Verdidebatt

JULENS POET

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Julens poet, den mest sungne av dem alle, er samtidig den minst kjente: Bernhard Severin Ingemann.Han er forfatteren til våre kjæreste julesanger, Deilig er jorden og Glade jul og mange mindre kjente, blant dem Julen har bragt velsigned Bud.

Sentimentalitet - eller sublim enkelhet? I forhold til de store danske genier, som stod i kø i Ingemanns samtid, som Grundtvig, Kierkegaard, Oehlenschläger og H. C. Andersen, har han gått inn i litteraturhistorien som en annenrangs dikter. Samtidens litterære smaksdommere bedømte hans poesi som sentimental og naiv, og dette bildet har blitt hengende ved ham. Blant dansker flest var han like fullt mer populær enn sine store samtidige. Denne folkelige populariteten har ikke fortatt seg. Fortsatt sprenger tåren i øyekroken på noen hver når tonene smelter sammen med teksten i julesalmen med den nesten meningsløst frimodige påstanden Deilig er Jorden! For jorden er så visst ikke mye deilig, og den var det heller ikke da Ingemann skrev den i historiske kulisser av napoleonskrigenes herjinger og et Europa i vilt opprør. En moderne parallell ville vært å sette seg ned den 12. september 2001 og skrive noe tilsvarende. Deilig er jorden? Den som skrev slikt måtte enten være gal eller genial. Ingemann var ingen av delene, men han oppnådde noe som Napoleon aldri klarte: å beseire menneskenes hjerter!

Historien om Bernhard Severin Ingemann handler om sublim enkelhet som har vunnet over det komplekse. Ingemann hadde ikke Grundtvigs poetiske tyngde, ei heller hans dramatiske sinn. Han var en følelsesmessig og lettbevegelig natur med hang til mystikk. Teologisk strømlinjeformet var han heller ikke. Han la ikke skjul på at han hadde problemer med dogmatikken, og derfor har han heller aldri vært teologenes favoritt.  
Ved første øyekast synes Ingemanns diktning å være fri for bakgrunnsskygger. Her er en overflod av dansk deilighet. Når man synger Glade Jul, dejlige Jul (som det typisk nok heter i original­versjonen), kan man for en stakket stund lukke verdens ondskap ute mens vi kildres av duftene fra julegås, rødkål, kardemomme og nostalgiske stemninger. Da blir vi som barn igjen.
Ingemann var en romantiker og hangen til det svermeriske lar seg ikke fornekte. Men hans diktning mangler verken kraft eller tyngde, slik kritikerne påstår. Hvilken kraft ligger det ikke i denne utrolige påstanden som det bare trengs tre ord for å uttrykke: Deilig er jorden!

Den første poet som tok barnet på alvor. Ingemanns diktning gjemmer på dype innsikter, men formidlet med bilder og i et språk som bevisst strebet mot enkelthet. Ingemann er nemlig en av de første diktere i litteratur­historien som tar barnet på fullt alvor. Klangbunnen i hans poesi er barnets fantasi­verden. Livsvisdom finnes ikke bare i de kompliserte sannheter. Heller tvert imot. De dypeste visdommer skjuler seg i de enkle, allmennmenneskelige sannheter. Ingemanns diktning er gjennomstrømmet av barnlig enfold og tillitsfullhet – egenskaper han ikke hadde i seg selv, men som levde i ham som en kunstnerisk drøm og som han som få maktet å gi dikterisk liv til.

Slik representerer Ingemann også noe av det beste og mest typiske i dansk litterær tradisjon, og som vi finner en gjenklang av også hos en sørlandsk dikter som Gabriel Scott. Slik den enfoldige fiskeren Markus rommer et kosmos av livsvisdom, slik skjuler det seg også en dyp innsikt i Ingemanns tilsynelatende virkelighetsfjerne postulat: Dejlig er Jorden, prægtig er Guds Himmel, skjøn er Sjælenes Pilgrimsgang.
Det som kommer til uttrykk i disse ordene, er en innsikt i noe dypt menneskelig - vår iboende evne til tillit og til mottagelighet for det gode – egenskaper som barnet har i særdeleshet og som gjør dem til eksempler for voksne på hva det vil si å være troende.

Barnet – den fullkomne syntese av ånd og natur. Dikteren som ble beskyldt for både å være platt, sentimental og naiv, var i virkeligheten en særdeles intelligent og akademisk begavet mann. Samtidig som engelskmennene angrep Danmark i 1807 i det berømte slaget på Københavns red, tok Ingemann sin filologiske embetseksamen, bare atten år gammel. Ingemann stod selv på vollene mens kulene smalt rundt ham og hans gode venn, Steen Steensen Blicher, som senere ble Danmarks fremste folkelivsskildrer. Han var født 28. 05. 1789 på Falster, og ble tidlig preget av den tyske romantikken som på dette stadium ennå var preget av en ungdommelig og pubertetsaktig høystemthet. Ingemann utmerket seg med et skarpt intellekt og evne til å tilegne seg store mengder kunnskap. Han ble spådd en glitrende akademisk kar­riere. Et rundhåndet stipend satte ham i stand til å tilbringe flere år på reisefot i Europa, der han gjorde seg kjent med litteratur og kultur særlig i Italia, Frankrike og Tyskland. I 1822 ble han utnevnt til professor i dansk språk og litteratur ved det prestisjetunge Sorø akademi, der han var ansatt hele livet (død 1862), lengst som rektor og direktør. Sorø akademis ry er i stor grad forbundet nettopp med Ingemann, og her hegner man også med flid om hans minne. 

Sammen med Oehlenschläger og sin venn Grundtvig var Ingemann den fremste representant for romantikken i dansk åndsliv. Som åndsretning var romantikken preget av polaritet mellom opplevelsen av en tapt fullkommenhetstilstand og lengselen tilbake til en uskyldens urtid. Romantikken uttrykker både dyster og melankolsk lidenskap og en ekstatisk lengsel etter den tapte gullalder.    
Romantikerne trodde på et guddommelig slektskap mellom naturens og åndens verden. Mellom den melankolske opplevelse av tap og den høystemte lengsel etter fullkommenhet står en optimistisk tro på at naturen har en slags iboende guddommelig kraft som driver historien målrettet fremover og som materialiserer seg i noe allmenngyldig. Dette allmenngyldige var nasjonen og folket.
Det var dette som var Grundtvigs utgangspunkt, og enda mer var det slik for Ingemann. Han tok skrittet helt ut og gav barnet en status i denne forestillingsverden som ingen før hadde gitt det. Der Grundtvig satte nasjonen, folket og det folkelige, satte Ingemann barnet og det barnlige. Barnet representerte den fullkomne syntese av natur og ånd. Barnet er et stykke ren natur, men representerer også en unik åndelighet. Barnet er mottagelig, det er tillitsfullt, det har evnen til å gi seg selv helt hen i leken, og kan skape seg en rik indre verden av bilder og fantasier. 

Julen – barnets høytid. Det var derfor ikke merkelig at Ingemann ble julens poet fremfor noen. For julen ikke bare kaller på det barnlige i oss, den setter nettopp barnet i sentrum og forkynner at Gud viser seg for oss i et barns skikkelse. For Ingemann dreide kristendommen seg om julen. Han forlot aldri stallen med barnet i vuggen. Påskens dramatikk appellerte ikke til ham. Julen med sin skjønnhet og lengsel og sin hjemlige trygghet, der vi alle blir som barn igjen, var for Ingemann selve virkeliggjøringen av Guds rike på jord. Med dette utgangspunkt skapte han poesi med en livskraft som mange diktere større enn ham aldri har oppnådd.

Ingemann er ikke de dype eksistensielle konflikters dikter. Han har ikke Grundtvigs manisk-depressive dramatikk. Men Ingemanns diktning mangler av den grunn ikke lys og skygge. I sin kjente begravelsessalme med bare to linjer i hvert vers, Lyksalig, lyksalig, danner hver linje en antitese til den neste: Lyksalig, lyksalig hver Sjæl som har Fred/Dog ingen kjender Dagen før Solen gaar ned. Og videre: God Morgen! God Morgen! sang Fuglen paa Kvist/ Tidt saa han Aftensolen bag Fængselets Rist. Polariteten som uttrykkes i disse setningene, er typisk for den romantiske livsfølelse.
Det spenningsfylte hos Ingemann ligger ofte i motsetningen mellom det hjemlige og trygge og verden med sine mange farer utenfor. Hjemmets trygghet og varme, slik det ikke minst ytrer seg i våre mest romantiske julestemninger, og den kalde og farlige verden utenfor, er hans perspektiv. Men dette litt private perspektivet betyr ikke at Ingemann mangler tyngde. Tvert imot. Ingemann er nem­lig tro mot det barnlige perspektivet. Barnets perspektiv er jo nettopp hjemmet. For barnet er hjemmet hele verden. Og hjemmet, med dets dufter, stemninger og leker, er hos Ingemann representativt for Guds rike. Juletreet i hjemmets storstue er livets tre i Edens hage, og fuglene som flyr der ute mens frost og sult gnager, er menneskesjelene som lengter etter å få komme inn og fly mellom grenene i livets tre og kvitre i forløst, fullendt glede.
Julen blir med andre ord som en stor billedbok som danner fortolkningsramme ikke bare for menneskets dypeste eksistensielle lengsler, men for Guds nyskapte rike. Slik heter det i en av hans mindre kjente julesalmer, Julen har bragt velsignet Bud:

Grenen fra Livets Tre staar skjønt

Med Lys som Fugle paa Kviste

Det barn, som sig glæder fromt og kjønt

Skal aldrig den Glæde miste.

Glæden er Jordens Gjest i dag

Med Himmelkongen, den lille.

Du fattige Spurv, flyv ned fra Tag

Med Duen til Julegilde!

Himmerigs Konge blandt os boer;

Han Juleglæden os bringer;

Han favner hver Barnesjæl paa Jord,

Og lover os Englevinger.

Det Ingemann her gjør er å sette opp en ikonostas – en hellig billedvegg – hvorigjennom vi ser og blir sett og hvor våre liv tolkes og tydes inn i en guddommelig sammenheng. Samtidig uttrykker det en dyp allmennmenneskelig og eksistensiell lengsel – lengselen etter fred og fullkommenhet, slik den med kraft uttrykkes i julesalmen over alle julesalmer:

Englene sang den
først for markens hyrder,
skønt fra sjæl til sjæl det lød:
Fred over jorden!
Menneske, fryd dig,
os er en evig frelser fød!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt