Kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

Misjon er et fy-ord for kristne unitarer – og sikkert også for alle andre unitarer. Dette skyldes nok i stor grad at unitarer opp gjennom historien har fått føle svovelstanken fra misjonskåte kristne, som med både smiger og trusler og fengsel og død har ivret for å omvende unitarer til den eneste rett og sanne treenige kristendom. En og annen misjonsgalning kan vel de fleste overleve, men det er forståelig at avsmaken for galninger avtar raskt når den ene blir til mange og det første møte gjerne varer i noen hundre år.

Nå skal det også sies at det finnes mange former for misjon, og unitarene har ikke like stor avsmak for dem alle. Den kjente unitaren Albert Schweitzer drev på med en form for misjon som mange setter høyt, nemlig det å hjelpe andre mennesker til et bedre liv. Helsevesen, skole, opplysning og hjelp til selvhjelp er alt sammen eksempler på hva unitarer synes er god misjon. Men selv denne misjonen må være så renset for alle tenkelige religiøse og kulturelle overgrep som mulig – ja, alle former for overgrep, selvsagt. Det skulle ikke være nødvendig å si «selvsagt» til dette, men som historien har vist og nyhetene fortsetter å brette ut, behøver intet være en selvfølge når det er snakk om misjonærer og overgrep.

Derfor faller også Schweitzer for unitarenes misjons-fy-ord. Han var nemlig ikke bare en altruist, men også en kulturimperialist. Fra unitarisk ståsted er det en skamplett i Albert Schweitzers ellers så gode rykte, at han aldri klarte å fri seg fra vrangforestillingen om sin egen overopphøydhet. I en av sine bøker skriver han om befolkningen i Lamarene der han opprettet sitt sykehus, at alle der er brødre og søstre, men han er deres storebror. Ja, han nevnte forresten ikke søstre, men nøyde seg med å si at de alle var brødre – så jeg legger til noen søstre for for å balansere det Schweitzer ikke hadde evner til. Hans tanker om at vi alle er en stor familie (selv om søstrene ikke nevnes) og den altruistiske innsats er nok de sterkeste grunnene til at vi her i Vesten liker å sole oss i tanker om menneskevennen Albert Schweitzer, mens man i Gabon, det landet i Afrika der han virket, har et mer nyansert bilde av mannen og tenker også på at han var en kulturimperialist. Det finnes rett ut sagt folk der som fortsatt ikke kan fordra fyren.

Grovt sett faller misjon et sted mellom disse to nevnte ytterpunkter: enten går man fanatisk ut og gjør enhver stakkar som kommer i ens vei, til en Jesu disippel eller man rister av seg denne motbydelige siden og fokuserer på de mer sekulære virksomheter, som sikkert kan drives i fullgear av en indre trosoverbevisning, men som utkrystalliserer seg i ren humanitær virksomhet: skole, helse, selvhjelp, osv. Mellom ytterpunktene finnes alle former for avskygninger, som f.eks. den gruppen utsendte ungdommer fra en bibelskole jeg en gang så ligge i en skråning et sted i Afrika og glo på mens en gruppe lokale beboere sleit med å få bilen deres ut av en gedigen grøft. Afrikanske veier kan være lumske saker – og noen ganger ikke være der i det hele tatt – og det ble ikke noe bedre av at misjonær-bibelskole-ungdommene var for fine til å hjelpe til, men heller fortalte dårlige vitser på norsk. Jeg fikk høre at de faktisk hadde lært på skolen at lokalbefolkningen ville miste respekten for dem hvis disse hvite skitnet til hendene sine. Min respekt forsvant i alle fall.

Nå vil antakelig en unitar ikke kalle den misjon som synliggjør seg i rent humanitært arbeid, som misjon. Vi vil sikkert heller si at dette er hjelpearbeid som drives av en religiøs organisasjon, og så vil vi følge nøye med på om organisasjonens religiøse overbevisning synliggjøres på annen måte enn via det praktiske humanitære arbeid. Unitarer har derfor svært liten sympati med misjonærer som drar fram Bibelen eller åpner kjeften for å evangelisere i land som forbyr nettopp dette, men bare tillater humanitær hjelp. Men selvsagt. Bobler man innvendig med et budskap, da skjønner også unitarer at det letter på trykket når budskapet formidles. Derfor praktiserer unitarer i tillegg til ren humanitær virksomhet, også en misjonsmetode som handler om kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

For å mestre denne metoden fullkomment må man først forstå og akseptere overgrepet som ligger i den såkalte misjonsbefalingen som Jesus etter sigende skal ha kommandert til sine etterfølgere. Når det f.eks. på slutten av Matteus' evangelium står at Jesus beordret at alle folkeslag skal gjøres til hans disipler, da er det grunn til å minne om at en slik ensretting – nært sagt «gleischaltung» – er så u-unitarisk at man med rette kan betvile at Jesus noen gang har gitt en slik grusom ordre. Så har han da heller aldri uttalt ordene i den såkalte misjonsbefalingen, men at det er snakk om senere tillegg i de synoptiske evangelier. For en unitar er grunntanken heller den at vi skal bestrebe oss på mangfold og heller være ens om det. Derfor er det moderne unitariske slagord: «Enhet i mangfold».

Men enhet imangfold er det selvsagt umulig å ta på seg et slikt overgrep det er å insistere på at alle skal bli disipler av en bestemt person. Derfor kan unitarer heller ikke være som mange trinitariske misjnærer, der de farer fram med den eneste vei til frelse og den eneste samme treenige guddom. Unitarer betrakter slik misjon som overgrep mot alle som tenker forskjellig. Å være en trykkoker av en misjonær som truer med å eksplodere sannheten, veien og livet i fjestet på folk som er uenige, mangler respekt, toleranse og unner ikke andre den frihet det er til å være mangfold. Kunsten å ikke-misjonere løser dette veldig godt, også for trykkoker-misjonæren.

Kunsten å misjonere-ikke-misjonere er ikke en særegen unitarisk kristen misjonsform, men også andre kirkesamfunn har benyttet seg av den. Det skal sies. Det er en latterlig enkel metode som i 110% satser på at G-d faktisk også hjelper til. Metoden går ganske enkelt ut på å være tilgjengelig når andre oppsøker en. Det er vel en selvfølge? spør du. Tja, er det det? svarer jeg da. For er det noe boblende misjonærer ikke har vært, da er det nettopp å vente til andre oppsøker en. Misjonærer har reist ut, blandet seg inn i andre kulturer og satt kjefteamentet i gang og bablet og boblet over med sannhet og sannhet og vend om. Dette er ikke kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

Den som praktiserer det å misjonere-ikke-misjonere kan godt reise ut til et annet land - eller til en annen by – men behøver ikke. Men for eksemplets skyld lar vi Per reise til et annet europeisk land for å misjonere-ikke-misjonere. Så kommer Per til flyplassen. Vel, det er en like god misjonsmark som noe annet. Han setter seg ned, og sitter der til noen kommer og tar kontakt. Kanskje noen kaster ham ut. Javel, så finner han seg et annet sted. Kanskje en park? Her bestemmer han seg for å sitte på en bestemt benk fra klokken 9 om morgenen til klokken 16 på ettermiddagen. Det er alt han gjør. Dag ut og dag inn. Dette er å misjonere-ikke-misjonere. Hvis G-d vil, da kommer det før eller senere mennesker som tar kontakt med Per og en samtale kan starte. Det er altså mennesker som kommer til misjonæren. Ikke omvendt. Er ikke det en sympatisk tanke? Misjonærens eneste oppgave er å være der. Å synliggjøre at vedkommende er der. Resten er opp til G-d. Så er det bare fantasien som setter grenser for hvordan misjonæren skal være synlig i terrenget.

Altså for å oppsummere kunsten å misjonere-ikke-misjonere

1. vær synlig, men ikke synliggjør hvorfor du er der. Bare vær der.

2. når noen tar kontakt, forklar hva du gjør og hva du ønsker å fortelle

3. fortsett med dette dag ut og dag inn

4. ikke vent noen takk. Ikke vent noen fremgang. Ikke vent noe som helst. Bare vær der.

5. din oppgave er ikke de store masser, men de få som kommer til deg.

Dette fungerer ikke, påstår kanskje du som aldri engang har tenkt tanken. Vel, svarer jeg da, det finnes et berømt fotografi fra 1800-tallet av en norsk misjonær i Afrika. Midt ute i villmarken slo han opp sitt telt. På fotografiet sitter han i en stol (utrolig hva misjonærer drar med i villmarken) foran teltåpningen. Der sitter han og venter på at noen skal komme og ta kontakt med ham. Kom ikke å si at det ikke fungerer. Spør deg heller selv hvorfor du er så negativ til metoden. Og hvis du ikke er negativ til den: Hvorfor praktiserer du den da ikke?

Å ja, du har en unnskylding, ja ... riktig ...