Fjertnes i hager og grustak

Da sigøynerleieren ble opprettet ved Sofienberg kirke, ble det for mye av det gode. Olav Dag Hauge, som vel faktisk på det tidspunkt var en ekte feriebiskop, proklamerte at kirken ikke har og ikke har hatt ansvaret for den oppståtte situasjonen. En absolutt forståelig slutning.

Dilemmaet er at kirkens rolle er å være hyrde for folket, å opptre som den som ikke snur seg bort, men tar seg av den svake. Og dermed kan det lett gå i ball for biskoper i feriemodus.

Når den ferierende biskopen kom tilbake i stolen sin, tok han raskt grep og viste klerikal handlekraft. Ole Kristian Kvarme fór opp, ikke til himmelen, men til Årevoll – som for beboboere i område i det senere heller har fremstått som et sant helvete – eller noe slikt.

Etter besøket uttalte biskopen med mild stemme: "Det var et sterkt møte med disse folkene. Det er noe som man kanskje sjelden opplever på gaten. Men det å oppleve dem slik i denne leiren, oppleve varmen deres, evnen til glede, evnen til takk, takknemlighet for det minste, det gjør et sterkt inntrykk."

Reaksjonen fra biskopens egne sognebarn lot ikke vente på seg.

Først viser kirken bort de fattige fra egen grunn. Når de ikke lenger befinner seg i ubehagelig nærhet av hellig grunn, er det tid for å vise medlidenhet, raushet og rørende omsorg. Og hvorfor kom ikke også biskopen til sine egne? Hvorfor oppsøkte han ikke også beboerne på Årevoll for å høre deres sak og eventuelt uttrykke forståelse for deres situasjon?

Her er det en naturligvis en mulighet for at biskopen i sitt stille sinn tenkte at ’dere har jeg alltid hos meg, mens disse fillefransene forhåpentlig og så snart som mulig forsvinner ut av landet.’ Hvem vet?

Men årets Fejrtnes-underholdning stopper ikke der…

Biskop Tor B. Jørgensen oppe i nord har vist hvordan ting kan forkludres bare en i tilstrekkelig grad sludrer i veg med hevet pekefinger (kritikk) og framfører tilstrekkelig med intetsigende ’god jul og godt nytt år’ (gode ønsker) i enhver ”god” sak.

Han har kritisert Bodø kommune for alt den har gjort i forbindelse med to sigøynerfamilier som drev villcamping på de kanter. En luring i kommunestyret mente at dersom biskopen ikke hadde andre og bedre løsninger å foreslå, så burde han kunne ta imot sigøynerne i egen hage. Bordet fanger, og dermed endte biskopen på Dagsrevyen i en flau og patetisk forestilling der han måtte spille rollen som barmhjertig campingplassvert. Barmhjertigheten varer i maksimum ti dager, ble vi fortalt.

Som kjent, den Gud gir et embete, gir han samtidig ikke forstanden.