La oss snakke om hijab

I debatten hos Aschehoug forlag sist torsdag under markeringen av at det er 1 år siden boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" utkom, som jeg selv er deltagende i, ble vi utfordret av Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG, til å snakke mer om islamsk feminisme. Gjerne på en sintere måte.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har gjennom denne bloggen vært et av få talerør de siste årene som nettopp kjemper for kvinnesak, likestilling, demokrati og likeverd fra innsiden av islam. Ikke bare blogger jeg, men jeg har tatt de ubehagelige debattene innad i moskeen og blandt religiøse mennesker også. Jeg våger å sparke inn fundamentalistiske dører, trampe og rope høyt, med en fortsatt trygt forankret kjærlighet til Allah swt og islam i mitt hjerte. Det er det ikke mange som gjør. Alt for mange retter sitt sinne mot urettferdighet mot Gud. Har de ikke forstått at det er menneskene som gjør feil, ikke Gud?

Selv har jeg erfart å bære full hijab, med tildekket hode og kropp, i 4 år. Jeg gjorde meg mange motstridende erfaringer rundt det å være en muhajabah. Jeg elsker det. Det gjorde meg en periode veldig lykkelig. Jeg ble også stigmatisert, noe jeg beskriver i boka "Fordi jeg fortjener det?". Jeg ble senere syk og trist av det. Jeg valgte til slutt å avbryte hijabbruken etter å ha lagt alle fordeler og ulemper på en vektskål, og tatt en ærlig og oppriktig vareopptelling. Et moment som talte tungt var at jeg kom til å forstå at hijaben i dag er et symbol for fundamentalitisk islam, noe jeg ikke ønsker å være gratis markedsfører av. En annen tungtveiende grunn var min helse. Depresjon og hårtap hadde satt sine spor.

Jeg leser med sorg Sara Azmeh Rasmussens innlegg på verdidebatt.no som også ble trykket i VG 29.05. Det er etter min oppfatning uverdig å ty til blasfemi når man skal diskutere hijabens verdi og plass i samfunnet. De muslimske feministene skiller mellom religion og undertrykkelse, mellom frihet og ufrihet, men på premisser vi i her i vesten må våge å stille oss undrende til. Det har sjelden ført noe godt med seg å fordømme andres verdier når vi ikke selv forstår dem. Sara har selv vokst opp i et muslimsk land og misliker hijabens plass i samfunnet. Jeg savner en aksept og repekt for religiøs praksis, også fra de som har forlatt troen på Gud.

Hovedårsaken til at hijab er et tema som skaper så vanvittig stor kontrovers er at, i likhet med historien i gamletestamentet om Babels tårn, har mennesker søken etter Gud ført oss ut i forskjeller og manglende forståelse for hverandres ytringer. Når vi snakker om hijab må man først gå bakover å redegjøre for hva man egentlig snakker om. Hijab er ikke en objektiv faktaopplysning. Tildekning er. Men tildekning uten mening er ikke det samme som hijab. Hvilken mening og årsak som ligger til grunn skaper også arenaen for å debattere virkningen av handlingen. Hva gjør det med den som bærer plagget, de rundt, samfunnet for øvring og kvinner generelt? Det finnes nesten like mange meninger, holdninger, erfaringer og syn på hijab som det finnes mennesker på jorda. Å diskutere hijab, med det formål å komme til enighet, er derfor dødfødt. Det vi kan diskutere er religion, religionsfrihet, ytringsfrihet, frihet, religiøs praksis, demokrati, kvinnekamp osv.

Jeg har ennå til gode å høre en god hijabdebatt, derfor tenkte jeg at jeg skulle holde en for deg her;

Bente, Aisha og Munibah er tre muslimske kvinner. Bente er norsk konvertitt og bærer hijab. Hun mener det er det eneste riktige for muslimer. Aisha er født i Norge av marokkanske foreldre og bruker ikke hijab. Hun tror islam ligger i hjertet og handlinger. Munibah er født i Somalia og kom til Norge for åtte år siden. Hun bruker hijab og føler det som sin rett til å praktisere religionsfrihet.

Aisha; "La oss snakke om noe vi aldri snakker om. La oss være venner for det. Jeg respekterer at vi velger forskjellig, men jeg vil gjerne diskutere dette med dere. Hvorfor bruker dere egentlig hijab?"

Bente; "Jeg er muslim. Allah swt sier i Koranen at alle troende kvinner skal dekke seg til. Det er en plikt. Det er noe vi må gjøre. Hvorfor bruker du den ikke når du sier at du er muslim?"

Aisha; "Islam handler om mye mer enn hijab. Jeg liker ikke å gå slik kledd, jeg vil være moderne. Jeg er muslim og Gud vet hva jeg gjør. Han hører mine bønner. Han vet."

Bente; "Vi kan ikke selv velge hva som er viktig i islam. Allah swt har gitt oss en tydelig veiledning. Det står i Koranen. Profeten lærte oss hvordan vi skulle være muslimer. Det står ikke noe i Koranen om at vi kan plukke og velge fra en buffét. Er du muslim må du underkaste deg Guds vilje. Du kan ikke både regne med å få nåde og gjøre akkurat som du selv vil. Er du muslim eller er du ikke muslim, det er det som er spørsmålet".

Munibah; "Jeg syns hijaben er fin. Jeg føler meg ærbar og jeg viser at jeg er en bra dame. Hvorfor skal alle snakke stygt om hijab og muslimer? De forstår jo ingenting av islam. Hvorfor skal de som ikke er muslimer bestemme hvordan muslimer skal leve? De som ikke tror på Gud, hvordan kan de vite hva Gud vil for oss? Det er jo helt dumt. Jeg tror at noen muslimer som velger å gå uten hijab også kan være gode muslimer. Men jeg syns de tar en risiko når de velger å viser seg frem. Det kan bli sladder, de kan få et dårlig rykte. Dessuten kan ikke folk se at de er muslimer. Da kan det skje ting med dem, som at noen prøver å voldta dem eller sånt. Det vil jeg ikke ta sjansen på."

Aisha; "Jeg tror ikke på det som dere sier. Jeg tror Gud er større og ser annerledes på det. Det som gjaldt for 1400 år siden trenger ikke å gjelde i dag. Ting kan forandre seg."

Bente; "Hvem sier det? Du? Vet du bedre enn Gud hva som er best for oss? Profetens veiledning skal gjelde til Dommedag, det har han selv forklart. Den som følger sin egen vilje står i fare for å fristet av Satan. Det kan gå deg ille. Hvor skal du tilbringe livet etter døden?"

Munibah; "Hvis du ikke går med hijab er det vanskelig å bli gift med en bra mann. Hvis du vil ha en som ikke drikker og som ber, en som jobber og er trofast, da må du bruke hijab. Ellers vil ingen synes synd på deg om du får problemer."

Bente; "De religiøse mennene søker religiøse koner. De beste muslimene fortjener de beste parterne. Selvfølgelig begynner hijaboppførsel i hjertet og klærne er bare en forlengelse, men hvem vil ha en kvinne som viser seg frem for alt og alle? Hvordan skal en mann klare å bære denne skammen? Hva er igjen til han da?"

Aisha; "Jeg kjenner mange som har klart seg fint jeg."

Bente; "Det betyr ikke at det er bra å gjøre det. Som oftest vil det være en stor risiko å ikke gjøre det Allah swt har anbefalt oss."

Og slik kan det fortsette i evigheter.. De færreste er interessert i å gå utenfor sin egen vurdering av hijaben og se saken fra to eller flere sider.

Men hijab er komplisert!

For noen kan hijab være det vakreste på jord, noe annerledes man ikke bryr seg stort med, mens andre kan se en vandrende tvangstrøye. Hva DU ser avhenger av din holdning til samfunnet, mennesker, religion og kultur. Din holdning kan også endre seg når du møter nye mennesker som deler av sine erfaringer og innsikter om plaggene. Uansett hvor mye jeg personlig hater niqab, kan jeg bli overveldet av varme og søsterlige følelser når jeg møter ei jente som bærer den av egen fri vilje med dedikasjon til det hun forstår som åndelig praktisering. Jeg ble senest i går satt helt ut da jeg ble stående å prate med ei god venninne og hennes venninne utenfor der jeg bor, og fikk både latter og gode klemmer fra denne sortkledde kvinnen jeg bare så øynene på, trangt inne i en slags brevsprekk mellom de sorte lagene. Hun var glad! Stolt, fredelig, i arbeid, med venner og nettverk og føler at hun lever et verdig og godt liv. Med hvilken rett kan jeg dømme henne som person? Jeg misliker klesplagget og jeg misliker fifling med religiøse offer som går utover vår medfødte menneskerett til å ta egne valg. Samtidig anerkjenner jeg variabler innen religiøs dyrkelse og retten til "at gilla olika" som de sier i Sverige.

Hijab pluss og hijab minus, her er noen vanlige kommentarer til ettertanke;

Religiøse begrunnelser;

Det er Guds vilje. Punktum.
Profeten lærte oss det.
Jeg er jo muslim.
Jeg vil vise for hele verden at jeg er muslim.
Jeg føler at det styrker min tro og religiøse praksis. Jeg blir stadig påminnet hvem jeg er - og hvordan jeg bør oppføre meg.
Hijaben er en forsikring og et sikkerhetsbelte som hindrer meg i å trå feil.
Hijaben er befriende, jeg kan gå over alt og gjøre hva som helst.
Hijaben er begrensende, jeg blir objektifisert, kategorisert, stemplet og alltid bemerket.
Jeg vil vise at jeg er ærbar.
Det er en plikt for alle troende kvinner å skjule sin awrah (nakne hud og hår) i det offentlige rom.
Ingen kan forandre Guds ord, Koranens budskap gjelder for all tid.
Muslimske kvinner må bruke hijab, sånn er det bare.
Uten hijab kan andre tro at jeg er løssluppen.
Hijaben er en del av det å være voksen.
Uten hijab er jeg ikke attraktiv for en troende mann og hans familie. Jeg vil gjerne bli godt gift. Da må jeg ofre meg litt og fremstå som religiøs.
Hijab er et offer i dette livet som gir belønning i det neste livet.
Når jeg går til moskeen må jeg ha på meg hijaben, også når jeg ber. Det betyr at det er riktig å gå med hijaben.
Alle lovskolene i islam sier at det er et religiøst påbud for kvinner å dekke seg til og begrense sin omgang med menn utenfor familien, og prioritere sitt hjem.
Det finnes ikke liberal islam. Det finnes bare uvillige muslimer.
Det finnes flere måter å tolke islam på. Mange muslimer er sekulær og progressive.
Hijab er bare forseglingen. Tildekningen starter i hjertet. Å være blyg, sjenert, tolmodig, tolerant, stille, rolig, klok, selvoppofrende, nestekjærlig og dedikert handler om å tilbe Gud og følge Hans vilje for oss.
Gud vet hva som er best.
Heller en varm sommer i hijab enn et evig liv i helvete.
Gud ser hva jeg har i hjertet mitt og hvem jeg er.
"Modesty" kan være så mangt. Jeg velger anstendig oppførsel uten skaut.
Jeg har ingen interesse av å gå med hijaben, men jeg er en muslim allikevel.
Jeg mislikte at moren min sa jeg måtte bruke hijaben, men nå velger jeg den selv.
Jeg elsker hijab. Jeg hater hijab.
De som bruker hijab er undertrykte og velger ufriheten.
De som bruker hijab er frigjorte, det finnes ingen tvang i religionen.

Identitet, kultur og tilhørighet;

Jeg er konvertitt og det syns ikke på meg at jeg er muslim uten hijab.
Jeg er stolt over hvem jeg er.
Jeg er ikke redd for å vise at jeg er muslim.
Hijaben er vakker.
Hijaben er stygg.
Jeg liker at familien min er stolt av meg.
Det er mitt eget valg.
Hijab er ikke noe problem for meg, hvorfor provoserer det deg?
Ingen presser meg.
Det er forventet at jeg er en god muslim og gjør det rette.
Hijaben kan tilpasses og være moteriktig, det er ikke et problem for meg.
Vi er redde for å bli "norske".
Vi tyrkere bruker hijaben på en spesiell måte. Jeg liker å vise hvem jeg er.
Hijab har blitt symbolet på om man ber (gjør salah) eller ikke. Hijab=salah=troende=bra menneske.
Jeg liker at mannen min og familien min er stolt av meg, og at de føler de kan stole på meg.
Hijab = moralsk og et "skikkelig menneske".
Jeg vil være et forbilde. Jeg bærer hijab. Jeg går ikke med hijab.
Jeg har ingen behov for å vise meg frem og friste og flirte.
Hijaben bare er der. Den er meg. Jeg kunne aldri tenke meg å ta den av.
Jeg ER ikke et tøystykke. Se mennesket meg.
Pappa krever at jeg bruker den. Mamma sier at jeg må.
Ingen har bedt meg om å ta den på. Jeg ville det selv.
Når jeg er en god muslim underkaster jeg meg Guds vilje, respekterer min mann og familien.
Å være en god muslim handler om å være uselvisk.
Vi må respektere tradisjonen.
Jeg fikk gaver da jeg begynte med hijab, og bestemor gråt av stolthet og glede.
Det er deilig å slippe mote-, slanke- og kroppshysteriet. Hijaben gir meg total frihet.

Som jeg skriver om i

[ Utilslørt, muslimske RÅtekster ]

, mener jeg det er viktig at alle mennesker får nyte godt av friheten i vårt demokrati. Muslimer har like stor rett til å teste sine egne grenser når de vokser opp, bli kjent med hvilke konsekvenser frie valg gir og bli respektert for sin individuelle rett til å være den man vil være, og tro det man selv vil tro. Personlig tror jeg det er på høy tid at religionen islam utfordres kraftigere fra innsiden, slik at en sekulær forståelse av religiøse tolkninger kan vokse frem og bli allment akseptert, også i muslimske land. Kampen mot fundamentalismen, totalitære samfunn og kvinneundertrykkelse må aldri opphøre.

Religionsfrihet må ikke forveksles med en aksept for forringelse av humanistiske og demokratiske verdier vår frihet er bygget på. Selv de som "frivillig" lar seg undertrykke i eget hjem må utfordres av samfunnet på fellesarenaer. Det er ikke opp til muslimske kvinner å frigjøre seg selv når norske ikke-muslimer har fått drahjelp av samfunnet og feministiske menn gjennom årtiender. Men vi må huske på at muslimske kvinner selv må være med å definere hvilken frihet de ønsker når de kommer til religiøse spørsmål. Dessverre har feminismen og frigjøringskampene ofte gått på å tolke vestelig sekularisme som den eneste måten å leve fritt på. Det finnes en høy andel av religiøse muslimske kvinner som ønsker en annen form for frihet. Friheten til å leve etter deres forståelse av Guds vilje. Slik jeg ser det må vi godta at religiøs praksis på privat område foregår slik deltagerne selv ønsker det, så lenge det ikke går utover uskyldiges helse og liv, som f.eks barn. Men vårt samfunns fellesarena må tåle hard og effektiv kritikk og debatt om de grunnleggende verdiene vi ønsker at Norge skal bygges på. I dag og for fremtiden.

Ja, hijab skaper et kjønnsskille mellom kvinner og menn. Ja, hijab skjuler deler av kvinnekroppen. Men nei, hijab gir ikke grunn for å diskriminere eller forskjellsbehandle mennesker uansett hva vi selv mener om saken. Definivt gir den ingen grunn til å kritisere Gud. Gud er ingen mann, Gud er ingen oppslagsbok, Gud er en allmektig, omnipotetent kraft som noen av oss tror har skapt verden og fyller livet her på jorden med mening. De menneskene som gir Gud begrensninger eller tolker Guds ord som sine egne derimot, fortjener ingen nåde. De vi skal være sinte på er mennesker som misbruker makt, undertrykker, mobber og fryser ut andre når de ikke følger religiøs marsjtakt. Islamsk feministisk debatt handler om mye mer. Sinne løser ingen problemer, men modige radikale valg gjør. Jeg lar det begynne med meg selv.