Verken syk eller ond

I dag skal vi omsider få høre argumentene fra de to psykiaterne som nå ser ut til å være de eneste som mener at Anders Behring Breivik er psykotisk og dermed utilregnelig (vel og merke etter norsk lov).

De siste ukene har ekspertene stått fram på rad og erklært at de finner terroristen tilregnelig. Sterkest saklig sett har nok de som har hatt nærkontakt med Breivik stått sterkest. Men det har også Synne Sørheim og Torgeir Husby hatt. Nå skal vi omsider få vite hvorfor de mener noe annet enn alle andre.

Gal mann. «Dette må være en gal manns verk». Dette var den spontane reaksjonen mange kom med i den første tiden etter 22. juli. De to første sakkyndige ga en faglig begrunnet versjon av denne reaksjonen. Men da den kom, forårsaket det en storm av protester.

Noen av protestene skyldtes frykten for at Breivik skulle slippe unna med noen år på vanlig psykiatrisk sykehus. Det er etter hvert blitt avklart at det ikke er tilfellet.

Da de to psykiaternes begrunnelse ble lekket, tiltok protestene til storm. Det endte med at retten oppnevnte to nye sakkyndige. De kom til et annet resultat – men deres rapport er ikke blitt godkjent av den rettsmedisinske kommisjon.

Tvilen skal komme tiltalte til gode. Det betyr ikke at tiltalte skal få den reaksjonen som han ønsker, men den som må betraktes som mildest. Om retten skal kunne komme til at tiltalte er tilregnelig, må det derfor ikke være rimelig tvil om at den første psykiatriske rapporten tar feil. Selv med den hæren av vitner som mener det motsatte, vil en dom om tilregnelighet være å pløye ny juridisk mark. I en så spesiell sak skal man ikke se bort fra at det kan skje.

Ondskap. Men uansett hva retten kommer til å dømme, er det nå etablert en nesten allmenn enighet om at Breivik er tilregnelig. Alle vi som har sett ham i retten, har sett en mann som oppfører seg litt rart, men ikke noen galning. Vi har sett en som forstår hva han har gjort og argumenterer rasjonelt for det – selv om argumentene er sprø. De mange ekspertvitnene har gitt oss grunnlag for å stole på det vi ser.

Men dermed kan vi ikke trøste oss med at de forferdelige handlingene 22. juli var gal manns verk. For én ting er det rettslige oppgjøret med Breivik. Viktigere er å få en forklaring, noe som kan gi mening til det meningsløse. Blant annet fordi vi vil vite hva vi kan gjøre for å hindre det i å skje igjen.

«Det er ikke slik at all ondskap er sykdom», sa psykiater Einar Kringlen. Han trakk fram nazistene under krigen som eksempel på at ondskap kan ha en rasjonell motivasjon, for eksempel ut fra en ideologi.

Nødvendig. For en uke siden var det femti år siden naziforbryteren Adolf Eichmann ble henrettet. Fra rettsaken mot ham stammer begrepet «ondskapens banalitet»: At helt normale mennesker kan utføre onde handlinger fordi noen de betrakter som autoriteter sier de skal gjøre det.

Nå har jeg nettopp lest Deborah Lipstadts ferske bok om Eichmannsaken. Hun argumenterer godt for at Eichmann drepte jøder også fordi han var personlig overbevist om at det var nødvendig for å redde sitt folk og sin kultur fra ødeleggelse.

I rettsal 250 sitter en mann som sier han ville redde vår kristne nordiske kultur fra islam og fra kulturmarxisme. Og selv om samfunnet rundt ham ikke er enig i det, så har han jo et fellesskap på internett som forteller ham at dette er riktig.

Menneskeverd. Men kan et normalt menneske gjøre slike ting? Ja, vi har mange eksempler på at soldater gjør slike ting. Jeg husker for eksempel My Lai. Det som trengs, er at man overbeviser seg selv om at mennesker er farlige fiender, så farlige at de ikke kan tilkjennes vanlig menneskelighet.

Hvis vi er redde for den ondskapen vi ser hos Breivik, er ikke spørsmålet om vi skal se til høyre eller venstre. Det vi må frykte, er nedvurdering av menneskers verdi. Det er en farlig nærgående konklusjon.