Stoltenberg - en statsmann

Stoltenberg er trolig den aller beste statsministeren Norge har hatt. Han er i ferd med å gå over i statsmannsdivisjonen. Intet mindre. Selv har jeg fulgt med og vært politisk interessert siden jeg gikk på folkeskolen. Kings Bay-saken var faktisk rene thrilleren for en guttunge i fjerde klasse med sære interesser. Og et par år senere var det stort da Arbeiderpartiet endelig fikk avløsning og de borgerlig tok over makta i 1965. Ellers har jeg oppdatert meg, slik naturligvis mange andre også har gjort, og i stor grad fått med meg historien i tiden før John Lyng sin gjesteopptrden i statsminsterstolen og da Per Borten drev høyonn på avisenes førstesider i bare trusa. Altså før min egen politiske erindringstid.

Arbeiderpartiet har hatt to andre ruvende skikkelser.

Einar Gerhardsen ble gjenreisningens statsminister. Ettersom alt gikk opp og frem i alle årene etter krigen, og de harde 30-åra med arbeidskonflikter og bevisstgjøring av arbeiderklassen lå like bak i tid, hadde Arbeiderpartiet og dermed Gerhardsen en trofast velgerskare på rundt 50 % i valg etter valg. Det er ikke den aller største utfordringen å lede landet i vedvarende medgangstider og med en flertallsregjering i ryggen. Han ble landsfaderen, mer som et symbol enn som en beskrivelse av hans kvalifikasjoner og prestasjoner. Men han var slett ingen dårlig mann i rollen.

Gro Harlem Brundtland hadde jernkustus i egne rekker og hun avsluttet karrieren som verdens helseminister. Ikke dårlig. Blant hennes største bedrifter var trolig kvinnerevolusjonen i politikken og hennes innsats i Brundtlandkommisjonen som hun ledet. Her markerte hun seg som en handlekraftig leder, og hun er trolig blant de som skal ha æren for at miljøet (og kvinner) for alvor ble satt på den internasjonale politiske dagsorden. Men dette gjør henne ikke til den største statsministeren i Norge.

De andre to, som har markert seg er, slik jeg vurderer det, Willoch og Bondevik.

Kåre Willoch reformerte politikken med nye og liberale ideer og reformer – etter den mer og mer stivnede formen for etterkrigssosialisme. Dette var helt nødvendige og på høy tid, og de ble mer eller mindre motstrebende adoptert og videreutviklet av senere regjeringer. Willoch reformerte det gamle, som etter hvert skulle vise seg ikke å være bærekraftig lenger, og han stakk således ut kursen mot det moderne samfunnet, slik vi kjenner det i dag.

Kjell Magne Bondevik var en god og samlende leder som viset at det var mulig å bære staur uten at de sprikte så mye at de ble uhåndterlige. Bonden Borten slet pussig nok mer med dette. Ellers førte Bondevik-regjeringene en politikk som i større grad var preget av sentrumsverdier. Dette var et viktig verdimessig korrektiv i politikken. Motstanderne hevder at Bondevik førte en reinspikket høyrepolitikk der skattelette og kroner og øre var det viktigste. Dette er lettvint og slett ikke riktig. Bondevik-regjeringene er ikke blant de som kan kritiseres for vanstyre. Tvert imot.

Vel, ettersom statsvitenskap ikke er mitt fag, blir sikkert dette en noe spinkel analyse. Tror ikke den imponerer i faglige kretser, men vi får satse på at den heller ikke står til stryk. Det er det viktigste. Da fungerer den som et greit historisk bakteppe og som en oversikt over forgjengerne når Stoltenberg skal vurderes.

Jens Stoltenberg har definitivt sine svakheter – hvis en skal dømme etter de politiske kommentatorene, de som har greie på slikt, sine analyser. Han har ikke Bondevik sine lederegenskaper. Han blir til tider karakterisert som svak, utydelig og usynelig som leder av regjeringskollegiet.

Det som gjør ham til en viktig politiker i norsk historie er hans mot og konsekvente opptreden – spesielt i den økonomiske politikken. Med de avsindige rikdommene, som Norge er velsignet med, og med de like avsindige og til tider rabiate interesseorganisasjonene i arbeidslivet, krever det sterk rygg til å stå imot.

Med erfaringene fra stort sett alle tidligere tilfeller av plutselig rikdom, der land etter land har overforbrukt – og deretter mer eller mindre kollapset, fremstår Norge som et oppsiktsvekkende unntak. Det tjener alle regjeringer og hele det politiske miljøet til ære. Etter de håpløse streikene vil Stoltenberg nå kalle inn partene i arbeidslivet og (underforstått) filleriste dem etter årets streikesesong. Det er en utbredt oppfatning at vi ikke lenger kan ha det slik at samfunnet blir lammet hver gang noen er misfornøyd med et eller annet som er så ubetydelig at det er umulig å forklare til resten av oss. Stoltenberg tar grep og legger seg ut med noen av sine viktigste velgergrupper – fordi han prioriterer Norges interesser mer enn sine egne og partiets. Hatten av.

Den rødgrønne regjeringen synes å være et døende prosjekt – og om ett år er det valg. Fristelsen for regjeringen til å pøse på med penger må være overveldende. Når landets statsminister og hans nærmeste i Arbeiderpartiet likevel står på bremsene med begge bena, vitner det om at fornuft og ansvar preger de som styrer og ikke lettkjøpt politisk popularitet – om så det skulle koste dem regjeringsmakten. Dette gjør at det er mulig å gjenvinne troen på politikerne og politikken.

To andre saker er med på styrke Stoltenberg som en sterk og modig statsminister. Det ene er saken om asylbarna der hele åsgårdsreia av pressgrupper og media har drevet en rå og ufin følerikampanje som ikke har sett sin like siden den famøse Amelie-kampanjen. Det hadde vært enkelt og sikkert også fristende å la den ungen damen få viljen sin og likeledes la de omtalte barna få bo her i landet. Da er det godt at noen har rygg og mot til å tenke i større perspektiver. Igjen, det er ikke lenge til neste valg.

Den siste, men naturligvis en av de viktigste sakene i denne sammenheng er Stoltenberg sin opptreden etter terroren i fjor. Det har han fått fortjent ros og bred anerkjennelse for både her i Norge og i utlandet.

Jens Stoltenberg er, etter min mening, den første statsministeren siden Christian Michelsen som fortjener hendersbetegnelsen statsmann.

Ettersom det ikke er personvalg i Norge, vil ikke Stoltenberg få min stemme neste høst. Det er litt dårlig gjort, slik jeg ser det.