Kjell Aarsund

101    5507

Utidig sensur

Det er med bekymring man ser forumredaktørens sensuriver når de politiske oppgjørene tas. Og enkelte politiske oppgjør er faktisk nødvendige, selv om de kan fremstå som krasse.

Publisert: 24. jul 2012 / 3771 visninger.

Jeg sikter til debatten vedrørende kontroversen om konferansen om kultursenteret på Stiklestad. La meg innledningsvis si at verken konferansen eller kultursenteret interesserer meg, ei heller er jeg noen motstander av staten Israel. Hva som derimot får meg til å reagere som jeg gjør er tvert om den argumentasjonen som kommer fra de som hevder seg å representerere den såkalte Stiklestadaksjonen. Vi blir vitne til en nasjonal-romantisk patos og svada som leder tankene hen på NS-nazistenes nasjonalistiske svermerier. Og på toppen av det så kommer det at Quislingene faktisk gjorde Stiklestad til et symbol på sin syklige politiske ideologi. Når så en prost fra trøndelag oppe i denne debatten begynner å snakke om NS positive sider, og sitt gode forhold til NS familier, og dette knyttes nettopp til Stiklestad debatten, ja da burde det være forståelig at det reageres. For det blir som det heter i sangen; he`s dead but he won`t lay down! For dette forsøket på å vekke en fascitisk tradisjon til live er ingen bagatell, fremdeles lever det mennesker blandt oss som fikk føle norske og tyske nazisters herjinger og brutalitet på kroppen, fremdeles lever det blandt oss patrioter som risikerte liver for å bekjempe de tyske nazistene og deres norsk NS kollaboratører. Dette er et religøst forum, her finnes nok en god del mennesker fra kysten som står fjert fra det nazistiske svineriet som nok satte sitt preg på deler av landet i sin tid, kystens kvinner og menn som holdt " livsnerven over Nordsjøen åpen", mens de hele tiden kikket seg over skuldrene etter NS angivere eller Jonas Lis drabanter, kystens folk som satte livet til i marine og handelsflåte. De skal eventuellt altså sitte å lese denne fordømte svadaen som grenser til gammel NS-ideologi. VDs sensur av oppgjøret med en NS tradisjon som igjen pipler til overfalten, er en hån mot disse patriotene.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

kjøl deg ned

Publisert rundt 5 år siden

det er derfor tråden ble stengt vettu,for å få litt luft.vi trenger ikke en ny bumerang med en gang

Svar
Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

En uapetittelig sub-kultur

Publisert rundt 5 år siden
robert ommundsen. Gå til den siterte teksten.

det er derfor tråden ble stengt vettu,for å få litt luft.vi trenger ikke en ny bumerang med en gang

Nei jeg akter aldeles ikke å kjøle meg ned. Det finnes en sub-kultur der ute som det bør tas et oppgjør med. Det sier mye når denne prosten kan utale det han gjør, og samtidig påregne å sitte trygt i sitt embete !

Svar
Kommentar #3

Knut Nygaard

483 innlegg  6642 kommentarer

Apropos boomerang og debattklima

Publisert rundt 5 år siden

Legger inn en snutt som har tittel:  Kindness boomerang" - som kan gi oss noen øvingstips de kommende 24 nedkjøingstimer

http://www.youtube.com/watch?v=cap-WWL9ars

slik at vi - ikke i handling, men temperatur - ender opp i nærheten at debattklimaet i denne snutten som utspant seg på jordansk tv i et direktesendt program

http://www.youtube.com/watch?v=-rcyZmuuVV0

The times of Israel skriver følgende om episoden:

Jordanian member of parliament pulled a gun on a political activist during a furious debate live on Jordanian TV on Thursday.

The MP, named in a YouTube clip of the confrontation as Mohammed Shawabka, was debating a political activist named in the clip as Mansour Sayf al-Din Murad, discussing aspects of Jordanian politics including attitudes surrounding the uprising in Syria.

As the Jo Sat TV station discussion became more heated, each of the men accused the other of various crimes and deviancies. Shawabka claimed Murad was in the pay of the Syrian regime. Murad countered that Shawabka worked for the Israeli Mossad intelligence agency. “You’re a Mossad agent,” he said. “You’re a big crook,” came the response.

The MP stood up and began screaming and pointing at the activist, who was sitting opposite him, while the host of the program, Mohammed Habashneh, seated in the center, desperately urged his guests to “calm down.”

Instead, the MP sat back down, bent over and took off his right shoe, and threw it at the activist, who ducked behind his desk, knocking it over.

Then the MP pulled a gun — a silver pistol — out of his waistband and briefly brandished it toward the activist, who walked toward him. The MP kept holding the gun, but was no longer pointing it at his critic.

The two men struggled, with the parliamentarian again careful now not to point the gun at his adversary, while the panicked host circumnavigated the strewn furniture to try to break up the fight.

But the two men would not be easily separated, and the brawl continued for some time before the program cut to the credits.

 

Svar
Kommentar #4

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Respekt

Publisert rundt 5 år siden

Du må huske på at det er få , kanskje ingen som kan leve opp til deg og dine idealer, Aarsund.  Personlig anser jeg fortsatt Fridjof Nansen for et godt, ja et stort  menneske, selv om vi vet at han på visse områder også var et vanlig menneske med svakheter til og med lille jeg kan kjenne meg igjen i.  Jeg tenker også på en høyt dekorert motstandsmann som Erik Gjems Onstad. Han ble også upopulær i visse kretser fordi  han ikke delte de  moteriktige  progressive tanker fullt ut.

Så var det den fattige arbeidsløse naboen som meldte seg som frontkjemper. Han hadde visserlig aldri hørt om SS og  konsentrasjonsleire.  Men han hadde lest om både Nansen/Quisling og deres erfaringer. Og så hadde han lest at Hitler fikk hjulene i gang nede i Tyskland, en mann som til og med fablet om hver mann sin VW. 

Så er det noen som både visste og vet godt  om både  Gulag, Katyn og Sibir.  Og har stor respekt for ideologien bak. Og  ender opp som  regjeringsmedlemmer og andre av rikets høyeste tillitsposter.

Jeg er ikke religiøs - men er det ikke en sentens som sier - "Døm ikke -  I skal selv dømmes " ?

Svar
Kommentar #5

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

kystens folk som satte livet til

For en som hverken har lest det aktuelle innlegget eller fulgt debattene om Stiklestad, virker innlegget og innvedingene dine fonuftig. Uten at jeg derfor kan ta stilling, ut over det du skriver, fremstår generelt redaksjonenes håndtering av forumet som fornuftig og balansert. Synes ikke at utidig moderering er typoisk for VD.

Men det var ikke dette som egentlig er mitt anliggende. Ville bare si et jeg kjenner til et par stykker på Østlandet som også gjorde en innsats under krigen. Tenkte jeg bare skulle nevne det. :)

Svar
Kommentar #6

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Man har full rett til å føle sinne

Publisert rundt 5 år siden
Arne D. Danielsen. Gå til den siterte teksten.

For en som hverken har lest det aktuelle innlegget eller fulgt debattene om Stiklestad, virker innlegget og innvedingene dine

Problemet er at vi tidvis ser det ideologiske grumset piple til overfalten. Dette bør ikke overraske noen, i hele etterkrigstiden drev Folk og Land banden å kolporterte slikt svineri. Disse post-NS miljøene er fremdeles aktive i sin higen etter rehabilitering for sviket og forbrytelsene som de utførte, og absurd nok en rennessanse for sitt politiske grums.Denne prosten oppe i trøndelag beviser jo det når han snakker om de miljøene som nok har påvirket han. Om mannen er nazist eller ganske enkelt politisk idiot skal jeg ikke utale meg om. Ser man på retorikken knyttet til Stiklestaddebatten ser vi tydelig "Norrøna-nasjonalismen" tyte frem. Stiklestad var et symbol for NS-nazistene, det er politisk galskap, slik Stiklestadaksjonen ser ut til å tro, at det demokratiske Norge vil tillate at dette NS-symbolet får gjenoppstå. Når man ser i beste fall deler av dette tankegodset gjenoppstå og bli kolportert, så har vi lov til å føle en berettiget harme.

Og til sist Danielsen, så klart ble det bedrevet motstand både på østlandet og andre steder, min henvisning til kystfolket var kun et eksempel.

Svar
Kommentar #7

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Der er intet rom for forståelse!

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Du må huske på at det er få , kanskje ingen som kan leve opp til deg og dine idealer, Aarsund.

Jo jeg dømmer, for de visste at de svek sitt felleskap, at de gikk i ledtog med okkupanten. De forfulgte, anga, torturerte og drepte patrioter. Deres politikere og politi bidro til å sende jøder til gasskamrene og nordmenn til NN-leirene. Der finnes ikke noe rom for forståelse eller tilgivelse! Ditt syn på Nansen får du ha for deg selv, det gjør deg knapt til fascist, mitt syn på mannen er annerledes, så er vel til sist også grekernes, som han med tvang sammen med Ataturk fordrev fra sine hjem, steder der de som folk hadde bodd i 2500 år. For meg fremstår Nansen som et kynisk og reaksjonært monster. De sier vel sitt om mannen at han først etter flere månder i isen valgte å bli dus med Hjalmar Johansen. Stakkers Johansen som måtte bakse i isødet med en slik arrogant karakter.

Svar
Kommentar #8

Elisabeth Hoen

47 innlegg  2945 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Gule, etter min mening, kom med noen veldig interessante innsigelser i sin siste kommentar i den tråden. Jeg kan forstå at moderator må trekke seg litt tilbake å se på det. Etter min mening, uten at jeg har nærlest Vega (han med det vakre navnet) så er det kanskje nok å peke på at hans omtale av `eliten`....

Jeg husker - i en annen tråd, det var på NM og handlet om; `hvor er kommandosoldatene? Det skulle vært helikopter her for lenge siden` hvor jeg selv pekte på det samme som Gule har pekt på i tråden; er det ok å selv harselere (i mangel på bedre uttrykk) med folk som IKKE er med i debatten, men bannlyst å harselere tilbake til den som harselerer selv?

Etter min mening er svaret nei.

Svar
Kommentar #9

Njål Kristiansen

140 innlegg  18027 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Sensur og sensur. Disse stadig tilbakevendende utskjellingene er lite fruktbare. Debattklimaet blir for hett noen ganger og det vil være fornuftig å tilstrebe en noe mer dempet profil så det går an å få snakket ferdig om et tema fremfor å åpne stadig nye tråder med en millimeter forskjøvet fokus for å få gjort seg ferdig. Da er det bedre med litt mer dannet tone som ikke går over i skjelling og smelling. Tross alt er det gleden ved å debattere som er drivkraften for å delta på VD. Ikke fremkasting av imperativer, absolutte konklusjoner eller drepende karakteristikker. Kunnskap, vidd og humor er bedre våpen enn verbale slag og spark.

Svar
Kommentar #10

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Det er vanskelig å le av slike debatter

Publisert rundt 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Sensur og sensur. Disse stadig tilbakevendende utskjellingene er lite fruktbare. Debattklimaet blir for hett noen ganger og det vil være fornuftig å tilstrebe en noe mer dempet profil så det går an å få snakket ferdig om et tema fremfor å åpne stadig nye tråder med en millimeter forskjøvet fokus for å få gjort seg ferdig. Da er det bedre med litt mer dannet tone som ikke går over i skjelling og smelling. Tross alt er det gleden ved å debattere som er drivkraften for å delta på VD. Ikke fremkasting av imperativer, absolutte konklusjoner eller drepende karakteristikker. Kunnskap, vidd og humor er bedre våpen enn verbale slag og spark.

Det kan nok være noe i det du sier. På den annen side så fremmes det politiske synspunkter som kan oppfattes som særdeles provoserende. Når man så forsøker å imøtegå disse synpunktene så svares det med nærmest McCartyistiske utskjellinger. Når man definerer en hver som er uenig som kommunist eller sosialist så må det strengt tatt avstedkomme reaksjoner. Når man fører en særdeles omtrentelig og nærmest proklamasjonsaktig retorikk og smykker seg med akademisk ballast så må også det avføde reaksjoner. Når det gjelder nevnte debatt så har både undertegnede og debattanten Johannesen forsøkt å bruke kunnskap, vise til ideologiske paraleller, men det hele besvares med "stemplinger" der vi er enten sosialister eller kommunister. Når du selv bruker kunnskap, for eksempel vedrørende denne prosten, så trenger heller ikke det igjennom, men preller av som vann på gåsa. Og disse proklamasjonene over nevnte tema, altså Stiklestad, har fått pågå i forskjellige tråder i månedsvis. Det faktum at stedet ut fra sin historie som nazistisk kultsted ikke kan anvendes i vår tid, denne politiske realiteten, når ikke frem, men møtes nettopp med karakteristikker om at meningsmotstandere skal være kommunister, sosialister eller islamapologeter. La det være nevnt at siste beskyldning faller på sin egen urimelighet all den tid undertegnede sto skulder ved skulder med det armenske folket i deres mørkeste tid våren 1991. Ei heller er det kultursenteret som er min agenda, like lite som jeg er noen fiende av staten Israel.Men jeg begynner rett og slett å bli lei av hva undertegnede oppfatter som nærmest "brunfarget retorikk", og når da nevnte prost nærmest bekrefter ved sine utalelser hva jeg har hevdet delvis er det ideologiske grunnlaget i debatten vedrørene temaet Stiklestad i flere måneder( begrepet kultur-marxisme har også vært flittig anvendt, selv om debattanten vet hvilke miljøer som anvender begrepet), ja så unngår motdebattanten behendig temaet, og forstetter sin McCartyistiske stempling. Man kan knapt anvende humor i slike debatter Kristiansen, dette er til syvende og sist ingen lek men en ganske alvorlig politisk debatt over hva jeg, og også andre, oppfater som elementer av en skremmende politisk ideologi . Nå vet jeg ikke om motdebattanten støtter en slik ideologi,kanskje gjør han ikke det, i så fall så viser han en skremmende kunnskapsløshet og ansvarløshet der han ikke ser den konteksten disse synspunktene hører hjemme i.

Svar
Kommentar #11

Njål Kristiansen

140 innlegg  18027 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Joda, mye sant i dette Aarsund. Nettdebatter er mer urettferdige(?) eller skjeve enn debatt ansikt til ansikt. Mange gode innlegg ignoreres mens man flyr i strupen på hverandre over bagataller. Vi ville nok tatt oss i akt på en annen måte i virkeligheten med motstanderen rett foran oss. Humoren er dog en kraft som kan løse opp en fastlåst floke i debatten om den fremmes i virkeligheten. Den som tar alvor kun alvorlig osv. vettu.

Det brune grumset må frem. Det må til overflaten. Noen steder må det få lov å komme frem. Det er ikke pent, men heller la det komme frem noen steder fremfor å betvinges til gårdsbruk i fjerntliggende dalstrok.

Da kan det hende at dette vesle sensurinstituttet, at moderator stopper det hele når nok er nok for denne gang, som et signal på at det rekker for nå. Så får vi prøve på nytt igjen med en ny tråd. Jeg er ikke så redd for at det spisser seg til. Jeg forventer ikke å bli elsket for det jeg skriver, men det kan være godt å få sagt det. Nettdebattene er kommet for å bli. Noen hver kan vel ha noe å hente fra Skikk & Bruk i kapitteleet Nettikette. Ingen er feilfri. Det er kjedelig å være finslepen og korrekt hele tiden. Tross alt skal vi ikke bringe noe frem til avstemming, det er bare en debatt på liksom, en virtuell debatt, en meningsutveksling hvor det ikke skal draes en konklusjon. Så virkelig som mulig, men dog ikke helt. Noe anderledes vil nettdebatter alltid måtte være.

Saktens kan man undre seg over at de samme kanonene gang på gang orker å dælje løs på hverandre etter de samme linjer hele tiden. Jeg trøtner på noen og finner andre å diskutere med hvis det ikke bringes noe nytt frem. Jeg leter konstant etter forandring og har det hyggelig med å finne nye sider. Selv om jeg glatt innrømmer at jeg med over 3600 kommentarer for lengst er over i repetisjonene.

I morgen er det nye chanser.

Svar
Kommentar #12

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Nasjonal-romantikk og Stiklestad ser ut til å være en endeløs føljetong.

Publisert rundt 5 år siden

Nå er det vel slik at disse debattene med nasjonal-romantisk patos og svada har pågått i måneder, det samme har de serdeles tendensiøse konspirasjonsteoriene, som folk selv langt ut på høyresiden nok ser "galskapen i", hvis de er i besittelse av kun et lite snev av realitetssans. Og så den evindige hangen til på McCartyistisk vis å sette det sedvanlige stemplet på meningsmotstandere. Man har forsøkt å imøtegå det ideologiske grumset med kunnskap, både i saklig debatt og i form av rene artikler, men det preller av og de ensidige proklamasjonene fortsetter. Da må det også være forståelig at motdebattanter reagerer. Det dreier seg til sist om å bekjempe det totalitære, uansett om dets form er religiøs eller politisk, men denne ismen som vi her diskuterer er serdeles farlig, det har historien vist oss. Ikke bare jøder endte i nazistenes krematorieovner, men også Jehovas Vitner, homofile og de svakeste og mest vergeløse blandt oss, de handicapede. Så imotsetning til en del andre debattanter ser jeg ingen formildende omstendigheter med de som sluttet seg til en slik isme. Allerede før krigen fikk man "krystallnatten", Nurnberlovene og de første konsentrasjonsleirene, altså de valgte med åpene øyne mennekseforakten og det totalitære. En slik isme må aldri helt eller delvis igjen få vokse frem, aldri må vi vise denne menneskeforakten forståelse eller la oss fange av dens patos og svada.

Svar
Kommentar #13

Sten André Fagermo

57 innlegg  1300 kommentarer

Aarsund

Publisert rundt 5 år siden

du virker litt mye opptatt av senator McCarthy.....

Det lille jeg vet om ham, var at han var en stor patriot, med sine skavanker kan du si....han drakk seg ihjel....

Men han var en garantist blant mange, for at USA skulle holde en annen djevelskap på avstand, nemlig tvillingen til nazismen= kommunismen.

Men ellers er jeg enig med deg i at flørtingen som denne prosten bedriver, er vanskelig å begripe....prosten stiller jo på lag med Hamas på en måte da.

Svar
Kommentar #14

Ragnhild Kimo

7 innlegg  1785 kommentarer

Vil bare minne om..

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Denne prosten oppe i trøndelag

..at det finnes flere proster i Trøndelag. Regner med at det er dette som debatteres?

Svar
Kommentar #15

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12080 kommentarer

Gjems Onstad?

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Jeg tenker også på

Det er lenge siden Gjems Onstads dekorasjoner falmet, Nisi - svært lenge siden.  Noe av det siste vi hørte fra mannen i offentligheten før han døde, var da han som medlem av bestyrelsen for en arv etter en rik Oslo-kvinne ville tildele nynazisten Ole Nicolai Kvisler (dømt for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen) 1/4 million kroner for nyttig samfunnstjeneste!

Svar
Kommentar #16

Knut Nygaard

483 innlegg  6642 kommentarer

Mens vi fortsatt har noen timer å jobbe med oss selv og vår selvsensur

Publisert rundt 5 år siden

Her er en snutt der en egyptisk skuespiller blir utsatt for et skjult kamera stunt - det kommer inn en samtale der det blir sagt at han sitter i et studio i en israelsk kanal og det avstedkommer en adferdsendring av dimensjoner - så - dere som fortsatt sliter med å akseptere at det finnes jøder iblant oss og en stat som heter Israel - denne snutten kan kanskje bidra til å avdempe reaksjonene noe i møte med debattanter som ser annerledes både på jøden og det miraklet staten Israel er ..

http://www.youtube.com/watch?v=zEE1QazcPzc     

Kanskje skjult kamera med dette tema er å dra det vel langt - hva ville skje hvis en av skuespillerne ikke reagerte som en villokse?

Svar
Kommentar #17

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Forsøk på avsporing eller unnskylsning?

Publisert rundt 5 år siden

Hva jeg i aller høyeste grad finner besynderlig er at en del debattanter knapt kan debattere nazistenes forbrytelser mot mennekeheten uten å dra inn sovjetdiktaturet. Sovjet var et diktatur men det er knapt noen unnskyldning for nazistenes herjinger. Stalins barbari er verdt diskusjoner, men knapt i samme kontekst som nazismen. Når derfor Sovjet trekkes inn i debatter om nazismen, i tide og utide, så står man derfor tilbake med en følelse av at det enten er for å avspore, eller for å reduseres nazistenes kyld ved å henvise til at det også fantest leire i Sovjet.

Svar
Kommentar #18

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12080 kommentarer

Nettopp!

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Hva jeg i aller høyeste grad finner besynderlig er at en del debattanter knapt kan debattere nazistenes forbrytelser mot mennekeheten uten å dra inn sovjetdiktaturet. Sovjet var et diktatur men det er knapt noen unnskyldning for nazistenes herjinger. Stalins barbari er verdt diskusjoner, men knapt i samme kontekst som nazismen. Når derfor Sovjet trekkes inn i debatter om nazismen, i tide og utide,

Ja, her poengterer du noe vesentlig, Aarsund.  Enkelte debattanter har tydeligvis den (underforståtte?) oppfatning at er man uforsonlig kritisk til nazismen og alt dens vesen, så er man automatisk en slags kommunist (dvs. en forsvarer av Stalin, Pol Pot, Mao - you name it...).

Svar
Kommentar #19

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Skremmende

Publisert rundt 5 år siden

Ja det er vel så absolutt et korekt bilde. Jeg har skrevet her inne i en periode, noe godt, noe av ringere kvalitet. Hva man ser er imidlertid et skremmende bilde. Dette skal i utgangspunktet ikke være noe ekstremistforum, men ekstremister får boltre seg uimotsagt, mens de "troende" lever i sin egen verden og diskuterer bibelvers, eller gir ekstremistene korte støtteerklæringer. Vi som tar til motmæle mot det politiske og etiske svineriet, blir kommunist eller sosialiststemplet. Hva som slår meg er denne totale mangelen på kritisk sans, det var knapt sosialistene som utryddet seks millioner døde, det var nazistene, det ikke sosialistene som arresterte de norske jødene og sendte dem til gasskamrene, det var de tyske okkupanter og dere NS-allierte. Likevel så jattes det med, og gies støtteerklæringer til holdninger som ligger ganske så nær den nazistiske ideologien, og jeg har objektive faglige kvalifikasjoner for å hevde nettopp det. Enkelte aktører leser jeg ideologisk som "en åpen bok", og når såkalte religiøse ikke finner det nødvendig å ta til motmæle mot det politiske og etiske svineriet blir det i sannhet skremmende. Man kan stille seg spørmålet; består det religiøse Norge av objektivt sett idioter, mindre begavede, eller består det av mennesker med affilasjoner til den rene fascismen? En drøy påstand, men ser man på debatten her inne så kan man i sannhet lure. Lar de seg lure av at det ekstreme " høyre" nå frekt og freidig flagger en Iraelvennlighet ? Ser de ikke at det dreier seg om kynisk taktikk der siktemålet er nettopp å utnytte kynisk kristen - norge, ser de ikke at lite eller ingenting substansiellt sett har endret seg i disse "brune kretsene" siden krigens dager. Ser de ikke at den ideologi som ligger godt skjult i bunnen er menneskeforaktens og massemordets ideologi, en ideologi som knapt kan forenes med den religiøse tro de ynder å smykke seg med. Men høyrekstremistene får ufortrødent fortsette, til akkopanjement av korte sympatierklæringer fra forumets "troende". Det er i sannhet skremmende, men det viser vel til slutt også at forumet nok kun mobliserer et ytterst lite segment av kristen-norge, og at det store flertall nok har sunne holdninger hva angår det politiske svineriet.

Svar
Kommentar #20

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12080 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Det er i sannhet skremmende, men det viser vel til slutt også at forumet nok kun mobliserer et ytterst lite segment av kristen-norge, og at det store flertall nok har sunne holdninger hva angår det politiske svineriet.

Så må det jo - i sannhetens navn - føyes til at det også finnes en del kristne her i forumet med helt andre holdninger.  Jeg vil jo håpe og tro at de er mer representative for størsteparten av kristen-Norge enn (moderator har slettet personkarakteristikk).

Svar
Kommentar #21

Rune Holt

8 innlegg  10348 kommentarer

Hvem snakker du om Aarsund?

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Enkelte aktører leser jeg ideologisk som "en åpen bok", og når såkalte religiøse ikke finner det nødvendig å ta til motmæle mot det politiske og etiske svineriet blir det i sannhet skremmende. Man kan stille seg spørmålet; består det religiøse Norge av objektivt sett idioter, mindre begavede, eller består det av mennesker med affilasjoner til den rene fascismen?

Kommer alt dette av at en prost har uttalt noen idiotiske og ekstreme holdninger..? Tror du de som applauderer det Vega forfekter ligger på linje med disse holdningene?

Hvordan er det mulig å trekke en slik konklusjon?

Hvordan kan DU Aarsund..snakke om svineri og høyreekstremisme hos kristne,når du samtidig kaller Hans N. Hauges virksomhet for f...skap..?
Eller mener du det er samme sak.?

Er det noe vi bør bli skremt av,er det disse ekstreme overhøvlingene Aarsund,Gule og resten av heiagjengen bedriver her på forumet.!!! 

Svar
Kommentar #22

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Ubehagelig ?

Publisert rundt 5 år siden

Om det rører ved noe ubehagelig eller poenget av andre årsaker ønskes misforstått vet jeg ikke.   At kommunismen kan sammenlignes med nazismen er en debatt for seg. 

 Mitt poeng er at  de nordmenn  som eksempelvis gikk i tog nede i DDR for å hylle "demokratiet", de nordmenn som så inderlig godt visste at der nede kunne ikke far stole på sønn og vice versa  i den ultimate overvåkning innen et sykt system,  alt en rød kopi av nazismen, de  mennesker er i dag samfunnets støtter og sitter i stillinger på topplan i Norge.

Mens den fattige arbeidsløse som meldt seg til fronttjeneste, eller bonden i Trøndelag som hadde lest om deportasjonene og konfiskeringene  i Russland  med de følger dette fikk, ja disse menneskene er for alltid parkert i det ytterste  mørke.

Selvfølgelig vanskelig å forklare. Da er det bedre å snakke om noe annet.

Svar
Kommentar #23

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Tullprat og historierevisjonisme

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Mens den fattige arbeidsløse som meldt seg til fronttjeneste, eller bonden i

Bonden visst at ved å melde seg til frontjeneste for NS og SS så stillte han seg til dispoisjon for okkupasjonsmakten. Han visste at han således befant seg i krig med den norske regjering og det norske folk, at han begikk landssvik. Han visste at han tjente et totalitært diktatur som forfulgte, drepte og torturedre hans landsmenn. Slike mennesker fortjerner ingen forståelse!

Svar
Kommentar #24

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Det er bare det at NS  vel var et  7 år gammelt  parti da krigen kom.  Og jeg gjentar poenget, de som  var medlemmer visste nok mindre om " politiske svineri" enn visse kjepphøye personer av i dag som sitter høyt på strå  i samfunnet.

Svar
Kommentar #25

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

De visst hva de gjorde !

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Det er bare det at NS

De visste at de bedrev landssvik, svek sitt folk og sitt land og stillte seg til disposisjon for okkupanten. De visste at nordmenn ble arrestert, torturert, henrettet og deportert. Enkelte av den anga sine landsmenn, andre deltok konkret i torturen av dem.

Svar
Kommentar #26

Njål Kristiansen

140 innlegg  18027 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

men ser man på debatten her inne så kan man i sannhet lure. Lar de seg lure av at det ekstreme "

Jeg vil ikke uten videre stille meg bak måten du ordlegger deg på, Aarsund, men du har et poeng i at det er totalitært fellesgods hos noen kristne og totalitært tenkende politiske retninger. Litt vanskelig å si om de er totalitære fordi de er kristne eller omvendt, men det later til at for noen er dette to sider av samme sak. Noen igjen er bibel-totalitære uten å tenke politikk, bare fundamentalistiske kristne uten større gangsyn for hvordan verden ville se ut for andre enn dem selv om kristen-sharia ble innført.

Svar
Kommentar #27

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Du har rett i dine refleksjoner

Publisert rundt 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg vil ikke uten videre stille meg bak måten du ordlegger deg på, Aarsund, men du har et poeng i at det er totalitært fellesgods hos noen kristne og totalitært tenkende politiske retninger. Litt vanskelig å si om de er totalitære fordi de er kristne eller omvendt, men det later til at for noen er dette to sider av samme sak. Noen igjen er bibel-totalitære uten å tenke politikk, bare fundamentalistiske kristne uten større gangsyn for hvordan verden ville se ut for andre enn dem selv om kristen-sharia ble innført.

Det er ikke så ofte jeg er enig med Gule, men hans beskrivelse av islamismen som en retning som er likegyldig til politikk så lenge deres leveregler gjennomsyrer samfunnet, det kan nok også passe på en stor del kristene fundamentalister. Men jeg tror knapt at de tradisjonelle kristenfundamentalistiske miljøene er fascistoide (at de er autoritære er en annen sak og en annen debatt), de viste til fulle sin anti-fasciseme under krigen, det var jo fra deres kjærneområder mye av englandsfarten foregikk, og Hallesby (han med hevetespredikenen) satt jo på Grini.På den annen side så fantest nazi-prestene, som anstedige kristene boikottet. Men at "det brune grumset" kan vinne innpass i en del andre kristne miljøer vitner vel nettdebattene om, særlig er nok "det udefinerbare høyres" misbruk av Israelssaken av betydning. Derfor påligger det også de kristne organisasjonene selv også å bevisstgjøre sine medlemmer hva angår denne problemstillingen. Men fanatisme er fantisme, uansett om den er politisk eller religiøs, og noen individer har et større annlegg for fanatisme enn andre.

Svar
Kommentar #28

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Jeg skimter fanatikere

Publisert rundt 5 år siden

Hvis folk som Fridtjof Nansen og Hans Nilsen Hauge skal dyttes ned i gjørma, da skimter jeg  enøyde fanatikere  der ute.

Å rive ned nordmenn som før er aktet og æret av mange er en forholdsvis ny trend.  Lurer på om jeg skulle hive meg på sjøl, det fines sikkert ett eller annet ved de fleste som jeg kan bestemme meg for ikke å like.  Men snart ble jeg vel som det prektige mennesket jeg er sittende alene  igjen.  Og  det ble kjedelig det.

Nei, A.O. Vinje med sitt tvisyn er ofte bedre. Og mere egnet til å skape forståelse og harmoni.

Svar
Kommentar #29

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Nansens handlinger lar seg belegge historisk

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Hvis folk som Fridtjof

Er dette å anse som et debattinnlegg eller en proklamasjon ? Nansens handlinger er empiriske enten du nå liker det eller ikke. Det er et ubsestridelig faktum at han, som representant for Folkeforbundet, klekket ut den sataniske planen om tvagsdeportasjon av over 1 million grekere fra Anatolia i 1923. Således bisto han aktivt Ataturk og hans kemalisters forsett om etnisk rensing av Tyrkia. Ataturk og hans drabanter sto i grusomhet knapt tilbake for hva serberne bedrev på Balkan på begynnelsen av nitten nittitallet. Nansen presenterte dem for muligheten til å oppnå sine mål. I vårt tid ville muligens Nansen ha måttet svare for en internasjonal domstol for dette, selv i hans samtid var protestene i Europa store, men Nansen sto ved sin brutale plan. Over en million grekere ble tvunget bort fra sine hjem, steder grekerne hadde befolket siden før Homers tid, en gigantisk og svinsk tragedie klekket ut av en nordmann. Steder, byer, som vi kjenner både fra histoirien og fra Ny Testamentet, som Efesos ble rensket for sin greske befolkning,en flere tusen år gammel kultur lagt i ruiner, og de tyrkiske nasjonalistene nådde sitt mål takket være Fridtjof Nansen. Joda, her har du stifteren av det fascitoide Fedrelandslaget, mannen som uten knussel satte seg til gud over lidende mennesker og sammen med nasjonalistiske mordere fordrev dem fra deres hjem.

Svar
Kommentar #30

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

en gigantisk og svinsk

Foreløpig tror jeg mere på denne damen enn på deg.  Hvis du ikke kan dokumentere enda grundigere studier i marken.  Eller egentlig visste hva som burde vært gjort.

http://www.dagogtid.no/arkiv/2001/41/bokm1.html

Svar
Kommentar #31

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Foreløpig tror jeg mere på denne damen enn på deg.

Jeg har allerede lest nevnte bok. Men her kan jo du lese "til øyet blir stort og vått" hva angår min tolkning av tragedien. Du ser jeg setter meg inn i materien, jeg synser ikke.

Dette er beretningen om en glemt tragedie i Europas nære historie, en historie der en norsk ”helt” spilte en heller tvilsom rolle. En beretning om nasjonalismen og den religiøse fanatismens grusomhet. Om tre tragedier; et folkemord og to etniske rensinger, som nok tjente som forbilder for de senere tyske nazistene. N fremstilling av det rasistiske blodbad som utspant seg i Anatolia mellom 1915 og 1923. I denne konteksten vil det i første rekke dreie seg om de anatoliske grekernes lidelser i 1922. Men beretningen pensler også inn på den armenske tragedien, tyrkernes folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915. Men den senere tiden har man vært vitne til at politiske kretser, ja endatil det etablerte Norge tenderer til å ville fortsette å dyrke Herr Nansen på sin pidestall, altså ikke bare politisk ekstremisters villfarelser. Vel, la meg da aller nådigst tillate meg å helle litt malurt i det begeret.

Tragedien i Smyrna

En av de største humanitære katastrofene i begynnelsen av forrige århundre var den som utspant seg i kjølvannet av den gresk – tyrkiske krigen 1919 til 1922.
Verden hadde knapt kommet seg etter blodbadet i første verdenskrig, og Europa og Midtøsten befant seg fremdeles i det politiske kaoset som etterdønningene av verdenskrigen hadde skapt. Stater forsvant, og nye oppsto, mennesker var på flukt, på vandring, i områder som fremdeles var preget av kaos og krigshandlinger, verden befant seg på mange måter i oppbrudd. De tidligere så store og mektige imperiene, som hadde preget europeisk politikk, og millioner av menneskers dagligliv, som Østerrike- Ungarn, Russland og Det Osmanske riket, var gått i fullstendig oppløsning, og hadde isteden etterlatt seg en rekke nye stater.

Borgerkriger og revolusjonstilstander preget de fleste av disse områdene. Mest kjent for ettertiden er nok krigshandlingene i Russland, som oppsto som et resultat av den kommunistiske revolusjonen i oktober 1917, mellom de forskjellige politiske grupperingene, i ettertid kjent som de røde og hvite, samt diverse nasjonalistiske formasjoner i det fordums imperiets utkanter, og de store materielle ødeleggelsene, og enorme humanitære lidelsene som ble resultatet, både på kort og lang sikt.
Også i det tidligere dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var det borgerkrig eller borgerkrigsliknende tilstander, både i selve Østerrike, og ikke minst, og i noe større omfang i Ungarn. Tyskland opplevde revolusjon, keiseren forvant og kaos rådet. Med andre ord, Europa og verden befant seg i en situasjon av kaos, forvirring og oppbrudd. Man kan være fristet til å omskrive litt på salige Heraklit; alt fløt. Den gamle verden var revet bort, den nye hadde ennå ikke etablert seg.

I denne første fremstillingen skal vi ta for oss den tragedien som utspant seg i det som hadde vært det store imperiet på Balkan og i Midtøsten, nemlig det Osmanske riket. I vår tid er vel landet best kjent under sitt nye navn, Tyrkia, og har gått fra å være et multinasjonalt imperium til å bli en tilnærmet homogen nasjonalstat. Det var selve denne statsdanningsprosessen, grunnleggelsen av den tyrkiske nasjonalstaten, som la grunnlaget for de menneskelige tragediene og politiske forbrytelsene som utspilte seg i tiden under og like etter første verdenskrig.

Ungtyrkerne

Det hele startet med så smått med den “ung-tyrkiske revolusjonen” i 1908, som i utgangspunktet fremsto som et ønske om modernisering, og som på overflaten var preget av liberale trekk.

Fellestrekkene for de tre nevnte imperiene var for det første at de besto av en rekke forskjellige folkegrupper, med forskjellig språk, historie og religion, som ble bundet sammen av en eneste ting, det faktum at de hadde en felles monark, og en felles regjering.
Et annet fellestrekk med stater av denne typen var at en folkegruppe dominerte, både politisk, kulturelt og økonomisk, over resten av befolkningen som var bosatt i staten.
Når disse statene falt sammen ble de erstattet av nettopp bevegelser som hevdet seg å representere modernitet og utvikling, første “ung-tyrkerne”, og senere Kemalistene, i det som ble Tyrkia, bolsjevikene i Russland og nazistene i Tyskland og Østerrike. Og alle tre steder utviklet det seg i retning av autoritære samfunn og politisk organiserte massemord.

I Østerrike – Ungarn var det de tysktalende østerrikerne som hadde utgjort eliten, i alle fall frem til attenfemtitallet, da ungarerne fikk en viss autonomi, i Russland var det russerne som var den privilegerte folkegruppen, i det Osmanske riket, tyrkerne. Ved verdenskrigens slutt i 1918 var dette statsformer som hørte fortiden til, som hadde overlevd seg selv, representanter for den gamle verden og dens maktforhold, for epoker som aldri ville komme tilbake.

Lawrence of Arabia

Det Osmanske riket hadde ved utbruddet av verdenskrigen i flere århundrer vært i besittelse av store deler av den regionen vi i dag kjenner som Midtøsten. Det som i vår tid er land som Syria, Libanon, Palestina/Israel, Irak, Jordan og den arabiske halvøy, hadde i århundrer vært provinser i dette store og kosmopolitiske riket. Disse territoriene var gått tapt for tyrkerne i verdenskrigen. Arabiske nasjonalister, støttet av ententen, hadde erklært sine territorier som uavhengige stater, under og like etter verdenskrigens avslutning. De fleste har vel lest beretningene, eller sett filmen, om den arabiske legion, og Lawrence of Arabia, og deres krigføring mot tyrkerne i Midtøsten under første verdenskrig.

Det Osmanske riket som i mange årtier hadde blitt betegnet som “Europas syke mann” var ved nittenhundretallets inngang et tilbakeliggende land, med en heller antikvarisk styringsstruktur, som ikke hadde maktet å følge med å den politiske, teknologiske og økonomiske utviklingen som hadde funnet sted i verden omkring. Det var i det alt vesentlige en stat med en agrarøkonomi, med en minimal grad av industrialisering. Ved århundrets begynnelse hadde en gruppe tyrkiske nasjonalister, for en stor del med tilknytning til offiserskorpset og intelligensiaen grepet den reelle makten i landet. De ønsket i første rekke en modernisering av samfunnet, for å styrke imperiet. Men de var også grunnleggende nasjonalistiske i sine holdninger, og for imperiets minoriteter fremsto de etter den første gledesrusen, som ikke stort bedre enn tidligere regimer.

Hos enkelte var det et ønske om territoriell ekspansjon, den pan-tyrkiske tanke. Den Pan–Tyrkiske idé bygde på forestillingen om en føderasjon av de tyrkiske folkene, fra Anatolia til Sentral-Asia og den kinesiske grensen. Særlig lå denne tanken bak de tyrkiske ekspansjonsforsøkene i Kaukasus under første verdenskrig. Det var blant annet disse” ungtyrkerne”, under sin fremste lederfigur Enver Pasha, som blant annet skulle planlegge å iversette folkemordet på armenerne i 1915.

Tap og angst

Landet hadde gått med i første verdenskrig på sentralmaktenes side, og hadde i løpet av krigen mistet kontrollen over de fleste av sine provinser i Midtøsten. Ved krigens slutt hadde derfor tyrkerne mer eller mindre kun sine kjerneområder i Anatolia og Thrakia tilbake. Et viktig moment i denne sammenhengen var også at mange av de fremste av lederne i den “ungtyrkiske bevegelsen” kom fra rikets utkanter. I så måte er det illustrerende at senteret for “ungtyrkernes” opprør mot sultanen i sin tid var Salonika i Hellas. Men på den tiden var byen fremdeles en del av det osmanske riket. Det gjorde seg med andre ord gjeldende en desperasjon i den tyrkiske eliten, en redsel for at landet simpelthen skulle smuldre bort. Slik angst legger ofte grunnlaget for fanatisme.

Etter at verdenskrigen var over ble landets hovedstad, Konstantinopol, (omdøpt Istanbul i 1930), besatt av allierte tropper, og forhandlinger mellom de allierte maktene og sultanens regjering om landets fremtid startet. I følge Sevres traktaten, som var fredsavtalen mellom de allierte og det Osmanske riket, skulle Anatolia deles opp i flere deler, og de hardt prøvede minoritetenes rettigheter tilgodeses. Dette var for øvrig helt i tråd med den amerikanske presidenten Wilsons såkalte “fjorten punkter”, som skulle fremme demokrati og menneskerettigheter.

Blant annet skulle det opprettes en uavhengig armensk stat i de østlige områdene av Anatolia, og den kurdiske befolkningen skulle gis et indre selvstyre. Det var også vedtatt at landområder skulle avses til Hellas og Italia, og Konstantinopel skulle internasjonaliseres. Kjerneområdet for den nye tyrkiske staten ble dermed sterkt redusert, og skulle etter Sevres traktaten kun omfatte det sentrale Anatolia.

Mangfold

Det meste av det indre av Anatolia, befant seg på denne tiden i en tilstand av kaos, siden den tyrkiske regjeringens autoritet hadde forvitret som en følge av kapitulasjonen, og bildet var preget av i første rekke tyrkiske flyktninger fra Midtøsten, og demobiliserte soldater på vei hjem. I dette kaoset, fjernt fra Konstantinopel, begynte tyrkiske nasjonalister å organisere seg.

Men for å kunne forstå den senere tragedien som skulle utfolde seg, så må man imidlertid kjenne til befolkningens kulturelle og etniske sammensetning, og ikke minst det tradisjonelle forholdet mellom folkegruppene, som jo til sist skulle bli hovedårsaken til den humanitære og politiske tragedien som skulle utspille seg i årene som fulgte.

Bakgrunnen for den humanitære tragedien som skulle utspille seg i 1922 hadde dype historiske røtter. I det Herrens år 1453 falt Konstantinopel, og Byzantium, og fra 1460 til 1830 var Hellas en osmansk provins, med unntak av perioden 1699 til 1718 da Peloponnes var under venetiansk styre ( Christensen , J,V : Den store folkeflytning – mellem Tyrkiet og Grækendland, G.E.C.Gad , København 1927, side 6 ).
Etter den greske frihetskrigen som var over i 1827, ble Hellas atter en fri nasjon. Men det var i utgangspunktet en liten nasjon, og man fikk utover på attenhundretallet, og tidlig nittenhundretall en rekke store og små kriger mellom grekere og tyrkere, det som ofte noe overfladisk blir betegnet som Balkankrigene, siden de for det meste forgikk på Balkanhalvøya, der Hellas og de andre statene på Balkan, sakte men sikkert fikk utvidet sine grenser på bekostning av et hendøende Osmansk rike. Det Osmanske riket smuldret med andre ord sakte men sikkert bort. Ja, man kan si at det ble holdt kunstig i live av stormaktene for de at det utgjorde en viktig brikke i maktbalansen, mellom i første rekke Storbritannia og Russland.

Hat

Det hadde også som et resultat av århundrer med okkupasjon, undertrykking og opprør utviklet seg et dypt fiendskap mellom på den ene siden grekere, armenere og assyrere og tyrkerne. Dette skulle bidra til å gjøre konfliktene så meget mer umennesklige, i den forstand at hatet kom til å dominere fullt og helt. Det dreide seg om både et religiøst og etnisk fundert hat, det var et hat mellom undertrykkere og undertrykte. Der religionen ble det fremste kjennetegnet på forskjellen mellom herre og trell.

Imidlertid bodde det fremdeles store greske minoriteter i det Osmanske riket, både i dets europeiske og asiatiske deler. Anatolia var fremdeles, før verdenskrigen, preget av en etter måten stor etnisk mangfoldighet. Tyrkerne utgjorde majoriteten av befolkningen, men med forholdsvis store greske, armenske og kurdiske befolkningsgrupper, i tilegg til mindre innslag av assyrisk og arabisk befolkning. I den gamle havnebyen Smyrna, som i dag heter Izmir, og som skulle bli et symbol på tragedien i 1922, var for eksempel befolkningen bent frem kosmopolitisk, med tyrkere, grekere og armenere.

I tilegg hadde byen en tallrik levantinsk befolkning, som i 1922 også skulle bli et offer for hatets dynamikk. Med levantinere menes mennesker med en europeisk opprinnelse, som hadde levd i det østlige middelhavsområdet i mangfoldige generasjoner. Disse var vesentlig beskjeftiget med skipsfart og handel, og fra slutten av attenhundretallet også i en gryende industribygging. Tidlig på nittenhundretallet var denne gruppen sterkt til stede i de merkantile sentra i det østlig Middelhavet, Alexandria i Egypt var for eksempel et annet levantinsk sentrum.

Millet-systemet

I århundrer hadde det Osmanske riket forsøkt å organisere sitt multietniske og religiøse mangfold på hva de oppfattet som en best mulig måte i henhold til religiøse påbud i koranen. Blant annet hadde de ulike minoritetsfolk et indre selvstyre, altså sine egne talsmenn, og sine egne domstoler som dømte i interne tvister, det såkalte millet- systemet, og i lange perioder fungerte denne praksisen bra, men den ble tidvis avbrutt av perioder med forfølgelse og undertrykking. I relaiteten var dette systemet å anse som et rent apartheid-system, et segregert samfunn.

De fleste har sikkert hørt om tradisjonen med at tyrkerne tvang de kristne minoritets befolkningene til å gi fra seg den førstefødte sønnen til myndighetene, som en slags skatt. Myndighetene konverterte så barna til islam, og innrullerte dem i janitsjarkorpset (en tyrkisk elite-militæravdeling). Med andre ord var det en skjør og usikker balansegang, for minoritetene ofte et liv på nåde. Og det Osmanske riket var da også i århundrer blitt kritisert av europeere for behandlingen av sine minoriteter.
Hva grekerne angår regner man med at det i Osmanske riket etter første verdenskrig befant seg over 1,5 million, fordelt på rikets europeiske og asiatiske deler. Tallene varierer noe

Det var et stykke på vei kaoset som følge av fredsoppgjøret etter første verdenskrig som utløste hele tragedien. I Hellas hadde det lenge vært et ønske om å få den greske befolkningen i det Osmanske riket inn under gresk styre. Som en ung, og på mange måter en territoriell uferdig stat, og med en tradisjonell historisk betinget konflikt med tyrkerne, var det sterke nasjonalistiske krefter i Hellas som ivret for et “Stor-Hellas”, som skulle omfatte de eldgamle greske områdene, særlig på Anatolias vestkyst. Og ikke minst igjen å få suvereniteten over Konstantinopel, Byzantiums gamle hovedstad.

Men å gi fredsoppgjøret hele skylden holder knapt. Tyrkernes forsøk på etnisk rensing startet allerede under verdenskrigen, folkemordet på 1,5 millioner armenere i 1915 underbygger langt på vei den påstanden. Et forsøk på å fordrive den greske befolkningen ville vel uansett ha kommet før eller senere, krig med Hellas eller ikke. Men den formen tragedien fikk var et resultat av den politiske og militære tilstanden fredsoppgjøret skapte.

Hellas mest innflytelsesrike politiker på denne tiden var Eleutherios Venizelos. Han hadde en bakgrunn som gresk frihetskjemper, og hadde deltatt aktivt i frihetskampene mot tyrkerne på Kreta som ganske sent var blitt en del av kongeriket Hellas. Hans store visjon var å samle den greske nasjonen i et Stor-Hellas. For å kunne oppnå dette hadde han blant annet vært en ivrig talsmann for at Hellas skulle gå aktivt med på ententens side i verdenskrigen, i håp om en territoriell belønning i Anatolia og Thrakia. Særlig ønsket man seg i Hellas kontroll over vestkysten av Anatolia, antikkens gamle Jonia, der størstedelen av den greske minoritetsbefolkningen var bosatt.

Med det Osmanske riket i full oppløsning etter nederlaget i verdenskrigen, og med alliert godkjenning, landet greske tropper i havnebyen Smyrna på vestkysten av Anatolia i mai 1919. Formelt sett var det ingen anneksjon, den greske okkupasjonen fikk kun et mandat på fem år, og skulle i første rekke være en beskyttelse for minoritetsbefolkningene. Formelt sett skulle territoriet i denne perioden fortsatt være tyrkisk, men ved utløpet av mandatet skulle det holdes et referendum som skulle avgjøre territoriets fremtid.

Hendelsen utløste imidlertid et opprør i den tyrkiske befolkningen. De var fra før særdeles misfornøyd, med nederlaget i verdenskrigen, og resultatet av dette, altså tapet av enorme landområder i første rekke i Midtøsten. Blant den tyrkiske befolkningen gjorde det seg gjeldende en følelse av å bli ydmyket av seiersmaktene. Dette bidro til en økt misnøye også med sultanens regjering i Konstantinopel og den politikken som ble ført, særlig hva de anså som en ettergivenhet overfor de allierte maktene, og mange tyrkere fryktet at det som var igjen av landet etter krigen ville bli oppdelt av seiersmaktene. Man fryktet ganske enkelt for sin overlevelse som nasjon.

Men de var samtidig uten tanke eller medlidenhet for minoritetenes fremtid og rettigheter.
Sin vane tro vendte den tyrkiske befolkningen seg mot disse, og lot dem innta sin tradisjonelle rolle som syndebukker. Med andre ord var det få om noen substansielle forskjeller i holdningen til minoritetene mellom de tyrkiske nasjonalistene og “ungtyrkerne”.

Før det store folkemordet på armenerne i 1915, ble så sent som i 1909 30.000 armenere massakrert i Tarsus foran øynene på diplomater og misjonærer. (Devenport – Gibbons , Helen : The red rugs of Tarsus, The Century CO, New York 1917 page ix).

Som vi skal se igjen i 1922, tyrkerne nærte ingen skamfølelse overfor omverdenen og dens reaksjoner. Det er faktisk på mange måter det mest absurde med det hele, denne likegyldigheten vis a vis omverdenen. Man ønsket simpelthen å kvitte seg med de kristne minoritetene, siden de utgjorde en vesentlig hindring for å kunne skape en ren tyrkisk nasjonalstat.

Ved å ha en lengre forhistorie i området så tyrkerne på eksempelvis grekere, armenere og kurdere, som en trussel mot den nye tyrkiske nasjonalstatens legitimitet.

 

En tyrkisk offiser, forøvrig født i Tessaloniki i Hellas, Mustafa Kemal, senere kjent under navnet Atatürk, stilte seg i spissen for et opprør mot regjeringen i Konstantinopel, og de allierte maktene. Dette opprøret hadde sitt utgangspunkt i det indre av Anatolia, med senter rundt byen Ankara, den senere hovedstaden i Tyrkia. De tyrkiske nasjonalistene ingikk en avtale med det nyopprettede Sovjetunionen, og sikret seg dermed leveranser av våpen og andre fornødenheter. I utgangspunktet hadde de greske styrkene hatt stor fremgang i arbeidet med å pasifisere og stabilisere kystområdene, og rykket derfor frem mot det indre av landet, for på alliert oppfordring å nedkjempe kemalistenes opprør mot Sevrés-traktaten, ententen og den tyrkiske regjeringen. Grekernes fremrykking i det indre av Anatolia hadde ingen imperialistiske motiver hva dem selv angikk, men var et oppdrag gitt dem av de allierte.

Grekerne led imidlertid et katastrofalt militært nederlag i slaget ved Dumlupinar den 30 august 1922, utenfor Ankara, og ble slått på flukt, og trakk seg hurtig tilbake mot kysten.
Grekernes tilbaketrekning førte forståelig nok til panikk blant den greske og armenske befolkningen i Anatolia, som flyktet sammen med den greske armen, av frykt for tyrkiske represalier. En våpenhvile ble inngått mellom partene den 11. oktober 1922, men i tidsrommet før hadde det utspilt seg en enorm humanitær tragedie. En tragedie som også skulle ha verdenshistoriske dimensjoner, i den forstand at det skulle bety slutten på grekernes årtusener lange tilstedeværelse i Anatolia.

Krigen hadde resultert i mange flyktninger, døde og sårede, og en stor humanitær nødssituasjon for alle befolkningsgrupper. Men grekerne og andre minoritetsfolk som måtte flykte hals over hode ut mot kysten, var i en særlig utsatt stilling.

Forsyningssituasjonen i kystbyene var prekær, og kaoset som følge av tilbaketrekningen forverret denne tilstanden ytterligere. Flyktningene strømmet til kystbyene i enorme antall, og det ble klart at evakuering var den eneste utveien slik situasjonen var. Imidlertid eksisterte det ingen skipskapasitet til å ta ombord det enorme antallet flyktninger som hopet seg opp i havnebyene langs vestkysten av Anatolia, der de levde under kummerlige forhold.

Ei heller var det tid. Etter sammenbruddet av den greske fronten var den greske retretten hurtig og kaotisk. De humanitære forholdene var forferdelige, og massakre mot grekere og armenere vanlige vanlige foreteelser i de byene som ble erobret av de tyrkiske nasjonalistene. Den greske erkebiskopen i Smyrna ble blant annet utlevert til lynsjing av en mobb, på ordre av den tyrkiske øverstkommanderende Nureddin Psaja, og de greske, armenske og levantinske bydelene i Smyrna brent ned til grunnen.

( Berit Tolleshaug : Fridtjof Nansen – en norsk helt i en gresk tragedie, Pax Forlag A/S, Oslo 2001 sidene 80 og 81) .

I følge britiske kilder omkom i alt 12.000 grekere og armenere som følge av brannen. Det vitner om et enormt politisk og etnisk hat. Ugjerningene pågikk bokstavelig talt foran øynene på det diplomatiske korps og den internasjonale pressen. Det er ett av de første eksempeler på etnisk rensing i moderne tid, der alle internasjonale konvensjoner ser ut til å være satt ut av spill, og det ukontrollerte hatet fikk fritt utløp.

Fra okkupasjonen av Smyrna den 9 september 1922, og den etterfølgende brannen har vi følgende skildring av dramaet som utspant seg i byen :

Ud af det breennede Helvede, der gjenlød af Menneskers og Dyrs Skrig, kom Titusinder af hjemløse Mennesker – Kameler, Æsler, selv Rottene fra Smyrnas ældgamle Undergrund styrtede mot Kajerne. Amerikanske Øjenvidner opgir Tallet paa Flygtninge, der sluttlig mases sammen paa Smyrnas Kajer, til 300.000, et Tal, der trodeser alle Forestillinger. Her fødtes Mennesker, her døde mange, mange flere. De styrtede udover Kajerne eller blev pressede ud. Havnen drev med Lig. Bageriene var brændte, Hospitalerne var brændte. Den amerikanske Hjælpekomite`s Biler kørte gennem Gader, hvor man først maate fjerne Ligene, før man kunde komme frem.

(Christensen, C.V : Den store folkeflytning mellem Tyrkiet og Grækenland, side 34 – 35)

Når man leser dette kan nok assosiasjonene gå til Balkan eller Rwanda i vår tid. Etter brannen i de greske og armenske kvarterene i Smyrna utalte den samme Nureddin Pasha at ødeleggelsene på grunn av den greske retretten i Anatolia, hadde gjort en repatriering av den greske befolkningen umulig, og at alle grekere derfor måtte forlate Tyrkia (Tolleshaug side 81). Hundretusener av mennesker ble uten videre plutselig gjort statsløse. Den etniske rensningen var dermed et faktum, og verden kunne lite eller intet gjøre for å hindre den.

Som det går frem av kildene var dette en politisk fattet beslutning, og ikke et resultat av panikk og kaos. Vi skal også huske på at dette også var nært i tid til tragedien som rammet armenerne i 1915, og som krevde bort i mot halvannen millioner døde. Det er klart redselen var stor både blant de greske og armenske flyktningene, og i det internasjonale politiske og humanitære miljøet. Tyrkerne proklamerte samtidig at alle greske sivile menn mellom 18 og 45 år var å anse som krigsfanger, og ville bli deportert til det indre av Anatolia ( Tolleshaug side 81).Dette skapte så klart assosiasjoner til de ” marsjer” armenerne noen år tidligere hadde blitt tvunget ut på i retning av den syriske ørken. Med andre ord det hastet derfor med evakueringen.

Her har vi beretningen fra en kilde om hva som hendte med mange av disse sivile fangene:

Among them was a young Greek man named Panagiotis Marselos. He was told that he was being taken to Magnesia, some thirty miles from Smyrna, along with 5.000 other prisoners. The forced march resembled the deportation of the Armenians seven years earlier. Every few miles, the guards would lead a group of men away from the roadside and shoot them.

The slaughter didn`t stop, he wrote. We headed to Bournabasi, which we reched at night, and they put us in a barbed wire enclosure. They started taking five at a time and killed them. Marselos escaped the death squads but he and his fellow survivors were deprived of food and water for three long days. When they finally came to a river, they were given a few minutes to slake their thirst in water that was contaminated by a putrefying corpse. I couldn`t resist my thirst, recalled Marselos. I drank….. and my brother drank too, and our lips were sticky from the fat secreted by the broken body.

This was to be their only stop for wather. When Marselos and his dwindling band of fellow Christians finally reached Magnesia, they were once again desperate for water.

Og litt lenger ute i beretningen:

Within a week of leaving Smyrna, fewer than 500 of the prisoners were still alive. The guards forced these hardy survivors to harm themselves and their comrades. When one of the guards saw that Marselos had a gold filling, he made him knock the tooth out with a rock.

(Milton, Giles: Paradise Lost- Smyrna 1922,, Hodder & Stoughton Ltd, London 2009, pages 341 and 342).

Dette skulle vel gi et lite innblikk i hvilken skjebne som ventet de deporterte, og det hatet som rådet i denne konflikten.

På den annen side var dette ikke bare en tragedie for grekerne. Tusener av tyrkere hadde flyktet fra den delen av Thrakia som grekerne hadde vunnet kontroll over. Det var for øvrig også en liten utsatt tyrkisk minoritet i selve Hellas, særlig på øyene. Alt i alt måtte ca 450. 000 tyrkere forlate Hellas

( Christensen : Den store folkeforflytning, side 37). Men disse forlot sine hjem på en ordnet og sivilisert måte. Den greske statsministeren Venizelos utalte på et senere tidspunkt under forhandlinger i Lusanne, at greske myndigheter i utgangspunktet ikke ønsket å tvinge den tyrkiske befolkningen til å forlate Hellas (Tolleshaug side 125).

Selv om den uttalelsen, omstendighetene tatt i betraktning, nok kanskje var av formell karakter, så bidrar det allikevel vel til et noe annet bilde, enn den primitiviteten og det hatet som rådet på tyrkisk side. Man så i Hellas ingen massemord, hærverk eller utsulting av den tyrkiske minoriteten. Altså intet gresk Smyrna.

En overenskomst mellom partene i januar 1922 åpnet imidlertid opp for stabilisering av situasjonen, og en ordnet og “sivilisert” repatriering av flyktninger fra begge sider. I dette arbeidet spilte det internasjonale Røde Kors og det nyopprettede Folkeforbundet en nøkkelrolle i gjennomføringen.

I løpet av 1922 og 1923 oppsøkte Røde Kors krigsfanger og sivile internerte på begge sider i konflikten. Hundre tusener var blitt drevet fra sine hjem, og familier skilt i fra hverandre i det kaoset som oppsto som et resultat av krigshandlinger og tilbaketrekninger. Det store flertallet av de sivile internerte var små barn, kvinner og eldre, og Røde Kors hevdet at nettopp disse svake gruppene burde evakueres først. Den største oppgaven besto imidlertid i å repatriere de sivile på en ordnet måte, som oftest hadde de ikke hadde annet enn hva de sto og gikk i , siden de hadde måttet flykte fra sine hjem under panikk og kaos.

Det ble derfor iverksatt en omfattende humanitær hjelpeaksjon i regi av Folkeforbundet, en aksjon som ble ledet av nordmannen Fridtjof Nansen. Hjelpeforsyningene kom frem både til Øst-Thrakia og til Smyrna, og bidro til å lindre lidelsene blant flyktningene. Overfor den politiske tragedien sto imidlertid Folkeforbundet maktesløse. Etter verdenskrigen gjorde det seg gjeldende en krigstretthet i Europa, En inngripen som kunne ha forhindret den etniske rensingen hadde ingen basis. Men man skal i vår sammenheng kanskje overlate den politiske analysen til historikerne. At det var en enorm tragedie som utspant seg særlig i Anatolia kan det imidlertid herske liten tvil om.

 

Fridtjof Nansen selv utarbeidet et forslag om en tvungen, ikke-frivillig folkeutveksling mellom de to landene, Hellas og Tyrkia. Nansen utalte blant annet:

Ekspertene i den gresk – bulgarske kommisjonen som hjalp meg med å sette opp den traktaten, er overbevist om at prinsippet om frivillig emigrasjon er det eneste trygge. Med den svært kritiske situasjonen i Det nære Østen er jeg imidlertid ikke helt sikker på om ikke et system med tvungen emigrasjon vil være nødvendig og kanskje til og med ønskelig, forutsatt at det har fullt samtykke, og blir fulgt opp av lojalt samarbeid av både den greske og den tyrkiske regjeringen( Tolleshaug side 124).

Dette forslaget fra Nansen vakte stor motstand i Europa og USA.
Lederen i den territorielle kommisjonen Lord Cruzon :

beklaget at løsningen var en tvungen utveksling av befolkninger en grunnleggende fryktelig og grusom løsning som verdensamfunnet ville måtte bøte dyrt for de neste hundre år( Tolleshaug side 122)

De tyrkiske nasjonalistene gikk meget motstrebende med på å gjøre unntak for den greske befolkningen i Konstantinopel. Men de krevde at det greske patriarkatet i Konstantinopel ble avskaffet. Dette nektet grekerne å gå med på. Resultatet ble et kompromiss, der patriarkatet fikk bli i Konstantinopel og utøve sine åndelige funksjoner og kirkelige plikter, mot at de oppgav sine borgerlige, politiske og myndighetsmessige rettigheter( Tolleshaug side 121).

Her fremsto de tyrkiske nasjonalistene som mer fanatiske, intolerante og fundamentalistiske enn sultanens regime hadde vært. For øvrig kan det legges til at den greske minoriteten i Konstantinopel til slutt ble fordrevet etter pogromer på slutten av 1950-tallet.

Den greske statsministeren Venizelos utalte at hele ideen om en tvungen deportasjon var blitt lansert av Nansen. Han hevdet at spørsmålet ble brakt på banen av Nansen den 10 oktober 1922, etter at tyrkiske myndigheter hadde sagt at de ville motsette seg en hver form for repatriering av flytningene (Tolleshaug side 122).

Nansen på sin side hevdet at han kun hadde interesse for spørsmålet etter at han hadde fått en invitasjon fra stormaktene, og på bakgrunn av at han hadde fått opplyst at både den greske og den tyrkiske regjeringen ønsket en utveksling av befolkninger (Tolleshaug side 123).

Man kan med stor rett stille spørsmål ved Nansen rolle og handlinger i denne tragedien. Noen helt kan han knapt sies å ha vært!

Religiøse kriterier ble lagt til grunn for tvangsutvekslingen. Gresk–ortodokse tyrkiske borgere ble tvangsutvekslet med muslimske greske borgere. Dette aspektet var gjenstand for skarp kritikk i samtiden, og må kunne sies å være det også i dag, i den grad at det kan ha skapt en presedens for senere praksis. Resultatet var at over en million mennesker, både grekere og tyrkere, ble tvunget til å forlate sine hjem, der deres slekt hadde bodd i mangfoldige generasjoner.

Man antar at over halvannen million greske flyktninger ankom Hellas. Disse hadde et stort behov for de fleste former for hjelp. Særlig vanskelig var det å bosette alle flyktningene. De fleste hadde store problemer med å la seg integrere i det greske samfunnet, og først i tiden etter annen verdenskrig ble skillet mellom “vanlige” grekere og de med flyktning bakgrunn utvisket, sakte men sikkert.

De greske myndighetene sto overfor store problemer med å bosette flyktningene og ikke minst sette dem i arbeid. Flytningene fra Thrakia var det enklest å assimilere, de kom fra Europa og ikke så kulturelt fremmede for gresk levesett, og ikke minst så var de fleste av dem bønder, og hadde i Thrakia bedrevet noen lunde den samme formen for landbruk som også var vanlig i Hellas. Man kunne dermed plassere dem på landsbygda, og tildele dem jord.

Vanskeligere var det med de greske flyktningene fra Anatolia. Mange av dem kom fra fjerne områder i det indre av Anatolia, eller fra halvøyens østligste deler, og hadde levd sine liv sammen med tyrkere og kurdere, noe av dem snakket ikke en gang gresk, men tyrkisk. Og befolkningen fra vestkysten av Anatolia hadde i det alt vesentlige vært beskjeftiget med håndverk, handel og finansvirksomhet. Denne gruppen tenderte i retning av å ville slå seg ned i de greske storbyene, som Athen og Thessaloniki, og fristet en årelang periode som arbeidsløse.

Det var snakk om over en million flyktninger, og den greske regjeringen fikk en formidabel oppgave å løse med å skaffe dem arbeid og husvære.

Selv om antallet tyrkiske flyktninger var langt mindre, gjorde det samme problemet seg som oftest gjeldende på tyrkisk side, også tyrkere ble tvangsflyttet fra Hellas, ofte mot sin vilje.

I dette arbeidet ytet både det greske Røde Kors, og den tyrkiske Røde Halvmåne en betydelig humanitær innsats. I samarbeid med det britiske Røde Kors og Redd Barna engasjerte også det internasjonale Røde Kors seg i arbeidet med flyktningene i Anatolia. Imidlertid ble det meste av den humanitære bistanden i Anatolia ytet av amerikanske humanitære organisasjoner. Mens andre hjelpeorganisasjoner heller konsentrerte seg om å yte bistand etter at flyktningene var ankommet Hellas.

En annen gruppe som det internasjonale Røde Kors fikk et særskilt ansvar for var krigsfangene, og såkalte sivile internerte. Fra mars til mai 1923 overvåket det internasjonale Røde Kors repatrieringen av 4601 tyrkiske og 320 greske sivile, samt 1041 tyrkiske soldater og offiserer.

Et lignende antall gjaldt for den greske siden. De gjenværende greske krigsfangene ble repatriert etter at fredsavtalen var inngått. Alt i alt ble 33.183 krigsfanger ble repatriert under oppsyn av Røde Kors. Imidlertid var dette som oftest fanger som ble holdt og behandlet i henhold til vanlige internasjonale konvensjoner. Røde Kors inspeksjonene viser i seg selv at de var beskyttet, det var derimot ikke sivilbefolkningen. De hadde ingen konvensjoner å støtte seg til, få advokater som talte om deres skjebne, de var avhengig av lykken og tilfeldighetene.

Det demografiske kartet i denne delen av verden ble totalt omkalfatret, og varig endret, som følge av den gresk–tyrkiske krigen, og de løsninger som ble valgt i etterkant av den. Denne konflikten burde fremstå som et skrekkens eksempel for ettertiden på hva krig og religiøst basert hat kan føre til, men også etter at våpnene tidde, fremstår tragedien som et grelt eksempel på kynisme og særdeles slett konfliktløsning, tafatthet og resignasjon.

Aldri igjen bør så mange mennesker måtte tvinges til å forlate sine hjem og sine røtter. Aldri bør vel verden bli vitne til et slikt etnisk hat, så mye lidelse og død.
Men problemet er at enkelte av våre politikere, historikere og samfunnsvitere, bærer på et ønske om å glemme denne tragedien for de at det i dag fremstår som politisk bekvemt. Slik sett skuer vi den totale feighet, den fullendte prinsippløshet. Mens seireherren i Anatolia den dag i dag arrogant og ukritisk nærer seg av en jord gjennomtrukket av grekere og armeneres blod og nekter å diskutere den historiske tragedien. Avslutningsvis så burde vel også stille spørsmål med om tiden nå snart er inne for en kritisk vurdering av “ikonet” Fridjof Nansens rolle i denne tragedien.

Nansen tender igjen i vår tid til å fremstå som nasjonalistenes store helt.

Og tragedien(e) i Anatolia, både den som omfattet grekerne, og de tragediene som armenere og assyrere ble ofre for var nettopp en ”saus” av nasjonalisme, religion, og tradisjonell imperialistisk herrefolkmentalitet. Nansens handlinger legitimerte på et vis logikken bak tyrkernes handlinger, i en tid der sosial-darwinismen også var en faktor i den politiske tenkningen. Tanken om å skille folk, skape ”raserene stater”, om nødvendig ved hjelp av etnisk rensing, passet nok også Nansens politiske grunnsyn som ,sett i relasjon til hans senere engasjement i Fedrelandslaget i mellomkrigstiden, nok var nasjonalistisk. La det også være en advarsel til de krefter i vårt eget land, i vår tid, som kynisk bedriver politisk mobelisering på "en saus av nasjonalisme og religion".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Svar
Kommentar #32

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Ja, det skal du ha

Publisert rundt 5 år siden

At du har satt deg inn i denne spesielle tragedie.  Men spørsmålet er, gjør vi mennesker  feil fordi vi er onde,  eller fordi vi mener det er det beste i en aktuell situasjonen ?   I etterpåklokskapens lys er det så mye vi ser som kunne vært gjort annerledes. I hvert fall vi på sidelinjen ser det, partene i en konflikt vil selvsagt fortsatt ha et temmelig diametralt motsatt syn.

Derfor bør vi mobilisere fantasien,  skru klokker og kalendre bakover før vi dømmer.   Prøve så godt vi kan å eliminere ettertidens klare lys over de aktuelle tragedier, katastrofer og enkeltskjebner der vi nå ser alt så mye klarere.

Svar
Kommentar #33

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Der er ingen unnskyldning

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

At du har satt deg inn i denne spesielle tragedie.

Individer velger ofte ideologi ut fra sin personlighet. Personer som velger totalitære og menneskeforaktende ideologier gjør det muligens for de at det samsvarer med deres karakter.

Svar
Kommentar #34

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Litt skummelt synes jeg

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Individer velger ofte ideologi ut fra sin personlighet.

 

med tanke på de mange 68-ere,  flere av dem i AKPml  og deres politiske dominans på universitene i tida etterpå - og som nå er høyt på strå.

Svar
Kommentar #35

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Den autoritære personligheten

Publisert rundt 5 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

med tanke på de mange 68-ere,

Tja, det er ofte den samme mekanismen. Men man må skille mellom personer som blir kommunister under en sosial kamp i en eller annen form, og de som utvikler slike affiliasjoner i en demokratisk velferdsstat. At personligheten spiller inn på folks politiske ståsted er noe jeg blir mer og mer sikker på. Slik sett så har Adorno rett, den autoritære personligheten eksisterer.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
27 minutter siden / 255 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 773 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 412 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5224 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5224 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 412 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5224 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1139 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1815 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1139 visninger
Les flere