Eivind Meland

6

Møte med det hellige i helsevesenet

Integritetskrenkelser i medisinen kan forståes som hellighetskrenkelser og hører til hverdagserfaringer i medisin og omsorgsyrker. Ærefrykten og respekten for det hellige kan imidlertid rehabiliteres i helsepersonells yrkespraksis og selvforståelse.

Publisert: 2. jul 2012

 “Where angels fear to tread,

fools rush in.” Dette ordtaket tjente som tittel på en bok der far og datter Bateson utviklet en grunnlagsforståelse (epistemologi) for «det hellige», forstått som et nødvendig og komplementært element i alle økologiske systemer. Poenget er at all utvikling og læring er avhengig av et skapende og språkløst element som ikke kan kategoriseres i en ideologi eller et trossystem. Krenkelsene mot det hellige i helsetjenesten kjennetegnes ofte av at terapeuter og omsorgspersoner ensidig stoler på sin prosedyrekunnskap, forutsetter at formålsrasjonell kunnskap er tilstrekkelig, og tråkker over grenser som er hellige i alle menneskers liv.

           Jeg forstår ”det hellige” slik at det kan gjenkjennes av dem som er mer sekulært innstilt, som en ”gest mot en religiøs horisont”, for å si det med religionfilosofen Dahl. I religionsfenomenologien forstås også det hellige som noe allmennmenneskelig knyttet til vår tilhørighet i det skapte og vårt opphav i livskilden. Det fyller oss med age men også med fascinasjon og dyp takknemlighet. Også verdslig innstilte mennesker har evne til å glede seg over en slik kilde, og det er allmennmenneskelig også å tape en slik opplevelse hvis formålsrasjonaliteten og selvopptattheten får en for stor plass i livet vårt. ”Hellig” og ”helse” har felles opphav i det germanske ”haila”: lykke eller det som bringer glede. Det hellige er i vår sekulære samtid glemt, men helse er plagsomt nærværende.

Den terapeutiske kultur

Det er så nærværende at helse er blitt en ny (over)tro og helsevesenet en ny kirke. Det er ikke sunt. Det senmoderne menneskets utbredte opptatthet av velvære kan knyttes til «en terapeutisk vending» der den protestantiske etikken rettet mot etterlivet, ble endret til en terapeutisk etikk med fokus på eget fysisk og psykisk velvære. En slik velvære ble oppgave for terapeuter, og den terapeutiske etikken gjorde selvet til den fremste moralske autoriteten. Den nye profesjonen som erstatter prestens tidligere støttefunksjon er psykologene, men også andre helsedisipliner og livsstileksperter.

           I medisinen er ekvivalenten til denne utviklingen «medikalisering». Helsevesenet tilkjemper seg et stadig økende mandat for å diagnostisere, forebygge og behandle sykdommer. Sykdomsbegrepene blir gjenstand for inflasjon og en voksende del av befolkningen blir sykeliggjort for tilstander som tidligere var normalvariasjon, eller blir syke av falsk positive testresultater eller behandlet for pseudosykdom, for eksempel ikke-biologisk kreft. Troen på at alle moralske, relasjonelle og atferdsmessige problemer kan løses av terapeuter omsettes til et kulturelt klima kjennetegnet av ”organisert uansvarlighet”.

Humanistene og de troende har et felles problem

Overtroen på mennesket som tilværelsens ”mester” har sitt opphav i Descartes og opplysningstidens tro på vitenskap og rasjonalitet. En ydmyk posisjon i det humanistiske prosjekt er nødvendig. Men er det nok? Den ”ydmyke humanismen” bygger på en sekulær idé om at det er menneskets egen erkjennelseskraft som kan ivareta respekt og verdighet i omsorgs- og behandlingsrelasjoner, helt uten å gi innrømmelser til livets hellighetsdimensjon.

Humanismen møter seg selv i døren. Det er nemlig en misforståelse å hevde at naturvitenskapelig medisin og den teknologi den har frembrakt, ikke er en del av det humanistiske prosjekt som renessansen og opplysningstiden skapte. Vitenskapen og teknologiens utvikling i det moderne samfunn var mulig ved at det hinsidige skilte lag med det dennesidige i en uforenlig todeling etter renessansen. Prisen var imidlertid hovmod og grenseløshet. Prisen som det sakrale måtte betale, var at troen og det hellige ble gjort om til et bekjennelses- og frelsesprosjekt med liten relevans for vår samhørighet med naturen. På denne måten lå det en kilde til pervertering både for humanismen og kristentroen.

Og et felles ansvar

De troende og de sekulære har derfor en felles utfordring. Tros- og tillitsdimensjonen ved livene våre kan ikke stues bort på mørkeloftet. Derfor har de endringer som skjer i teologien og i kristenlivet med større fokus på skapelsesteologi så stor betydning. Kristne fremmer et «panenteistisk» ståsted der Gud åpenbarer seg i naturen, i hverdagen og i relasjonene. Vi får en sterkere vektlegging på den første trossetning, på skapelses- og spontanitetsdimensjonen i livene våre og på den kroppslige tilhørighetsdimensjonen i troen. Gabriel Scotts Markus (i Kilden, 1917) kan gjenoppstå som en læremester i livet vårt. Det moderne reduksjonistiske prosjekt, som vil sette alle fenomen i kosmos på formel, er en umulighet ifølge moderne kompleksitetsteoretikere og evolusjonsbiologer.

Jeg vil avslutte med en historie som viser hvordan hellighetsdimensjonen ved terapien kan ivaretas:

Jeg hadde en student utplassert som deltagende observatør da en kvinnelig pasient konsulterte. Kvinnen ble spurt om hun kunne fortelle studenten hva det var som hadde vært betydningsfullt for hennes bedring i mestrings- og funksjonsevne i løpet av det halvannet året hun hadde konsultert fastlegen. ”Gud er blitt mer levende for meg.” Hun rakte frem hendene og formet dem som en skål. ”Nå hviler jeg i Guds hender på en tryggere måte. Jeg trodde jeg visste hva aksept betydde, men nå har jeg fått en grunnleggende forståelse av hva det betyr å akseptere. Jeg har endatil begynt å finne kilder til energi og livskraft i livet mitt. Ikke misforstå meg. Han (EM) har aldri pådyttet meg noe som helst. Han har bare spurt meg.” ”Du vet jo at jeg ikke tror på en ekstern guddom i tilværelsen. Jeg pleier å kalle meg for kristen indianer og skap-buddhist”, brøt EM inn. ”Du vet jo at heller ikke jeg tror på en liten Gud,” svarte hun.

 FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND MANDAG 2. JULI 2012

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Pappa møtte helligheten i Moss

Publisert nesten 7 år siden

Du har et spennende, godt innlegg.

Jeg har tidligere fortalt hvordan pappa ble feilbehandlet på siden her.

Det som "reddet" oss som kristen familie, slik at vi kunne samles i sykdommen, var Fredrik, en fantastisk lege på Moss sykehus. Han tok fatt i det hellige og implementerte det vi savnet i behandlingen. Det ble ikke fulgt opp av de andre, så vi tok grepet selv.

Pappa ble senere salvet, fikk nattverd av presten, og uttrykte lengsel etter sitt nye hjem.

Det er for liten kompetanse/toleranse for det hellige i helsevesenet.

Jeg har ingen problemer med å akseptere døden, men veien blir litt uforutsigbar når det går på lykke og fromme.

Prosedyrer for helligheten har jeg selv brukt ved mange anledninger. Det er ikke populært, men sant.

Sykepleie og medisin er tuftet på det hellige.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Takk for et fint innlegg

Publisert nesten 7 år siden

Å bevare helligheten i møte med mennesker er av stor betydning. Tanken på at hvert menneske er unikt og håndlaget av Gud, løfter behandlingen av vedkommende opp på et høyere plan. Visst kan omsorgsyrket være slitsomt innimellom, men desto viktigere er det å ha fokus på det hellige som yrket berører i så mange tilfeller.

Når den etiske bevisstheten og ærefrykten for det hellige blir stor, så tåler også den enkelte helsearbeider å stå i vanskelige situasjoner uten å risikere å bli utbrent med det første. Gleden over arbeidet er dessuten smittsomt og kan skape en kultur på en arbeidsplass som "blir sittende i veggene".

Fagdager på min arbeidsplass inneholder ofte mange gode etiske refleksjoner. Det er godt faglig håndtverk å være et engasjert, oppriktig og empatisk medmenneske.

Det finnes uendelig mange flinke og omsorgsfulle mennesker på våre helseinstitusjoner. De som derimot ikke praktiserer dette i noen særlig grad må få hjelp til å utvikle denne siden ved seg selv, nettopp fordi det er en "vinn-vinn situasjon" for alle.

Kommentar #3

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

fint innlegg.

Jesus fortsetter som den eneste sanne legen. Helsevesenet er for mye prega av økonomiske interesser, profesjonskamper og byråkrati. Pasientene er taperne i profesjonskampen, der det er viktigere hvordan pasienten skal bli friskere, enn at han blir friskere.

Mange opplever også å få skylda om behandling ikke virker eller diagnose ikke finnes. Og er det noe som virker som i teorien ikke skulle ha virka, ja da er det placebo-effekten, og dermed indirekte pasienten igjen som får skylda.

Mange opplever å bli møtt av arroganse i helsevesenet, det er iallfall en av de hyppigste anklagene en hører om det. Helse, jus og økonomi blandes til ei usalig blanding i Nav., der den praktiske og teoretiske virkeligheten har vansker med å komme overens. Arroganse er vel ei av "dødssyndene", så da er det vel ikke så rent lite skade den kan gjøre. Utvilsomt helseskadelig, men vaksine er ennå ikke funnet, ei heller noen tiltaksplan.

Integritetskrenkelser mot folk i vanskelige situasjoner skjer for ofte, og det er helseskadelig. Men det minner oss om at vi fortsatt befinner oss på planeten Jorden, og at også den onde kler seg ut som rettferdighetens tjener. 

På sitt beste fungerer helsevesenet imponerende godt. På sitt verste er det destruktivt. 

Job sier: "Dårlige leger er dere alle sammen". Mange hadde gode diagnoser på hvorfor Job kom i den situasjonen han var i. Men bare Gud visste alt.

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Utfordringene er multiple

Publisert nesten 7 år siden

En del av helsehverdagen består også i utskjelling og trusler mot leger og sykepleiere fordi de ikke kan helbrede i alle tilfeller. Det er ofte skyhøye forventninger om hva som kan diagnostiseres og behandles.

Selv de beste helseekspertene har sine begrensninger. Og rammene for virksomhetene er også begrensede.

I Norge klager vi mye, og mange ganger med berettigelse. Men sammenligner vi oss med brorparten i verden, så fremstår vi som bortskjemte barn.

Vi må aldri slutte å streve mot det fullkomne, men vi må samtidig erkjenne at ingen av oss er Gud.

Det sies at takknemlighet og tilgivelse er viktige ingredienser for et lykkelig liv. Og vi trenger Gud, for Han kan fylle det guddommelige tomrommet som ikke noe menneskelig kan fylle alene.

Kommentar #5

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

mafiatendenser

Publisert nesten 7 år siden

Problemet er kanskje ikke at ikke alt kan helbredes, men at om problemet ikke oppdages og pasienten ikke føler seg bra, da innser ikke helseekspertene sine begrensninger. Det virker som det å si "jeg vet ikke" sitter veldig langt inne. Enten blir det taushet eller en får en eller annen medisinsk begrunna bortforklaring.

 Jeg har ikke bare negative erfaringer med helsevesenet, men det er en del trekk en legger merke til etterhvert: Om en har positiv eller negativ erfaring med noe helsetiltak som ikke er godkjent av staten, bør en ikke si stort om det. Det er sjelden populært. Er en skeptisk til medisiner og helst vil prøve andre løsninger, eller opplever bivirkningene som verre enn helsegevinsten, er det heller ikke alltid populært. Det er jo en kjent sak at mange er skeptiske til skolemedisinen, og det burde helsevesenet respektere. Har en et problem som lar seg finne ut av og behandle nokså greit, da fungerer ting stort sett bra.

Men er det vanskelig å finne ut av og/eller behandle, da fungerer helsevesenet og Nav godt sammen som en mafia. F.eks. fra en bekjent hos legen:" Nå må vi nok friskmelde deg til arbeidsformidling, for nå begynner Nav å bli utålmodige." At personen ikke hadde blitt stort bedre var visst ikke så viktig. Vedkommende holdt ut et kurs med påfølgende praksis i butikk. Butikkpersonalet som så hvordan vedkommende slet hadde langt større forståelse for plagene enn det en av de Nav-ansatte hadde, som insisterte på 5-dagers uke. Vedkommende ble ikke akkurat bedre av det der. Og pga. manglende/uklar diagnose kom spekulasjoner rundt vedkommendes psyke. Det har døm tid til. Men ingen spør hvordan det oppleves å ha vondt over så lang tid, uten å helt finne ut av hvorfor. Om fysikken er dårlig, men psyken kurant i utgangspunktet, kan psyken bli sliten av denslags. 

Vedkommende utretta mer for helsa etter 2 mnd. i hjemlandet( et "mellominntektsland") via helseforsikring der, enn 2 år med utallige legeavtaler og undersøkelser med magert resultat i Norge. Det teknologiske og faglige nivået virka høyere der.

Det sies ofte om alternativ medisin at den oppmerksomheta pasienten får i seg sjøl virker positivt. Uansett, de alternative konkurrerer på et åpent marked, og er nødt til å skape fornøyde brukere. Helsevesenet opptrer ikke bare som helsehjelper, men også som helsedommer for Staten, og dommen de feller kan føre til utgifter for Staten. Bare legene feller riktig dom i følge medisinsk teori, er det ikke så viktig hvordan pasienten har det, virker det som. De får betalt uansett resultat. 

Trur pasienter kunne spares for mye lidelser og Staten for penger om ting kunne endres

Kommentar #6

Henrikke Wilhelmsen

0 innlegg  70 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

På psykiatriske avdelinger skulle det hengt et skilt til daglig påminnelse for de ansatte:Den som krenker et menneske krenker Gud.

Kommentar #7

Eivind Meland

6 innlegg  4 kommentarer

Takk for interesse og kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Jeg takker innsenderne for kloke kommentarer! Det er tydelig at mange er enige med meg i at integritetskrenkelser er uttrykk for hellighetskrenkelse. Jeg takker også for påminnelse om at vi er bare mennesker, og at forsøk på å være Gud, innebærer et farlig selvbedrag. Vi må ha evne til ydmyk forsoning der dette er nødvendig. En bønn som jeg tror stammer fra Frans av Asissi, lyder: Herre, gi meg styrke til å endre det som kan endres; gi meg tålmod til å akseptere det jeg må akseptere; gi meg visdom til å se forskjellen. Jeg finner stor livsvisdom i denne bønnen, og siterer den noen ganger for mine pasienter hvis det passer. Jeg vil også reklamere for en bok som nylig er utgitt på Gyldendal Akademisk: Åndelighet - mening og tro. Utfordringer i profesjonell praksis. Jeg er ikke enig med alle synspunkter i denne boken, men jeg gleder meg over at det går an nå også i akademisk sammenheng å snakke om åndelighet og hellighet. Boken er redigert av Torill Danbolt og Grethe Nordhelle. Vennlig hilsen Eivind Meland .
Kommentar #8

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Takk for igangsetting av samskriving rundt et interessant tema. Får ente trøkkæ "liker" ved kommentarer, så da får en skrive en ekstra kommentar isteden. Livet har mange mysterier, og folks forskjellige erfaringer med helsehjelp er ett av dem

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere