Tvangsdelingen av foreldrepermisjonen

I siste nummer av tidsskriftet Prosa, et litteraturmagasin for sakprosa, ble jeg bedt om å anmelde to norske og to svenske bøker som omhandlet papparoller i respektive land. Det jeg fant var ikke nødvendigvis flatterende for norsk debatt om likestilling, barn og foreldreroller. Det kan se ut som om vi er så opptatt av å idyllisere den moderne far i Norge, at vi blir blinde for at vi i vår iver etter likestilling ikke ser at kjønnsmakten forskyves, på nye måter. Dette er ikke nødvendigvis til kvinners fordel, hevder svenske forskere. Jeg er langt på vei enig.

De fire bøkene jeg anmeldte var Audun Lysbakkens Frihet, likhet, farskap, Jørgen Lorentzens Fra farskapets historie, Roger Klinth og Thomas Johansson Nye svenska fäder og antologien Föräldraskapets politik, redigert av Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth.

Mannens premisser. Tanken om at vi i Norden er progressive og har likestilling mellom kjønn, er ekstremt viktig for vår identitet og for hvordan vi ser på oss selv. Derfor er vi svært opptatte av å peke på alle seire på dette området, uten at vi reflekterer over at nye skiller kan oppstå mellom kjønn samtidig. Har likestillingen skjedd på mannens premisser, spør svenske forskere, og tør der norske forskere og politikere tier.

Bøker om menn og maskulinitet ønsker ofte å gi oss et nytt og nyansert syn på dagens fedre. Et av trumfkortene som skal bevise mannssakens suksess, er fedrekvoten, som både er høna og egget i argumentasjonen: På grunn av denne ble far likestilt med mor. Fordi vi er land med likestilling har vi fedrekvote. Betalt pappaperm er mannsforskningens politiske slagside. I dag snakker vi gjerne stolt om den moderne og likestilte nordiske mannen som tar mer ansvar for barna enn noen gang. Og han er virkelig en revolusjon!

20 år. Det er bra, men vi skal være klar over et par ting: Han representer ikke den eneste måten å være en god pappa på. Det finnes familier med andre hverdagsbetingelser enn urbane par med nærhet til fleksibel arbeidsplass og noenlunde like lønninger. Vi skal heller ikke ta for gitt at tre-fire måneder hjemme med en baby automatisk betyr likestilling de påfølgende 20 årene med barn i huset. Det er slike ting svenskene vil vi skal reflektere rundt.

Undersøkelser helt fra 1970-tallet viser nemlig at svenske menn har svært positive holdninger til delt ansvar for hus og hjem. Men i praksis er det annerledes. På 1980-tallet ble «i prinsippet»-pappaen lansert som begrep for å belyse dette: Han er enig i ideen likestilling, men praktiserer den slett. For snarere enn at far i større grad kom hjem, ble offentlig omsorg bygget ut. Det var dette, ikke mannens innsats på hjemmebane, som frigjorde kvinnen, hevder Klinth og Johansson. Kvinner fikk rett, men også plikt, til arbeid. Plutselig sto barnehagene der, og arbeidslinja ble innført. Det har utvidet, men også begrenset kvinners muligheter. For eksempel kan verken mann eller kvinne velge å være hjemmeværende, eller jobbe deltid, uten å tape pensjon, sykepenger, feriepenger og dagpenger.

«Ikke som mor». Hjemmet og barna gis retorisk ulik verdi avhengig av om det er mamma eller pappa som er i perm. I reklameplakatene som svenske Försäkringskassan brukte fra 1970-tallet til i dag for å oppfordre til pappaperm, ser man dette tydelig. Hva slags far er den moderne far på denne reklamen? Svaret kommer kjapt i boken: Det er utviklende for deg å være hjemme! Du blir en bedre leder på jobb av å være hjemme! Dra på fisketur med barnet! Utvid ferien med pappaperm! Gjør det på din måte, ikke som mor!

Pappapermisjonen betyr et hav av muligheter, en utdannelses- og dannelsesreise. Men, spør forfatterne (og etter hvert leseren) – hva med pliktene? Ansvaret? Husarbeidet? Det er utenkelig å forestille seg mammas hjemmeliv på samme måte som hans.

Lysbakken. Audun Lysbakken kan gjerne si at pappapermen var den mest berikende perioden i livet. Det kan ikke Anniken Huitfeldt. Av henne er det forventet at hun skal si at det var fint, men at det er godt å komme tilbake i jobb. For mannen blir hjemmet og barna et sted han oppdager livets virkelige verdier. For kvinnen blir det (i retorikken) en tvangspålagt kjøkkenbenk hun er pålagt å lengte vekk fra. Det er et maktperspektiv her, som vi overser idet vi er opptatt med å finfordele permisjonsdagene. Pappa har mange valg. Mamma har ikke det.

Ingenting er bedre enn at menn tar ansvar hjemme. Men vi ikke vet nok om sammenhengen mellom holdninger, og praksis i det enkelte hjem. Vi vet ikke nok om hva menn faktisk bruker pappapermen til, og vi vet ikke noe om det er en reell sammenheng mellom denne og likestilling hjemme. Derfor er det problematisk at vi nå har tvangsdelt permisjonen i tre deler.

Hverdagen. Jeg skulle ønske at menn også var opptatt av hva som skjer etter permisjonstida. Det er når hverdagen setter inn at begge foreldre begynner å bli fraværende i mange timer hver dag. Hvis menn er så opptatt av tid sammen med barna sine som det vises til i debatten om pappaperm, hvorfor kjemper ikke menn for et arbeidsliv som gir dem mer tid til barna i hverdagen, i årene etter permisjonstida? Om vi sammen kunne slåss for en kortere normalarbeidsdag, for eksempel, ville vi begge være mer sammen med barna og delta i husarbeidet. Kanskje kunne vi, utenfor tidsklemma, endelig bli likestilte?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20. JUNI 2012