Har kirken gjemt bort ondskapen?

I essayet «Troens og tvilens rom», om rettssaken mot Anders Behring Breivik (Klassekampen 16. juni), skrev Tom Egil Hverven: «Hvorfor ble formuleringen 'kjenner lysten til det onde i mitt hjerte' tatt ut av gudstjenesten i Den norske kirke samme år som samfunnet strevde med å forstå voldshandlingene 22. juli? Ikke vet jeg. Men jeg funderer på det, mellom Oslo tingretts behandling av den første og den andre rettspsykiatriske rapporten.» Og han la til:

«Formuleringen om ‘lysten til det onde’ er, så langt jeg vet, den mest brukte syndsbekjennelsen i norske gudstjenester fra 1887 til 2011. Den sier noe om hva som var mulig å tenke på norsk. Og dermed om hva som kanskje ikke lenger er mulig å tenke, når formuleringen, etter flere tiårs debatt i en stadig mer demokratisk norsk kirke, er blitt stemt ut.»

Avviste. I et innlegg i Vårt Land lørdag 23.06. skrev Kirkerådets leder Svein Arne Lindø at formuleringen «lysten til det onde» ikke er ute:

«I den nye ordningen for hovedgudstjenesten er den gamle syndsbekjennelsen fortsatt med. Fortsatt kan man på gudstjenester bekjenne høyt sammen: ‘
Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske,
 som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, 
og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.
 For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg.
Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.

’»

Lindø forklarte at det som er nytt er at denne syndsbekjennelsen er satt opp sammen med 5 andre alternativer menigheten kan velge mellom i sine hovedgudstjenester. «Og dette er syndsbekjennelser som også understreker det ondes realitet, om enn med andre formuleringer enn ‘lysten til det onde i mitt hjerte.’ Dette gjelder blant annet det første alternativet, som i den gamle gudstjenesteordningen (1977) er med under «Ordning for kveldsbønn»:
 ‘Gud, vær meg nådig! 
Jeg har syndet mot deg og sviktet min neste
 – med tanker og ord,
 med det jeg har gjort og det jeg har forsømt.
 Tilgi meg min synd for Jesu Kristi skyld. 
Skap i meg et rent hjerte,
 og gi meg kraft til nytt liv ved din hellige Ånd.‘»

Han la til at syndsbekjennelsen har fått en større plass i gudstjenesten i den nye ordningen enn i den gamle.

Annerledes. I et innlegg i Vårt Land 26.06. svarte Hverven. Han skrev at Lindø har rett i at formuleringen «tatt ut» var upresis. «'Redusert', som jeg også brukte, er bedre. Jeg burde nevnt at syndsbekjennelsens gamle formulering 'lysten til det onde i mitt hjerte', som har vært i bruk i norske gudstjenester siden 1887, fortsatt fins som det siste av seks alternativer i den nye ordningen, i tillegg til at menighetene kan utforme bønnen lokalt.»

Men Hverven mente at han tviler på at dette svekker resonnementet. Han noterte seg at ingen av de andre alternativene i den nye gudstjenesteordningen nevner «det onde». «Og det gjenstår å se om den gamle syndsbekjennelsen blir brukt i særlig mange norske kirker etter 2011. For meg virker det som Den norske kirkes liturgi uttrykker et annet syn på ondskap enn tidligere.»

Lindø skrev at det ikke er «dekning for å hevde at Den norske kirke med sin nye gudstjenestereform bidrar til å styrke tendensen […] til å bagatellisere ondskap». Hverven svarte: «Kirken trenger kanskje en avklaring av forholdet mellom ‘det onde‘ og ‘synd’? «For de fleste norske språkbrukere er nok ‘synd’ mer knyttet til en indrekirkelig forståelse av brudd på Guds vilje enn til det mer mellommenneskelige ‘ondskap’. Derfor er Lindøs eksempler ikke særlig opplysende i forholdet til mitt emne: Forståelsen av ‘det onde’ i rettssaken mot Breivik.»

Hverven mente at debatten om denne formuleringen så langt han skjønner har pågått utenfor allmenn offentlighet fram til den nye reformen.

SNAKKER KIRKEN ANNERLEDES OM ONDSKAP ENN FØR? BRUKES UTGAVEN AV SYNDSBEKJENNELSEN DER ‘LYSTEN TIL DET ONDE’ ER MED, FORTSATT?