Sissel Johansen

58    6437

Fri og frank til døden oss skiller

Jeg har sonet straffen min, sa en mann i femtiårene nylig til meg. Han hadde vært gift i 21 år, med en og samme kvinne. Mor til deres felles barn. De var blitt skilt for endel år siden. Han var på en slags evig, frustrert jakt etter "den rette".

Publisert: 10. jun 2012 / 2895 visninger.

Jeg er hverken samlivsrådgiver eller særskilt vellykket i denne sammenheng selv, men tillater meg likevel å gjøre meg noen refleksjoner over hvilken betydning ekteskapet og livslang troskap har i våre dager. Slik jeg forstår det.

Det er ingen hemmelighet at det vrimler av godt voksne mennesker på ulike datingfora på nettet. Blant disse er det nok mange som mener de har sonet sin straff. Noen, i flere omganger. Og derfor har rett på full frihet på alle vis. Ingen er tilsynelatende så kresne som de godt voksne kjærlighetssøkende. Noen av dem mener stadig å kunne finne noe bedre, noe mer spennende, noen som skal ha den enestående oppgaven å skulle berike deres liv.

I en samtale med endel kolleger av begge kjønn, lo vi godt av at alle de virkelig friluftselskende, sunne og gode menneskene, alle de som er gode til å diske/varte opp for sin kjære osv., er å finne på nettet. De er ellers ikke spesielt lette å oppdrive. For da ville vel neppe såpass mange forhold gått i stykker, eller?

Hvor lenge er det spennende å spille roller, tro? Late som om man er en annen enn man i virkeligheten er?  Er det ikke egentlig ganske slitsomt - og etterhvert en minst like stor "straff" som den man mener å ha sonet i sitt mer forpliktende samliv?

Hvor lenge kan man veksle mellom stadig nye "dater" og spennende mennesker? Tillate seg å  utforske andre sine kropper og kanskje innerste følelsesliv - se hvor langt man kan gå? Kan det gå sport i sånt? Enkelte hevder åpenhjertig at de er hekta på dating og stadig nye opplevelser. Også i godt voksen alder.

Jeg har lenge undret meg på hvorfor det er så lett for å se på forpliktelse som "straff". Og fri forlystelse som "frihet".

Er vi mennesker egentlig ment og egnet for å skulle leve i monogame forhold, slik vi er lært opp til å tro, vi som vokste opp med Bibelen som rettesnor?

Hva tenker andre om dette?

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Det er absolutt menn (og kvinner) som gjør sport i å "kapre" flest mulige kvinner/menn. For en liten stund, såklart. Ikke noe livslangt. De vet akkurat hvordan de får folk til å falle for dem. Og når de har fått det de ville ha, så stikker de av.. På jakt mot neste bytte. Uten tanke på den personen som sitter såret tilbake, full av skam og anger. 

Jeg kan ikke se at mennesket er skapt for å leve slike "på og av" forhold. Ikke fordi det ikke kan "føles" rett for dem som driver med denne "sporten", men fordi det fører til at unike, verdifulle mennesker blir misbrukt, fordi de tror den andre ønsker et varig forhold.. så de går med på å slakke grensene.. for så å sitte igjen med vonde følelser, og det alene. 

Det er ikke greit å "gjøre som du føler for", når det skader andre. Følelser, og spesielt kjærlighet, er ikke en bruk og kast -vare. Det er noe svært verdifullt, noe som skal gis ære på og behandles med respekt. 

Svar
Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2246 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Hei Sissel og takk for nok et tankevekkende innlegg!

 

Har tenkt noe av de samme tankene selv til tider.

 

Du spør om vi er ment å være i et monogamt, forpliktende forhold livet ut, slik Bibelen legger vekt på.

Jeg tror ikke det hadde vært lagt vekt på det livslange ekteskapet dersom det ikke var mulig. Selv mener jeg at nøkkelordet er "forpliktelse". Vi kan jo se på hvor mange som idag synes forpliktelser er kult. Unge nekter å bli voksne ved å tviholde på en fjortis-tilværelse, og hvorfor gjør de det? Selv mener jeg at en grunn kan være at det er fordi de kan, og fordi vi som samfunn godtar det. Det er sikkert mange som også blir ansvarlige voksne, men det er bekymringsfullt at ikke flere blir det. En annen ting er alt forkuset på nytelse, evig ungdom, sex og vellykkethet som til de grader er trøttende i lengden, men som unge svelger rått. Det er- og skal være, forskjell på en 20-åring og en 35-åring!

Så fortsetter fjortisene inn i samliv og foreldreskap uten å vite hva som egentlig forventes av dem - 15-20 år senere er straffen såkalt sonet, og surfingen på nettet tar til. I noen tilfeller også på bekostning av barn som etterhvert er blitt tenåringer og virkelig trenger foreldre som  er voksne.

Å forplikte seg i forhold til et annet menneske koster - og det er det vi må forberede unge på. Det å dele seg i "tusen bitar", med mange partnere har også sin omkostning. Du nevner det i innlegget, en evig uro og frustrasjon. Kanskje godt voksne må lære at veien til ro og tilfredshet faktisk også ligger i å leve for andre,  oppleve å få selvinnsikt, ta kampen og dermed også høste fruktene av kontinuitet og fellesskap? Livet er ikke et kvikt fix - selv om det noen ganger blir fremstilt slik.

Svar
Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6437 kommentarer

Takk til dere begge

Publisert rundt 5 år siden

for interessante innspill, som også gir meg nye tanker.

Det du skriver om fjortistilværelse som varer særdeles lenge for mange i dag, er veldig sant, Kersti-Cornelia! Hvem vet om ikke det fenomenet også kan ha en viss sammenheng med at de som er voksne, ser på livet med mindre følelse av forpliktelse og ansvar? En skal ikke undervurdere eksempelets makt.

Jeg har også gjort meg endel tanker om hva slags konsekvenser det får å få stadig nye "kontaktpersoner" inn i livene sine, for disse unge. Kvinner og menn som kommer og går i mors eller fars liv. Langt fra alle synes nok det er like stas, som det kanskje kan virke som når man ser på serier som "Jakten på kjærligheten".

Jeg mener ikke med dette at man skal gi avkall på kjærlighet og gode opplevelser og kun leve for sine barn, men det finnes nok en gylden middelvei for det meste.

Nei, livet er såvisst ingen kvikk-fiks! Selv om altfor mange later til å tro det. Når godt voksne mennesker etter en kopp kaffe sammen, kan uttale at de nok ikke passer sammen, ja, da sier det seg selv at man gir for lett opp.

Svar
Kommentar #4

Sissel Johansen

58 innlegg  6437 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Silje Pettersen Holand. Gå til den siterte teksten.

Det er noe svært verdifullt, noe som skal gis ære på og behandles med respekt.

Her skriver du noe jeg festet meg veldig ved, Silje. Æresbegrepet har vi nok i altfor stor grad gitt på båten i dagens samfunn, tror jeg. Det har på en måte bare fått en slags negativ klang. Og i enkelte tilfeller er det også berettiget (som i æresdrap osv.).

Men dette du skriver om å faktisk gi ære og respekt til en annens følelser og uttrykte kjærlighet - det er virkelig verdt å få på banen igjen, for både unge og eldre. Å ta lett på slikt, gjør oss til grunnere mennesker, som ofte vil få smake egen medisin, før eller siden.

Svar
Kommentar #5

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Er vi mennesker egentlig ment og egnet for å skulle leve i monogame forhold, slik vi er lært opp til å tro, vi som vokste opp med Bibelen som rettesnor?

Synes familien vitner om det. barna trenger sine foreldre. og ikke minst alle de fæle kjønnsykdommer som en kan pådra seg med et stadig bytte av partner. Forvirret og stresset rotløs og mangel på ekte kjærlighet blir vell mye resultat også. så er vell ikke alle enige i at det er så straffende å være i et forhold.Tror vell noen bare ville opplevd stress med å støtt måtte lete etter en ny, ikke ha noen som elsket en i sitt liv. 

De fleste leter jo etter en å del livet med. Vet helt unge som drømmer om en å del livet med legger planer for familie og hjem.Det ligger vist i instinktene. Men klart folk kan ha sine gener å slite med. Og er noen av et folk som er "byttere" så ligger vell det som annet i gener på folk.

Man finner slekter enda som aldri skiller seg.For noen ligger nok det mye sterker i genene å holde sammen familien.

Svar
Kommentar #6

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Er vi mennesker egentlig ment og egnet for å skulle leve i monogame forhold, slik vi er lært opp til å tro, vi som vokste opp med Bibelen som rettesnor?

og det er jo det at en finner dette at en finner seg en å leve sammen med hele livet i mange flere kulturer og i mange flere tros rettninger en i det kristne. så det later til å være sterke instinkter hos mennesket å finne seg en å dele livet med å skape barn og derreter få barnebarn. Dette tilhører ikke bare de kristne og bibelen.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
33 minutter siden / 270 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 774 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5228 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5228 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5228 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1815 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere