Men samtidig dukker det opp en skamplett. Jeg aldri kommet til rette med den hatreaksjon som man opplevde midt i gledesruset i maidagene 1945
Det var ordene FRED OG FORSONING jeg haddde håpet vi skulle møte dem som trådte feil. Med fred, rettferdighet og kjærlighet i fokus. At de som hadde forbrudt seg mot den midlertidige landssviklov skulle få sin velfortjente straff det regnet jeg med. Men at en midt i stemningsbølgen etter 1945 henrettet "sjefen" Vidkun Quisling og andre har jeg aldri blitt fortrolig med.
Det var også et annet forhold som fremdeles sitter fast i min bevssthet. Det var når de jentene som hadde holdt seg med tyskerne ble kjørt rundt i åpne lastebiler i Skien med håret klippet av. En etter min mening uverdig handling mot disse stort sett "uskyldige" ungpiker.
Vel opprenskninger etter krigens gru kom igjen sterkt inn i tankegangen min da jeg leste redaktør Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land 28. juli om "Kirken og svikerne". At kirken også var med og skjøv taperne ut i kulden, som Rimehaug nevnte, gir grunn til nærmere ettertanke. Det gjør et dypt inntrykk når Rimehaug siterer henvendelse fra sin svigerfar (tysklandsfange) til biskop Berggrav: "Du stengte døra for syndere, du biskop. da freden kom stengte du kirkedøra,..."
Bør det skje en eller annen form for "forsoningsoppgjør" fra kirkens side? Jeg har ikke noe svar, men ønsker debatt om saken. Jeg håper i tilfelle at det ikke fører til et omstendelig granskingsarbeide.