Verdidebatt

PLOs dronning på podiet - Olsok-kvelden på Stiklestad

I år er det Hanan Ashrawi, selve dronningen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som holder hovedforedraget under Olsok på Stiklestad. Midtøsten og Jerusalem som er tema både i Trondheim og på Stiklestad. Ingen jøde eller israeler er med.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvorfor har vi fått en slik eiendommelig politisk tilstand i dette landet at en sentral utsending fra den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i Midtøsten må gjøres til hovedgjest på Stiklestad midt under Olsok? I det som ikke fortoner seg som annet enn en stor politisk jippo for Arbeiderpartiet og dets tankefengsler forbundet med multikultur og dialoger med premisser slik Partiet til enhver tid ser verden. Og stakkars den som måtte stille kritiske spørsmål underveis. Han eller hun er kristenfundamentalist og ekstremist under definisjonsmaktens merke, der Arbeiderparti-symbolet er gjort langt sterkere enn korset og Olavssymbolet til sammen, og det er kanskje en vesentlig del av problemet, og utfordringen?

PLO-dronningen Hanan Ashrawi er en av dagens ledere i den palestinske frigjøringsorganisasjonen, I år er Ashrawi hovedforedragsholder under Olsokkvelden på Stiklestad, med megetsigende budskap til alle som vil høre på, og med en tilkalt lojalitetsrekke med journalister, som har fått behørig forhåndsvarsel om å innfinne seg.

Ingen israeler og ingen jøde er invitert til Olavsfestdagene i Trondheim eller til Olsok på Stikelstad, selv om temaet er Midtøsten og Jerusalem, og selv om PLOs dronning har en meget sentral rolle. I Trondheim har NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent, Sidsel Wold, en behørig profilert rolle under Olavsfestdagene. NRK fremstår stadig mer som en egen politisk aktør som støtteapparat til makthaverne.

Dette er en foruroligende og illevarslende utvikling, i forhold til en politisk prosess som må finne sin avslutning gjennom neste års stortingsvalg. Skal det bli mulig må folk se å våkne, og ikke minst kristenfolket. Dette handler om å forspille verdier og ødelegge en kulturarv som fortsatt utgjør et meget viktig limstopp i landet vårt. Her nytter det ikke lenger bare å avsynge et par lovsanger foran Powerpoint-presentasjoner opp etter veggene, spise et par vaffelplater, se på klokka og gå hjem.  Lær av Hans Nielsen Hauge og bondehøvdinger som Ole Gabriel Ueland!

Lojale, enøyde medier gir en forsterkning

Vi har fått en type medier og journalistikk som ikke begynner å bli usedvanlig politisk enøyde, men også lojale i forhold til den nye politiske korrektheten som stadig manifesterer seg under det statsbærende partiet -og den tilhørende politiske eliten som nå også sitter tungt i embedsverk og offentlig byråkrati. Dette, under en ny ånd, der den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO nå bare representerer alt som er godt; faktisk så godt at en av dens ledere må hentes helt til Stiklestad – av alle steder – på Olsok-kvelden for å holde hovedforedraget. Altså til det som vel er det sterkeste kulturhistoriske fotavtrykket forbundet med kristningen av Norge. Slike fotavtrykk har det statsbærende partiet i dette landet gjennom mange år lagt mye inn på å redusere, da det strider mot ideologiske føringer i forlengelsen av usedvanlig mange mislykkede prosjekter på kloden – under de røde faner. Nå har multikultur-doktrinen kommet inn som en egnet retorisk brekkstang og så er det bare å kjøre på? Nei, jeg tror det politiske oppløpet på Stiklestad slår kraftig tilbake på Arbeiderpartiet, som nå overspiller og der ambisjonsnivået nok er for stort i forhold til en kulturarv som kan vise seg gjenstridig om den blir utfordret som på Stiklestad.

Forsøk på å forene himmel og helvete?

Her skal det åpenbart i et utgangspunkt statueres eksempel på hvor godt det statsbærende partiet, først og fremst, forstår verdens ulykksalige utfordringer i et uavkortet forsøk på å forene himmel og helvete under dialogens forgjettede og etter hvert noe forslitte symbolikk – der vi stadig aner konturene av blafrende røde faner. Selv nærhistorikk viser at sosialismen som fenomen betraktet rett og slett ikke lar seg omsette i praktisk politikk, ut fra sine papirknitrende modeller om sentralisert statsmakt. Det kommer nemlig et betydelige innslag av maskerader der dette skal omformes i reell samfunnsendring, altså i praktisk politikk. De sosiale og økonomiske eksperimentene har en sterk tendens til å stivne og bli for oppstyltet.  Og i alle de land der fenomenet har fått vokse seg stort og svultig, blir den ukritiske statsforherligelsen, kontrollapparatene, det vilvoksende byråkratiet og den tilhørende elitedyrkelsen uspiselig. I så henseende er det snart ikke langt fra den russiske nomenklatura (eliten) til dette sjiktet av norske partipamper, LO-pamper, medie-oligarker og sterkt økende doser av politisk kampanje-journalistikk vi nå opplever i vårt avlange, ruglete land. Skremmende nok synes selv liberalkonservative å miste fotfeste, fordi de tror at den Sosialistiske Internasjonale plutsetlig har kastet seg på globalismen og kapitalismen og lagt all sin ideologiske historikk bak seg. Tilsvarende sitter Kristin Clemet i Cevita-stiftelsen nokså febrilsk å forsøker å overbevise om at multikulturalismen egentlig er arbeidsinnvandring som vi må ha for å overleve. Om land etter land og statsleder etter statsleder nå peker på multikultur-doktrinen som en flopp. Men, hver man sin gud er omkvedet på mer liberalt hold. Og det lyder da unektelig musikalsk under universelle menneskerettigheter? Men man glemmer at  definisjonsverden nå ofte er i hendene på maktkonstellasjoner som er alt annet enn demokratisk fundert. EU er i ferd med å vokse seg akkurat så stort, fælt og byråkratisk som kritikerne hevdet, og vi ser FN og et mylder av NGO-organer gstadig oftere settes inn mot demokratiene. Det er bare å se på FNs menneskerettighetsorgan for å ane uråd. Men naiviteten og kunnskapsløseheten er fortsatt meget stor i landet vårt. Jeg frykter at også dette er politisk styrt, der man ønsker å skape "det nye mennesket" gjennom alternativ identitetsoppbygging, matchet mot en stadig mer forslitt og utpint Atbeiderparti-ideologi, med Senterpartiet som statist og SV i en skrangelte sidevogn påmalt kledelig slagord om miljø og solidaritet.

Doktrinær, forhåndsdefinert dialog

Det dreier seg om en dialog Arbeiderpartiet selv har forhåndsdefinert, med en kjede av låneord fra den Sosialistiske Internasjonale og Labour-partiet i England; stadig i et ferdigpakkede opplegg presset inn gjennom et stort byråkrati – der ingen frie tenkere og kritikere her hjemme er i nærheten av å få være med på resonnmentene. Det er direktoratene og avdelingsdirektørene som sammen med sterkt sekulariserte biskoper kjører kampanjene, nært opp til et eksisterende teologisk begrepsapparat.

Slik er det hele anti-intellektuelt, ekskluderende og med et stadig sterkere preg av en politisk elite som trolig bare kan opprettholde tempoet fordi det ligger et alt for lojalt medieapparat klart til å kommunisere deres budskap ut til et folk som langt på vei er parkerte i møte med alle spørsmål forbundet med multikultur-doktrinen. Du må inneha en nesegrus lojalitet til de sittende makthaverne for virkelig å tro at denne ideologisk ladede kampanjene som følger på virkelig lar seg gjennomføre, nå allerede på bekostning av de mest tydelige kulturhistoriske fortavtrykk vi har i dette landet. Nå er det en av PLOs mest profilerte talsmenn og ledere som har hovedforedraget på Stiklestad Olsok-kvelden. Jeg kan spørre: Hva i all verden har PLO der å gjøre midt under Olsok?

Kritikere blir stigmatiserte

Vi øyner kanskje her den største svakheten i multikultur-doktrinen: Kritikerne stenges konsekvent ute og blir forsøkt isolerte gjennom eiendommelige politiske mediekulturer. De blir forsøkt dumme og "uvitenskapelige", under henvisning til den rådende politiske korrekthet som Arbeiderpartiet for tiden administrerer med hard hånd, godt hjulpet av lojalitetsrekkene i våre medier, med NRK som fyrtårn. Så kan det faktisk gå som med John F, Kennedy i Grisebukta i 1971, da han arvet og realiserte sin forgjengers ambisjoner om å invadere Kuba – mens alle rådgivere satt som nikkedukker uten å reise ett kritisk spørsmål, selv om prosjektet bar i seg flere synlige svakheter.

Nei, forsøk bare ikke å kritisere oppløpet til Arbeiderpartiets multikulturdoktrine og tilhørende ”dialog”-metaforer! Da er du nemlig ikke bare dum, men en ekstremist, minst, og mediene synes å stadig bli en mer integrert del av tangefengslene. Alle sentrale medier vinkler og skriver ut sine politiske saker helt likt, over hele linjen. Tema-utvalget er nesten også det samme, som om vi skulle leve i et Sovjet. Kanskje skyldes fenomenet noe for svulstige statssubsidier, og en ditto statskringkasting som i sin gigantiske form egentlig har gått ut på dato – om ikke teknisk så ideologisk – som intet mindre enn landets fremste opinionspåvirkende organ? 3500 statsansatte kringkastingsmedarbeidere er da unektelig mye i et lite land der pluralistiske og uavhengige medier burde vært en selvfølge for lengst. Nå setter fellesordninger som ”Norgespakken” eksklusive økonomiske rammer rundt NRK og TV2, samtidig som A-pressen har kjøpt opp det som er av regionaaviser av betydning i de tettest befolkede områdene av Kongeriket. Og sannelig har det ikke kommet en solid Arbeiderparti-mann på toppen av TV-2 også, trolig som en funksjon av at LO har eid halvparten av TV-stasjonen. Vi er i ferd med å få et land som minner mer og mer om det embedsstyret Hans Nielsen Hauge tok et kraftig oppgjør med, på ideologisk grunnlag, i det han pekte på verdigrunnlag og behov for reelt folkestyret.

NTNU-ansatt som koordinator

En sentralt ansatt ved universitetet i Trondheim, NTNU, står oppført som fast kontakt for PLOs Olsok-utsending, Hanan Ashrawi. Også dette er et tegn i tiden. Hvor står akademia i møte med Midtøstens komplekse problemer og utfordringer? Er det igjen noen der inne som ser noe positivt med jøder og Israel? I så fall, hvor er den kritiske tenkningen, diskusjonene og dialogen som er helt avgjørende for et levende universitet. I 2009 gikk NTNU inn for en meget fordummende akademisk boikott av Israel, i et oppløp som ble parkert i siste liten. Dette, isolert sett, et skremmende eksempel på universiteter som synes å være fanget i tankefengsler under den politiske eliten, som ikke bare ligger i Arbeiderpartiet, men som nå er rislet ut over i embedsverket på flere plan, og i administrative organer forbundet med utdanning. Å rydde opp i dette vil ta mange år. Men det får vel være en trøst at 68-generasjonen er i ferd med å falle av for alderen.

I dag er det nettopp Ashrawi som oftest utaler seg internasjonalt, gjerne på den amerikanske TV-stasjonen CNN og i arabiske Al Jaazera, i saker som angår PLO og det vi så pent kaller den palestinske administrasjonen. Kritisk sett - en mer eller mindre selvbestaltet, militant sak, med kokett distanse til demokratiet både i sitt charter og i anvendt politikk for øvrig; men med langt kortere distanse til eksplosiver og håndvåpen når det måtte passe. Oppe i dette har vi i flere år vært vitne til dobbeltsnakk, hvor en ting sies i den arabiske verden og noe helt annet i vår del av verden. Siden Norge vel snart er det mest venstrevridde, naive (og historieløse?) landet i Europa, vil vi vel få flere verskapsfunksjoner der ulike frigjøringsorganisasjoner og interessegrupper vil fronte sine saker. Hjulpet av en NAV-kultur og oljepenger har vi fått store flatskjermer opp på stueveggene, i en kultur der kunnskapsløshet og likegyldighet kan være i ferd med å bli til en farlig coctail. Totalitære krefter av alle avskygninger danser snart på bordene, og rekrutterer nye, sarte sjeler, der identifiseringen peker alle andre veier enn til vår egen kulturarv.

Dialogen må gjelde for alle,også i forhold til egen befolkning

Forstå meg rett, jeg sier ikke at vi ikke skal ha dialog med PLO og araberne for øvrig, jeg hevder at det hele begynner å bli alt for masete og ureflektert. Stadig under en politisk elite som fratar oss muligheten til å sette kritisk spørsmål underveis, i det som faktisk hører med i en normal demokratisk prosess. Vi opplever at det demokratiske underskuddet krympes under en definisjonsmakt som på sin side snart har lykkes i å disiplinere mediene over en smertegrense. Den øredøvende tausheten som omgir PLO-dronning Hanan Ashrawis besøk på Stiklestad er et slående eksempel på dette. Her har norske journalister løpt etter PLO i snart 40 år, uten egentlig å stille ett kritisk spørsmål. Så kommer en PLO-dronning til Stiklestad, og ingen av våre sentrale medier legger ut forhåndsomtale. Selv om Ashrawi nå figurerer med sin hovedtale på Olsokkvelden i alle offisielle programmet. Jeg kan ikke se andre grunner til fortielsen enn at man skal høyne aktualitetsnivået, og gi PLO-dronningen et optimalt politisk ladet utgangspunkt 29. juni, og jeg er violig til å vedde på at vi kommer til å se et politisk utspill i sakens anledning. Som om det trekker saken noe nærmere det Stiklestad representerer. Igjen: Hvorfor på Stiklestad?

Ingen kritiske spørsmål

Kan noen huske å ha sett kritiske spørsmål i media rettet mot avdøde Arafat, Ashrawi eller PLO? Kan noen huske å ha sett eller hørt NRK vinkle ett kritisk spørsmål i retning av PLO – nå etter mer enn førti års mer eller mindre sammenhengende blossprut fra Midtøsten? Er man nå så sikker på at Israel og jødene har all skyld for elendigheten?

Odd Karsten Tveit er ett av de fremste eksempler  på en type politisk enøyd kampanje-journalistikk som vi i dag finner på flere områder og i flere medier. NRK er med sine 3500 statsansatte holdt oppe av en tvungen, individuell er kringkastingslisens, og i ferd med å  bli så tett bundet opp mot den politiske eliten at det forlengst har passert en smertegrense i demokratisk perspektiv: Det lille Norge må ha medier som fungerer mer i takt med folks følelser og liv forøvrig. NRK opptrer stadig mer doktrinært og enøyd, rett og slett fordi man ikke lenger tar  kritikk seriøst. Særlig om kritikken vurderes som "politisk ukorrekt" i forhold til en ikke uttalt ideologisk ballast. NRKs Sidsel Wold er en profilert foredragsholder under Olavsfestdagene i Trondheim, der temaet er Midtøsten og Jerusalem.

Kan noen huske NRKs Odd Karsten Tveit eller Sidsel Wold kjøre en eneste kritisk reportasje forbundet med PLOs systematiske voldsbruk – som nesten uten unntak har vært rettet mot sivile mål, i og utenfor Israel? Hvem har bestemt at det er greit å bygge opp hele politiske konsepter for systematiske angrep på sivile mål, og mest bare det? Her går man nemlig Breivik en høy gang; han blir knapt for en parantes å regne, bare sett i forhold til de store terroraksjonene mot diskoteker, busser, markedsplasser og kjøpesentra i Israel etter tusenårsskiftet. Der den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i aller høyeste grad bærer på et tyngende ansvar, med en voldsforherligende politisk kultur som årets Olsok-utsending er en del av.

Israel kritiseres hver dag i media

Vi får kritiske spørsmål og reportasjer så og si hver eneste dag (!) om og fra Israel, og i norske medier er det generelt nesten ikke et positivt bilde av jøder lenger. Vi ser dem i aksjon som “okkupanter» i områder der det praktisk talt sammenhengende har bodd jøder i flere tusen år, og der landområdet selv har nevn etter jødene – Judea. Også dette er nå ”okkupert”. Nå er den journalistiske retorikken i dette landet slik at jødisk nærvær i Israel er i ferd med å bli helt illegitimt. Hva er det som skjer? Finnes det da ingen grenser hvor langt en kan gå i direkte og indirekte jødehat og Israel-hat i dette landet, mens det palestinske prosjektet unndras alle kritiske vinklinger og spørsmål i det som er av sentrale medier. Og nå skal man sannelig gjøre Yassir Arafat til ny helgen på Stiklestad! Intet mindre Hans dronning, Hanan Ashrawi skal stå på podiet på Olsok-kvelden og fortelle om sin sak. Hennes nærvær er faktisk så selvfølgelig at ikke en eneste avis utenom lokalavisen «Verdalingen» har nevnt at en av PLO-lederne er hovedgjest på Stiklestad under Olsok! For gjett om presskorpset kommer, og gjett om samtlige kritiske spørsmål unngås! Hvorfor har det blitt en slik merkelig enøyd politisk atomofære i dette landet. La meg forsøke en refleksjon og et tilbakeblikk.

Største politiske jippo etter Vidkun Quisling

Årets Olsok på Stiklestad er den største politiske jippoen på Stiklestad siden Vidkun Quisling gjorde stedet til sin lekegrind under krigen. Arbeiderpartiet bærer på et tyngende ansvar i sakens anledning: Stiklestad er som kjent blinket ut som internasjonal, multikulturell arena, og behørig fanget inn av Arbeiderpartiets dialog-metaforer på flere plan, sentralt og regionalt, der definisjonsmakten og tilhørende tankefengsler nå er så ettertrykkelig manifestert at enhver som måtte utfordre opplegget risikerer å bli kalt ekstremist, assosiert med en massemorder som nylig stod for retten i Oslo - og Vidkun Quisling. Vi lever i paradoksenes tid. Om Arbeiderpartiet ikke besørger slik stemling direkte, så sitter de eiendommelige lojalitetsrekkene i mediene klare med sine psykologiske assosiasjonsteknikker. Fenomenet har blitt forsterket etter 22. juli-tragedien i fjor. Kynikere forsøker nå åpenbart å utnytte denne tragedien for å kneble de mer ideologisk bevisste deler av politisk opposisjon, i en ikke helt vellykket maskert forsøk på å redusere ytringsfriheten og styrke det allerede eksisterende demokratiske underskuddet i landet.

Vidkun Quisling forsøkte også å gjøre Stiklestad til en stor politisk lekegrind for doktrinære og rasistiske, anti-semittiske konsepter og elitekulturer - der toleransen for annerledes tenkende var like minimal som den statsforherligende arrogansen var optimal. Jødehatet, antisemittismen var også en fast komponent av Quislings ideverden, slik fenomenet finnes i alle variabler av den totalitære familien, uten brune, røde og svarte faner. Hvem som i forlengelsen av dette måtte ligne mest på Qusling kan diskuteres, men la det være sagt og skrevet: Det politiske teatret man har lagt opp til på Stiklestad, selv midt under Olsok, er og blir tapsbringende for alle. Det er klart det største rå, politiske stuntet siden Quisling og nazihirden befant seg på samme arena.

Arbeiderpartiets multikultur-doktrine og tilhørende maskerte, ideologiske resirkulasjon bidrar allerede til å sende partiet nedover på meningsmålingene; konseptforandringen som nå finner sted på Stiklestad strider rett og slett mot folks oppfatning av hva stedet tross alt representerer i norsk kultur. Denne betydningen blir forsterket i det sterke politiske krefter utfordrer den store verdiforankringen som stadig er forbundet med Stiklestad som kulturhistorisk fotavtrykk og som symbol for kristningen av Norge.

Trubaduren Bjørn Alfzelius bommet også på publikum

Da den svenske entertaineren Bjørn Alfzelius skulle holde konsert på Stiklestad for noen år siden, innledet han med sarkastiske bemerkninger om Olav den Hellige. Der hadde svensken forregnet seg i forhold til et ellers så blassert og tilsynelatende holdningsløst publikum. Men nå ble de utfordret i amfiet, og en buing begynte umiddelbart og fortsatte gjennom og mellom konsertinnslagene. Om han i et utgangspunkt ville fornærme Olav den Hellige ble det heller Alfzelius som ble så fornærmet at han like gjerne kortet ned hele konserten. Slik går det når verdier utfordres for voldsomt og svulstig. Da kommer reaksjonene.

Arbeiderpartiet har introdusert og operasjonalisert en multikultur-doktrine som under generalsekretær Raymond Johansen er slik pakket sammen at man konsekvent omgår folkevalgte organer, samtidig som ordspill om toleranse, mangfold og respekt for andre kulturer og religioner vris slik retorisk – sinnrikt tilpasset ulike målgrupper - at det hele praktisk talt på autopilot skal limes sammen med det bærende ideologiske og kulturhistoriske limstoffet i vårt eget samfunn. Kristendommen gikk som kjent inn i den samfunnbyggende prosessen i Norge etter kirkemøtet på Moster i 1024, og har siden vært den ideologiske og kulturhistoriske ryggnerven i landet, som de fleste lover av betydning faktisk er tuftet på.

Arbeiderpartiets metode har blant annet bestått i å slynge inn dette nye multikultur-budskapet som en resirkulerte ideologisk ladet pakke, i kvasi-teologiske sammenhenger og så langt mulig gjennom kirkens organer. Dette handler nemlig om ideologiske føringer, og ved å spille på lag med kirkens organer kan en nøytralisere mye ideologisk motstand. Det kan virke som mye retorikk også er hentet fra frigjøringsteologiske konsepter som ble kjørt ut fra Kuba, i forsøk på å tilegne seg kristne grupper i et marxistisk oppløp i Latin-Amerika gjennom 1970- og 1980-årene.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at Sturla Stålsett (Sønn av Gunnar Stålsett) sitter i regjeringens Religionsutvalg. Han er meget godt skolert i nettopp de deler av kulturmarxismen som legger opp et pragmatisk og retorisk løp med mange låneord fra teologiens verden, hvor hensikten rett og slett er å gjøre kirkerommene til rene politiske arenaer. Dette er egentlig arvegods fra Berge Furre som har brukt mye av sitt liv på å trekke kirken inn i slike politiske spill, men stadig med eurokommunismen og kulturmarxismen som rammeverk. Den tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett har stort sett spilt på samme strenger, med nå med enda mer tilsløring av rene ideologiske, sekulariserte og politiske føringer.

I sin konsekvens fortoner Arbeiderpartiets råkjør mot Stiklestad seg som en fatalt mislykket politisk maskerade for endelig å få røsket opp kristne stabbesteiner, veimerker og fotavtrykk forøvrig – nå med multikulturen som alibi og retorisk brekkstang. Men inne i innpakningen er det åpenbart intet annet enn gammelt og forslitt tankegods, der en ut fra ideologiske motiver og rammeverk tegnet av parti-ideologer som Edvard Bull d.e og senere forsøkt oppgradert både av Halvdan Koht og Einar Førde (sistnevnte i prinsipprogrammet ved inngangen til 1980-årene), der ideologien nå mer konkret skulle pakkes inn i vatt og maskeres under markedsteknokratisk image, der sosialisme blir maskert som «ressurs»,«omlegging», «modernisering» og annet.

I dag dreier mye seg om multikultur-prosjekter, men jeg er blant dem som slett ikke er sikker på om hensynet til andre kulturer og våre nye landsmenn veier tyngst. Det kan like gjerne dreie seg om en forholdsvis kynisk maktspill, der Arbeiderpartiet bare kjører på gjennom embedsverk og det som er av statlige og offentlige organer, så langt og så lenge det er mulig, hjulpet av mye tvisyn, kunnskapsløshet, naivitet og historieløshet i utsatte nedslagsfelt. Vi har rett og slett gått tom for åpne prinsippdebatter i dette landet, og våre stekt statssubsiderte medier fremstår i dag mer som beskyttere av den politiske eliten enn som kritikere av den. Mediesituasjonen er rett ut sagt eiendommelig, men dette er en annen diskusjon, dog en funksjon av et maktspill som stadig skaper større demokratisk underskudd. Og stakkars den som måtte mene at Arbeiderpartiets multikultur-doktrine kanskje er like naiv og svermerisk som det ideologiske møtet med Stalin og Hitler. I 1940 hadde vi en utnriksminister ved navn Halvdan Koht. I dag heter utenriksministeren Jonas Gahr Støre, og jeg er slett ikke sikker på om den politiske arrogansen er noe mindre i dag.

I Arbeiderpartiets prinsipprogram fra 1949 heter det innledningsvis: «Det norsk Arbeiderparti vil at Norge skal bygges som et sosialistisk samfunn.». I 1969 er ordlyden nesten den samme: «Det norske Arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn”. Men etter at Einar Førde hadde ledet arbeidet med det nye prinsipprogrammet fra mars 1978 til oktober 1980, het det så: “Det norske Arbeiderpartiet bygger på den demokratiske sosialismens prinsipper». På en pressekonferanse 21. oktober 1980 begrunner Einar Førde ordvalget:

«I dette programmet har vi tatt skrittet fullt ut, og beskrevet sosialismen som en arbeidsmåte, en prosess, og ikke et mål i seg sjølv.» Sitatet er gjengitt i Hans Rossaviks lojale Førde-biografi. Jeg vil hevde at denne prosessen pågår under den politiske overflaten, og at multikultur-doktrinen, slik den operasjonaliseres med hard hånd i landet vårt, har blitt belelig som retorisk metode og maskerade - helt inn på Stiklestadtunet. Derfor fortrenges nå den jødisk-kristne hjørnesteinen i den vestlige verden generelt og spesielt, fordi vi angivelig skal ha respekt for alle andre kulturer og religioner, og ta det som en selvfølge at alle land og kulturer skal få dyrke sin religion og kultur i fred. Men når det så gjelder vår egen kultur og vår egen kulturarv, da skal vi slett ikke ha noen respekt eller integritet. Derfor blir Jerusalem noe som kun angår arabere under det nye palestinske prosjektet, derfor blir Stiklestad omgjort til en ren politisk lekegrind der PLOs dronning kommer for å holde hovedforedraget på Olsok-kvelden. Men nettopp derfor må den politiske utviklingen, som egentlig er en innvikling, snus. Jeg er skuffet over de kristne i landet vårt. Det har blitt for mange vaffelkristen som egentlig bare er redusert til rollespillere under seremonimestere som åpenbart mener seg løsrevet fra alt samfunnsansvar.Ikke minst i forhold til den økende anti-semittismen er dette tydelig. Og den er en funksjon av den samme prosessen som den jeg peker på i dette innlegget, og som har ført PLOs dronning til podiet på Stiklestad midt under Olsok i 2012.

Vi må få en reell politisk endring i dette landet før naiviteten, kunnskapsløsheten, historieløsheten og likegyldigheten tar helt knekken på oss. Javisst, vi skal være tolerante, vi skal ikke nekte muslimer adgang til Stiklestad, men vi har fortsatt rett til å hevde at vi har en kultur, en kulturarv og tilhørende symboler igjen i dette landet. Dette handler om integritet og identitet helt samtidig. Å vri om på slike realiteter og samtidig hindre en åpen diskusjon er oppskrift på konfliktskaping. Det naive prosjektet som nå kaster lamge skygger inn på Stiklestad kan utløse betydelige spenninger og konflikter. En tramper på folks følelser, og kaller disse følelsene "ekstremisme" i forsøk på å kue dem. Arbeiderpartiet sitter på et tapsprosjekt, men nekter å erkjenne det. PLOs dronning kan neppe bidra til å hjelpe partiet noe videre, hverken på Stiklestad eller i norsk politikk. Jeg tror løpet er kjørt for dette partiets hegemoni i norsk politikk, selv om lojalitetsrekkene i mediene måtte tre støttende til i vlagkampen, som åpenbart allerede er i gang fra Arbeiderpartiets side.

14. juli 2012

Roy Vega

roynorvega@gmail.com

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt