Rom i herberget

Rumenske tiggere fra romfolket uroer bybildet i Oslo. En gruppe har slått opp teltleir ved Sofienberg kirke i protest mot at politiet jager dem. Der sier de søker Guds beskyttelse. Nå vil byrådet rive leiren, og kirkevergen har bedt dem dra.

For alvor har Norges hovedstad fått føling med problemet med Europas største og kanskje mest forfulgte minoritet. Det nye Europas mantra om fri flyt innebærer også fri flyt av menneskerettsutfordringer. Besteborgerligheten og den alminnelige trygghetsfølelsen utfordres. Vi forstår godt at mange irriteres. Men vi kan ikke handle bare på grunnlag av irritasjon.

Romfolkets tilstedeværelse setter våre holdninger til utsatte og utstøtte på en til tider hard prøve. Vi må finne en menneskelig middelvei mellom fordommer og naivitet. Selv de som solidariserer seg sterkest med denne utstøtte minoriteten, erkjenner at det er mye småkriminalitet. Politiet har sine grunner. Kirkens Bymisjon i Bergen som deler ut mat og klær, har opplevd at representanter fra romfolket kommer igjen og igjen for å få flere matposer, eller de tømmer den framsatte kista med brukte klær. Slikt irriterer andre nødstedte og gjør at Bymisjonen «må være tydelige på våre regler og grenser», som Norunn Noremark sa på et møte i Bergen Rådhus fjor.

I et slikt terreng – også med søppel og rot – får mytene og fordommene dessverre unødig mange bein å gå på. Over en kløft av kulturforskjeller og fattigdom skal det noe til å rekke ut en hånd som både viser kjærlighet og tydelighet. Men hånden må rekkes ut – og vi har ikke lov å generalisere.

Ordfører Fabian Stang som vil forby tigging, har visst nok tre av fire med seg, i følge en meningsmåling Ipsos MMI har gjort for Dagbladet. «Når en bønn om hjelp blir en kriminell handling», skrev Erik Lunde her tidligere i år. Stang har selvfølgelig rett i at det beste er å hjelpe romfolket «der de bor». EU har satt i gang program som Norge støtter gjennom EØS. Utfordringene er meget store: Fattigdommen er ekstrem i Romania der sigøynerne lenge er blitt trakassert.

Men man kan ikke under dekke av Stangs slagord jage tiggerne nærmest som dyr eller komme med forbud som skal ramme dem. En teltleir utenfor en kirke med ett toalett og en vask med bare kaldt vann, er nok intet blivende sted i lengden. Men vi kan ikke bare se på romfolket i Oslo som ulovlige campere eller som småkriminelle eller som et renovasjonsproblem. Det er nødstedte og trakasserte mennesker. Mens vi venter på at de store strukturene skal falle på plass et sted langt borte, utfordres kirke og byråd og gjerne hver enkelt en av oss til å hjelpe til «der de bor nå» – i telt ved en kirke. Oslo trenger umiddelbart et tilbud med toalett og tilgang på dusj. Vi tror ikke fattige fra Europas utkanter vil strømme til Oslo fordi det er mulig å dusje der. Slike tiltak vil derimot være tegn på grunnleggende medmenneskelighet.