Miraklene Nav ikke kan utrette

Jeg har aldri hatt så mye som en snev av gudstro. Likevel har jeg vært interessert i religion så lenge jeg kan huske. På én måte er dette selvsagt ingen motsetning: Religionens potensial for undertrykkelse og ødeleggelse er hevet over tvil. Når jordiske ledere henter sin autoritet fra en høyere makt som i prinsippet ikke kan betviles, finnes det knapt grenser for bruk og misbruk av makt, hverken i familien eller i verden.

På den annen side har jeg også vært fascinert av kraften som kan ligge i en personlig gudsrelasjon, en der imamen eller presten eller frelsesoffiseren i høyden spiller en underordnet rolle. Jeg har truffet menn som var narkomane og kriminelle, som så «møtte Jesus», og som deretter fikk livet sitt på skinner, slik at de nå er familiefedre med jobb og sinnsro. Dette er en form for mirakel selv ikke Nav kan bevirke, trolig heller ikke når etaten en gang fungerer.

Her er det uviktig om Jesus lever eller om folk bare innbiller seg det, poenget er at troen kan gi mennesker styrke til å takle problemene i sine liv.

Den personlige gudsrelasjonen, den som ikke hamres ut i kommandoer fra gudens angivelige stedfortreder på jord, krever at man finner svar på problemer i sitt eget hode, i dialog med den kraften man tror på. Også dette har to sider: Gudstroen kan gjøre mennesket i stand til passivt å godta lidelse – i håp om at et liv etter døden blir bedre. Den mekanismen har mange jordiske herskere nytt godt av. Men den personlige gudsrelasjonen gir også potensial til en grad av personlig autonomi og frihet som kanskje ikke kan finnes på andre måter.

I siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening bidrar lege Eivind Meland og filosof Ole Jacob Madsen med artikkelen «Møte med det hellige i klinisk praksis». Meland forteller her om en episode fra sitt legekontor. En kvinnelig pasient med sterke plager satt der. Det gjorde også en legestudent, utplassert som deltagende observatør. Meland ba kvinnen forklare studenten hva som hadde vært betydningsfullt for hennes mestrings- og funksjonsevne det halvannet året hun hadde konsultert fastlegen.

«Gud er blitt mer levende for meg», sa kvinnen, rakte frem hendene og formet dem som en skål. «Nå hviler jeg i Guds hender på en tryggere måte. Jeg trodde jeg visste hva aksept betydde, men nå har jeg fått en grunnleggende forståelse av hva det betyr å akseptere. Jeg har endatil begynt å finne kilder til energi og livskraft i livet mitt. Ikke misforstå meg. Han [Meland] har aldri pådyttet meg noe som helst. Han har bare spurt meg.»

«Du vet jo at jeg ikke tror på en ekstern guddom i tilværelsen. Jeg pleier å kalle meg for kristen indianer og skapbuddhist», skjøt Eivind Meland inn.

«Du vet at heller ikke jeg tror på en liten Gud», svarte kvinnen.

Melands og Madsens artikkel er en kommentar til et moderne, men for lengst klassisk tema: Legene i rike land rennes ned av folk som forlanger utredning, diagnostisering og behandling for selv det minste ubehag, eller mistanke om fremtidig sykdom. Dette fører til et enormt press på velferdsstatene: Behovet for personell er ubegrenset, utgiftene til medisiner og teknologi skyter i været, sykefraværet er høyt og stadig flere yngre mennesker ender på uføretrygd.

Temaet var oppe på et frokostmøte i Civita i forrige uke, og da handlet det om politikk: Hvordan bryte spiralen? Forslaget fra Høyres tidligere stortingsrepresentant, teologen Inge Lønning, var å halvere antall leger i Norge, og så sette et tak, for på den måten å kvele etterspørselen. Andre i panelet ville kutte hardt i forebyggingsprogrammer, fordi disse skaper usikkerhet og ofte falsk sykdom. Atter andre ville pasientorganisasjonenes og legemiddelindustriens makt til livs.

Et annet perspektiv gis av idéhistorikeren Monica Wegling ved NTNU, universitetet i Trondheim. I sin doktoravhandling fra i fjor, «Kulturmenneskets byrde og sykdommens velsignelse», tar hun utgangspunkt i Sigmund Freuds klassiske verk Ubehaget i kulturen fra 1930. Ifølge psykoanalysens far fordrer moderne samfunn at mennesker undertrykker naturlige drifter, begrenser seg og tar seg sammen, samtidig som de stadig minnes om naturens overmakt og kroppens skrøpelighet. Tilværelsen er forferdelig, mente Freud, og ubehaget måtte enten overvinnes eller dempes.

Tidligere kunne folk bruke religiøs tro som lindrende middel, noe Freud også påpekte. Wegling mener at for eksempel praksisen med screening for brystkreft har noe av den samme funksjonen i moderne, sekulariserte samfunn. Folks ubehag lindres av å få utredning og behandling selv om de egentlig er friske.

I stedet for å gjøre helse til den nye religionen foreslår Meland og Madsen å gi religionen en renessanse, akseptere den som et potensielt nyttig element i moderne, verdslige liv – inkludert på legekontoret. For selv om leger og psykologer (samt kosmetiske kirurger og personlige trenere) kan hjelpe med noe av det presten hjalp tidligere generasjoner med, finnes det grenser. Forfatterne viser til kulturkritikeren Philip Rieff, som i 1987 skrev at den moderne helbreder ikke lenger har makten til å transformere mennesket, kun til å informere det om dets valg. «Mennesket står tilbake ensomt og selvopptatt», konstaterer Meland og Madsen.

De to søker en mellomting mellom «den sekulære humanismens grenseløse konsum og overtro på vitenskapelige løsninger» som én pervertert ytterlighet, og «kristendommens manglende omsorg for det jordiske» som den andre.

Nyreligiøsiteten, som ikke diskuteres eksplisitt av Meland og Madsen, er en bred kulturell reaksjon mot den humanistiske rasjonaliteten. I sine vulgære former kan den selvfølgelig være farlig. Én ting er om folks tro på krystallers eller englers helbredende virkning holder dem fra å løpe til legen for ingenting, noe annet er om samme tro avholder dem fra å søke legehjelp for reell sykdom.

Eivind Meland og Ole Jacob Madsen viser derimot til en trend også i anerkjente fag der nyreligiøse eller allmennreligiøse elementer trekkes inn: Kognitiv terapi, narrativ terapi og oppmerksomhetstrening (egentlig buddhistiske bønneritualer) er tre eksempler. Hovedbudskapet til Meland og Madsen i Legeforeningens blad er likevel at «det hellige» må få «plass som en motvekt til det ensidig formålsrasjonelle i klinisk og samfunnsmedisinsk praksis».

Pedagogisk nok avmystifiserer de også begrepet «det hellige», slik at det ikke behøver å skremme sarte sjeler. Det må ikke nødvendigvis referere til trosmessig identitet, men kan – med en formulering fra religionsfilosofen Espen Dahl – ses som «en svak gest mot en religiøs horisont». Vi har alle grenser, og vi kaller dem gjerne hellige. Det er dette rommet som må søke næring et sted, og som innsnevres av blind tro på at ethvert problem kan løses av noen i Nav-systemet.

Religiøse vil smile – mildt eller ironisk – når de leser dette. De vet alt fra før. Men det er ikke så nytt for meg heller, det bare står klarere. På ett punkt har jeg endret oppfatning: Før har jeg ment det var en soleklar fordel å være ateist. Jeg er ikke like sikker nå.

Frank Rossavik er kommentator i Bergens Tidende og forfatter. Dette innlegget er tidligere publisert i Morgenbladet.