Erik Lunde

139

Om friheten og Rotevatns liberalisme

Både Venstre og KrF bygger sin ideologi på liberale ideologier, men menneskesynet er ulikt. Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatns sterke individualisme fører til et for snevert syn på hva som skader medmennesker og samfunn.

Publisert: 2. jul 2012

Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, har tatt opp hansken etter mitt innlegg om hans liberalistiske agenda, der han blant annet vil kaste den restriktive norske ruspolitikken på båten, tillate bruk av surrogatmødre og tillate aktiv dødshjelp. Rotevatn kontrer med at det er typisk Oslo KrF å betrakte disse liberaliseringsforslagene som ekstreme, og utfordrer meg til å komme med ei liste over hva Oslo KrF vil tillate. Han frykter at lista blir kort.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Politiker uten grenser

LES SVEINUNG ROTEVATNS SVAR: Må vi forby alt vi mislikar?

La meg først si at både Venstre og Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på liberale politiske ideologier. Liberalismen og kristendemokratiet har det til felles at de ønsker at menneske selv skal bestemme over egne liv, samfunn skal bygges nedenfra og små fellesskap skal beskyttes mot statens og markedets makt. Begge partiene ønsker, i motsetning til mange sosialister og sosialdemokrater, å tillate meninger vi ikke liker. Derfor ønsker vi større frihet for organisasjoner og trossamfunn, og vi hilser velkommen et mangfold i skoletilbudet. Vi forenes også av et ønske om å spre makt, mellom stat og marked og mellom fellesskap og individer. Venstre og KrF står derfor sammen om livskraftige lokalsamfunn, et sterkt sivilsamfunn og et selvstendig næringsliv. På denne måten har vi en felles liberal agenda, og nettopp derfor vil listen over handlinger og meninger som Oslo KrF lengre enn Rotevatn frykter. Jeg syns tross alt det er enda mer problematisk med rødgrønne politikere som ikke ser grenser for politikk og alltid er ute med en regulerende hånd, enn liberalistiske Unge Venstre-ledere som ikke synes å ville å sette noen grenser i det hele tatt.

I kristendemokratisk ideologi er det såkalte subsidiaritetsprinsippet som legger grunnlaget for en liberal politikk. Det innebærer at beslutninger skal tas så nær dem de gjelder som mulig. Valg som bare har betydning for det enkelte menneske, skal tas av enkeltmennesket selv. På samme måten skal familien ha full valgfrihet til å ta beslutninger som bare angår familien. Og slik kan man gå videre til organisasjoner, trossamfunn, bedrifter og lokalsamfunn. Subsidiaritetsprinsippet ble utviklet på 1930-tallet, som en reaksjon på de totalitære ideologiene kommunisme, fascisme og nazisme. Formålet var å beskytte de små og sårbare fellesskapene mot maktovergrep fra staten, og sikre at ikke for mye makt samles på få hender. Staten er et subsidium og som bare skal tre støttende til når de små fellesskapene ikke fungerer.

Forståelsen av mennesket, og menneskets relasjon til fellesskapet, er imidlertid ulik i de to ideologiene. Kristendemokratiet har et personalistisk menneskesyn, som skiller seg fra liberalismens individualisme og sosialismens kollektivisme. Et personalistisk menneskesyn anerkjenner både menneskets absolutte verdi og autonomi, samtidig som den aksepterer at mennesket alltid lever i relasjon til andre mennesker. Mennesket får ikke verdi fordi det er del av et kollektiv, men systemet og strukturen i samfunnet er til for mennesket. Samtidig er mennesket et samfunnsvesen. Kristendemokratiet tar dermed like sterkt avstand fra en individualisme som ikke tillegger fellesskapet og samfunnet mellom mennesker noen verdi. Mitt ankepunkt mot Sveinung Rotevatns liberaliseringsprosjekt, er at det forutsetter en sterk individualisme, som i liten grad anerkjenner at menneskets handlinger alltid har innvirkning på dets omgivelser. Min frihet slutter der andres starter, og derfor mener jeg vi må akseptere begrensninger på vår egen frihet for å sikre andres. Det var for eksempel en viktig begrunnelse for at Bondevik II-regjeringen (der Venstre deltok) gikk inn for røykeloven. Hensynet til servitørenes arbeidsmiljø gikk foran friheten til røykerne. 

Det er befriende med politikere som tør å tenke ideologisk og prinsipielt. Sveinung Rotevatn er så definitivt blant dem. Men jeg mener fremdeles at han underkommuniserer John Stuart Mills skadeprinsipp. I boken ”Om friheten” skriver Mill, enkelt sagt, at man skal få gjøre hva man vil så lenge man ikke skader eller utøver tvang mot andre. Min oppfatning er at Rotevatn individualisme og nedtoning av mennesket som et samfunnsvesen, fører til et for snevert syn på hva som skader medmennesker og samfunn. Legalisering av surrogati vil føre til at enkeltmennesker får realisert sin høyst forståelige drøm om å bli foreldre, men det vil også føre til potensiell tvang mot fattige kvinner og skape et marked for handel med barn. Ja til aktiv dødshjelp vil gi individer mulighet til å styre sin egen død, men vil øke presset på menneskeverdet til andre syke og døende personer.

Jeg mener også det er behov for å lese ”Om friheten” kontekstuelt, slik man leser andre eldre tekster. I den over 150 år gamle boken tar Mill, som Rotevatn helt riktig påpeker, sterkt avstand fra alkoholforbud (som for øvrig ingen tar til orde for i norsk politikk). Betyr dette at en restriktiv alkoholpolitikk må forkastes? Javisst var Mill en fremragende tenker, men han satt ikke med all den kunnskapen vi i dag har om rus- og spilleavhengighet og hvordan personer med avhengighet påvirker mennesker rundt seg. Jeg har diskutert rusforskning med Rotevatn før, og dette er vi ikke enige om, men forskningen er forholdsvis entydig på at økt tilgjengelighet fører til økt bruk. Og økt bruk fører til økt avhengighet, omsorgssvikt, vold og kriminalitet. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Mills skadeprinsipp ikke skal kunne benyttes for å tillate restriksjoner på alkohol, narkotika og gambling – når vi vet at disse restriksjonene fører til tryggere oppvekst for tusenvis av barn, mindre vold og overgrep og færre ødelagte familier og brutte relasjoner. 

Jeg kan berolige Rotevatn med at jeg ikke ønsker å forby alt jeg misliker. Snarere tvert imot. I et liberalt demokrati skal vi tåle mye. Vi skal tillate annerledeshet og verne om dem som står utenfor den kompakte majoritet. Folk skal ha stor valgfrihet, også til å foreta valg som for flertallet fremstår som dårlige. Men vi må aldri løpe fra det ansvaret vi har som fellesskap til å beskytte mennesker som får sin frihet truet av andre menneskers handlinger, enten det er barnet som vokser opp med rusavhengighet, den fattige indiske surrogatmora eller alle som trues av sortering som følge av økt relativisering av menneskelivet. 

Erik Lunde, leder i Oslo KrF

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Svein Helgesen

16 innlegg  17 kommentarer

Kva er verst?

Publisert rundt 8 år siden

Flott at du utfordrar så tydeleg, Erik! Etter mi vurdering markerer Rotevatns synspunkt på mange område den yttarste motpolen til den ideologiske ståstaden til KrF.  Samtidig er det bra å bli utfordra sjølv - i forhold til kva vi seier JA og NEI til.

Men ei setning i innlegget ditt treng eg å få utdjupa nærmare. Du skriv:  "Jeg syns tross alt det er enda mer problematisk med rødgrønne politikere som ikke ser grenser for politikk og alltid er ute med en regulerende hånd, enn liberalistiske Unge Venstre-ledere som ikke synes å ville å sette noen grenser i det hele tatt."

Kva meiner du med ei så generell formulering, som kan tolkast på ulike måtar? Eg ville ha forstått det om du hadde referert til ekstrem kollektivisme, men det er vanskeleg å lese det slik. Betyr setninga at du meiner det er "politisk farge" som avgjer kva som er verst, eller er det sak og standpunkt? Kva er det konkret du reagerer meir negativt på hos rødgrøne politikarar enn Rotevatns  ja til aktiv dødshjelp, liberalisering av narkotikapolitikken, surrogati og salg/kjøp av seksuelle tenester? Du må utdjupe meir direkte kva du opplever som meir  problematisk for KrF ved dagens rødgrøne politikk enn politikarar som ikkje vil setje grenser i det heile tatt.

Mange vil lese setninga som ein formildande kommentar, sidan Rotevatn representerer eit parti som i utgangspunktet står nærast KrF i dagens politiske landskap og derfor vil vere ein nær framtidig samarbeidspartnar. Heldigvis er då heller ikkje dei frimodige ytringane hans offisiell Venstrepolitikk. Samtidig viser denne debatten kor uoversiktlege dei politiske skillelinjene er. Å dra den klaraste skillelinja mellom rødgrønn politikk og borgarleg politikk er etter mitt syn å underkommunisere kompleksiteten og villeie veljarane. Det er langt meir samansett enn som så. Eg har til no opplevd at du er ein av dei som ser det klarare enn dei fleste. Derfor synest eg den generelle og lite nyanserte setninga eg refererer til, blir så vanskeleg å forstå meininga med.

For min eigen del vil eg seie, m.a. etter dei siste rundane med alkohol- og skjenkepolitisk debatt her vest i Stavanger:  Takka meg til sosialt bevisste AP- og SV-arar som viser ansvar og lyttar til både helsevesen og politi, og ut frå dette er modige nok til å stramme inn, - framfor individuelle liberalistar som set personleg fridom framfor det meste! 

Men bortsett frå den eine ulne og generelle setninga, som kan tolkast i ulike retningar, synest eg altså det er ein fornøyelse å lese dine klare og utfordrande kommentarar til Rotevatns frimodige liberastiske utfordring.

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 2901 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 1984 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
13 dager siden / 1109 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
27 dager siden / 621 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
6 dager siden / 581 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
12 dager siden / 577 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
24 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere