Livssynspolitisk amatørskap

Argumentene for et forbud samsvarer med flere av høringsinstansenes synspunkter på det lovforslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som ble sendt ut i fjor, og som innebærer å gjøre rituell omskjæring av gutter til en rettighet helsevesenet skal innfri (se Høring - forslag om lovregulering av rituell omskjæring av gutter og Høringsuttalelser). Det er usikkert hvor saken står og hva HOD vil oversende Stortinget etter at en så tunge instans som Barneombudet går inn for forbud, mens flere høringssvar mener saken krever ytterligere utredning i forhold til menneskerettighetene.

Det er likevel ingen grunn til ikke å følge opp debatten om et viktig spørsmål. Etter min mening taler de fleste og tyngste argumenter for et forbud:

• Inngrepet er smertefullt og irreversibelt
• Det kan medføre komplikasjoner
• Det påfører barn en irreversibel fysisk markering av livssynsmessig tilhørighet til jødedom eller islam
• Dette fratar individer retten til selv å velge livssynsmessig tilhørighet – med og uten fysiske markeringer
• Det er ikke overbevisende dokumentert helsegevinster ved inngrepet – og de som måtte være dokumentert, er først og fremst relevante for voksne og seksuelt aktive menn

Det er heller ikke riktig, som Ingunn Folkestad Breistein skriver i Vårt Land i går (6.07.12), at 80 % av den mannlige befolkningen i USA er omskåret. Dette kan ha vært situasjonen tidligere, men blant annet fordi flere legeforeninger har uttalt seg mot praksisen, er tallet kraftig synkende og ligger nå godt under 60 % (se http://en.wikipedia.org/wiki/Prevalence_of_circumcision#United_States). På den annen side skal man heller ikke, som Jenny Klinge her på Verdidebatt.no, påstå at 100 barn dør årlig i USA som følge av komplikasjoner ved omskjæring. Dette synes å være et anslag som ikke nødvendigvis er godt fundert (se http://en.wikipedia.org/wiki/Circumcision#Complications).

Omskjæring dreier seg om en særdeles gammel praksis for jøder og muslimers vedkommende. I seg selv er henvisning til tradisjon og religion et dårlig argument. Det kan ikke veie opp for rasjonelle og kunnskapsbaserte argumenter, men må likevel tillegges vekt i en verden hvor følelser, identitet og religion/tradisjon er sterkt forbundet, og er svært viktig for mange mennesker.

Derfor er denne problemstillingen også knyttet til livssynsfrihet og foreldrerett. Et ritual som har vært praktisert over lang tid tilsynelatende uten negative konsekvenser, veken kan eller bør forbys uten videre. De gode argumentene man har må veies opp mot nettopp en helhetsvurdering av inngrepets skadelighet, livssynsfrihet og foreldrerett. Og en slik avveining må gjøres før man går inn for et forbud. En avveining kan gjøres på to måter – juridisk og moralsk. Den juridiske avveiningen er helt nødvendig når det er snakk om lovgivning. Det innebærer en vurdering av et forbud opp mot eksisterende lovgivning og menneskerettighetene – særlig barnekonvensjonen, livssynsfriheten og foreldreretten. Dersom en slik vurdering konkluderer med at et lovforbud vil være i strid med menneskerettighetene, kan man ikke gå inn for et slikt forbud.

Imidlertid kan en moralsk vurdering føre til at man fortsatt vil gå i mot praksisen og mene at den bør avskaffes. Men det sier seg selv at da må man bruke andre virkemidler enn lovgivningen for å nå målet. Da handler det om påvirkning – om argumentasjon, kritikk og dialog.

Verken Senterpartiet eller Human-Etisk Forbund har bedt departementet om en menneskerettslig vurdering av spørsmålet. Dette er mer enn problematisk fordi det vil være ytterst uheldig om et knapt flertall på Stortinget vedtar et lovforbud – som så fører til at Norge blir dømt for brudd på sentrale menneskerettigheter i Strasbourg. Derfor har både Senterpartiet og Human-Etisk Forbund utvist livssynspolitisk amatørskap i denne saken.

Livssynspolitisk klokskap innebærer både å tilkjennegi og arbeide for prinsipielt riktige standpunkter og å fremme saker på en måte som tar hensyn til det som er av største viktighet for livssynsmessige minoriteter her i landet. På mange måter er dette en prøvestein på hvordan vi håndterer utfordringene det flerkulturelle samfunnet reiser.

Vi ønsker ikke at det skal etableres ulike rettigheter for individer innenfor ulike religiøse og kulturelle grupper. Alle barn i Norge skal ha den samme beskyttelse mot foreldres insistering på å utøve sin livssynsfrihet og foreldrerett hvis dette krenker barnets grunnleggende rettigheter. Alle guttebarn har rett til å beholde sin forhud (i alle fall til de selv er gamle nok til å avgjøre hva de vil gjøre med den).

Men samtidig kan det heller ikke være slik at lovforbud er det første man skal ty til når vi konfronteres med praksiser vi ikke liker. Denne tendensen har vi sett i spørsmålet om hijab og niqab. Det er uheldig. Ofte vil det vil ofte være mer fornuftig å forsøke dialogens vei og ikke minst å forsøke å finne alliansepartnere innenfor de aktuelle livssynsgruppene. Det finnes både jøder og muslimer som er motstandere av omskjæring. De er foreløpig ikke mange, men de viser at det er fullt mulig å se saken innefra.

Selv om det ville være prinsipielt riktigere med et forbud enn med den eksplisitte legaliseringen og rettighetsetableringen som HOD har lagt opp til, er spørsmålet verken utdebattert eller menneskerettslig avklart i tilstrekkelig grad. Derfor er det beste nå å la rettstilstanden forbli uendret. For det er virkelig grovt politisk amatørskap å tro at man først kan innføre en lov som gjør det både eksplisitt lovlig og til en rettighet å få omskjæring gjennomført i helsevesenet, for så å etablere et lovforbud etter en stund. Det er opplagt langt vanskeligere, både juridisk og politisk, å innføre et forbud etter at man har vedtatt at noe er lovlig og etablert en rettighet i saken.

Senterpartiets stortingsgruppe, Human-Etisk Forbund og andre som mener praksisen med omskjæring av gutter bør avskaffes, må derfor kreve en solid utredning av spørsmålet. Samtidig må de av oss som ønsker å avskaffe skikken, bidra til både kritisk debatt og dialog om denne praksisens plass i Norge. For dersom det viser seg å være i strid med menneskerettighetene å etablere et forbud, er ikke dette en farbar vei. Da er det nettopp kritikk, debatt og dialog som blir de avgjørende virkemidlene i kampen mot en praksis vi vil fjerne. Så vi har tid til å vente på utredningen.

Lars Gule