Ord. Skriften lærer oss at også djevelen har sine barn. Det er de som fremstiller sitt legeme for synden. Den som gjør synd er av djevelen og kalles hans barn, vitner Apostelen Johannes.

Og for all del, må vi ikke glemme at vi kan tilhøre Guds folk, uten å være hans barn i ånd og sannhet. Han kom til sine egne, men hans egne tok allikevel ikke imot ham. Og la oss for all del ikke glemme at det var Hans Folk som ropte: "Korsfest, korsfest!

I Guds Menneskets ånd eksisterer ikke bevisst synd. Synden er avlagt i det man alltid for fremtiden har bestemt at ens kropp skal fremstilles for rettferdighetens tjeneste, til mer og mer rettferdighet, gjennom helliggjørelse av Ånden. Det er aldri snakk om selvstrev her. Det hele går mer eller mindre av seg selv. Man drives av Ånden.

Det gir seg selv. Så raskt synden melder seg for bevisstheten, så driver Ånden mot lydighet. Lyder man får man vekst i Kristus og blir gjort mer lik ham. Faller man i synd, hindres veksten.

Flere lurer på om de atter kler på seg Det Gamle Mennesket igjen, hvis de skulle være så uheldig å falle i synd. Altså synd som er kjent på forhånd. Svaret på dette er et klart "nei".

Faller man i en fristelse, betyr ikke dette at man er det gamle menneske igjen. Nei, langt i fra. Det Gamle Mennesket faller ikke i synd. Det lever i synden det. Det er det nye menneske som av kjærlighet til sin Frelser, strekker seg mot ham og hans rettferdighet.

Når hans rettferdighet lyser opp for sjelen, er valget å gi dommen medhold eller bevare sin natur. Kristi rettferdighet sparer aldri menneskekjødet. Nei, det dømmer det og forlanger det korsfestet. Det Guds Menneskets ånd bifaller dødsdommen, selv om argumentene fra kjødets vilje står i mot.

Dommen over kjødet er alltid til døden. Man begynner å hate ulydighetens og det syndige vesen. Vel, kan mange være svake i sin ånd og sterke i seg selv. Derfor kan det ta tid før det blir slutt på fallene, men så lenge de står fast i det nye sinnet og fortaper seg i Kristi kjærlighet og nåde, så vil fallene opphøre og man blir gjort fullkommen, duelig til all god gjerning.

Denne fullkommengjørelse må ikke forveksles med selvstrev eller trelldom av noe slag. Dette er Kristi verk alene og han tillater ikke noen andre enn de som har Hans sanne Ord, Ånd og kraft til å komme inn her.

Så lenge det er noe av den menneskelige kraft som råder i kampen, så vil man oppleve å falle i fristelsene. Det er når ens egen kraft er uttømt og Kristi kraft alene råder hjertegrunnen, det blir slutt på fallene, og ikke et øyeblikk før. Helliggjørelsen er av Ånden, ikke av mennesket.

Det Guds Menneskets sjel har tatt sin tilflukt til Guds Ord. Vi kan si at det er Guds Ord som styrer og fungerer som det ledende og rådende i Det Guds Menneskets sjel. Når forstanden ikke klarer å forstå og tro, så fortaper sjelen seg allikevel i Ordet Kristus, og stoler blindt på Ham. Da oppstår det lidelser i kjødet. Dette er Kristi lidelser. Man lider med Kristus i det man lyder Ordet fremfor sin fornuftige forstand.

For I var villfarende som får, men har nu omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann. 1 Peters 2:25.

...forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,.. Hebreerne 6:18

Menneskets svake og elendige sjel, blir gjort sterk ved at Gud flytter inn i Mennesket Ånd. Det ser vi på versene over. Det er Gud sjelen tror på og har kommet i forbindelse med. Og du vet vel, som en eldre broder sa en gang til meg: "Det finnes bare en lykke, og det er å ha Gud med seg. Og det finnes bare en ulykke, og det er å ha Gud i mot seg.

Når menneskesjelen har Gud med seg, så dueliggjøres sjelens evner, gaver og sanser til å bli redskaper og øsekar for Ånden, som da kan øse opp av Guds forådskammer og dele ut til alle de hungrige.

Vi skal ikke være barn i forstand. Det er i ondskap vi skal være barn. I forstand derimot, skal vi bli fullvoksne. Vi skal lære å kjenne Kristi hemmeligheter og vilje på jorden for menneskene. Dette skal vi så forvalte med troskap, i det vi alltid legger vinn på det gode, velbehagelige og fullkomne for Guds ansikt.

Det er Det Guds Mennesket sin sjel som kommer på valg når Guds Ånd peker på synden i kjødet. I det gjenfødte menneske som i trofasthet følger sin Mester, er det en higen og lengsel etter Gud. Når derfor Ånden taler og viser en den synd som man før ikke hadde sett komme frem, men som ved nærmere ettertanke i Ånden lys, blir dømt som syndig natur, så oppstår det ofte kamp. Hvor lenge og hard denne kampen blir, avhenger av ens kjærlighet til Sannheten. Kristus kommer til en og oppelsker ens sjel til å gi slipp og bare fortape seg i ham.

Det kan ta tid for sjelen å få lys. Det kan begynne som en usikkerhet, siden blir det kanskje mer og mer klart for en: Jo, det er egentlig litt pengekjærhet som kommer frem i de og de situasjonene. Slik fortsetter det til man ser synden klart for sin bevissthet. Pengekjærheten har nå ved Åndens lys, veiledning og tukt blitt belyst, og sjelen er overbevist om synden i kjødet.  Ens samvittighet opplyses således, og man kan utføre sin gjerning med mindre hinder fra den syndige natur. Kristi liv har tiltatt i meg, og kan således lyse klarere fra mitt legeme.

Pengekjærheten som før tøt frem uten at jeg var klar over det, er nå fordømt i kjødet. Når jeg nå kommer i lignende forhold, har lyset tiltat i mitt indre. Således oppstår det fristelser der hvor synden før kom uhemmet ut, på grunn av min mangel på Guds lys. Nå ser jeg pengekjærheten før den kommer ut av kroppen, og kan således nekte den inngang i mitt sinn. Det kunne jeg ikke før. Da tok den meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer og tvang meg til å gjøre det jeg senere hatet, når jeg fikk øye på det.

Man ser ens egen syndige natur klarere og klarere, og hatet i ens ånd, som nå styrkes kraftig av Guds Ånd, som alltid begjærer kraftig mot kjødet, vokser, og det blir avsagt dødsdom, på dødsdom av sjelen. Gud dømmer synden alltid til døden, og når sjelen smelter sammen med Guds Ånds dom, så frigjøres ens sinn.

Slik går sjelen fra lys til lys og helliggjøres av Ånden, til mer og mer dueliggjøring i Guds tjeneste for menneskene.

Ja, kjære likesinnende! Her skal vi stå i utvikling, helt frem til vi ikke faller i synd noe mer. Og etter dette skal vi fortsette å dømme det Ånden viser oss komme ut av vårt legeme, og som stammer fra vår syndige natur. Ja, vi skal, etter at fallene er borte, døde legemets gjerninger ved Ånden, så vi får leve. Uten blir det ikke Kristi liv.

Det Guds Mennesket sitt legeme er det legemet som av Guds Menneskets ånd og sjel aldri fremstilles for synden, men for rettferdigheten alene. Dette legme er hellig og rent. Ja, det kalles for Kristi Legeme på jorden i dag. Intet mindre altså.

Det er mange som ynder å kalle seg "Kristi Legeme", men det er få som i virkeligheten tilhører dette legeme. For å komme inn som et lem på dette legeme, så må verdens ånd ut av ens ånd, og Guds Ånd må flytte inn. Vi er jo døpt med en Ånd, til å være ett legeme. Det er ikke flere ånder der, og det er kun et legeme.

Dette legemet undertvinges og holdes i trelldom i kraft av den nåde og hjelp vi får ved Kristi Ord og Ånd. Bare se her, på et av eksemplene:

Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trældom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1 Korintierne 9:26-27

Her ser vi tydelig Det Guds Mennesket sitt legeme komme frem. Det blir holdt i trelldom, i selvbegrensning og avhold. I kjærlighet til Gud og næsten, så tvinges mann. Man kan ikke annet. Kristi kjærlighet tvinger en.

Det er Guds Mennesker Skriftstedene under henvender seg til:

Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning, 2 Korintierne 9:8

at I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ved kunnskapen om Gud, Kolossenserne 1:10

han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen. Hebreerne 13:21

Man har blitt en av mange brødre, og hvor Kristus er den første, ypperste og eneste store og verdige.

Han er den ene verdige å kalle Mester. Alle andre mestere er falske mestere som, alle har syndet og fattes Guds ære. De må alle en dag bøye kne for Jesus Kristus, Menneskesønnen. Han som er Gud over alle ting. Amen!