Grov norsk medie-manipulasjon om PLO på Stiklestad

Denne gangen er det ikke det som faktisk skrives og uttrykkes som er det verste. Det dreier seg nokså klart om en samkjørt stille kampanje der PLOs prominens, Hanan Ashrawi, ikke skal forhåndsomtales i mediene. Noen annen fornuftig forklaring finnes ikke. Ellers står store deler av det norske pressekorpset alltid parat og ringside når PLO og det faste kontaktnettet i utenriksdepartementet, og ikke minst rundt generalsekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet – når han har noen megetsigende politiske budskap som må ut i beste sendetid og i solide oppslag, stort sett alltid med god timing.

Avdøde PLO-leder Yassir Arafat og nåværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, hadde fra år 2000 flere samtaler om videre felles strategier. Arbeiderpartiet gjemmer nå konsekvent sine ideologiske prosesser bak en multikulturdoktrine, der en samtidig henter inn arabisk symbolikk og retorikk fra Jerusalem og Betlehem.

Etter det vi forstår er det statskringkastingen NRK som også kjører løpet i forbindelse med PLOs propaganda-show på Stiklestad, Olsok-kvelden. Det hele skal være godt timet mot NRK Dagsrevyen kl. 19.00, altså 29. juli. Forbindelsene har så langt gått via en sentralt ansatt på NTNU i Trondheim, men det har stort sett dreid seg om praktiske opplysninger om ankomst til Stiklestad og skisser for tematikk. De spesielt utvalgte har imidlertid fått oppgitt et eget telefonnummer (mobilnummer) direkte til PLO-dronningen Hanan Ashrawis sekretær. Mon ikke NRK sitter på enda flere direkteforbindelser den veien?

Media i viktig støttefunksjon for PLO

Her er mitt stalltips: Etter NRK – som nok er tildelt en hovedfunksjon i propaganda-fremstøtet under Olsok, synes Aftenposten (redaktør Hilde Haugsgjerd) og TV2 og stå henholdsvis som nr. 2 og 3 i køen. Her blir det intervjuer både i Oslo og på Stiklestad, med korte sekvenser fra Hanan Ashrawis tale. Hva som skal kjøres er vel trolig avtalt.
Vi er i ferd med å få medier som blir mer og mer lik Sovjet-tidens Moskva. Det meste av årets politiske Olsok-teater dreier seg om å lage en pyntelig ramme om den "kristne" PLO-representanten som riktignok styres av ti muslimer i en såkalt "kriseregjering" etter 2010, i den hensikt å få en ny stor økonomisk tilførsel gjennom EU. Norge sitter som kjent som leder for den internasjonale Giverlandsgruppen, og har en betydelig støttefunksjon direkte i PLO-systemet, så ensidig, ustøtt og naivt at jeg i mitt stille sinn håper på en regjeringskrise så snart som mulig, slik at vi kan få endret den politiske kursen i dette landet. Svermeriet er farlig stort nå, og det har havnet helt inn på Stiklestad, midt i Olsok-feiringen!

Men altså, de må alle ha fått meldinger om ikke å forhåndsomtale PLOs stunt på Olsok på Stiklestad. Slik melding kan også ha blitt gitt via utenriksminister Jonas Gahr Støres personlige sekretær, eller fra en kontaktperson på statsministerens kontor. Dette vet vi ikke sikkert, men poenget er at dette tilsynelatende grenseløse politiske teatret som nå fanger inn Stiklestad, synes samordnet med et innarbeidet medienettverk. Unnskyld meg, men hvor har det blitt av demokratiet og den frie pressen? Paradoksalt nok skal også den ikke så rent lite venstrevridde generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund også til Stiklestad for å holde foredrag under Olsok. Jeg tror intet blir bedre av det. Snarere tvert i mot.

Bare det at ikke en eneste journalist gjør anskrik er jo helt utrolig. Her dreier det som om noen som lykkes i å omgjøre Stiklestad til en ren politisk arena for særinteresser og politisk kampanje-journalistikk.

Stiklestadaksjonen er sterkt tilstede i år, men plutselig har mediene glemt at aksjonen eksisterer. Til nå er ikke aksjonen omtalt overhodet i forhold til alt som settes i sving under Olsok. Grunnen er nok først og fremst at talsmenn for aksjonen kan komme til å omtale PLOs celebritet, og da er hun jo forhåndsomtalt, altså i strid med de politiske premissene som synes å være lagt god tid i forveien, med rene medie-groupies på laget. Jeg syns dette er direkte ekkelt!

Folk ønsker ikke et slikt Stiklestad

Er det da slik at det forutsettes at folket mener det er helt greit at Stiklestad gjøres til en tumleplass for Arbeiderpartiets innfall – i forhold til den arabiske og muslimske siden av Midtøsten? Er det illegitimt å problematisere dette også?

Til tross for at det gikk meldinger ut i media om Hanan Ashrawis nærvær på Stiklestad allerede i mars i år, er det altså ikke ett eneste medieorgan i dette landet som har nevnt hennes nærvær. Altså ut over denne ene notisen i lokalavisen "Verdalingen", er én av de definitivt mest profilerte skikkelsene i den palestinske frigjøringsorganisasjonen ikke nevnt med ett ord i våre medier.
Heller ikke etter at det offisielle Stiklestad-programmet ble sendt ut med PLO-utsendingens navn på for et par uker siden, kom det til ett eneste oppslag i noen norske medier, sentralt eller regionalt. Dette minner sterkt om noe i retning av rene totalitære tilstander.

Nå er det riktignok Arbeiderpartiet som dominerer direkte og indirekte med sine betydelige eierskap, direkte og indirekte (A-pressen og LO-organer) i norske aviser og i medier for øvrig. Det bør likevel finnes en grense for hvor langt dette kan tøyes, der Arbeiderpartiets politiske kampanjer blir utfordret direkte? På Stiklestad har partiet møtt kraftig motbør, med fokus på reell ideologi bak multikulturdoktrinen og andre maskerader, der partiet nå rett og slett dropper ut av samfunnsdebatten og bare kjører på ut fra en maktbase hvor store deler av partiapparatet synes å ha overvurdert sine muligheter. Kanskje særlig etter 22.juli, som selvsagt kan brukes og misbrukes politisk for å ramme politiske motstandere som er oppegående og bevisste, også på det ideologiske feltet.

En god del vil møte fram på Stiklestad og vinke farvel til Arbeiderpartiets hegemoni i norsk politikk, men det er mulig at en samtidig bør vinke farvel til mediekulturer som ikke hører hjemme i noe demokrati. Den politiske kampanje-journalistikken er en klar forsterkning i forhold til det demokratiske underskuddet vi nå har i dette landet, og den må ikke bare analyseres i forhold til det som faktisk blir tatt med, men også i forhold til temavalg og ikke minst politisk timing, pluss det som konsekvent ikke blir tatt med. Dette siste er nemlig vanskelig å dokumentere.

Roy Vega som selv har vært med i "Spelet" på Stiklestad i minst ti år og har journalistisk bakgrunn, har pekt på at det helt konsekvent unnlates å stille kritiske spørsmål til maktfyrstene som nå altså med suveren forakt for folkevalgte organer (det være seg Stortinget eller Nord-Trøndelag fylkeskommune) bare støter om konseptet på Stiklestad til et internasjonalt, multikulturelt senter. Det bare skjer – for så å kjøre på med Arbeiderparti-definerte "dialoger" med arabere i Midtøsten. På selveste Olsok-kvelden kommer det altså et hovedforedrag i PLO-regi.
Er det noen som kan se for seg hvilke følelser dette utløser blant folk? Eller gir man bare blaffen i slike følelser nå, i det medie-nettverkene har vokst seg sterke nok? Som om det bare må være slik! Vi som har utfordret dialogen har av egen erfaring erfart at den kun er forbeholdt de spesielt innvidde. Vi som kritikere forties konsekvent, mobbes, og gjentatte ganger forsøkes kritikken mot denne utviklingen å gjøres illegitim i seg selv.

Aksjonister parkerer Arbeiderpartiets ambisjoner

Men jeg tror nok noen har undervurdert slitestyrken i Stiklestadaksjonen, som med en kjernestyrke på godt over 1000 aktivister kommer til å utfordre Arbeiderpartiet både på Stiklestad og tvers gjennom neste års valgkamp. Samtidig er vi meget betenkt over det fatale fraværet av profesjonalitet i media. Ikke en eneste journalist har stilt ett kritisk spørsmål til maktmenneskene som turer fram på Stiklestad for å bruke stedet i sin politiske propaganda. Nå er det multikultur-doktrinen som er spesielt trendy i Arbeiderpartiet, men vi tror det fortar seg i møte med folk, rett og slett. Det er nemlig mulig å gjennomskue mye av retorikken som jo maskerer Arbeiderpartiets ideologiske føringer, ofte ved å henge på kvasi-teologiske uttrykk og begreper i verdispørsmål.
Underhånden motarbeides kristendommens posisjon i norsk kulturhistorie. Vi ser hvor raskt oppløsningstendensene kommer i det denne merkevaren i vår kultur forsøkes eliminert inn i en sfære hvor det meste skal likestilles med islam, både som religion og ideologi. Altså i praksis med to parallelle lovsystemer i en nasjon. Slikt fungerer bare på Arbeiderpartiets tegnebrett, i møte med et Norge som er inkluderende, men som samtidig bærer i seg en kulturell integritet Arbeiderpartiet aldri vil lykkes i å fjerne.
Jeg tror faktisk det slaget allerede er tapt, på vei til Stiklestad. Dit kom de, dagens maktfyrster, men ikke lenger. Og nå bærer det sannelig utfor på meningsmålingene. Det er nok av dem som etter sigende skal sørge for at Nord-Trøndelag som Arbeiderpartiets klart sterkeste bastioner skal falle, og det gjennom hele valgkampen, skal vi tro aksjonistene.

Rungende taushet

Ingen skal fortelle meg at den rungende tausheten som omgir PLOs utsending på Stiklestad, som altså skal holde hovedforedraget Olsok-kvelden, ikke er samkjørt mellom våre hjemlige medier. Hvordan dette undergrunnsapparatet egentlig fungerer skal jeg ikke avsløre her, men vi kan vel nøye oss med å slå fast at noen bakspillere og mellommenn kanskje er mer gjennomsiktige enn de tror de er? Jeg håper og tror at investorer vet å kjenne sin besøkelsestid, og etablerer reelle uavhengige medier i dette landet som nå virkelig er ute og kjører når det gjelder kritisk journalistikk i forhold til det rådende maktapparatet. Dette med tanke på det statsbærende partiet og dets nettverk i byråkratiet, helt inn i politisk tematikk og dagsordenfunksjon ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter tvers gjennom Olsok. Dette er klamt, og det er tamt. Noen må ta konsekvensene av denne sære medie-situasjonen og sette på alarmklokkene foran det viktige stortingsvalget neste år:
Hvordan skal de borgerlige partiene kommunisere med et publikum i et land der kampanje-journalister og redaktører i innarbeidede nettverk bare sitter klare for å forsvare Arbeiderpartiet? Det vi er vitne til foran årets Olsok på Stiklestad er meget betenkelig. Det finnes altså politiske medie-nettverk som arbeider parallelt med maktapparatet, i støttefunksjoner. I Midtøsten er frontene klare nok, og da avslører journalistene seg over tid. Og hva skjer når Arbeiderpartiet trekker Midtøsten til Stiklestad? Jo, da ser vi sannelig den politiske ensidigheten manifesterer seg, allerede før hovedoppsettingen i dette nye politiske teatret for makthaverne.

Eivind Lundager