«Jeg har aldri hørt henne klage»

I islam praktiseres polygyni, flerkoneri. Det skjer kanskje ikke så ofte, men det hender, og i noen miljøer og land mer enn i andre. Resultatet er uansett som regel det samme: I en sofa sitter en kvinne og lurer på hva mannen gjør, og i en annen sitter en annen kone med mannen og koser seg og slapper av. Neste kveld er rollene byttet.

I Koranen står det i Surah an-Nisa (Kvinnene, surah 4), vers 3: «Hvis dere er redde for ikke å gjøre rett mot de foreldreløse, ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire. Men hvis dere er redde for ikke å kunne gjennomføre full likhet, så nøy dere med én, eller med deres slavinner. Det er det mest nærliggende for å unngå å gjøre urett.»

Jeg skal ikke tolke Koranen på egen hånd, men verset er ganske klart: Man kan gifte seg med inntil fire koner, men om man ikke kan være totalt rettferdig, så skal man nøye seg med bare én. Det med slavinner er noe annet som jeg ikke skal gå inn på nå.

Jeg har vært muslim i 18 år. Flerkoneri, polygyni, var noe av det jeg hadde mest fordommer mot. Da jeg var ny muslim, syntes jeg flerkoneri var rart, fremmed og totalt undertrykkende, men etter hvert har jeg endret syn.

Når man møter mennesker med andre liv, justerer man gradvis oppfatning. Og selv om flerkoneri er noe jeg ikke ønsker i mitt liv, i hvert fall ikke her i Norge, kan jeg aldri se ned på noen som velger det som levevei.

Forelsket i en yngre dame

Mitt første møte med flerkoneri, bortsett fra venninner som hadde fått trusler om det i sine ekteskap, var i Algerie. Jeg var gift med en fra Algerie, og fordi vi var der flere ganger, fikk jeg en del venner der.

Jeg ble blant annet godt kjent med to engelsktalende søstre. Hun ene giftet seg mens jeg var der, og broren hennes giftet seg senere med svigerinnen min. Først fortalte de ikke noe om foreldrene sine. Jeg møtte moren, men i og med at man ofte var delt og ikke hang sammen med mennene i familien, møtte jeg, forståelig nok, ikke faren.

Neste gang vi var der, var det bryllup i familien, og vi var en del sammen siden de snakket engelsk. Da jeg kom hjem, spurte min daværende svigermor hvem jeg hadde vært sammen med, og jeg forklarte. Alle ble stille, kikket på hverandre som om de tenkte «skal vi fortelle henne det?» og «nja, hun er jo utlending, kanskje hun ikke forstår».

Men én tok bladet fra munnen og fortalte: «Faren deres er faktisk gift med to damer. Vi snakker ikke så mye om det, for det er litt skam rundt det. Han ble forelsket i en yngre dame. Tenk så hensynsløst, hun nye kommer jo også til å bli gammel en gang.»

Et sårt tema

Jeg ble veldig overrasket. Ikke fordi han var gift på nytt, det hadde jeg jo sett for meg at var normalt for muslimer. Jeg ble overrasket over at familien hadde holdt det hemmelig for meg, og at det var en skam forbundet med måten han gjorde det på.

Han fortsatte ekteskapet med sin første kone og forsørget henne til tider, men hun hadde to sønner med gode jobber, som bodde hjemme, og som forsørget henne mer enn ektemannen. Selv hadde mannen flyttet til den nye kona, som var minst 20 år yngre. Og selv om det visst ikke var tanken på flere barn som drev ham, hadde han fått seks barn med henne etter at første kona ble ufruktbar etter sin siste fødsel.

Mer snakket vi ikke om temaet. Det var for sårt.

Jeg lurte egentlig på hvorfor han valgte bort sin første kone. Hun var utrolig vakker, og selv om vi ikke hadde noe felles språk, elsket jeg å være sammen med henne. Hun fikk alle til å føle seg vel. Selv var han faktisk en veldig sympatisk mann, oppdaget jeg året etterpå, og den nye kona hans var også kjempesøt. Det var litt ekkelt, litt bittersøtt, å få et så godt inntrykk av dem.

Halv mann bedre enn ingen

I flere år har jeg vært aktiv på ulike nettforumer i inn- og utland. Jeg ble en gang kjent med en kvinne fra et nordeuropeisk land, la oss kalle henne Halima, som var skilt og hadde flere små barn. Etter en stund giftet hun seg med en mann fra Midtøsten.

Han var praktiserende muslim med skjegg, opplagte bukser og full pakke. Han sa tidlig fra om at han ønsket en kone til, gjerne fra hjemlandet. Halima syntes det var greit, hun hadde jo barn fra før, og «en halv mann er jo bedre enn ingen mann». Men samtidig tenkte hun at han nok kom til å ombestemme seg når han skjønte hvor mye jobb det er med en familie.

Halima fikk et barn med ham, og omtrent samtidig fortalte han at han hadde funnet en kone til. Hun var ikke muslim, men inneforstått med at hun ble nummer to, og at de ikke kunne være sammen hele tiden. Mannen forsørget kun Halima, og nummer to valgte å forsørge seg selv.

Halima mistenker at hun andre den gang ikke visste at hun hadde rett på forsørging, eller at hun rett og slett ikke brydde seg. Vi muslimske kvinner er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt å bli forsørget siden det er vår rettighet.

Halima har tålmodighet

Halima ble ganske satt ut. Hun, en vakker, men kraftig kvinne, som har hatt mange barn, som bærer niqab, som ikke har tid til stort annet enn husarbeid og unger, måtte sitte hjemme en uke av gangen og vite at mannen var ute sammen med en ung, lys jente som hadde tid til å pynte seg, tid til å gå på cafe om kvelden og tid til å kose seg hjemme uten at unger henger over skulderen hennes og skriker inn i øret.

Men det Halima har, er tålmodighet. Hun valgte å bære det med en tålmodighet jeg aldri har sett maken til. Selv hadde jeg revet meg i fillebiter, men hun valgte å skille seg helt fra den delen av livet, ignorere det og gå videre, og leve for øyeblikkene han var med henne i stedet.

Selvfølgelig har det vært oppturer og nedturer, men de har nå fått sitt andre barn. Mannen har skjønt at gresset ikke var grønnere på den andre siden, og har beklaget det han gjorde. Men fordi han fikk et barn med den andre kvinnen, er de fremdeles gift, og han føler seg forpliktet til å være der for barnet ikke minst fordi moren ikke er muslim.

Halima stoler riktignok ikke på alt han sier, men velger å tro at han har blitt voksen og ikke lyver mer. Jeg, som er av den mer kyniske typen, hadde sikkert hatt problemer med å stole på ham.

Flerkoneri må skjules

For mange innebærer flerkoneri veldig hardt arbeid. Ikke bare med seg selv, sine følelser og sitt indre, men også med at flerkoneri er forbudt i Europa , og man må skjule det.

Barn fødes uten at faren oppgis fordi det vekker mistanke om noen i sosialsystemet fanger opp en alenemor med ett barn og finner at faren allerede er gift. Andre oppgir faren, men velger å ikke forsørges av systemet selv om man har rett på ulike stønader. Her i Norge ville nok flerkoneri vekke såpass oppsikt at man fort hadde blitt mistenkt for det.

Det er store forskjeller mellom ulike land i Europa. Jeg kjenner til en famlie hvor mannen og den engelske kona bor i England, og hans andre kone, som er fra hjemlandet hans, bor i Frankrike. Han er lovlig gift med begge, men ekteskapet med kone nummer to ble inngått i hjemlandet og er kanskje ikke 100 prosent registrert. Han forsørger begge, men nummer to har også en egen jobb. Kona i England jobber ikke fordi hun må passe syke barn.

Jeg har aldri hørt henne klage. Selvsagt vet man ikke hva som skjer utenfor forumet, men hun er innstilt på å få ekteskapet til å fungere. De har vært gift i over 25 år og har levd slik i størstedelen av ekteskapet.

Bringer med seg løgner

Det er sikkert like mange svar på hvordan man kan leve i polygyne ekteskap i land hvor det i utgangspunktet er forbudt, som det finnes par. Jeg mener flerkoneri bør unngås der det er forbudt fordi det bringer med seg så mange løgner.

Her i Norge vil den som ikke er gift med mannen, når hun eventuelt får barn, få stønader hun i utgangspunktet ikke har rett på. I andre land er det ingen som følger deg opp dersom du får et barn og ikke søker om stønader.

Noen har en kone her og en i hjemlandet eller et annet land. Det er nok det letteste, selv om det innebærer komplikasjoner fordi begge konene ifølge islam har rett på like mye tid, materielle goder og alt annet.

Det får være opp til enhver familie å finne ut av situasjonen. Men tilbake sitter ofte minst én såret kvinne som ikke får alt hun har lyst eller rett på fra sin mann.

Hvorfor er det forbudt?

Jeg har ofte tenkt på hvorfor flerkoneri ikke er lov, mens elskerinner er lov. Det ville løst en del problemer om flerkoneri var lovlig, blant annet at kone nummer to, tre og fire ikke får arve mannen når han dør. Hva er egentlig så galt med flere partnere så lenge alle samtykker?

Jeg ser at flerkoneri kan være en ramme for utnyttelse. Mennesker kan havne i situasjoner de ikke ønsker å være i. Men skal man forby sex siden noen tvinges til det? Eller ekteskap fordi noen blir tvangsgiftet? Eller er det nettopp tvangen som må være forbudt?

Flerkoneri er ingen fanesak for meg. Jeg har ikke konkludert ved hvorvidt polygami bør tillates eller ikke. Rettferdighetssansen min tilsier likevel at enten bør polygami tillates, eller elskerinner forbys. Men for all del, jeg skal ikke løfte noens dyner.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I MINERVA.