Verdidebatt

Vi greier ikke mer. Vi får det ikke til.

Vi visste at dagen ville komme en gang utpå ettersommeren, vi så fram til den på et vis, men ettersom sommeren aldri kom, var dagen plutselig der.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi benket oss foran TV’n og ville ha med oss begivenhetene. Men vi forstod snart at det var noe som ikke stemte. Vi var liksom ikke helt med. Minnemarkeringene den 22. juli i år opplevdes veldig annerledes enn det vi hadde tenkt.

Først tenkte vi det. Så hvisket vi det til hverandre. Og da forstod vi. Vi greier ikke mer. Men slikt ville vi holde for oss selv. Det var derfor først litt overraskende, og deretter med en slags lettelse at vi oppdaget at det var flere som hadde det slik. Ja, faktisk veldig mange – etter det vi forstår.

I aviser og nettdebatter har mye av det samme fremkommet. Og det har ikke bare vært kjappe ytringer og leserinnlegg, men også seriøse kronikker – også fra hold en ikke skulle vente det. Vi greier ikke mer. Nå er det nok på en måte.

Et tragisk dødsfall i nabolaget gjør sterkt inntrykk. Alle føler med familien og sørger dypt og inderlig – en stund. Men livet må gå videre, og det gjør det. Mens familien fortsetter å sørge og slite med det som har hendt, faller vi andre rimelig raskt tilbake til normalen – heldigvis

22. juli var en nasjonal tragedie. Derfor berørte den oss alle. Men som i nabolaget, faller ting tilbake til normalen. For hvordan skulle det ellers vært?

Og så viser det seg at, mens omverdenen med forundring og beundring bivånet vår verdige måte å møte terroren på i fjor, så er den samme verden utenfor ikke lenger like velvillig. Flere kommentarer i bl.a. svenske og danske medier går i samme retning som mange av reaksjonene her i Norge. Det bør vel være nok nå, eller…?

Dagbladjournalisten, Cornelia Kristiansen, har skrevet en kommentar som rommer mye av det vi og mange av oss føler. Hun skriver blant annet:

”De siste dagene har sosiale medier flommet over av folk som er lei mediedekningen, markeringene og oppmerksomheten rundt 22. juli.” ….

….. ”Det har blitt foreslått å gjøre 22. juli til en årlig minnedag. Er det noe de siste dagene har vist, er det at en årlig nasjonal markering i stor skala er en dårlig idé.”

Anbefaler flere å lese denne artikkelen – om ikke annet for å forstå at det ikke er ufølsomhet eller vrang vilje som gjør at vi faktisk ikke får det helt til lenger:

Det er åpenbart at tiden har gjort det den skal, den har gjort jobben sin. Vi føler ikke sorg lenger – ikke på den måten. Men derimot har vi empati og medfølelse med de som ble rammet og som fortsatt må slite med sorgen.

Men tiden, som ikke alltid er ubønnhørlig, men også kan være symptisk, er også på disses side…

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt