What´s in it for me?

Mange kvinner mener at kjønn ikke er viktig.  I The Atlantics julinummer publiserte Anne-Marie Slaughter essayet "Why Women Can't Have It All", og dette innlegget har vekt bestyrtelse og engasjement både i USA og Europa. Nettopp her blir det hevdet at kjønn er viktig, det er vanskeligere for en kvinner (enn menn) å lykkes godt med både hjemmeforpliktelser og CV-bygging, samtidig. Også i Noreg har essayet blitt kommentert, både av Dagbladet, Minerva- miljøet og mange flere. Men er denne debatten på rett spor?

Argumentasjonen mot mor Slaughter er som følger: Alle har dårlig tid, både kvinner og menn og vi, CV-byggerene fra middelklassen, kan kreve at idealet forandres. Ja, kanskje det. Eller man kan gjøre som Ingunn Yssen og Marie Simonsen foreslo i bok ”Bråk” – unngå å få barn. Det er det letteste, kanskje.

Det er kvinner som er gravide og føder, dersom de velger å få barn da. Menn blir fedre. Begge deler er verdifullt. I stedet for å hele tiden diskutere hven som skal betale prisen, for det å få barn betyr forsakelse i forhold til CV, burde man fokusere på at foreldreerfaring er en ressurs, ikke bare for den enkelte person og familie, men for samfunnet som helhet. Det representere et brudd på den rene individfokuserte livsnytelse og selvrealisering, og en forståelse, forhåpentligvis, av hva det vil si å være en del av et kollektiv og ha ansvar for fremtiden. Man trenger selvfølgelig ikkje bli forelder for å dedikere seg til slike verdier, men det hjelper, for mange.

Ideen om CV-bygging, egen lønnsvekst og ikkje minst forbruksvekst, som overordnet verdi, på bekostning av verdier som fellesskap og ansvar, er ikke bærekraftig. Ikke for den enkelte familie og ikke for verden rundt oss.

Yrkeslivet er i dag mye preget av ”whats in it for me?” Men er det slik vi vil ha verden? Og er det verdier som gagner den verdiskapende sektor? Hva med plikter, ansvar og opplevelsen av å høre til et fellesskap? Hvorfor framstår omsorgsyrkene, håndtverkene og produksjonsjobbene som traurig? Mens akademisk rapportskrivning eller kreative kunststsysseler, begge deler i kommunikasjon med en liten, utvalgt gruppe med høy status, er noe av det høyeste oppnålige innenfor yrkeslivets hieraki?

Jeg sukker over middelklassens jammer. For mange er foreldrerollen møte med noe større, noe som skinner i evighetens perspektiv, og det er en arena der kroner og individualisme ikke er avgjørende. Det avgjørende er viljen til å ta del i og ansvar for et annets menneskes liv, for alltid. En investering for livet. Å binde seg til slike verdier bør vel være en ressurs for enhver CV?

Åsta Årøen

leder av Norges Venstrekvinnelag