FIKSJON OG FAKTA OM ISLAM

Apologetene definerer islamisme som en religion, der sharia er inkorporert som et uatskillelig element. Men dette er to sider av samme sak, - islam uten sharia, som er utledet av islams trilogi (koranen, sunna og sira), kan ikke defineres som islam. Sharia er den grunnleggende plattform for praktisering av islam i.h.t. foreliggende religiøse skrifter.

Så hva er fakta, og hva er fiksjon i denne saken?

Det skulle være nok å trekke fram ett eksempel for å dokumentere at dette er et kunstig og uholdbart skille mellom islam og islamisme. Her vil jeg bruke FN’s Menneserettserklæring av 1948 som eksempel. Det bør være en kjent sak at 57 muslimske land som er tilknyttet OIC (Organisation of Islamic Countries) i FN ikke aksepterer den universelle lov vedtatt i FN. De etablerte derfor sin egen menneskerettserklæring, som er The Cairo Declaration on Islamic Human Rights i 1990:

[ http://www1.umn.edu/humanrts/instree/cairodeclaration.html ]

Artikkel 24 og 25 dokumenterer at disse 57 land praktiserer ISLAMISME som er i overensstemmelse med islams trilogi:

ARTICLE 24:
All the rights and freedoms stipulated in this Declaration are subject to the Islamic Shari'ah.

ARTICLE 25:
The Islamic Shari'ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration.

Definisjonsmakten i islam er ikke tillagt hvem som helst. Disse er kalt ”scholars” som har høyere universitetsgrad i islamkunnskap. De bærer tilttelen Sheikh, og har autorisasjon i å tolke islams lære (fiqh) basert på foreliggende kilder, som er etablert i det vi omtaler som tafsir-litteraturen i korantolkning. Det er også disse sheik’ene som utsteder fatwas, som skal forklare koranen sett i lys av ”moderne hendelser” som ikke er nevnt i koranen, - som nye moderne begreper som er typisk for vår tid.

Da kan vi konstatere at islam ER islamisme, og at ”moderat islam” ikke kan eksistere basert på koranen, sunna og sira! Bekreftelsen ligger de facto i islams egen ”menneskerettserklæring” som ble vedtatt av OIC i 1990.