Ikke ta fra meg denne første tiden med mitt barn

I et debattinnlegg 20. juni spør Linn Stalsberg seg om hva egentlig moderne fedre bruker pappapermen til, og om den bidrar til at fedrene tar alle pliktene i huset i 20 år. To veldig interessante spørsmål. Gode svar på disse kan hjelpe kvinner og menn, og ikke minst politiske myndigheter, videre i kampen for likestilling. Jeg fatter imidlertid ikke hva som gjør at Stalsberg konkluderer med at en tredeling av foreldrepermisjonen er "problematisk". Det er som å si at røykeforbud i grunnskolen er problematisk fordi det ikke gir noen garanti mot at elevene begynner å røyke i voksen alder.

La meg herfra konsentrere meg om mitt standpunkt i pappapermdebatten: Jeg mener at far er en like viktig forelder for sine barn som mor, og har like stor rett til å være sammen med dem. Også mens de er små. Foreldrepermisjonen bør derfor deles likt. Hvis man mener alvor med likestilling, bør utgangspunktet ligge der. Så finnes det selvfølgelig helt legitime grunner for mor eller far til å skyve litt av permisjonen sin over til den andre. Grunnene kan være praktiske, økonomiske, eller det faktum at noen barn ikke på et tidlig nok tidspunkt venner seg til annen næring enn morsmelk. Likevel bør det settes klare grenser for hvor skjevt det er lov å fordele permisjonen, og samtidig motta penger for det. Foreldrepenger er et tilbud fra staten, ikke tvang slik Stalsberg og mange andre hevder.

Jeg merker meg at mange tar til orde for å fjerne fedrekvoten, og begrunner det med at foreldrene må få ”frihet til å velge selv”. Da danskene fjernet fedrekvoten i 2002, falt andelen fedre som tok ut permisjon umiddelbart ned til et minimum. Den nedarvede, og ikke spesielt likestilte, tradisjonen de siste tiårene er at mor er hjemme med barna mens far drar på jobb og sikrer levebrødet. Og man bør spørre seg: Hvem er egentlig offeret? Mor taper helt klart viktige karrieremuligheter i arbeidslivet, men far lider et minst like alvorlig nederlag. Nemlig muligheten til å knytte like nære bånd til sine barn som det mor fikk.

Og her kommer vi til en svært grunnleggende diskusjon av begrepet ”frihet”. Hva er konsekvensen av frihet for alle når makten i utgangspunktet er grunnleggende skjevt fordelt? Før næringsminister Ansgar Gabrielsen innførte krav om 40% kvotering av kvinner i næringslivets styrer, utgjorde kvinner en marginal andel i styrerommene. I dag er vel de fleste enige om at kvinner aldri har vært dårligere styreemner enn menn. Men mennene hadde et kulturelt maktovertak, og likestillingen trengte hjelp fra handlekraftige politikere.

Det samme gjelder i spørsmålet om fordeling av tiden med barna. Far vet så inderlig godt hva mor har vært igjennom for at barnet skulle komme til verden. Mor har derfor et symbolsk maktovertak på far som gjør det vanskelig for ham å kreve en rettferdig andel av tiden med barna. Jeg håper derfor at regjeringen fortsetter prosjektet den har begynt på med en tredeling av foreldrepremisjonen, og at fremtidige regjeringer følger opp.

Selv er jeg midt i min andre pappapermisjon, og nyter en uerstattelig tid i livet. Jeg er heldig og har en fantastisk kone som hele tiden har ønsket at vi skal dele tiden med våre barn likt. Skal jeg være ærlig, hadde jeg nok ikke turt å kreve min rett dersom hun hadde stilt seg i veien. Og kanskje hadde jeg aldri skjønt hva jeg gikk glipp av.

Innlegget ble trykket i Vårt Land 27. juni 2012.