Kjell Aarsund

101    5507

Marxismen

Denne fremstilligen kan ses på som en reaksjon på de vulgerfremstilligene, og den kunnskapsløheten og nærmest frådende fanatismen som har preget en del av debattantene her på VD.

Publisert: 16. jun 2012 / 739 visninger.

                                                   Innledning

Tilegnes den trønderske McCartyist  hvis rabiate subjektivitet ga den nødvendige inspirasjon til å publisere denne fremstillingen!

                                              

                                                           Del I

Debatten har på VD har vært preget av et tunnelsyn i vurderingene og omtalen av den ideologiske retningen som betegnes som marxisme. Mye av det som skrives er subjektive tolkninger og direkte usannheter, uten kildebelegg og bygd på subjektive politiske antipatier. Fremstillingene er ofte preget av en manglende vilje til faglig og objektiv distanse til temaet, og vilje til å foreta en adekvat ideologi – analyse. Særlig gjelder dette den “aggressive” nasjonal – romantisk funderte debattanten Roy Vegas noe luftige fremstillinger, og bruk av vulgær definisjoner som for eksempel “kultur marxisme” et begrep som knapt finnes med det meningsinnholdet som han og andre av hans likesinnede tillegger det. Jeg vil derfor forsøke å gi et noenlunde objektivt bilde av marxismen, og særlig dens forhold til og syn på religionen. Jeg vil starte med en filosofisk/ ide-historisk fremstilling av denne ideologiske retningen, for så å sette dens ideologi inn i en historisk kontekst i fremstillingens annen del. Og for å klargjøre mitt eget forhold til denne ideologien så er jeg ingen marxist, men en fremstilling og kritikk fordrer saklighet og distanse, hvis ikke vil den falle på sin egen subjektive banalitet slik vi ser eksempler på i høyreekstremistenes frådende vulgærretorikk og banale propaganda. Jeg håper derfor at dette innlegget kan bidra til større saklig opplysning. Avslutningsvis, innlegget er tiltenkt å være en fremstillings og debattinnlegg ikke en akademisk avhandling, noe som ville krevd et mye større kildegrunnlag og en annen fremstillingsstruktur.

Denne fremstillingen vil være et forsøk på å vurdere religionens samspill med samfunnsforholdene i et marxistisk perspektiv i første rekke med de gamle for-orientalske evlekulturene som eksempler. Hva var religionens plass, dens funksjonalitet i disse samfunnene? I hvilken grad bidro den til å legitimere og opprettholde de eksisterende samfunnsforholdene? Grunnlaget for fremstillingen vil være Marx sitt religionssyn. Marx opererer med en evolusjonistisk utviklingsteori, som går fra det enkle, “primitive” i retning av de stadig mer avanserte samfunnsformene, samtidig blir det, i en marxistisk kontekst, beretningen om menneskets gradvise frigjøring gjennom den historiske utviklingen og endringen av produksjonsforholdene. Dette har sammenheng med at produktivkreftene, altså arbeidsredskapene og menneskene også utvikler seg. Man kan, hvis man følger et marxistisk syn, grovt sett dele stadiene i den historiske utviklingen inn i følgende grupper; det primitive ur-kommunistiske samfunn, slavesamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunn, sistnevnte er siste stadium før den sosialistiske revolusjonen i følge Marx. Etter revolusjonen tenker Marx seg et sosialistisk samfunn etterfulgt av et klasseløst kommunistisk samfunn og så til sist, selve samfunnets oppløsning og en gradvis overgang til et anarkistisk Utopia, der arbeidsdelingen opphører og individene igjen er frie, likt forholdene i det kommunistiske ur-samfunnet, slik sett blir da “ringen sluttet”. Den materialistiske historieforståelsen står sentralt i Marx tenkning. Han formulerer den på følgende måte:

Det materialistiske historiesynet forklarer ikke praksis ut fra idéene, men ideformasjonene ut fra den materielle praksis og kommer i samsvar hermed til det resultat at alle bevissthetens former og produkter ikke kan oppløses ved åndelig kritikk, ved oppløsning i egenbevissthet eller forvandling til spøkeri, spøkelser, fikse ideer m.v., men bare ved den praktiske omveltning av alle de reelle samfunnsmessige forhold som disse idealistiske floskler er utgått fra, at ikke kritikken, men revolusjonen er historiens drivende kraft, også når det gjelder religionens, filosofiens og annen teoris historie. ( Marx: Den tyske ideologi. MV 2, side 79)

 

Teoretisk fremstilling og drøfting

Basis og overbygning

 Forholdet mellom basis og overbygning er et sentralt tema i marxismen, selve teoriens grunnlag, kanskje det mest sentrale i dette er den dialektiske utviklingen eller de dialektiske motsetningene som oppstår i basis, som fremstår som selve drivkraften for endringene i den historiske utviklingen. Samfunnets basis er bestemmende for produksjonsforholdene (er produksjonsforholdene sammen med hva vi kan kalle produksjonsbetingelsene altså natur og teknologi og ikke minst menneskene), og retningsgivende for overbygget, som rommer kultur, religion, normer verdier etc. Altså den ideologiske eller “åndelige” avspeilingen av basis. Som Hans I Kleven formulerer det i sitt verk Den Herskende Klasse:

Maktspørsmålet berører både basis og overbygg. Samfunnets basis, produksjonsforholdene, de innbyrdes forhold mellom menneskene i produksjon og fordeling og klasseforhold. Basis er således bare en del av de materielle forutsetninger for samfunnslivet.

Disse består av følgende hovedfaktorer:

1.      Levende mennesker

2.      Den ytre natur, dvs.det geografiske miljø i dette ordets videste forstand.

3.      En viss befolkningstetthet og – vekst.

4.      Den måte de materielle goder produseres på. Hovedkomponentene i “produksjonsmåten” er produktivkreftene (herunder produksjonsmidlene: redskaper, råmaterialer osv.) og produksjonsforholdene. (Kleven  1976, side 19)

 For Marx består samfunnet grovt sett av to grupper, utbytterne og de de utbyttede, kapitalistene som har samfunnskontrollen, og lever av fruktene av andre menneskers arbeid, altså den herskende klasse, og på den andre siden de som blir utbyttet, proletariatet som lever av å selge sin arbeidskraft. I de pre-kapitalistiske samfunnsformasjonene var utbytterklassen ofte jordeierne og de utbyttede livegne bønder eller slaver. I kampen mellom de utbyttende og utbyttede sto religionen sentralt i legitimeringen av de eksisterende forhold, altså av selve utbyttingen, sammen med resten av overbygningens åndelige innhold. Som Kleven formulerer det:

Borgerskapet som bærer av kapitalistiske produksjonsforhold – den private eiendomsrett til produksjonsmidlene og tilegnelse av ubetalt arbeid, altså utbytning – representerer den konservative side ved den kapitalistiske ordning, det kjemper for å bevare denne ordning og bruker sin økonomiske, rettslig – politiske og åndelig moralske makt som middel. ( Kleven 1976, side 35).

Denne definisjonen kan også med fordel anvendes på maktmekanismene i det før-kapitalistiske samfunnet selv om produksjonsforholdene i de gamle samfunnsformasjonene var annerledes enn hva de er under kapitalismen.

 Dette har sammenheng med at produktivkreftene, altså arbeidsredskapene og menneskene også utvikler seg i pakt med endringen i produksjonsforholdene. Det kan være at selve produksjonen krever innsikt og kompetanse, og dermed et utdannet proletariat. Slik sett utvikler derfor over tid proletariatet seg, som et produkt av endringer i selve produksjonen. Drivkraften ligger med andre ord i spenningen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdenes utvikling. Ut av denne spenningen blir også overbygget, med blant annet religionen, dens form og innhold, påvirket og endret over tid.

Relasjonene i basis utgjør det vi vil betegne som det dynamiske aspektet ved det materialistiske historiesynet (Lohne, side 66).

Teorien danner også grunnlaget for marxismens revolusjonsteori. Marx formulerer det på følgende måte i forordet til sin Kritikk av sosialøkonomien:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller noe som bare er et juridisk utrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Da inntrer det en epoke med sosial revolusjon. (Marx: Forord til Kritikk av sosialøkonomien.MV2, side 217)

Samfunnets økonomiske basis danner grunnlaget for det dynamiske aspektet ved den materialistiske historieoppfatning, men dette aspektet er ikke det eneste, for på denne basis hever det seg en juridisk og politisk overbygning og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. Forholdet mellom basis og overbygning utgjør nå det vi kan kalle det statiske aspekt ved den materialistiske historieoppfatning. (Lohne, side 67)

Marx selv sier følgende om forholdet mellom basis og overbygning:

Når man betrakter slike omveltninger må man stadig skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonsvilkår, en omveltning som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt, ideologiske formene som menneskene blir seg denne konflikt bevisst i, og som de utkjemper den i. ( Marx : Forord til Kritikk av sosialøkonomien, side 217).

 Den viktigste inspiratoren for Marx i religionsspørsmålet var “ungheglianeren” Feuerbach hvis tenkning ser ut til å ha hatt en stor innflytelse på den unge Marx, og utviklingen av hans materialistiske verdensanskuelse. Feuerbachs tese var at det er mennesket som skaper gud, som et projisert bilde av mennesket. Gudsdyrkelsen blir en illusorisk form for menneskedyrkelse. Og at det å forsøke å skille det guddommelige fra det menneskelige egentlig til sist vil være en selvmotsigelse. Med andre ord det guddommelige og overmenneskelige finnes ikke, og alt lar seg redusere til det naturlige, det som har sitt utspring i den materielle og empiriske virkeligheten. Til sist blir derfor dyrkingen av gud til dyrkingen av mennesket som artsvesen. Mennesket bekrefter seg selv og sin eksistens gjennom religionen. Den menneskelige tanke må anses som forvrengt av guddommelige forestillinger. Religion er derfor en falsk konstruert erkjennelse. Den menneskelige kroppen blir hos Feuerbach til en metafor for selve skaperverket. Og religionen blir det menneskelige sinnets drømmetilstand, altså den har sin opprinnelse i menneskets følelser. Den blir med andre ord en falsk erkjennelse. Kun det som eksisterer i tid og rom har en virkelig eksistens, og tidløse tanker og et tidløst vesen, utenfor tid og rom, er derfor til sist kun en fiksjon. Er Feuerbach så en ateist, ja i den forstand at han ikke tror på noen utenomjordisk gud, men han gjør mennesket som artsvesen til gud, og dermed også menneskets plass i historien og den historiske utviklingsprosessen. Dermed blir den materialistiske historieutviklingen også en ferd i mot en guddommelig paradisisk tilstand, nemlig det kommunistiske utopiske samfunnet. For å låne en formulering fra Protagoras, for Feuerbach blir mennesket som artsvesen det som er selve målet, det blir det fremste symbolet på skaperverket. Her har vi på mange måter religionsfenomenologen Eliades fullkomne negasjon. Eliade kan vel i høyeste grad anses som en idealistisk teoretiker med konkrete fascistiske affiliasjoner, altså Marx rake motsetning på det teoretiske planet. Kun det som eksisterer i tid og rom har eksistens sier Feuerbach, i motsetning til Eliade som hevder at det hellige nærmest eksisterer utenfor tid og rom, er grenseløst og tidløst. Feuerbach teori passet perfekt til Marx samfunnsteori. Marx hevdet i forlengelsen, og i teorien omarbeidingen at Feuerbach tenkning, at religionen skapes som en reaksjon på menneskets fremmedgjøring, som skjer allerede med introduseringen av arbeidsdelingen i ur-tilstanden, i forhold til sin eksistens, altså produksjonsforholdene. I likhet med Feuerbach så hevder han at mennesket skaper gud, at gud blir en projisering av mennesket som artsvesen. Religionen blir derfor folkets opium, i henhold til Marx ikke i første rekke et instrument til undertrykkelse (det kan det også være), men folkets eget dop. Dette “dopet” påvirker både proletariat og borgerskap, siden begge grupper er viljeløse offer for produksjonsforholdene, og produksjonssystemet, som nettopp skaper en for mennesket (som vesen) uutholdelig tilstand. Derfor også religionens postulat om en bedre tilstand i det hinsidige. Den paradisiske tilstand blir derfor noe forenklet negasjonen på den jordiske eksistensens elendighet. Religionen blir pasifisering, den kan være direkte undertrykkelse, men som oftest har folket frivillig begjærlig grepet til “det religiøse opium”.

Elvekulturene i den nære orient var de første avanserte samfunn som ble bygd opp etter den neolittiske revolusjonen, altså etter overgangen fra jakt, fiske og samler samfunn til jordbrukssamfunn, og ikke minst hadde de tidlige sivilisasjonene utviklet et skriftspråk, noe som setter oss i stand til å få et etter måten godt innblikk i disse samfunnenes dagligliv, økonomi, religion og politikk og klasseforhold. Arbeidsdelingen hadde allerede for lenge siden funnet sted. Mest sannsynlig inntreffer arbeidsdelingen i overgangen mellom jakt og samlersamfunn og jordbrukssamfunnets fremvekst, og ikke minst med bruken av metaller som basis for redskaper, i første rekke kopper. Dette la et grunnlag for spesialisering, og dermed arbeidsdeling. Mennesket begynner så smått å temme naturkreftene og skape et materielt overskudd og dermed legge grunnlaget for utviklingen av en etter måten avansert kultur og religion.

De første sivilisasjoner utviklet seg til nettopp sivilisasjoner som følge av behovet for å kunne temme naturkreftene, religionen ble en avspeiling av disse naturforholdene, ja var i utgangspunktet menneskets forsøk på å forstå naturen. Sosiologen og filosofen Auguste Comte hevdet at i “menneskehetens barndom” så var religionen å anse som en personifisering av naturkreftene. Dette synet kan nok ha mye for seg. Altså den kraft de tidlige menneskene måtte temme i sin kamp for overlevelsen, og derav følger også tilbedelsen.

Behovet for organisering og sivilisasjon hadde med andre ord sin direkte årsak i nødvendigheten av å seire over naturen, temme naturkreftene, gjøre dem til redskaper for den menneskelige overlevelsen. De store fremskritt i historien finner som oftest sted på bakgrunn av nettopp menneskets kamp for å dekke sitt mest elementære behov, altså den rent fysiske overlevelsen.. Det er i fordelingen av denne merverdien, det overskuddet som oppsto etter at arbeideren/bonden hadde fått sin betaling, at religionen kom til å spille en rolle. Særlig tydelige ble disse maktforholdene i de tidlige elvekulturene, som i utgangspunktet fremsto som “tempelstater”, der tempelet fremsto som den store jordbesitteren. Altså den som kontrollerte både politikk, økonomi og den åndelige verden.

De religiøse forestillinger som allerede fra sin tidligste tid hadde vært uttrykk for menneskenes hjelpeløshet overfor naturkreftene, ble nå et ideologisk våpen i hendene på den herskende klasse. Idet den helliggjorde den bestående ordning, tjente den til å sikre at de utbyttede underkastet seg. I de religiøse forestillinger gjenspeiles stadig mer den sosiale undertrykkelse av de arbeidende mennesker. Gudene forestilte man seg som mektige konger, og makten til undertrykkerne ble guddommeliggjort (Kleven 1976, side 152).

Den delen av presteskapet som utøvde prestefunksjoner fikk med andre ord en stadig større rikdom og makt. Ikke bare ren fysisk makt, men også makt over menneskenes sinn. Klassesamfunnet var med andre ord blitt en historisk realitet.

Når så overskuddet i samfunnet ble stort nok, og basisbehovene var dekket ble også kampen for eksistensen naturlig nok mindre intens. På et slikt utviklingstrinn oppstår det første grunnlaget for å kunne utvikle kunst og vitenskap, og selve basisen for de fleste avanserte sivilisasjoner, nemlig en organisert religiøs institusjon, med et organisert presteskap.. Det representerte starten på en lang kulturell utvikling, en sammenhengende kjede av kulturer og sivilisasjoner, som vårt “moderne” samfunn i siste instans er et resultat av. Men det er samtidig en stadig pågående utvikling, den finner sted også i vår tid.

Den historiske prosessen

Med andre ord er vi alle derfor en del av den historiske utviklingsprosessen. Vi som mennesker og vår daglige virksomhet er til syvende og sist selve den historiske prosessen. Ja, våre tanker om politikk, etikk og religion hører med i en slik prosess, det er derfor de over til endrer innhold og karakter, i pakt med at menneskets materielle betingelser endres. Slik sett blir den enkelte gjennom sin daglige virksomhet, om enn «mikroskopisk», faktisk en aktør i den historiske utviklingen. Sett i en slik kontekst blir det for den historiske og kulturelle utviklingens del ikke snakk om kulturelt forfall, men tvert imot en kontinuerlig kulturell fornyelse i en dialektisk prosess, både i basis og overbygning, av både økonomi, teknologi, politikk og religion, der det som er forgangent må vike for det nye. Religionen blir på mange måter et speilbilde av sin samtids samfunnsforhold og samfunnsforholdene på sin side en avspeiling av produksjonsforholdene, og i alle fall i tidligere tider en sentral ideologisk premissleverandør som konserverte de eksiterende samfunnsforhold, ga dem en “hellig legitimitet“. Med andre ord ble religionen som Marx sier; folkets opium. Den bidro til å skape passivitet i en underkuet befolkning, og en åndelig og legal aksept for de rådende produksjons og samfunnsforhold, og som oftest med et løfte om belønning i det hinsidige, så lenge de religiøse påbud ble fulgt. Brøt man disse påbudene innebar det ofte religiøse sanksjoner og i de tidlige samfunn var dette ofte også forbundet med juridiske sanksjoner. Disse religiøse påbudene var nettopp derfor av pasifiserende karakter, la oss som eksempel peke på en senere periode for å illustrere nettopp dette forholdet, nemlig Bergprekenens formaninger, for eksempel det å vende det andre kinnet til når man utsettes for overgrep, kan også tolkes i retning av det å akseptere undertrykking må kunne ses på som klart pasifiserende og en godtaking av eventuell undertrykkelse og utbytting. Denne funksjonen har religionen i følge Marx hatt siden menneskehetens barndom. Særlig fremtredende blir dette forholdet i de gamle kulturene, der religionen var så dirkete til stede også i politikk og økonomi, i selve den praktiske driften av samfunnets funksjoner.

Samfunnsendring, kulturell og religiøs utvikling, blir med andre ord en naturlig og kontinuerlig historisk prosess påvirket av utviklingen i samfunnets basis. Religionen fremstår som et ideologisk forsvar for nettopp samfunnets basis. Derfor endres også religionene, de religiøse uttrykksformer over tid i pakt med at samfunnets produksjonsforhold endres. Utviklingen fra lokalt baserte polyteistiske religioner til de store monoteistiske verdensreligionene, speiler samfunnsutviklingen. Imperiene vokste frem og dekker store landområder, med flere kulturer og religioner, handelen vokste i omfang og geografisk utstrekning, og dermed ble også kulturutvekslingen en naturlig følge av denne utviklingen. “Verden ble mindre”, mer kosmopolitisk, men statene større, og behovet for sentralisering og en felles identitet skapte også behov for en felles religiøs forankring. For dermed i sterkere grad å kunne kontrollere menneskenes sinn, og sikre statens stabilitet og overlevelse. Man ser denne utviklingen også senere i antikkens filosofi, der stoisismen med sitt kosmopolitiske grunnlag blir toneangivende i sen - antikken. Imperiene dyrket også ofte eneherskeren, ut fra dette kan man også kunne teoretisere over hvor vidt dette skapte en basis for den religiøse monoteismen. Noen steder var herskeren faktisk betraktet som guddommelig, som kongene i de gamle sumeriske statene, faraoene i Egypt, ja også romerske keisere hadde i den hedenske epoken et anstrøk av guddommelighet. Ved kristendommens gjennombrudd endres dette til at eneherskeren får sin legitimitet fra gud, den som styrer av guds nåde. Altså der det guddommelige blir en avspeiling av de jordiske maktforholdene. I første rekke kan vel dette knyttes til Feuerbach teori om at det guddommelige er en projisering av mennesket og de menneskelige livsforhold. Den franske sosiologen Emil Durkheim var også inne på lignende tanker i sin tid, der religionen blir; “samfunnets avspeiling i himmelen”. Kristendommen ble derfor i sen - antikken formet som en avspeiling av det romerske imperiums strukturer og behov, samtidig som den selv påvirket denne kulturen. En religion vil være et viktig fundament i en hver kultur eller sivilisasjons grunnlag, siden den ved siden av det rent åndelige også avspeiler kulturens basis, og legitimerer denne. Med andre ord, derfor vil også religionen ha en sentral plass i den materialistiske historieforståelsen, all den tid den langt på vei “går hånd i hånd med basis”, og avspeiler og legitimerer denne. Samtidig legger den et grunnlag for juridiske, etiske og politiske idealer for samfunnet, legitimerer samfunnstilstanden. Ja, den påvirker også en kulturs litteratur, og former menneskenes mentalitet i mangt og mye.

Begrenset levetid, sivilisasjon som dialektikk

Den historiske erfaring fra det gamle Sumer, via Egypt, det klassiske Hellas, de hellenistiske riker, og til sist det romerske imperiums fall i året 476evt, viser oss at enhver sivilisasjon, med sine religioner og produksjonsforhold har en begrenset levetid.

Dens utvikling kan deles inn i tre faser;

1. Framvekst

2. Blomstring

3. Nedgang og sammenbrudd

Denne inndelingen av en sivilisasjonsutviklingsfaser, som egentlig ikke er annet enn dialektiske prosesser, finner man eksempelvis hos to så ulike historie teoretikere som Iben Kaldoun* og Oswald Spengeler**.

Sivilisasjonene, deres fremvekst og undergang, representerer derfor naturlige og dialektiske utviklingsprosesser i historien, ja, det er selve den historiske dialektikken, så også er religionsformene i sin avspeiling av samfunnets basis i overbygget.

Sivilisasjoner med sine spesifikke religiøse utrykk vokser frem, for så etter en viss tid da utviklingen har kommet til et utviklingsmessig endepunkt å møte sin antitese, og det oppstår et strukturelt behov for noe nytt som det kan bygges videre på, “ nytt drivstoff for den videre samfunnsmessige og teknologiske utviklingen“. Det er derfor motsetningene mellom tesen og antitesen som legger grunnlaget for det nye som vokser frem på ruinene av det forgangne, herunder det religiøse. Enten forsvinner den gamle religionen med at det gamle samfunn og dets basis går under, eller som kristendommen, den lar seg omforme til den nye basis. Man kan vel da bruke en videreføring av Feuerbach teori, å si at mennesket ut fra nye sosiale forhold projiserer ett nytt innhold til religionen. Her kan man bruke protestantismen som eksempel, og sosiologen Max Webers vektlegging av protestantismens betydning for utviklingen av den kapitalistiske produksjonsformen. Webers poeng er at den protestantiske kristendommen, i første rekke kalvinismen og dens pre destinasjonslære, forfektet at rikdom og jordisk vellykkethet kunne være en indikasjon på frelse. Den protestantiske etikkens vektlegging av nøysomhet og en pietistisk livsførsel på de fleste av livets områder medførte at kapital ble akkumulert fremfor å bli brukt til konsum, og at denne kapitalen så ble investert i nye produksjonsmidler. Et annet moment er arbeidsdisiplinen, der det ble ansett som nærmest en plikt å utføre sitt arbeid punktlig.

For Europas del (dets historiske utvikling) representer sivilisasjonens (enes) sammenbrudd altså derfor ofte også sammenbruddet for en bestemt produksjonsform, for eksempel slavesamfunnet og føydalsamfunnet. Men føydalsamfunnet “fødes” i en forlengelse av det sen -antikke slavesamfunnet i dets sluttfase, i kolonatsystemet der mange av føydalismens strukturer skapes. Slaven går fra å være slave til å bli livegen, fra hva de gamle romere kalte instrumentum vokale, et talende arbeidsredskap, til et individ, med en identitet og begrensede rettigheter, om enn ikke ennå et fritt menneske. Men han fikk seg tildelt jord som han kunne dyrke, men var fortsatt prisgitt sin romerske herre. Altså et mer profitabelt system som religionen gjennom sine teser legitimerer. For endringen i synet på slaven er stor fra Paulus til sen - antikkens teologi. Kristendommens gjennombrudd i sen - antikken kan ses på som et utrykk for en slik langvarig strukturell endringsprosess prosess i det romerske imperium. Og ved en ny kulturs fremvekst oppstår samtidig en gradvis utvikling av nye produksjonsforhold, ofte på et høyere teknologisk nivå. Dette nye har også sine nye spesifikke utrykk, men ofte med en linje til det forgangne.

*Kaldun, Ibn: Al Muqaddimah I ,De Norske Bokklubbene, Oslo 2012.•   

** Spengler, Oswald: Vesterlandets undergång, Bokførlaget Atlantis AB, Stockholm 1997.

 

 

 

Altså her brytes for en tid den sykliske prosessen med vekst og fall, for det nye som vokser frem er mer avansert og levedyktig enn det forgangene, så også for religionens del. Etableringen av nye produksjonsforhold og endringer av “åndelig utrykk” representer med andre ord sivilisasjonens første byggende fase, det fundamentet som den skal bygges på.

 

 

I den fasen vi kan kalle «blomstringen» utvikles produksjonsforholdene progressivt, og religionen raffineres ofte i form av teologi. I den tredjefasen, nedgangsfasen, opphører produksjonsforholdenes progressive betydning, og bidrar heller til en sivilisasjons nedbrytende utvikling. Dette er trekk som også ofte kan gjenspeiles i epokens litteratur og språk, nostalgi og religiøse forvitring. Ibn Khaldun sier det på følgende vis om et samfunns eller kulturs uunngåelige sammenbrudd:

 

Siden senilitet er naturlig, vil den inntreffe som ethvert naturgitt fenomen, på samme måte som den rammer sammensetningen av elementer hos levende vesener. Alderdomssvakhet er en kronisk sykdom som ikke lar seg helbrede eller stanse fordi naturgitte fenomener ikke endrer seg.( Khaldun, side 527)

Dette er selve den dialektiske prosessen, det punktet der tesen møter anti – tesen og det gamle bukker inder med en naturnødvendighet. Og i likhet med kulturers endringer endrer på samme vis religionen seg, siden basis som oftest endrer karakter når historiske samfunnsformasjoner endres. Nye produksjonsforhold fordrer et nye religiøse utrykk.

Den “ røde tråden” menneskehetens historie er og blir på mange måter historien om endringsprosesser og en kontinuerlig sosial kamp, en kamp både på det materielle og det “åndelige” planet. Dette stadig tilbakevendende historiske dramaet, den dialektiske prosessen, kan vi ofte også lese ut av de skriftlige kildene, som i beskrivelsene av slavene i Sumer og Babylon, eller beretningene om arbeidspliktige bønder i oldtidens Egypt eller middelalderens Europa. Eller om disse samfunnenes religiøse utrykk, religionens makt og dens presteskaps samfunnsposisjoner.

Historien om Spartakus og det desperate slaveopprøret han ledet gir oss eksempelvis et innblikk i det romerske slavesamfunnets umenneskelighet. Menneskets verdi i det antikke slavesamfunnet, og dermed også den religiøse legitimiteten for et slikt menneskesyn. En sivilisasjons kreative periode vil som hevdet ovenfor unektelig måtte ligge i dens første utviklingsfase. I denne fasen legges det teknologiske, økonomiske, religiøse og kulturelle fundamentet for den videre utviklingen.

Særlig utviklingen av et skriftspråk som muliggjør etableringen av et velfungerende byråkrati, en skriftlig religiøs kanon, og senere en levende kultur, er selve grunnlaget for en sivilisatorisk utvikling. •     

De tidlige historiske kultursamfunnene viser oss at det første skriftspråket utvikler er politisk og økonomisk administrasjon, og nedskrevet religion og et strukturelt organisert presteskap. Med andre ord det sikrer den herskende ordens makt og autoritet.

Hvordan så dette ut i praksis? Jeg vil avrunde med en beskrivelse av disse samfunnene sett i kontekst til hva jeg har beskrevet foran i fremstillingen.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Rune Holt

8 innlegg  10348 kommentarer

Det er godt gjort

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

, men en fremstilling og kritikk fordrer saklighet og distanse, hvis ikke vil den falle på sin egen subjektive banalitet slik vi ser eksempler på i høyreekstremistenes frådende vulgærretorikk og banale propaganda. Jeg håper derfor at dette innlegget kan bidra til større saklig opplysning.

Å klare å skrive så vanvittig mange ord uten å formidle annet enn tomt ordgyteri.

Er DET et tegn på klokskap?

Svar
Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Du får tolke

Publisert rundt 5 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

Å klare å skrive så vanvittig mange ord uten å formidle annet enn tomt ordgyteri.

Er DET et tegn på klokskap?

Forståelig at du og andre blir forarget når dere konfronteres med egen overfladiskhet, emmosjonalitet og ekstremisme. Forstår du ikke teksen så får du reflektere, tolke, slikt kan være nyttig det istedet for å føle.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
6 minutter siden / 201 visninger
Siv Engebråten Bonde kommenterte på
Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet
8 minutter siden / 107 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
37 minutter siden / 1027 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 250 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2877 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
rundt 1 time siden / 201 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 1 time siden / 632 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1707 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1027 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2877 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2877 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro
rundt 3 timer siden / 731 visninger
Les flere