Å stemple jøder som overgripere

PS: Dette er en noe utvidet versjon av et innlegg trykket i Vårt Land 19/6.

For de fleste grupper jøder, med unntak av noen få sekulære, er omskjæring av guttebarn fundamentalt. Det handler ikke bare om en religiøs plikt, men om å ivareta jødisk identitet. Et liberalt samfunn må ha svært gode grunner for å nekte mennesker å praktisere grunnleggende overbevisninger.

Ingen land i verden forbyr omskjæring av guttebarn. Siden de færreste jøder vil akseptere å slutte med sin praksis, vil et eventuelt forbud signalisere at jøder er for slemme mot småbarn til å få lov å være nordmenn. Mer jødefiendtlig er det vanskelig å være.

Omtrent 1500 jøder bor i Norge. Senterpartiet hevder at dette ikke er deres intensjon å fordrive disse, og det er bra. Men det hjelper lite. Politikere bør vite at forslag også vurderes etter faktiske konsekvensene. Senterpartiet foreslår en politikk som grovt stigmatiserer jøder – og muslimer. Det må partiet ta ansvar for.

Gode intensjoner - slette konsekvenser 

Jenny Klinge i Senterpartiet (f.eks. i VL 15/5) fremviser gode intensjoner og viser til «barns rettsvern, religionsfridom og respekt for enkeltmenneske». Slik demonstrerer hun sannheten i ordtaket om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det mest lettvinte fra Klinge er påstanden om at «vi må likestille gutar og jenter». Omskjæring av jenter er noe annet enn omskjæring av gutter. Det finnes ingen helsegevinster, og ofte blir jentene fullstendig skamfert. Derfor snakker vi gjerne «kjønnslemlesting». Skal man hevde at dette handler om likestilling, bør man i neste omgang utrede om ikke menn bør amme eller få mensturasjon.

Fordomsfullt

Å kalle omskjæring av guttebarn et overgrep er rett og slett fordomsfullt. Som Leif Knutsen påpeker i Tidsskrift for Den norske legeforeningen (10/2012), http://tidsskriftet.no/article/2270389, vrimler det av medisinske undersøkelser av omskjæring. De forteller at komplikasjonene er få og bagatellmessige. Dødsfall skjer bare helt unntaksvis, selv om vi nylig opplevde dette på tragisk vis i Norge.

Helsegevinstene ved omskjæring er flere. Omskårne gutter plages ikke av trang forhud, får langt sjeldnere urinveisinfeksjon og har mindre risiko for HIV-smitte. Amerikanske helsemyndigheter vurderer å anbefale omskjæring av helsemessige grunner (iflg NRK 17/8 2010).

I dagens USA er omtrent 80 prosent av den voksne befolkningen omskåret. Mange av disse vil at deres sønner skal omskjæres, uten religiøs begrunnelse. At omskjæring er mye mindre vanlig i Norge, og kan oppleves fremmed, er ingen unnskyldning for å spre fordommer.

Uenighet og usikkerhet

Så registrerer jeg at mange ser det som absurd å fjerne en «frisk» kroppsdel. Jeg forstår at mange i Norge kan reagere negativt på en skikk som få praktiserer og synes fremmed. Blant medisinske forskere er det også uenighet om flere forhold, og jeg er ikke kompetent til å være overdommer. Uansett er det enorm forskjell mellom det å kritisere omskjæring og det å mene at praksisen skal forbys og straffeforfølges.

Å bli forelder er et stort ansvar. I følge menneskerettighetene – og kristen tenkning – har foreldre rett til å oppdra sine barn og ta store og små valg på vegne av barna. Det betyr ikke at alle valg er ukontroversielle eller at foreldre velger det samme.

Selv synes jeg det er tragisk hvis barn lærer at handikappede har skylden for sine funksjonshemninger på grunn av feiltrinn i forrige liv – slik tankegangen kan være i alternative miljøer. Mange reagerer svært negativt på at noen muslimer vil at døtrene skal bruke hijab. Vi vet at det er langt mer skadelig for et barn å vokse opp i et hjem der det røykes innendørs enn å bli omskåret. Når det gjelder sykling, og især racersykling, er det ingen tvil om at barn utsettes for stor risiko.

Men vi havner i et svært totalitært samfunn hvis staten i alle slike tilfeller skal bestemme hva foreldre har rett til å gjøre. Med sin argumentasjon tegner Jenny Klinge konturene av et slikt samfunn. Det bør skremme mange. Så betyr ikke det at foreldre kan gjøre hva som helst med sine barn. Staten bør absolutt gripe inn ved grov omsorgssvikt. Å nekte sine barn livgivende blodoverføring – om begrunnelsen er aldri så religiøs – bør for eksempel ikke aksepteres.

Derimot bør omskjæring være tillatt. Motstanden kan fremstilles som omsorg for «uskyldige barn», men er i realiteten et sterkt angrep på religionsfriheten og fundamentale menneskerettigheter.