Jon Kvalbein

40    22

Den terapeutiske kirke

Tidens nyreligiøsitet og individualisme har gitt grobunn for en terapeutisk kirke, som er mer opptatt av å gi hjelp til velvære enn av å forkynne til frelse og omvendelse.

Publisert: 29. jun 2012 / 2123 visninger.

I 1990 trodde mange av Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning ville bety et endelig gjennomslag for det liberaliserte, sekulariserte demokratiet. Denne spådommen har slått feil. Nå snakker man om religionenes tilbakekomst. Men ser vi en tilbakevending til bibelsk kristendom?

I sin bok "Det terapeutiske samfunn" (Universitetsforlaget 2011) skildrer psykologen Ole Jacob Madsen en nyreligiøsitet som blomstrer innenfor et individualistisk verdensbilde. Her blir troen inderliggjort og redusert til ens egen personlige dialog med en selvdefinert Gud eller med sitt eget selv. Undersøkelser i USA har vist at amerikanske tenåringer er positive til tro. Men troen blir ikke forbundet med forpliktelser. Det viktige er å tro på noe man selv føler seg komfortabel med å tro på. Heller ikke vil man gjøre seg til dommer over andres tro og livsførsel. For hvert individ er forskjellig, og alle fortjener en tro som passer til deres unike jeg.

På den måten har individet fått autoritet over religionen, ikke omvendt. Gud blir i høyden tildelt rollen som kosmisk terapeut. Og han krever hverken hengivelse eller underkastelse tilbake. Den nyreligiøse lengselen søker en tro som gir mentale, psykologiske, emosjonelle og sosiale fordeler. Nyreligiøsiteten er preget av relativisme og fremmer relativisme. For alle skal ha frihet til å søke sin egen måte å være i kontakt med Gud på. Det er ikke så farlig hva man tror, bare troen fungerer tilfredsstillende. Om helsevesenet ikke strekker til, er det greit å kunne ty til en Gud som ordner opp. Hvis ikke, finnes jo alternativ medisin eller healing.

Vi lever i en kultur der mennesket er ekstremt opptatt av egen helse og velvære. Legg merke til førstesideoppslagene i VG og Dagbladet. De er laget for å selge. Folk synes å være umettelige på stoff som angår kropp og helse. Forventningene er store. Verdens helseorganisasjon WHO har definert helse som "en tilstand av fullsltendig fysisk, mental og sosialt vevære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter". Hvem oppnår fullsltendig velvære? Mange streber etter utopiske mål. Velvære blir nå omtalt som en individuell rettighet. Kravene rettes til velferdsstaten.

Samtidig forkynner mediene og tidens psykologiske guruer at veien til lykke heter selvrealisering. Du kan selv skape ditt liv og din identitet. Kristendommen bandt tidligere generasjoner til tyngende forestillinger,  får vi vite. Den lærte at Gud var hellig og ukrenkelig og at det fantes synd som en måtte bekjempe og be om tilgivelse for. Slike tanker må vi frigjøre oss fra. Du er selv herre over ditt privatliv. Du definerer selv dine grenser. Ved å utforske og utvide grensene kan du finne ut hva som tilfredsstiller deg. Dette var hovedbudskapet i NRKs TV-serie Trekant som utfordret ungdom til seksuell eksperimentering.

Før ble de fleste opplært i protestantisk etikk: Du bør leve ditt liv på jorden, slik at det kan gi håp om evig salighet etter døden. Den nye moralen synes å være: Du må realisere deg selv på jorden, det finnes ingen som stiller deg til ansvar etter døden.

Hvordan skal kirken møte nyreligiøsiteten og tidens selvopptatte kultur?

I trosbekjennelsen bekjenner vi troen på at det eksisterer en "hellig allmenn kirke, de helliges samfunn". I Den augsburgske bekjennelse artikkel VII defineres kirken som "forsamlingen av de hellige der ordet læres rent og sakramentene forvaltes rett". Den sanne kirke er et personfellesskap av mennesker som er blitt helliget ved å ha fått tilgivelse for sine synder ved troen på Kristus. Bibelen setter et skille mellom de som er blitt frelst ved troen på Bibelens Kristus og de ufrelste som går fortapt.

En folkekirkes fristelse er å tilpasse seg allmennreligiøsiteten. Nå krever tiden likestilling. Alle er Guds barn fordi de er skapt av ham, lærer biskopen i Bergen. Du er et fullverdig kirkemedlem dersom du er døpt, forsikrer vår åpne og inkluderende folkekirke. Du har stemmerett og er valgbar ved kirkelig valg, her er ikke krav til tro og liv. Gud er kjærlig og ekskluderer ingen. Dette er inntrykk mange har fått fra kirken.

Kirkens bekjennelsesskrifter legger vekt på at rett forkynnelse er et ytre kjennetegn på den sanne kirke. Vranglærere skal man holde seg unna, ifølge Bibelen. Nå forteller liberale teologer at Bibelen bare er en tekstsamling som inneholder ulike menneskers tidsbestemte forestillinger om Gud. De må tolkes i lys av våre egen tid, sier de, og konkluderer stikk i strid med det som står skrevet. Den liberale (løgn)kirkens kjennetegn er romslighet. Mennesket skal ikke behøve å bekjenne at det er syndig og trenger frelse. Før var det nødvendig med gjenfødelse, omvendelse og nytt liv. Nå er det viktigere å styrke folks selvfølelse. "Du er du og du duger." Sunn forkyinnelse fremmer et sunt selvbilde, det er sant. Men en forkynnelse som ikke fremkaller syndserkjennelse, oppdrar fariseere som er fornøyd med sin egen religiøsitet.

Kirkens forkynnelse er i dag lite opptatt av troens læreinnhold. Få teologistudenter velger å fordype seg i systematisk teologi. Det legges vekt på såkalt narrativ forkynnelse, der de bibelske fortellingen presenteres uten tolkning, slik at den enkelte tilhører selv kan tolke og anvende dem i sin virkelighet. Bibelen blir sjelden presentert som autoritet for tro, lære og liv. Individet gis stor frihet til å utforme sitt eget trosprosjekt.

Den dogmatiske romsligheten avspeiler seg også i moderne lovsangtekster. Guds storhet og makt blir lovprist. Gud blir omtalt som konge, trøster og venn. Men her er ofte lite om hva Kristus har gjort til vår frelse. Sjelden omtaltes troens erfaringer av kamp mot synden, anfektelse og tvil, motgang og lidelse. Uten denne bakgrunnen taper nåden og Kristi tilregnede rettferdighet sin lysende og frigjørende kraft.

En folkekirke som vil være åpen og inkluderende, må i praksis tolerere et vidt spektum av oppfatninger om hva kristendom er. Den vil være lite opptatt med å skille mellom sann og falsk tro, mellom bibelsk kristendom og vranglære. Den utfordrer sjelden til omvendelse og nytt liv. Det kan jo få noen til å føle seg ekskludert. I en tid med synkende oppslutning om kirkens seremonier, har vi ingen å miste. Slik vil mange prester og menighetsrådølger også  tenke. Med synkende medlemstall følger også reduserte offentlige bevilgninger. Dessuten skal folkekirkens være demokratisk. Å gjeninnføre en hellig Gud og en evig fortapelse er det neppe flertall for. Å forkynne Guds ord som rettesnor for tro, lære og liv er urealistisk, støtende, ja lovisk i en tid da folk ønsker frihet til å forme sitt eget trosliv. Slik tenker de liberale.

Karismatiske miljøer er også lite opptatt av lærespørsmål. Viktigere er det å oppnå åndelige erfaringer i møte med Gud. Ekstraordinære opplevelser som tungetale, helbredelse og falling under forbønn blir tatt som særlige tegn på Åndens nærvær. Herlighetsteologer tilbyr seg å fylle menneskers behov. Kom til oss og finn meningen med livet. Få en ekstra åndelig dimensjon over ditt liv. Gud har mer å gi - rikdom, glede, livsmot, fellesskap, seier, suksess. Kom til Jesus og bli lykkelig! Også en slik forkynnelse reduserer Gud til en terapeut som gir hjelp til personlig velvære.

Ingen frikirke eller frivillige kristelige organisasjon unngår faren for å tilpasse seg samtidens åndsklima. Alle har grunn til å foreta en stadig fornyet selvrransakelse med Skriften som målestokk.

Kristendommen står sterkest når budskapet er bibelsk. Vi trenger å vende tilbake til Bibelens virkelighetsforståelse og forkynne evangeliet slik at mennesker kan bli frelst og bevart ved troen på Kristus.

Bibelen har åpenbart hva som er menneskets sanne tilstand. Det er skapt av Gud i Hans bilde for å ære Gud ved å leve etter Hans vilje. Men etter syndefallet lever mennesket under Guds vrede. Alle har syndet, ingen har Gudsfrykt, ingen søker Gud (Rom 3). Men Gud har i sin kjærlighet grepet inn for å frelse oss. Han sendte Kristus, som sonet våre synder på korset. Kristi oppstandelse er tegn på hans seier over døden og Djevelen. Alle som tror på Ham, blir tilregnet Hans rettferdighet og får del i evig salighet i Guds rike. "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3:36)

Hvert enkelt menneske skal etter døden møte Gud som dommer. Jesus har selv advart oss: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!" (Matt 10:28) Det er Gud det er tale om her! Det er Ham vi fremfor alt har grunn til å frykte. Utfallet av dommen er enten evig fortapelse eller evig frelse. Mennesket kan bare forstås rett innenfor denne virkelighetsforståelsen.

Det er et tragisk faktum at evighetsalvoret blir fortiet i dagens forkynnelse. Når det enkelte mennesket står for Guds domstol, møter man Gud slik han er - ikke den gud man har konstruert i sin egen forestillingsverden. Da står man overfor en hellig Gud som ikke tåler synd. Da er det bare forholdet til Kristus som teller. Gud finner deg på ett av to steder. Enten finner han deg i Kristus, omkledd av den rettferdighetsdrakt som Kristus har gitt deg ved troen på ham. Eller han finner deg utenom Kristus, og da venter deg den fortapelsen som Kristus advarte imot og kom for å frelse deg fra.

Når dette evighetsalvoret forsvinner, oppfattes menneskets forhold til Gud ikke lenger som noe problem. Samtidig er Kristus overflødiggjort som frelser. For det finnes ingen fortapelse å bli frelst i fra. Jesus kan fortsatt forkynnes som forbilde. Han kan omtales som en venn for ensomme, en trøster for fortvilede, en hjelper for syke. Men blir Jesus redusert slik, står vi tilbake med en terapeutisk kirke. Den kan fungere som en del av velferdsstatens tjenestetilbud. Men en Jesu Kristi kirke er den ikke.

Folkekirkens tilpasning til nyreligiøsiteten stiller også de frivillige kristelige organisasjonene overfor en ransakende utfordring. De kaller seg vekkelsesbevegelser. Men vekker de folk opp av allmennreligiøsitetens likegyldighet? Eller er de selv i ferd med å sovne?

Forkynnelsen til vekkelse er omtalt i Augustana XII. Men der brukes ordet bot, som innebærer at de som har falt etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst når de omvender seg. Denne boten er sammensatt av to deler, kan vi lese: Den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent. Den andre er troen, som avles av evangeliet og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen.

Nettopp dette er vekkelsens budskap: "Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg," (Ef 5:14) Forkynnelsen av Guds lov fremkaller redsel i samvittigheten fordi den åpenbarer at du er en synder som står uten unnskyldning for Gud. Det dreier seg om en åndelig søvn til evig død. Men samtidig lyder vekkelsens nådebringende budskap: Du kan få stole på at det Kristus har gjort for deg, er nok. Syndene dine er sonet. Ved troen på Kristus har du fått del i den rettferdigheten som Kristus har vunnet for deg ved sin død og oppstandelse.

Et menneske som har tatt imot Kristus, er samtidig synder og rettferdig. Det har fått en ny natur, men bærer fortsatt med seg den gamle onde natur. Syndsbekjennelsen blir aldri utdatert: "Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte." Vi trenger stadig å høre evangeliet på nytt. Vi er kalt til å leve i den daglige omvendelse. Luthers lille og store katekisme omtaler budene som veivisere for hvordan en kristen skal leve et godt og fruktbart liv.

Den liberale illusjon er at bare individet kan få utfolde seg fritt, vil det bli lykkelig. Men det finnes ingen sann frihet i å frigjøre seg fra Gud og dyrke seg selv. Sann frihet finnes der man er frigjort fra syndens dom og får være Guds barn. Et sant og rikt liv finnes der syndene er forlatt, der Kristus får være Frelser og Herre og der man får tilhøre et fellesskap som holder "urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene" (Acta 2:42).

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Gud går nye veier og de må vi anerkjenne i ydmykhet

Publisert rundt 5 år siden

Når Gud i de siste tider skal sende en tørst, ikke etter vann eller brød, men etter Guds ord, så er det talende for vår tid.

Det finnes enorme muligheter for å bringe evangeliet ut til folket i vår tid, for folk tørster og sulter som aldri før.

Folk har kanskje ikke så stor syndenød som for 50 år siden, og vekkelsesmøtene etter gammel oppskrift har ikke samme appell som før. Men gjør det egentlig noe? Betyr det ikke bare at vi må be Gud om øyne som kan se, og hjerter som kan ane tidens tegn og gripe de nye mulighetene?

Syndenøden kjennetegnet i stor grad min tro for en generasjon siden, og den grunnfestet meg på mange måter i Kristus. Men den var også navlebeskuende og gjorde etterfølgelsen til noe som av og til lignet tvang.

Idag er etterfølgelsen full av glede og lite syndetynget. Ikke fordi jeg har blitt likeglad eller feilfri, men fordi jeg har fått øye på en uendelig nådig Gud som ber meg om å elske Gud av hele mitt hjerte, av all min kraft og av all min forstand, og elske min neste som meg selv.

Den katolske klosterveiledningen i en eksistensiell krise, i tillegg til drømmer der Gud taler til mitt hjerte, har gjort at troen har blitt en realitet i mitt liv på en ny måte.

Dessuten har jeg blitt mye mer glad i kirken. Trosbekjennelsen, salmene, prekenen og nattverden berører meg på en sterk måte.

Tro kan godt virke terapeutisk. Jesus reiste opp mennesker til verdige liv.

Fariseerne var opptatt av om metodene var korrekte, men Jesus så til hjertene. Han var faktisk svært moderne når han møtte menneskene med spørsmål som: "hva vil du jeg skal gjøre for deg?"

Jeg ønsker å være en Kristi etterfølger som spør folk hvordan de har det, fordi det bryr Gud seg om.

Jeg har et sterkt ønske om at kirken skal komme i dialog med blant annet nyreligiøse, nettopp fordi jeg tror kirken har svaret på deres ærlige lengsel.

I de siste tider skal de gamle hos dere ha drømmer, står det skrevet. Forståelsen av drømmer som Guds tiltale er tvers gjennom bibelsk. Drømmer er svært personlige, samtidig som de er allmenngyldige.

Da Norge ble kristnet, ble de hedenske høytidene fylt av et nytt og kristent innhold. I vår tid er utfordringen på mange måter lik. Vi står overfor mange åndelige fenomener som trenger å kristnes, for å bli forstått rett.

Areopagos driver et godt arbeid, og det er mitt store håp at kirken vil arbeide på denne måten i tiden framover.

Vi lever i en utrolig spennende tid, med mange muligheter, og må ikke miste motet.

 

Svar
Kommentar #2

Helene Ommundsen

13 innlegg  624 kommentarer

Personlig opplevelse?

Publisert rundt 5 år siden

Hva er troen ellers?

Sannhet for andre enn en selv?

Svar
Kommentar #3

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

du står fritt

Publisert rundt 5 år siden
Jon Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Og han krever hverken hengivelse eller underkastelse tilbake

til å kaste deg ned hver dag.bare ikke forvent at andre skal

Svar
Kommentar #4

Leif Op heim

142 innlegg  6540 kommentarer

Sannheten er veilederen.

Publisert rundt 5 år siden
Jon Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Sann frihet finnes der man er frigjort fra syndens dom og får være Guds barn. Et sant og rikt liv finnes der syndene er forlatt, der Kristus får være Frelser og Herre og der man får tilhøre et fellesskap som holder "urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene" (Acta 2:42).

Takk for innlegget.

Så hva innebærer det å:

Frigjort fra syndens dom? Være Guds barn? At Kristus er Frelser og Herre i ens reelle daglige liv? Hvems lære/ ord er fellesskapets urokkelige Herre i brødsbrytelsen?

 

Spørsmål 1 avgjør vår fremtid. Å være frigjort fra syndens dom betyr at man er tilgitt sine synder fordi man angrer de og har bedt reellt om nåde fordi man vet at man er død uten dette håp i Ham. Man har erkjent at man fortjener å dø, fordi syndens rettferdige og sannferdige lønn er døden og synd er lovbudd. Lovbrudd igjen er brudd på den moralske lov og de moralske lov er definert firkantet men 100% korrekt i de ti Guds bud.

Før fallet, i skapelsen kan vi se de ti Guds bud definert mykt uten ord/ bokstaver. De ti Guds bud i bokstaver ble jo gitt mennesket fordi det for vill og trengte bokstver for å finne tilbake. Derfor da Gud skapte kan vi se at alt var bare godt og at Gud ble tilbedt som Skaper, ja til og med den Syvende Dag Sabbaten som er det fjerde moralske bud er der.

Å være frigjort fra syndens dom er å erkjenne men å erkjenne krever at vi er ydmyke nok til å erkjenne at Gud faktisk eksisterer og at Han er Skaperen av alt og alle. Erkjenner man dette er det mulig å se Ham, da først er det mulig å se veien, sanheten og livet. Da først kan man se at Jesus faktisk er vår bror og at som vår bror døde Han for oss. Det for at vi kunne frelses fra synden, tll rettferdighet som vi var ment å vandre i.

Da først er man frigjort fra syndens dom, tilgitt og gitt rett ferd her og nå, men det krever tro.

Å være Guds barn innebærer å ha Ham som ens far, å elske å følge Ham. Å se opp til Ham og vandre med Ham fordi man elsker Ham, Sabbatens Herre. Når så Han er der i vårt reelle liv vil ikke verden skjønne hva vi driver med, ja verden vil faktisk hate dette liv og forakte det. Ja endog helst lage lover som gjør det umulig å dyrke denne Gud.

Å bryte brødet er å dele Guds ord daglig med hverandre, i fellesskap med hverandre. Det er ikke å gå i kirken på søndagen og tro kirkens katekismer og dogmer. Det er å vende seg fra trelldommens religiøse prester og til Gud og Hans ord.

Akkurat som Forkynneren og alle i GT sa så sa også Jesus og alle i hele i NT dette:

Fork 12,13-14 Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

Svar
Kommentar #5

Mette Solveig Müller

53 innlegg  4794 kommentarer

Godt svar :-)

Publisert rundt 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.

Vi lever i en utrolig spennende tid, med mange muligheter, og må ikke miste motet.

Du har skrevet et veldig godt svar, Lilli S.

For i det du skriver kjenner jeg den levende, frigjørende troen, som både åpner for en nyskjerrighet og ny kunnskap, både når den søker utover og innover. - Gleden over å erobre "nytt land" i stadig nye erkjennelser angående både sammenhenger i "vår verden" og i vår egen åndelige natur - Og ikke minst dets iboende muligheter til å kunne skape det hele om på en ny og bedre måte for våre egne barn.

Det er ikke de ytre lovene og reglene som vil skape den nye vekkelsen vi trenger, de følger stort sett maktens behov. Men et indre behov for sann åndelig næring om alt som er og hvordan det henger sammen. - Da kjenner og velger vi selv hva vi vil velge å avstå fra, av kjærlighet for vår skaper,  - og for vår egen utvikling som menneske. - Vi føler oss ellers så maktesløst overlatt til krefter sterkere en oss selv.

vennlig hilsen mette

Svar
Kommentar #6

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Slik jeg har forstått Matt 10,28 advarer Jesus her mot djevelen, ødeleggeren av sjel og legeme i helvete.

Videre oppfatter jeg verset slik at Jesus sier - tro på meg - ikke la deg lede av djevelens og djevelsens mål og hensikt.  Hold deg til meg sier Jesus, da blir du fri fra djevelen.  Slik forstår jeg nevnte vers.

I neste setning skriver Jon Kvalbein: "Det er Gud det er tale om her! Det er Ham vi fremfor alt har grunn til å frykte. Utfallet av dommen er enten evig fortapelse eller evig frelse. 

Her ser Kvalbein totalt bort fra nåden, nåden vi alle er avhengig av - og Jesus Guds Sønn som ofret seg på Golgate - slik at mennesker som tror, blir skyldfrie og får evig liv hos Gud i Himmelen.

Jeg mener det i dette verset menes at det er djevelen vi skal frykte.  Kvalbein mener det er Gud som er ødeleggeren og at det er Gud vi skal frykte.

Jesus sier i Matt 12, 22-25:

Jesu makt over onde ånder

 
22 Nå kom de til ham med en mann som hadde en ond ånd. Han var blind og stum, og Jesus helbredet ham, så han kunne både tale og se. 23 Hele folkemengden var ute av seg av undring og sa: «Kanskje dette er Davidssønnen?» 24 Men da fariseerne hørte det, sa de: «Det kan bare være ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at denne mannen driver de onde åndene ut.» 25 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående.

Her sier Jesus klart og tydelig at det gode (Gud) kan ikke gjøre det onde, og det onde kan ikke gjøre det gode.  For et rike i strid med seg selv - kan ikke bli stående.  Gud er ikke ødeleggeren.  Gud er kjærlighet.

1. Joh 4, 8

    8 Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
          for Gud er kjærlighet.

Svar
Kommentar #7

Per Søetorp

98 innlegg  1906 kommentarer

Frelst ifra....men til hva?

Publisert rundt 5 år siden
Jon Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Karismatiske miljøer er også lite opptatt av lærespørsmål. Viktigere er det å oppnå åndelige erfaringer i møte med Gud. Ekstraordinære opplevelser som tungetale, helbredelse og falling under forbønn blir tatt som særlige tegn på Åndens nærvær. Herlighetsteologer tilbyr seg å fylle menneskers behov. Kom til oss og finn meningen med livet. Få en ekstra åndelig dimensjon over ditt liv. Gud har mer å gi - rikdom, glede, livsmot, fellesskap, seier, suksess. Kom til Jesus og bli lykkelig! Også en slik forkynnelse reduserer Gud til en terapeut som gir hjelp til personlig velvære.

Takk for tankevekkende innlegg, Jon Kvalbein. 

Som troende på den samme Skriftenes Jesus er i all hovedsak enige.  Om nødvendigheten av tro, omvendelse, syndsbekjennelse..... Frelst fra synden, døden og dommen. Amen.

Men jeg må si jeg etter 36 års kristenliv og som nybakt 54-åring har måttet stille meg selv spørsmålet stadig oftere:  Hvilket liv er vi egentlig frelst TIL?  Og da tenker jeg ikke bare på himmelens tronsaler og evigheten -  men på de dagene og årene vi har fått her på jorda?  Er ikke de til for å leves - ikke bare overleves?  Nytes - ikke bare utholdes og fortrenges?

Jeg har selv invitert mang en sjel velkommen til Kristus - til frelse og liv i Ham.  Og det med god grunn og samvittighet.  Samtidig har det slått meg hvordan vi kristne - med visse hederlige unntak - slett ikke lever noe bedre kvalitetsmessige liv enn det mange ikke-troende lever.  Det er ihvertfall slett ingen selvfølge.  Hva kan det komme av tro?

Et VG-oppslag sist torsdag kunne fortelle at hele 65,3% av alle nordmenn beskriver seg selv som lykkelige - av disse var en tredjedel SVÆRT lykkelige.  Feilmarginen til InFact Norge er bare på +/- 3%, så det er all grunn til å låne øre til en slik meningsmåling.  Og hvor mange av disse er så bekjennende kristne?  Frelst?  Åndsfylt?

Dette blir bare noen korte refleksjoner, og ingen dybdeanalyse fra meg rundt ditt bredspektrede tema.  Men siden tittelen din var "Den terapeutiske kirke", fristes jeg litt til å spørre:  Må ikke kirken (eller kristenheten/menighetene) være terapeutiske?  Er det mulig å fungere som et levende, kristent menneske uten å være i behov av terapi?  

Jeg tror ikke det - jeg tror tvert om at kirken MÅ være terapeutisk for å kunne demonstrere det liv vi er frelst TIL - ikke bare FRA - på en troverdig, sunn og god måte. Det greske ordet for "helbrede" er nettopp "therapevo", der ditt ord fra overskriften er hentet fra.   En helbredende kirke.  Som tar imot - og formidler - legedom - sunnhet - velvære - glede - livskvalitet.

Jeg trenger det ihvertfall.  Men jeg er jo ikke bedre....

Svar
Kommentar #8

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Frelst til etterfølgelse

Publisert rundt 5 år siden

Gjøre som Jesus gjorde, tale som Jesus gjør, tilgi som Jesus gjør, elske som Jesus gjør, og delta i menneskenes liv slik som Jesus gjorde.

Jesus, det sanne mennesket er vårt forbilde. Vi skal bli Ham lik, står det skrevet, det er vårt kall.

 

Svar
Kommentar #9

Per Søetorp

98 innlegg  1906 kommentarer

Just like that..?

Publisert rundt 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.

Gjøre som Jesus gjorde, tale som Jesus gjør, tilgi som Jesus gjør, elske som Jesus gjør, og delta i menneskenes liv slik som Jesus gjorde.

Jesus, det sanne mennesket er vårt forbilde. Vi skal bli Ham lik, står det skrevet, det er vårt kall.

Enkelt og greit... Som om vi ikke allerede visste det.  Takk for informasjonen.  Oppskriften.  Si meg:  Undervurderer du dine meddebattanter?

Selvsagt er dette vårt fromme kall og mål som kristne...  frelst TIL...   Men å komme dit... få det til å funke i liv og tjeneste...  Uten terapi?   Lykke til!!

Som en viss Wesenlund engang sa det så treffende:  En ting er å si halleluja.... noe annet er å gjøre det!

Svar
Kommentar #10

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

feriebiskop fjertnes

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.

Som en viss Wesenlund engang sa det så treffende:

sa og mye bra

Svar
Kommentar #11

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

fjertnes

Publisert rundt 5 år siden

Wesensteen - Feriebiskop Fjertnes - YouTube► 6:02► 6:02www.youtube.com/watch?v=ucZgCjgnqsQ14 Nov 2006 - 6 min - Uploaded by opelkadettc1976
Fleksnes - En ulykke hender så lett - Del 01 9:58. Watch Later Error Fleksnes - En ulykke hender så lett ...

Svar
Kommentar #12

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

en til

Publisert rundt 5 år siden

humor er godt

Fleksnes fataliteter (1988) - YouTube► 6:21► 6:21www.youtube.com/watch?v=-nxuZVIH28s23 Jun 2007 - 6 min - Uploaded by erikbe99
Fleksnes Fataliteter - S05E04 - Tryggere kan ingen være - 1982 - Del ... Wesensteen - Feriebiskop ...

Svar
Kommentar #13

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.

Takk for informasjonen.

Sitat funksjonen virket ikke.  Her er sitatet:

"Som om vi ikke allerede visste det.  Takk for informasjonen.  Oppskriften.  Si meg:  Undervurderer du dine meddebattanter?"

Heldigvis er det sjelden å se på VD makan til arroganse og mangel på folkeskikk Per.  Er det noen som undervurderer sine meddebatanter, må jeg desverre si det er deg.

Lillian har mange meget gode kommentarer og innlegg på VD.  De er en glede å lese.  Tror du hun skriver for de som kjenner Ordet og som kjenner Jesus.  Få skriver på VD, men de fleste leser.

Lillian fortjener virkelig en beklagelse. 

Svar
Kommentar #14

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

den var feil

Publisert rundt 5 år siden

Fleksnes - Rotbløyte - YouTube► 3:31► 3:31www.youtube.com/watch?v=b-H3vHDn1YY15 Apr 2008 - 4 min - Uploaded by rasivert
Wesensteen - Feriebiskop Fjertnesby opelkadettc197674043 views ... Fleksnes Fataliteter - S05E04 ...
More videos for ferie biskop fjertnes+tryggere kan ingen være »

Svar
Kommentar #15

Per Søetorp

98 innlegg  1906 kommentarer

Beklagelse

Publisert rundt 5 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Heldigvis er det sjelden å se på VD makan til arroganse og mangel på folkeskikk Per.

Hei Bjørn Erik

Dette er et debattforum - en arena der jeg tar for gitt at meninger utveksles av voksne, likeverdige mennesker -  uten verken å måtte gå på silketøfler eller trampe med soldatstøvler.

Dersom Lillian skulle ha blitt såret over mitt tilsvar på hennes kommentar, undervurderer jeg henne absolutt ikke som en som ikke selv kan si fra om dette.  Om det skulle være tilfelle, ville jeg selvsagt da beklage og si:  Det var langt unna min hensikt.  Vi diskuterer sak, ikke personer.  Og som deg, synes også å ha lest mange flotte innspill som damen har kommet med her på VD.  Du også, forresten.

Likevel kan man i kampens hete lett komme i skade for å tråkke hverandre på tærne når man blir engasjerte.  I denne kategorien skal jeg innrømme at jeg har vært mer enn en gang.  Men å tillegge noen egenskaper som arrogant og å mangle folkeskikk, synes jeg ikke akkurat er særlig bedre...

Det jeg derimot kan beklage umiddelbart, er at du synes å undervurdere henne som en som trenger en hjelpemoderator - en gentleman som slår meg på munnen, da damen selv anses som for veik til å forsvare seg selv.  Å ta ansvar for rollen som helt synes du var passende for deg.  Det beklager jeg.  Likeledes beklager jeg at du valgte å ta meg opp i verste mening, men det får jeg dessverre ikke gjort så mye mer ved.

Ønsker deg en fortsatt god helg.

Svar
Kommentar #16

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Tja ...

Publisert rundt 5 år siden
Jon Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Gud blir i høyden tildelt rollen som kosmisk terapeut.

Jeg kunne ikke svare annerledes når overskriften lyder: «Den terapeutiske kirke». Gud er den største terapeut. Derfor må nødvendigvis hans kirke være terapeutisk. Jeg skjønner imidlertid hva du mener og skal komme tilbake til det.

Å gå i terapi er ingen dans på roser. Det må faktisk hardt arbeid til fra klientens side for å nå det «lovede land», dvs å få sin depresjon, sin angst, sine tvangstanker ol under kontroll. La meg få lov å legge til: dersom man har de nødvendige ressurser til rådighet. Det være seg økonomiske, så vel som andre kvaliteter som helst bør være på plass for å kunne gi mulighet til å lykkes med å ikke lenger la seg trykkes ned av sin depresjon eller jages av sin angst.

En terapeut som kun danser etter sin klients pipe, er ingen god terapeut. Derfor gjør de fleste terapeuter ikke det. Man er vennlig og støttende, man noe av hensikten med terapien er jo at klienten skal bli selvhjulpen. Begrepet «selvhjulpen» betyr ikke at klienten skal bli allmektig. Det er det nemlig kun Gud som er. Å kunne stå trygt i seg selv, er å være autonom. Først når man har gjenvunnet det autonome som den/de psykiske plager tok fra en, er man skikkelig fri til å velge hvilke stier man vil trå på videre i livet. Terapeutens bidrag er gjerne å komme med de rette tilnærminger til rett tid. Før klienten er moden til dette eller hint, nytter det lite å fortelle klienten at bare hun eller han gjør slik eller sånn, så blir alt så bra.

Begrepet "selvrealisering" syns jeg dog er et misvisende begrep. For den kristne må det vel være et daglig mål å realisere det Gud har lagt ned i en og å gjøre dette innenfor den kristne ramme.

Tilbake til kirken som er ditt hovedanliggende, Kvalbein. Til tross for at jeg har kritisert overskriften din, så tror jeg at jeg skjønner hva du mener. Jeg syns faktisk at innlegget ditt var godt skrevet.

I min kirke, den katolske, er det ingen hemmelighet at vi skal stilles til doms i møte med vår Skaper når vi trer ut av denne verden. Læren er svært tydelig på hva som er den sanne lære. Jeg har lest om enkelte katolske kirker i andre land som vanner ut budskapet, men slik har vi det heldigvis ikke her. (At enkelte katolikker også i vårt land kan være blitt pregert av «bak din egen kake med de ingredienser du liker best", er en annen sak. Påvirkningen utenfra er stor for alle enten de nå tilhører den ene eller den andre kirke). Temaet for den katolske prestens preken er relatert til kirkeårets tekster. Handler disse om dom, så snakkes det om dom. Handler de om tilgivelse, kjærlighet og nåde så snakkes det om det. Siden katolikker gjerne går oftere i kirken enn medlemmene i Dnk, så vil de nødvendigvis få repetert læren om og om igjen. En hver er likevel selv ansvarlig for selv å praktisere det lærte. Man skal dømmes enkeltvis når tiden kommer og ikke i flokk. Før man kommer så langt, så behøver det ikke være motsetning mellom det å nyte livet og det ha et personlig forhold til Gud. Livet er tross alt en gave fra Gud og man bør da virkelig kunne glede seg over det når man har det. Men det går an å glede seg i Gud, dvs ha Gud med seg i hverdagen, takke for enkle ting som vakre sommerblomster, for livet man har fått, det å ta seg en dukkert i havet, det å kunne le med en man elsker om man har det. Sammen med gledene er det også tid til alvor, bønn, bot og faste. I mer vanskelige stunder av livet kan troen for mange være det som bærer gjennom krisen dersom man er inforstått med at Gud er der også når man lider.

I min kirke taler man tydelig om synd. Faktisk så taler man om at kirken som helhet svekkes av vår synd dersom man går og bærer på denne for seg selv uten å bekjenne den for Jesus. Vi er jo alle lemmer, dvs kirken er ikke bare et hus, men består av alle oss som bekjenner vår tro på den treenige Gud. Å ha forståelse for ar man ikke bare lever for seg selv som kristen er viktig. Det er ikke bare Gud og meg, men Gud og oss alle sammen.

Jeg tror det er her Dnk gjør feil. Flere av deres prester er så redde for å trakke folk på tærene at de unnlater å tenke på at de med sin dårlige veiledning (i forhold til evangeliets budskap) kan lede folk lukt til helvetet. Dvs det må antas at enkelte prester er langt dårligere enn terapeuter. Terapeuter vet at om de bare jatter med, så blir det ingen endring, men som jeg var inne på, så vet terapeuter også at man må velge sine tidspunkt med omhu.

Kirken er ikke en organisasjon som skal konkurrere med verdslige tilbud. Kirken er forkynnende og misjonerende. Den er tilbud til de som ønske å følge Guds kall til å leve etter Guds vilje. Den bør året rundt forkynne et ensartet budskap, slik at folk forstår at de ikke bare skal hvile seg i Guds store kjærlighet, men at de også skal yte noe i form av bønn, bot og faste. Som det står i salmen: «Det er makt i de foldede hender». Først når Dnk klare å formidle hele budskapet, både kjærligheten og holde fast på at vi er syndere som skal stå til regnskap for Gud når livet på jorden slutter, først da vil Dnk bli en god terapeut.

Når man snakker med den enkelte i sjelesorgen, derimot, så må man nok ta hensyn til hvem man snakker med. Man skal ikke stikke hovedbudskapet under teppet, men man må nesten forholde seg til den/de personer man har med å gjøre. Mennesker er faktisk unike og trenger forskjellig tilnærming for å kunne vokse, enten det nå er i sitt forhold til Gud eller på andre viktige områder i livet.

Jeg tror man skal være forsiktig med å skremme folk med helvetet uten å samtidig gi med de midler som holder «mørkets makter» borte. Skremte mennesker kan så lett komme til å forkaste Gud.

Oppsummert vil jeg si at Den norske kirke ikke fungerer terapeutisk. For mange der er medjattere som langsomt skreller evengeliet bort som om det var en løk som kunne skrelles bort inntil man når frem til Egners «Kardemommeby» hvor alt er tillatt bar man er snill og god.

Jeg tror at de prester som har sklidd bort fra evangeliets lære, vil kunne ha godt av å sette seg ned å tenke over rollen sin og hvor mye skade de kan gjøre dersom de holder frem med å utvanne læren. Når terapeuter kan klare å leve med andre menneskers smerte uten å bli fanget så mye inn i den at man ikke lenger kan tenke klart, så må da prestene kunne klare det samme. Videre er det viktig at studenter som tar sikte på å bli prester i Dnk får god opplæring i hva som er Dnk's lære. Får de ikke det, så kan deler av neste generasjons kristne gå fortapt.

For all del, misforstå meg ikke. Jeg tror det fins mange flotte prester innen Dnk.

Vi vanlige legmedlemmer har også en viss misjonsplikt, men jeg tror ikke det er pedagogisk klokt å «underholde» alle og en hver med evangeliet når man f.eks vet at der man er på besøk er det få eller ingen som tror på Gud. Folk vil bare føle at man tretter dem ut og så lukke seg. Dvs man har klart å skyve folk vekk med sin forkynnelse. Det at folk vet at man er kristen og at man prøver å vise dette i måten å være på tror jeg har mye større effekt.

Til slutt har jeg lyst å legge til at det er i hjemmene barna må lære å be, å bli trygge på at de kan henvende seg til Gud med sine små og stor problemer. Ikke minst må de lære at de også skal ha respekt for Gud. Gud er kjærlig, ja, men som takk for det livet Han har gitt oss skylder vi å akte Ham. Det er ikke verre enn å lære barna å ta tilbake høfligheten. Med den kommer også aktelsen for Gud, seg selv og for andre.

Det er i hvert enkelt hjem det må ringe en bjelle som varsler om at skolen ikke lenger gjør forkynnerjobben og at vi har fått en grunnlovsendring. Dette krever at dagens foreldre blir mer bevisste på sitt forkynneransvar.

Svar
Kommentar #17

Per Søetorp

98 innlegg  1906 kommentarer

Takk Benthe...

Publisert rundt 5 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.

Gud er den største terapeut. Derfor må

...for dypsindig og tankevekkende kommentar.  Er så enig med deg.  Hvem av oss trenger ikke terapi - om vi gjorde det utenfor kirken og før vi ble frelst - hvor mye mer da innenfor og etterpå..? :-)

Ha en god søndag!

Svar
Kommentar #18

Per Søetorp

98 innlegg  1906 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Svar
Kommentar #19

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

God søndag til deg også!

Å være kristen er å være på reise. Man utvikler seg stadig i forhold til Gud, noen ganger raskt og spennede, andre ganger går det litt tregere og man kan til og med oppleve at forholdet står i stampe, men holder man ut, så går det videre igjen.

Jeg har lært at Gud er den beste lege, men for all del, folk må endelig ikke la være å kontakte våre leger av denne verden når de er syke. ;)

Mitt fokus i mitt svar til Kvalbein var egentlig å sette lys på at det å gå i terapi ikke er så enkelt som han eventuelt tror. Å gå i terapi er krevende. Det kan det også være å være kristen.

Alt godt!

Svar
Kommentar #20

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Hei Per

Publisert rundt 5 år siden

Som forkynner i 30 år, så vil jeg tro at du har en særdeles god oversikt over bibelens innhold. Jeg ønsker ikke på noen måte å undervurdere mine meddebattanter når jeg påpeker at vi er frelst til etterfølgelse og til å bli Kristus lik. Det er som du sier, noe vi alle vet. Eller er det slik at alle vet det?

Jeg har vært kristen i et relativt langt liv inntil jeg nylig forstod at alt står og faller med Jesus. Det er en befriende enkel forklaring, så enkel at ikke en gang en dåre kan fare vill. Samtidig er det det vanskeligste oppdraget som kan gies noe menneske. Fordi det betyr døden for vår syndige natur.

Jeg tror kristen tro og etterfølgelse er konkret og håndfast. Jesus metter sultne mennesker, og viser samtidig at Han kan mette vår sjel. Jesus helbreder, og viser samtidig at han kan nyskape oss. Han vekker opp fra de døde, og viser oss samtidig at den som tror på Ham aldri i evighet skal dø.

Når vi som Jesu etterfølgere viser omsorg, er rause, inkluderende og ærlige, så er vi lys og salt. Da er vi med på å vise fram Jesus i vår verden.

Dostovjetsky skriver et sted om at en starets (åndelig leder i den ortodokse kirke) en gang fikk besøk av en kvinne som beklaget at troen gav henne så lite, og at Gud virket så fjern. Hun fikk til svar at hun kunne gå til de fattige og hjelpe dem som trengte det mest. Historien forteller at når vi beveger oss bort fra oss selv i omsorg for andre mennesker, så skjer det også noe med troen.

Den som mister sitt liv for min skyld, skal vinne det, sier Jesus et sted. Det betyr konkret at andres ve og vel skal være vår prioritet i konkret levd liv. Det handler om å våkne til hver en ny dag, og åpne øynene og hendene for de menneskene som vi berører med våre liv.

Kristen etterfølgelse gjelder både for leg og lerd. Det er enkelt og vanskelig. Det handler om å vandre ydmykt med vår Gud, og bli så liten at Gud kan bli stor. Og dette blir vi aldri ferdig med, vi blir aldri utlært.

 

Svar
Kommentar #21

Jon Kvalbein

40 innlegg  22 kommentarer

Den terapeutiske kirke

Publisert rundt 5 år siden

Min artikkel om "Den terapeutiske kirke" har utløst en del kommentarer på verdidebatt.no. Takk for engasjerte innlegg. Noen av disse er verdifulle innspill som det er grunn til å merke seg. Mine kommentarer nedenfor er særlig knyttet til det Lilli Spæren, Per Soetorp og Benthe Haukås har skrevet.

Flere har reagert negativt på overskriften "Den terapeutiske kirke". Jeg er enig i at den kan gi misvisende assosiasjoner. Terapi kan defineres som en handling for å løse et personlig problem. Det er en aktivitet med et positivt formål. Vi trenger en omsorgsfull kirke som er opptatt av å hjelpe mennesker med de problemene de har. Alle kristne er kalt til nestekjærlighet i hverdagen. Den omfatter både medkristne og mennesker med en annen religion og livsoppfatning.

I min artikkel brukte jeg uttrykket "terapeutisk kirke" som betegnelse på en kirke som legger vekt på å tilfredsstille menneskers behov for velvære og selvutfoldelse fremfor å kalle folk til frelse og omvendelse ved troen på Kristus. Mitt fokus var: I en tid der mange mennesker er opptatt av å bygge opp sin egen religiøsitet og oppnå lykke ved å realisere seg selv, skal da kirken bare tilpasse seg dette behovet, eller skal den fremstå som et tydelig alternativ? Bibelsk tro setter den hellige Gud og hans vilje i sentrum. Den avslører synd og selvtilstrekkelighet, som fører mennesket til fortapelse. Men den fastholder fremfor alt Jesu frelsesverk som grunnlaget for Guds nåde. Skylden er betalt, og Kristi rettferdighet kan bli din ved troen på Ham. Kristus er den eneste veien til evig liv og salighet hos Gud.

Dersom en kirke bare forkynner at du er akseptert av Gud fordi du er skapt eller døpt, blir frelse, omvendelse og etterfølgelse unødvendig. Der forkynnelsen ikke fremkaller syndserkjennelse, oppdrar den fariseere som er fornøyde med sin egen religiøsitet.

I en debatt med en kjent humanetiker, sa jeg til ham: "Du og jeg driver begge kirkekritikk. Du kritiserer kirken fordi den er kirke. Jeg kritiserer kirken fordi den ikke er kirke." Rett forstått trenger vi begge deler. Kirkens største fare er å sovne i likegyldighet.

En kirke som bare er opptatt av å bli godt likt og være en del av samfunnets velferdstilbud, mens menneskets tilstand overfor Gud (frelse/fortapelse) ikke er et viktig tema, har fjernet seg fra Guds fremste vilje - "Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse" (1 Tim 4:4).

Det kan vises til at 65 % av den norske befolkning beskriver seg som lykkelige, en tredel av disse som svært lykkelige. Det er bra. Vi har grunn til glede i landet vårt. Vi har fred og en velstand som de fleste i verden bare kan drømme om. Men er det sikkert at dette betyr at vi er salige i Guds øyne? I Joh Åp leser vi om menigheten i Laodikea som sa "Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød", mens Guds dom var at den er "ussel og ynkelig og fattig og blind og naken" (3:17). Hans målestokk er annerledes enn vår.

La meg bruke en illustrasjon. Vi er på en flott badestrand i sydlige strøk. Det er strålende sol, rolige bølgeskvulp, folk koser seg i sanden eller i vannet. Alt er idyllisk. Atmosfæren forteller om fred og lykke. Men virkeligheten er annerledes enn folk tror. En tsunami nærmer seg med stor fart med kjempebølger som vil rive alle med seg, dersom folk ikke snarest søker tilflukt på klippen i nærheten. En mann med radio fanger opp varslet om den kommende katastrofen. Skal ha bryte idyllen og skrike ut hva han vet?

Et folk kan oppleve seg som lykkelig. Men hvis Bibelens virkelighetsbilde er sant, skal alle møte Gud som dommer. Og dommen har evighetskonsekvenser. Det er fristende for kirken å tie stille om en mulig fortapelse. Folk liker ikke å bli revet ut av idyllen. Uten varsel om tsunamien, vil ingen forlate stranden og komme seg opp på klippen. Uten varsel om fortapelsen, oppleves ikke behovet for en Frelser.

Fariseerne var sikkert lykkelige med sin egen religiøsitet. Jesu liknelse om tolleren og fariseeren (Luk 18:9ff) illustrerer dette. Fariseeren takket Gud for sitt gode liv. Tolleren hadde intet å rose seg av, men utbrøt: "Gud vær meg synder nådig!" Tolleren oppnådde nåde, ikke fariseeren. Gud snudde opp ned på målestokken. Kirkens forkynnelse skal lære oss å bruke Guds målestokk på virkeligheten og på oss selv, ikke vår egen.

La det være sagt: Gud unner oss goder i denne verden. Han har skapt en fantastisk natur av planter og dyr som beriker vår hverdag og gir oss føde. Vi kan vandre i fjellet, fiske, bade og kose oss med god samvittighet. Mye av min tid har gått med til å undervise i fysikk og matematikk og til å administrere. Noen vil si at dette er lite åndelig. Men vårt yrke er også en tjeneste for Gud. Familie, fellesskap med andre, søvn og ferie - vi kan glede oss over mange goder i livet.

Og samtidig står misjonsbefalingen der   - Jesu siste vilje til alle som vil følge Ham: Gjør alle folkeslag til disipler! Noen vil si at dette bare er en glede. Det er godt at noen opplever det slik. Men de første kristne møtte store vansker. Å følge ham er ikke alltid hyggelig (se Hebr 11: 35-40). Mange er blitt martyrer. Vi i Norge risikerer ikke mer enn spott, noe som er helt normalt for de som er kalt til å være lys og salt i denne verden (Matt 5:10-16).

Er det viktigere for meg å være populær enn å være lys og salt? Våger jeg å ta dette spørsmålet på alvor? Vi snakker mye om avkristningen av Norge i dag? Vi skylder på politikerne og tidsånden. Men vår egen forsiktighet og likegyldighet kan kanskje være den viktigste årsaken.

Svar
Kommentar #22

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Tillit til Gud fjerner redsel for fortapelse ...

Publisert rundt 5 år siden
Jon Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

hvis Bibelens virkelighetsbilde er sant, skal alle møte Gud som dommer. Og dommen har evighetskonsekvenser. Det er fristende for kirken å tie stille om en mulig fortapelse. Folk liker ikke å bli revet ut av idyllen

Mange takk for tilbakemelding, Jon Kvalbein! Jeg reagerte på dette med «den terapeutiske kirke» fordi målet med terapi er å gjøre folk helere, bedre rustet til å tåle hverdagen. (Terapeuter tilfredstiller ikke folks behov). Samtidig vet vi at det å gå på Guds veier er også å bli helere. Det er, som du sier, å bevege seg mot hellighet.

Kirken er for alle; også for de som lider av psykiske plager i lettere eller mer alvorlig grad. Jeg tipper at det sitter en del mennesker i kirkens benkerader som enten går i terapi, har gått i terapi eller kommer til å gå i terapi hos godkjent terapeut. Jeg tipper også at det sitter en del mennesker i kirken som går på antidepressiva (som feilaktig kalles lykkepiller). Jeg tipper at det sitter en og annen som hører stemmer, som ser både det ene og det annet foran sine øyne (realitetsbrist) til tross for at de er medisinerte med antipsykotiske midler. Jeg syns at det er fantastisk at de som sliter så tungt (ser og hører ting som ikke er der) orker å stille opp i kirken.

Jeg har møtt folk som tror at bare man ber, så ordner alt seg. Sliter man fortsatt, så har man ikke bedt nok. I den forbindelse blir det viktig å si fra at mennesker får forskjellige kors å bære i livet. Ingen kjenner kvaliteten på andres relasjon til Gud. Det gjør bare Gud og vedkommende selv.

Gud liker samarbeid og det at det er utdannet leger og psykologer betyr at man har et tilbud man kan benytte for å få mer utbytte av livet sitt (når man tilfredstiller en diagnose). Om det å få mer «å rutte med», helsemessig sett, skal bety at man f.eks reiser til Syden for å oppleve ting man aldri har opplevd før og syns at man klarer seg bra uten Gud, så må de det gjelder nesten få bestemme det selv. Ingen kan tvinges til tro. Andre finner troen nettopp gjennom lidelsen, men atter andre får overskudd til å søke Gud fordi de føler seg bedre.

Jeg skjønte at du ikke mente det nedlatende mot mennesker som sliter, når du snakket om «den terapeutiske kirke», men opplevde at det likevel viktig å si i fra om at terapi slett ikke dreier seg om behovstilfredstillese. Terapi er hard jobbing. Bedringen kommer ikke rekende på en fjøl!

Den norske kirkes tendenser til å hoppe over at vi er syndere som skal møte vår dommer en dag, er noe annet. Dét handler ikke om å være terapeutisk, men unnlatende. Ved å unnlate å snakke om muligheten for fortapelse, så kan man komme til å bidra til at mennesker havner nettopp der, i fortapelsens gap, fordi de er opplærte til å lukke øynene for det de ikke liker hos seg selv. Dét er antiterapeutisk (gjør ikke folke helere, lærer ikke folk å ta ansvar for sin tro).

Jeg er enig med deg når du sier: «En kirke som bare er opptatt av å bli godt likt og være en del av samfunnets velferdstilbud, mens menneskets tilstand overfor Gud (frelse/fortapelse) ikke er et viktig tema, har fjernet seg fra Guds fremste vilje - "Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse" (1 Tim 4:4).»Derfor skrev jeg da også: «Kirken er ikke en organisasjon som skal konkurrere med verdslige tilbud. Kirken er forkynnende og misjonerende. Den er tilbud til de som ønske å følge Guds kall til å leve etter Guds vilje».

Jeg tror at det er nettopp denne konkurransen som gjør at Dnk kommer mer og mer skjevt ut. Kan man klare å formidle budskapet om Guds store kjærlighet til menigheten, samtidig som man ikke mister av syne at man skal stå ansvarlig for sin synd en dag, så slipper man gjerne at folk som ønsker seg en kirke med Kristus i sentrum flykter fra Dnk. Jeg tror at det virker svært forvirrende på troende mennesker at Dnk er så splittet i synet på hva som er galt og rett i følge kristen forståelse.

Videre tror jeg at det at «det ikke er så nøye» hvordan man lever sitt liv, tiltrekker en del mennesker.

Spørsmålet blir da: Hvem skal man satse på, de som vil ha den brede vei eller de som er opptatt av den smale? Jeg tenker at kirken skal være åpen for alle, men at forkynnelsen må ligge innenfor akseptable rammer.

Vi katolikker har våre encyklicaer, våre katekismer, våre sakramenter mm. Lutheranere har faktisk også veiledende rammer rundt sin tro. Confessio Augustana sier blant annet dette om synd: «ARTIKKEL 12. Vi lærer at de som har falt i synd etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg. Kirken bør gi avløsning til dem som slik vender om og gjør bot. Boten er egentlig sammensatt av to deler. Den første er angeren eller redselen som jages inn i samvittigheten når synden blir erkjent. Den andre delen er troen, som kommer av evangeliet, (...)»

Her står det sort på hvitt at man må omvende seg når man har syndet. Man må angre og tro! Her står det ingen ting om at man selv kan tilpasse evangeliet etter eget forgodtbefinnende. Tvert i mot finner man følgende som et utdrag avartikkel 17: «Vi lærer at Kristus skal komme til syne ved verdens ende for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men ugudelige mennesker og djevelen skal han dømme til å pines uten ende.»

Men hva er så synd? Hvilke synder er det man kan dømmes for om man ikke har angret og bekjent sin synd? Jeg vil tippe at de ti bud og Jesu store bud (kjærlighetsbudet) er gode rettesnorer også for medlemmene i Dnk.

Så til dine spørsmål: «Er det viktigere for meg å være populær enn å være lys og salt? Våger jeg å ta dette spørsmålet på alvor? Vi snakker mye om avkristningen av Norge i dag? Vi skylder på politikerne og tidsånden. Men vår egen forsiktighet og likegyldighet kan kanskje være den viktigste årsaken.»

Dersom prestene i Dnk legger vekt på at folk må komme oftere i kirken enn de gjør per i dag, så tror jeg det er en god begynnelse. Skal prestene kunne forkynne om både Guds store kjærlighet og om behovet for å vedkjenne seg sin synd, søke bot og anger, så må folk nesten komme til kirke. Det nytter lite hva presten har å si dersom det er ingen som hører det. Kanskje de bør begynne å sende sine prekener på mail til medlemmene: «Savnet deg i kirken, men her er min preken». I den katolske kirke er det møteplikt på søndager. Det er ikke så lenge siden noen av oss diskuterete møteplikten og kom frem til at den handlet om Kirkens omsorg for sine medlemmer. Mennesket er skrøpelig og slett ikke så fri som det liker å tro.

Som medlem av Kirken og som medmenneske så tror jeg, slik jeg nevnte sist, at foreldrene er nøkkelen til grunnleggelsen for barnas tro. Vi vanlige borgere, kan ikke så godt trenge oss inn i hjemmene til folk og begynne å forkynne evangeliet der barna aldri har hørt om det. Det er ikke snakk om å være populær eller ikke, men om å ha forståelse for at slik påtrengende evangelisering høyst sannsynlig fører til avsky og avvisning, dvs at budskapet ikke når frem. Dessuten tror jeg at en masse med bibelvers tatt ut av sin sammenheng kun vil oppleves som å bli proppet full av noe man ikke vil ha.

Vi har våre hender som vi kan folde og vi kan be for folk. Var det ikke det Augustins mor gjorde? Vi er fri til å formidle vår tro f.eks gjennom Internett. Når folk viser interesse for ens tro, så kan man fortelle: «Ja, jeg går i kirken, ber, har en personlig relasjon til Kristus, synder, anger og ber om tilgivelse, faster og gjør bot. Å gjøre alt dette er helt naturlig for meg». Vi kan være gode eksempler for andre når de viser interesse. (Jeg tar det på alvor, men holder meg til realitetene som faktisk er slik at svært mange har mistet kontakten med Gud i dag. Da blir det ikke bare et spørsmål om man skal evangelisere, men når og på hvilken måte det er mest klokt å gjøre det).

Det glade budskap handler ikke om en masse forbud, men om Guds kjærlighet og nåde. Den som først føler seg tiltrukket av Gud, vil også kjenne at man ønsker å leve i tråd med Guds bud. Den som anerkjenner Gud som Skaper, vil smått om senn begynne å forstå hvem man skal takke for livet og hvis vilje man helst bør følge. Men jeg tror ikke dette skjer uten kamp. Som det står i Skriften: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep», Ef 6:11.

Svar
Kommentar #23

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Fariseer og toller

Publisert rundt 5 år siden

er tilstander jeg går inn og ut av til stadighet. Når jeg reagerer som fariseer så blir jeg redd, når jeg reagerer som toller kan jeg faktisk bli litt stolt. Hjertet er ofte svikefullt og ustabilt. Både kirken og jeg selv er ufullkomne, og er til tider mer preget av det ene og det andre.

Når det gjelder å være en varsler om den kommende dommen, så vet jeg av egen erfaring at det som oftest er en slags uriaspost hvor man kan bli såret for livet og skremt tilbake.

"Når det gjelder å være livredder, så handler det om fokus og konsentrasjon", hører jeg akkurat nå fra Disney channels Phineas og Pherb som datteren min ser på. Underlig sammentreff, kan man si.

Skremselspropaganda kan vi bli immune imot. Samtidig som mange av oss har vanskeligheter med å tro på alvor at vi en gang skal dø.

En filosofisk tilnærming til de eksistensielle spørsmålene er ofte en døråpner, for folk undrer seg. Når folk i dag er skeptiske til de store fortellingenes forklaringer, så må vi desto mer tone oss inn på den undringen og lengselen som er nedlagt i hvert menneske. For det er jo et tankekors at de fleste fortellinger, filmer etc har mysterium som tema.

 

Svar
Kommentar #24

Ragnhild Elise Anmarkrud

16 innlegg  24 kommentarer

LYSET er terapien.........

Publisert rundt 5 år siden

Den som ga oss LYSET er terapauten.

Min lengsel er å finne veier (ja, Jesus er en slik vei, og Gud har, i sin gavmildhet, gitt oss mange opplyste sjeler som kan hjelpe oss  mennesker som ikke er så gode i orientering) som fører meg og oss alle, til kilder av lysstråler.

Slik kan LYS og varme  reflekteres til våre medmennesker.

Så enkelt,

og så vanskelig.

Lett for det Guds barn som ikke har vett til å la ord og lover stå i veien for hjertets veivisere.

Vanskelig for de Guds tolkere som lar skriftsted etter skriftsted skygge for det "den sanne vennen" så gjerne vil gi oss i gave.

Pakk gaven opp, da vel!

Eller hvis du finner det vanskelig, la en opplyst veiviser gå foran deg!

Det viktigste er at du kommer fram!

Der meningen med livet er konsentrert i dette ene: Å Stå i Guds stråleglans,

bli fylt av den for å gi videre!

Men det krever at du GIR SLIPP på avhengighet av materialistiske "verdier".

(Som kjent har jo kamelen vansker med å tre seg gjennom et nåløye)

Og det hele er så naturlig. Så barnlig liksom.

Visdommen om veien vi må gå for å bli rammet av dette uunværlige LYSET

er ikke skjult selv for den som aldri lærer å lese,

eller aldri forstår utstudert teologi.

Heldigvis er det slik.

Våre hjerter måles ikke i IQ eller gir mulighet for hersketeknikk og maktmisbruk.

Men fokusert på denne gleden følelsene gir oss når vi mottar Guds stråler

gir oss gaven til å leke, le og slappe av!!!!

Som et barn i tryggheten nær sin mor

eller far.

Vennlig hilsen Elise.

er nedlagt i hjertene våre

fordi ingen sann terapaut lærer deg å elske mørket.

Og har du kjærlighet til mennesker rundt deg

ønsker du selvsagt, uten å trenge hodets tolkninger

å dele det du har funnet med dem.

Svar
Kommentar #25

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.

en gentleman som slår meg på munnen, da damen selv anses som for veik til å forsvare seg selv.

Hei Per Søetorp!

Jeg gjorde nok bare som jeg pleier.  Jeg reagerer med en ryggmarksrefleks da jeg oppdager urettferdighet.  Har nok av og til reagert litt for sterkt.  Mulig jeg gjorde det også denne gangen.  Ikke første gangen jeg blir kalt en hjelpemoderator.

Jeg ser du mener jeg tok for hardt i.  Det beklager jeg i så fall.  Det hender jeg har en for kvass penn da jeg forsvarer det jeg opplever som en urettferdighet.

Jeg beklager ikke at jeg forsvarer urettferdighet og mener selvsagt at Lilli greier å ta vare på seg selv.  Jeg var mer redd for at hun skulle reagere ved å kutte ut kommentarer og innlegg på VD. 

Jeg ser ikke i hele tatt på meg selv som en helt.  Jeg ser meg nok som det motsatte.

Jeg leser alltid dine innlegg og kommentarer med stor interesse.  Jeg leser og lærer.

Jeg ønsker deg en fin dag!

Med vennlig hilsen

Bjørn Erik

 

Svar
Kommentar #26

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Hei Bjørn Erik

Publisert rundt 5 år siden

Det er riktig at jeg ble lettere skremt av Pers reaksjon.

Og jeg var veldig glad for den støtten du ga meg. Jeg synes ryggmargsreaksjonen var en svært kristen og barmhjertig reaksjon.

Ingen av oss er vel så sterke at vi orker å stå i motvind helt alene over tid.

Ønsker deg alt godt og Guds velsignelse!

 

Svar

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere